Endelig fredag igjen! Endelig helg! Her i huset er vi alle like glade i fredager - både liten, mellomst og stor. Fri fra jobb og skole, tid til å bare kose seg litt lenger enn vanlig, uten å måtte tenke på at alarmen skal aktiveres grytidlig neste morgen.
Helgen ble innledet at 14-åringen og far fikk litt alenetid, med løvbiff-middag og X-Files, mens den yngste koste seg i en spøkelsesbursdag hos en klassekamerat. Før jeg skulle ut på kjøreoppdrag for å hente en gjeng med slitne spøkelser, så ble det også tid til litt kvalitetstid med ungdommen i huset, der vi dykket ned i både musikk og filmtrailere på YouTube. 14-åringens greie om dagen er klassiske “oldies”, så vi var innom Elvis Presley live, samt at jeg også fikk lurt inn noen filmtrailere med innslag av gamle “oldies” - samt noe attåt. Vi snakker David Lynch sin “Mulholland Drive”, som nok også fenget interessen. Filmen krever sitt, så vi sparer den nok litt - men en vakker dag skal vi snurre den!
Apropos å kreve sitt. Iris spurte meg hva min favoritt musikksjanger egentlig var. Det var i grunn vanskelig å svare bastant, siden det med musikk endrer seg dag for dag, og etter sinnstemning, humør og forskjellige andre parametre. Stort sett ligger nok country-inspirert musikk hjertet mitt nærmest, men jeg har med årene også åpnet meg for sjangere jeg aldri dykket ned i på 90-tallet. Som for eksempel electronica.
Som et eksempel, så viste jeg henne videoen til låta “Singularity” av den britiske electronica-artisten Jon Hopkins, som jeg faktisk hadde konsertbillett til da pandemien rammet verden. Etter å ha blitt utsatt et par ganger, så passet aldri den nye datoen - og jeg fikk pengene refundert. Dermed ble det ingen konsert. En konsert som forøvrig ikke skulle vise ham fra sin mer hardcore electronica-side, men i stedet fokusere på det klassiske. Han komponerer nemlig klassisk musikk også, og har, som flere andre musikere innenfor den elektroniske sjangeren, en bakgrunn som klassisk skolert pianist - utdannet på selveste Royal College of Music i London.
Ambient-stykket “Singularity” var nok ikke noe som gikk hjem hos 14-åringen. Jeg kan skjønne det. Den hadde heller ikke gått hjem hos meg da jeg var på samme alder. Da gikk det i Bon Jovi - et band som min 14-åring i dag også elsker!
Men bare fordi jeg vil og kan, så blir låta (!) som bringer oss inn i fredagskvelden denne gangen den noe krevende og suggerende “Singularity”, fra plata med samme navn fra 2018.
Da kan helga bare begynne!