Paris, november 1870.
Den fransk-prøyssiske krigen har pågått i fire måneder, og tyskerne har beleiret byen. Utenfor bygrensene har en folkehær på så mange som 400,000 samlet seg, under ledelse av krigsminister Léon Gambetta.
Problemet er bare at Gambetta ikke kan gjøre noe som helst før han får ordre fra øverstkommanderende i Paris.
Innenfor tyskernes jernring er gode råd dyre, så franskmennene bestemmer seg for å sende opp en hydrogenballong, for på den måten få overlevert beskjeden til Gambetta.
Nok et problem. Ballonger var ikke veldig utprøvd på den tida, og ikke var de veldig lette å styre heller.
Vel, det måtte forsøkes.
Løytnant og skarpskytter Léon Bezier, og ingeniøren, og nylig luftballong-kursede, Paul Rolier fikk oppdraget, og kløv ombord i ballongen døpt «La Ville d’Orléans» den 24. november 1870 sammen med ordren til Gambetta, ytterligere 300 kilo med post, og ei kasse med seks brevduer.
Litt etter klokka elleve på kvelden lettet ballongen i bekmørket, og skjøt fart nordover i svært så gunstige vindforhold.
For å få ekstra høyde dumpet karene litt vekt på vei ut av Paris. Dette gjorde at noen prøyssiske soldater oppdaget ballongen, og prøvde å skyte ned ballongen. Heldigvis for Bezier og Rolier så var ballongen kommet så høyt at den gikk klar av disse kulene.
Før de to ombord fikk summet seg etter beskytningen, så hadde ballongen for lengst passert det punktet hvor Léon Gambetta ventet dem.
I en fart på opp mot 80 km/t hadde plutselig gutta i kurven fått det svarte havet under seg. Hvor var de? Hvordan skulle de få stoppet?
Det ble kaldere og kaldere der oppe, og isen festet seg både på ballongen, på tauverket og i ansiktet til de to mennene. Stivfrosne og tørste måtte de prøve å få ballongen ned så snart det var trygt, men de visst at de ikke kunne ta sjansen på å lande i havet.
På grunn av tett tåke, så så de også lite under seg da det endelig lysner, så ballongen gikk videre mot nord i for full maskin før de endelig tok mot i seg og løsnet på ventilen som skulle få ballongen ned.
De dundret mot bakken, og krasjlandet i et øde, snødekt område med tett furuskog.
Hvor i huleste var de havnet?
Begge karene fikk hoppet ut av ballongen da den krasjlandet, men Bezier snubler i noe tau, og ble dratt med opp igjen da vinden igjen tok tak i ballongen. Heldigvis for ham fikk han løsnet seg, og styrer i bakken fra flere meters høyde. Den store snømengden reddet ham fra å bli skadet i fallet, så han kunne børste av seg og finne igjen kompanjong Rolier.
Ingen av mennene var kledd for hverken frost eller snø, og på beina hadde de lave, svarte lakksko.
De vandret i blinde mellom de tette furutrærne med snø til over knærne, men fant ingen gode referansepunkter å følge. Ingen visste hvor de var, men det ble mørkt så tidlig at de skjønte de var havnet langt nord.
Frosten bet kraftigere, og de var både sultne, tørste og ikke minst trøtte. På grunn av mørket så de ikke lenger noe som helst, så de bestemte seg for å grave seg ei grop der de fikk litt ly og kunne sove noen timer. De turte ikke sovne begge to samtidig. Det kunne ha blitt det siste de gjorde, så de sov på skift. I løpet av natten skulle de også ha observert tre ulver, som stirret på dem, men luntet videre.
Da det lysnet fortsatte de å gå i den retningen de følte selv var mest logisk. Etter noen timers gange kom de over et sledespor, og fulgte dette. Da kom de til slutt til en tom tømmerhytte, og her tok de seg inn for å varme seg.
Inne i hytta skjønte de av både inventar og ikke minst en fyrstikkeske som lå der, at de var kommet til Norge!
De fikk gjort opp ild, og røyken ble sett av brødrene Harald og Klas Strand, som tok seg opp til hytta for å sjekke - og fant de to forfrosne franskmennene sittende rundt peisen.
Hverken Harald eller Klas skjønte fransk, men på kroppsspråket skjønte de at disse trengte hjelp.
Den første de tenkte på var presten i bygda. Han hadde gått hardt ut tidligere og sagt han kunne snakke flytende fransk, så da tenkte brødrene Strand at presten antageligvis kunne være til hjelp.
Da de ankom prestegården viste det seg at presten ikke skjønte et kløyve ord av hva som ble sagt, så de franskkunnskapene var nok bare løgn, og sagt for å fjonge seg.
Brødrene i lag med presten klarte imidlertid å skjønne at det var viktige herrer med en viktig beskjed, så de ble fraktet i retning mot Christiania med slede og hest.
Langs veien ble de tatt i mot som helter og stjerner i hver ei grend, og hver ei bygd. Ryktet hadde gått fortere enn sleden, og alle ville ha en titt på disse flotte franskmennene.
Da de tilslutt kom inn til Christiania og den franske ambassaden, så fikk de formidlet hvem de var og hva de skulle. Beskjeden de hadde fått med seg gikk videre, og nådde om litt krigsminister Gambetta, om ikke annet enn et par dager for sent.
Franskmennene fikk også greie på hvor de hadde gått ned, nemlig på Lifjell i Telemark fylke.
Ballongen hadde letter på nytt og forsvunnet videre alene, men ble senere samme dag, den 25. november 1870, funnet styrtet på er jorde tilhørende Nore gård i Krødsherad.
Lensmannen i Krødsherad hadde følgende å si til lokalavisa etter hendelsen:
«I eftermiddag er en luftballon fra Paris dalet ned i Krødsherred. Det forefandtes forseilede postsækker, 5 levende duer med videre, men ingen mennesker»
I Christiania ble de to franskmennene hyllet med en festmiddag og storslått bankett, og Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie holdt taler. I avisene var dette en stor sak på den tiden, og hendelsen fikk nesten bibelske dimensjoner også ute blant vanlig folk, som hørte om disse franske karene som kom deisende ned fra himmelen i en ballong.
Det hjalp franskmennene lite at ballongferden endte med en krasjlanding i Telemark, for tyskerne endte opp med å gå seirende ut av krigen.
For Lifjell, Krødsherad og Telemark ble det imidlertid tilfeldighet som skulle sette dem på kartet for evig og alltid. Året etter besøkte franskmennene igjen Norge, da sammen med sine kjære.
På Lifjell ble det etter hvert også satt opp et minnesmerke der ballongen styrtet; «Ballongfararsteinen».
Ballongkurven som ble funnet er fortsatt bevart, og befinner seg på Norsk teknisk museum.
Låta for dagen, i anledning at det er 149 år siden ballongen, med franskmennenes ordre til den franske folkehæren om et angrep på tyskerne som beleiret Paris, krasjlandet i Telemark, blir så klart Telemarks store sønner i Midnight Choir.
Låta som passer best blir den flotte «Amsterdam Stranded» - fra den enestående plata med samme navn.
I anledning dagen er låta omdøpt av meg til «Lifjell Stranded»
How did we end up like this?