Søndag. Hviledag. Dagen da voksne i gamle dager kledde opp seg selv og sine barn for å gå i kirka.
Jeg er ikke religiøs på noen måter. Jeg har ikke vært støttemedlem i statskirka på mange år, selv om jeg elsker kirker som byggverk - både utvendig og invendig, og liker godt å traske rundt både på kirkegårder og i kirker når jeg har anledning. Jeg finner en indre ro i kirker, men det er knyttet opp til estetiske mer enn at det er knyttet opp mot det religiøse.
Når det kommer til musikk derimot, så føler jeg på en form for religion. Ja, og fotball. En definisjon på religiøsitet er at det er “menneskers forhold til det hellige, til det guddommelige eller til det spirituelle”. Både musikk og fotball er for meg spirituelt. Hellig. Min religion. Min kirke.
Musikk har også en stor plass hos de som er religiøse i den klassiske forstanden. Mang en ungdom har startet sin musikalske karriere gjennom religiøst forbundede aktiviteter som enten barnekor, tensing, band etc. Hos de litt mer alternative trosretningene har dette med band og musikk en enda større plass enn i den klassiske protestantiske kirka.
Tar vi turen over dammen til USA, så finner vi også en haug med gode band - og god musikk - som er rotfestet rundt et religiøst miljø. Et kirkemiljø. Ja, vi finner de i Norge også - men i USA finner mange av disse bandene også veien ut av kirken, og inn på både festivaler og hitlister. Da alternative rocken peaket på 90-tallet, så var det flere band som kom i fra disse miljøene. Mange fenget også meg, og havnet i CD-samlinga mi. Band som Jars of Clay og Vertical Horizon, for å nevne noen.
Stadig vekk dukker jeg innom en del kristelige spillelister på Spotify for å oppdage ny musikk. En del av budskapet er tross alt ganske så universalt, og meningsfulle også for en som ikke er rotet til en klassisk Gudetro. Så har du de bandene og artistene som er mer konsentrerte rundt liturgien, og som bruker musikken også som misjonering. Et ønske og en vilje om å omvende menneskers egne syn og tanker. Slik misjonering er jeg grunnleggende i mot. Men jeg må innrømme - en del av disse artistene leverer også svinggod musikk - og siden jeg ikke bryr meg om bakgrunn og intensjon når jeg hører på musikk - så kan jeg like gjerne like musikk som kommer fra et slikt utgangspunkt, som at jeg kan like musikk fra artister som er politiske bevisste på begge ytterfløyer. Jeg liker å tenke at det er slik det bør være. Vi har alle en ytringsfrihet, og til syvende og sist er det følelsen musikken gir meg, som er viktig for meg. Ikke budskapet bare, eller hva som er intensjonen mellom linjene.
I dag tidlig tok jeg meg en tur innom Spotify for å rote litt rundt i nye utgivelser, og da snublet jeg over ei ny låt, som nettopp var gitt ut. Tittelen snakket til meg. “I am not home here”. Den følelsen er gjenkjennelig, og jeg lot låta få en sjanse.
Jeg ble umiddelbart hektet. Frelst, ville vel sikkert de tungt religiøse si. Jeg kan leve med det også. Frelse er per definisjon en frigjørelse, og musikk som gjør noe med meg. Som gir meg en god følelse innvendig, og som fenger meg - ja, det kan man vel kanskje også si er en form for frigjørelse. En form for frelse.
Jeg prøvde å søke opp artisten, som kalte seg Summitview Music. Da ble jeg overrasket. Jeg hadde forventet meg at det var navnet på et band, så overraskelsen ble stor da jeg innså at det rett og slett bare var navnet på en kirke. På en menighet.
Summitview er en menighet og ei kirke med base i byen Fort Collins i Colorado. Et lite dykk inn på nettsidene deres fortalte meg at de er en særdeles radikal, eller rettere sagt ekstremt konservativ, menighet. “We are committed to following the radical truths found in the Bible”. Ikke noe for meg, men jeg klarte ikke unngå å ikke høre på musikken for dets musikalske kvaliteter.
Bakteppet vi også må ha med oss er at USA i sin tid ble etablert av europeere som ikke fikk lov til å utøve sin tro i Europa. De fleste som emigrerte i de første puljene var folk fra diverse religiøse minoriteter, som den protestantiske kirken ikke anerkjente. I USA fikk de lov til å tro på det de ville. Landet var stort nok for alle. Ironisk nok, så har fotfølgelsen av slike grupperinger av trossamfunn også ført til at mange i disse kretsene selv låser seg til egen tro, og er - etter mitt syn - alt for lite åpne for at andre da også må få lov til å tro på det de vil tro på. Også utøve retten til å ikke tro. Land of the Free var utgangspunktet. Det ble fort et skalkeskjul for folk, i lys av det som fulgte. Forfølgelsen av urfolk, og innføringen av slaveriet. Er det ikke ironisk, som Morrissette ville ha sagt?
Summitview Music var altså ikke et konkret bandnavn, men rett og slett musikk som var gitt ut av musikkgruppa knyttet til menigheten Summitview i Fort Collins. Hver søndag åpner de kirken sin, og kombinerer - sitat - “energic music and biblical preaching”. De har altså en skjult agenda bak musikken. En agenda jeg velger å ikke bry meg om.
Det eneste jeg bryr meg om, er at tittellåta på EPen “I am not home here” nå kommer inn på 366-lista, og blir dagens låt.
Det tok meg litt tid før jeg klarte å grave opp hvem som faktisk stod bak låta. Jeg fant ham til slutt. Låta er skrevet av en fyr som heter Steve Parker, som ved siden av å være musiker og musikkprodusent, har en tung forankring til menigheten i Fort Collins, der han jobber som formidler i Summitview Church.
Han om det. Jeg lar folk få lov til å gjøre det som gir mening for den enkelte, og konsentrerer meg heller om å bry meg om hva som gir mening for meg. I dag ga det mening for meg å sette på “I am not at home here” i stua da jeg stod opp.
Upyntet. Fortsatt i bokseren. Og med en 10-åring fortsatt i pysjen, i den andre kroken av sofaen - selv om vi altså var midt i kirketiden!