I dag fyller en av landets mest innovative låtskrivere 63 år, og jeg kan ikke annet enn å vie et eget innlegg til denne mannen - og hans kompiser.
Mens Sovjetunionen, den 6. september 1961, i all hemmelighet sendte opp to test-atom, så kom en lyslugg til verden på et sykehus i Oslo. Gutten vokste opp sammen med foreldrene i drabantbyen Manglerud. Faren Olav Gamst var opprinnelig fra Loppa i Finnmark, mens mora Gerd Waaktaar var fra Hammerfest. De møtte hverandre på et apotek i Hammerfest, der Olav var i praksis som farmasøyt - og senere flyttet begge sørover til Oslo, der Olav etterhvert ble farmasiforsker, og Gerd jobbet for Televerket.
Etternavnet Waaktaar er en stilisering (og forfining?) av navnet Voktor, som var navnet på gården som morfarens familie stammet fra - i Kvæfjord, Troms
På helgene likte foreldrene til Pål å oppsøke det som sikkert ble stemplet som høykultur av mange av naboene på Manglerud: opera, ballet og klassisk musikk. Sønnen i huset ble tidlig dratt med på konserter og forestillinger, og hans kunstneriske preferanser var nok en smule anderledes enn de andre småguttene i nabolaget. En av naboguttene, den ett år yngre Magne Furuholmen, kunne imidlertid relatere seg - for han hadde vokst opp med en far som spilte trompet i et jazzband, men som dessverre døde i en flystyrt da sønnen bare var sju år gammel. En flystyrt som en 10-år gammel gutt ved navn Morten Harket ble vitne til, lenge før han visste at deres veier skulle krysses.
Mens Magne og de andre guttene i nabolaget sparket fotball, så befant Pål seg i stedet på hesteryggen. Guttene fant hverandre imidlertid i en annen interesse, som de begge hadde til felles: musikk.
De begynte å spille sammen tidlig i tenårene, og etterhvert tok de navnet “Spider Empire”. Den 17. mai 1977 holdt de utekonsert utenfor borettslaget på Manglerud. Så mye leven ble det, at naboene hyttet med nevene ut av vinduene, og politiet ble tilkalt.
Etterhvert flyttet Magne og familien til Asker, der mora hadde funnet seg en ny kjæreste. Vennskapet med Pål fra Manglerud var imidlertid kommet for å bli, og Pål tok ofte turen fra øst til vest for å besøke kompisen, og spille musikk. De skiftet navn til “Bridges”, og begynte å fascinere seg for engelsk new wave-musikk. Tidlig på 80-tallet dro de over til London for å prøve lykken, uten at det ble noen suksess. De meldte seg på NM i Rock, men ingen hevet på øyenbrynene der heller. Det de manglet var en god vokalist.
I 1982 krysset deres veier med den litt eldre Morten Harket, som fikk jobben med å synge. Pål sine foreldre kjøpte seg i hytte på Nærsnes utenfor Slemmestad, og etter at sommerferien var over, og foreldrene flyttet tilbake til Manglerud for å jobbe - så ble Pål igjen på hytta for å lage musikk. Stadig vekk var kompisene også med, og hytta ble et slags permanent øvingslokale for gutta frem til vinteren kom, og det ble for kaldt. Før de låste hytta for vinteren, så hadde bandet skiftet navn til “aha” - senere stilisert som “a-ha”
I 1983 dro de over til England igjen med nye låter og en vokalist som kunne synge. Det ble etterhvert napp, og i 1985 kom debutalbumet “Hunting High and Low”. Resten er historie, som det heter. .
Da hadde Pål allerede funnet kjærligheten i den sju år yngre artisten Lauren Savoy, og mens a-ha tok ei pause på slutten av 90-tallet, så dannet de bandet Savoy i sammen.
Siden har a-ha gjort comeback både en og to ganger, men Pål pleier fortsatt bandet han også har sammen med det som siden 1991 har vært kona. Savoy sitt siste studioalbum kom så sent som i februar i år.
Jeg oppdaget a-ha som alle andre med deres debutalbum i 1985. Greit nok, jeg vokste opp med Vazelina og heavy rock - men da jeg hørte “Take on Me”, så åpnet det seg en ny verden med moderne popmusikk for en ung lyslugg på Toten. Det var kassetter som var greia, og jeg husker at jeg spurte på det lokale Samvirkelaget på Bøverbru om de hadde a-ha. De hadde ei lita hylle med musikk-kassetter, men a-ha var ikke å finne. Som trøst husker jeg at jeg fikk lov til å kjøpe Creation sin “My Present” fra samme år - uten at det helt dekket behovet. Noen uker senere var imidlertid “Hunting High and Low” på plass i kassett-samlingen, og den ble grundig spilt back to back - side for side - over de neste månedene. Jeg er tilbake på Bøverbru som unggutt hver gang jeg hører låtene fra plata den dag i dag, og skreller jeg av all nostalgien - så synes jeg med hånda på hjertet at låtene er steinbra også snart 40 år senere.
Dagens låt i anledning Påls 64-års dag blir tittellåta “Hunting High and Low”, som nok både var - og fortsatt er - den absolutte favoritten fra debutalbumet. De aller fleste låtene på debutalbumet var signert Pål alene, deriblant denne.
Og hvor genialt og innovativt var det ikke å sample inn måkeskrik og bølgesvulp i 1985?