I kjølvannet av a-ha sin suksess med sin fengende new wave-inspirerte musikk, så poppet det opp flere norske band på begge sider av 1990 som plasserte seg i samme gaten musikalsk.
Ett av disse bandene var Money Talks. Bak dette navnet fant vi brødrene Sverre og Harald Wiik fra Ås, utenfor Oslo. De vokste opp i et musikalsk hjem, der fokuset stort sett var på klassisk musikk. Sammen med en eldre bror og ei eldre søster, så hadde de fått klassisk skolering oppmuntret av foreldrene Kjell Wiik og Liv Oulie.
Allerede i 1982 ga Sverre og Harald ut en singel på EMI sammen med den eldste broren Øystein. Under navnet “Brødrene Wiik” ga de ut låtene “Sei meg kvifor vi vart så kalde” og “Forelska i ei dame på førtifem”. Den første et middels forsøk på å være litt sofistikert i lydbildet, og den siste som en blåkopi av The Kids sin rockelåt fra to år tidligere, med samme tematikk.
Singelen ble ingen suksess, og eldstebror Øystein satset i stedet på en klassisk sangutdannelse. Mot slutten av 80-tallet hadde han allerede begynt sin karriere som musikalartist, samtidig som den eldre søsteren Marianne var blitt pianist for den norske opera.
De to yngste derimot hadde andre planer. De ville heller spille moderne musikk. Høsten 1986 pakket de snippsekken, og flyttet like godt til Los Angeles for å satse alt på en popkarriere. Det skulle bli tre år med hardt arbeid, og mye smalhans. I perioder levde de fra hånd til munn uten å ha råd til så mye som en kinobillett, men tre år senere betalte det seg. I alle fall litt.
De signerte en gullkantet platekontrakt med et amerikansk selskap, som spyttet i 2 millioner kroner for lansere debutalbumet med samme navn - Money Talks - i 1990. I tillegg punget de ut det tilsvarende for å lage moderne og tidsriktige, hippe musikkvideoer. Nå lå verden foran Sverre og Harald sine føtter. Låta “In a Trance” havnet sogar på soundtracket til filmen Karate Kid III (1989).
Med ei rykende fersk plate under armen, så flyttet de tilbake til Norge, og var klare for å høste den økonomiske gevinsten av et massivt platesalg, og en popularitet som de regnet med skulle ta dem verden over, på de største scenene. For selvtillit hadde gutta massevis av. Så mye at de i en del intervjuer fremstilte seg selv om både stormannsgale og litt høye på seg selv. Visst nok ment ironisk, men som muligens nok var litt uklokt med tanke på et kommende platesalg i et Norge syltet ned i Jantelovens føringer.
Guttene hadde virkelig jobbet seriøst og hardt med å skrive låter, og satte de gode melodiene høyst i prosessen. “Det er gode melodier som selger”, hevdet de. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Du kan ha de beste sangtekstene, men hvis ikke melodien holder mål, så synes jeg også personlig at det fort blir uinteressant.
Etter lanseringen håpet de å gå break-even med platesalget, men innerst levde drømmen om verdensherredømme og et solid, økonomisk overskudd. De håpet også på at folk hatet plata - for det ville også bety at mange mest sannsynlig ville elske den. “Det verste som kan skje er at alle sier den er ålreit”, sa Sverre i et intervju med en norsk lokalavis etter at debutplata var lansert her hjemme. Muligens var det også derfor at de gikk litt hardt ut i intervjuer. All PR er god PR, ikke sant?
Singel-låta “Brave Young Boy” solgte godt. 100 000 eksemplarer gikk ut av hyllene i løpet av noen få uker, og låta krabbet seg inn på hitlistene her hjemme. Anmeldelsene rundt omkring var ikke like positive. De var skuffende lite negative også, og la seg stort sett midt på treet. Eller under. Ei ålreit plate, mæssom. Akkurat det gutta ikke ville høre.
For min egen del husker jeg ikke helt når og hvor jeg hørte låta “Brave Young Boy” først, men jeg digget den umiddelbart. Trolig var det vel på radioen. Ti-i-skuddet, Norsktoppen eller noe slikt. Jeg måtte så klart kjøpe meg CD’en, som jeg da var over på - og den ble spilt mye da den kom i hus. Mange av låtene fenget meg, og jeg synes fortsatt plata holder et sterkt nivå, gitt tiden den ble gitt ut i. Så er jeg jo også en sucker for slik musikk.
Dessverre var ikke alle andre like entusiastiske, og plata ble en enorm fiasko, sett i lys av den enorme satsingen det amerikanske platesekskapet gjorde.
Det ble derfor også med denne ene utgivelsen, og både bandet og brødrene ble glemt like fort som de kom i rampelyset.
Harald fortsatte allikevel i musikkindustrien, men kom seg over på den andre siden av gjerdet. Han så vel at det var en mer stabil inntekt og et mindre sjansespill bak gardina enn foran. Han fikk etterhvert jobb i Sony Music, før han senere faktisk ble manager for - ja, kanskje du gjettet det - a-ha. Han tok også en mastergrad i rettsvitenskap i voksen alder, og jobber i dag også som impresario i et eget selskap, i tillegg til å være en del av nettverket til a-ha, og manager for Morten Harket.
Sverre dukket opp som komponist på broren Øystein Wiik og Jahn Teigen sitt bidrag under navnet “To tenorer” i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1996. Han har siden jobbet som produsent, gitarlærer og musiker - i senere år i en rekke forskjellige partyband- og trubadur-konstellasjoner, samt også noen konserter sammen med selveste Knut “Sputnik” Storbukås (!). Kanskje ikke det han så for seg da han satt på flyet hjem fra LA i 1990…
Selv om det ble med drømmen for Money Talks, så var årene i USA langt i fra bortkastet - og plata de ga ut i 1990 er fortsatt ei steinbra plate i mine ører. Meget mulig fordi jeg har et sterkt forhold til den fra min egen ungdomstid, men jeg tar meg stadig vekk i å høre på flere av låtene den dag i dag.
Dagens låt blir ikke den største hiten, for den fant veien inn på spillelisten da jeg hadde et lignende skriveprosjekt i 2019. I stedet henter jeg frem platas ballade, den uimotståelige flotte “Another Space and Time”.
34 år etter den kom, så reiser fortsatt hårene seg på skrotten min når jeg hører denne låta.
In another space and time burde Money Talks fått et langt større publikum, og en langt større status enn de fikk - men tusen hjertelig takk for låtene vi fikk!