I dag ringte alarmen klokka sju, for å brutalt minne oss på at dette var siste morgen i utlandet for denne gang - og at vi hadde ei ferge å nå klokka ni.
Etter å ha sovnet alt for sent, så våknet begge alt for tidlig i dag. Klokka var ikke mye over seks da begge gløttet på øynene - muligens på grunn av morgensola som brøt seg inn gjennom loftsvinduet på Klimentska 28
Så var avreisedagen her. Estragon hadde visst bestilt med frokost på rommet den ekstra natta, så i dag kunne vi på siste morgen i Kroatia teste ut frokostbuffeten.
Etter gårsdagens eskapader, så passet det fint at det i dag var søndag. For to ateister på tur, så ga det allikevel å bruke det fjerde bud som en rettesnor for dagen: den syvende dagen skal man hvile!
I går snakket vi om at vi burde prøve å komme oss tidlig, men det er uaktuelt å ha på vekkeklokka når man først har ferie. Vel utenom når man må, da. Jeg måtte ikke.
Vi hadde klokka på åtte i dag, for å prøve og komme oss på veien igjen fra morningen. Vladimir var først oppe, tok en dusj og lagde seg litt frokost som ble inntatt på balkongen
Jeg våknet på en nedsunket luftmadrass i 7-draget, og kjente spenningen stige rundt hvordan det så ut utafor teltduken. For noen timer siden så jeg ingenting. Nå så jeg alt
Mens Estragon fortsatt lå og dro tømmer i overkøya, så sneik n’ Vladimir seg ut allerede i 7-tida. Da hadde jeg allerede vært innom dusjen, og var klar for en ny dag.
Etter to ukers ferie sammen med mine kjære døtre, så dro de videre på nye sommereventyr med mora si i går. Jeg har to ukers ferie igjen, og de skal såklart ikke tilbringes hjemme.
Et tilbakeblikk på sommeren 2018, da Vladimir og Estragon satte seg i en sliten Mazda med mål om å kjøre Finland på langs. Det ble nesten, men mye annet åttåt. Målet var å ende opp på Riddu Riddu-festivalen. Det var den eneste faste planen vi hadde på forhånd. Vi kom oss aldri dit.
