Tidligere i år bestemte blogg dott no seg for å kaste inn årene, og kaste ut alle bloggere som ikke skrev om mote, sex eller kosmetikk - eller var i toppen av statistikken over antall klikk.
Dermed røk jo også reisebloggen min, Vladimir og Estragon - der jeg sammen med Estragon, i forskjellige skikkelser, kunne raljere litt fra mine/våre turer på veien, samt litt om barneoppdragelse og livet forøvrig.
Arkivet ble også borte, men en del av stoffet fikk jeg heldigvis kopiert og bevart, før bloggen gikk i svart.
Nå var ikke akkurat Vladimir og Estragon ætt blogspot bortskjemt med så mange lesere, så det er jo forståelig at de ikke gadd å videreføre den. Innholdet står jeg imidlertid fortsatt inne for at var langt bedre enn det meste som ellers kan oppdrives på blogger - uten å virke hoverende. Innleggene var imidlertid få, og begrenset seg til reiser, maks ett par-tre ganger i året.
Jeg har ikke fått erstattet bloggen (jo, nå så!), men skrivekløen ellers har jeg jo fått matet med dette prosjektet - som jeg nå ser målstreken på.
Hvem var så Vladimir og Estragon? Altså ikke meg og mine side-kicks, men sånn opprinnelig.
Jo, de var de to hovedpersonene i Samuel Beckett sitt absurdisme-teaterstykke «Mens vi venter på Godot» - om to omstreifere som venter ved ett tre, på en fyr de kaller Godot - men som egentlig ingen kjenner (Estragon de bare «med», det er Vladimir som egentlig har gjort avtalen).
Mens de venter raljerer de over smått og stort, uten at det er så mye som hverken har røde tråder, kausal logikk eller særlig mening.
Litt som jeg har trang til noen ganger også, og som også var litt av poenget med den bloggen jeg hadde. Så selv uten lesere (eller Godot, om du vil), var i mine øyne navnet på bloggen helt perfekt.
Det ramler innom tre andre karakterer i løpet av det over en time lange stykket, uten at de kan kaste lys over hvem eller hvor denne Godot er.
Vladimir og Estragon ender i skuespillet så klart opp med å vente forgjeves, og de ender til slutt med å gå uten å se snurten av noen Godot.
Absurdisme har alltid vært en fascinasjon hos meg, og også en inspirasjon de gangen opp gjennom som jeg har skrevet egne tekster, alt fra musikk til dikt. Så også for så vidt dadaisme og surrealisme, helt fra jeg i ungdommen lot meg fascinere av bildene til Salvador Dali.
Innen filmens verden så har jeg vært fascinert av filmer av folk som Luis Bunuel, Alejandro Jodorowski, David Lynch og ikke minst animasjonene til Jan Svankmajer.
Litterært var det først og fremst den russiske snålingen Daniil Kharms sin oversatte «Knakk! Om fenomener og eksistense» som fenget meg, da denne noe overraskende dukket opp under juletreet for en god del år siden.
Og så var det Vladimir og Estragon, da. Som ventet på Godot som aldri kom.
Mannen bak dette skuespillet var irske Samuel Beckett, som senere flyttet til Frankrike og ble «kontinental».
Beckett ble født tirsdag 23. oktober 1906 - for 113 år siden i dag.
Den dagen viste Storthingsgadens Kinenatograf filmen «En jernbanereise gjennom Valdres», mens avisa Valdres på sin side reklamerte for Langgaards tobakk og Mustads margarin.
Beckett døde to dager før julaften i 1989, 83 år gammel. Høydepunktet i karrieren ble nok skuespillet «Mens vi venter på Godot» fra 1952, som i Norge opp gjennom årene er satt opp en rekke ganger både her og der.
Skuespillet har også blitt filmatisert og ble vist på NRK som fjernsynsteater. Beckett ble i 1969 - for 50 år siden - tildelt Nobelprisen i litteratur. Mye takket være nettopp det skuespillet. Om Vladimir og Esteagon. Som ventet. Og ventet. Og ventet.
David Ramirez sin eminente låt «Time» synes jeg passer bra for dagen. Vladimir og Estragon hadde jo om ikke annet rikelig med tid å slå ihjel.
Låta er om en som ikke har noen forpliktelser eller noe å ta seg til der han er i livet, og bare driver rundt. Eneste han vel har for mye av, er tid.
Time - I got nothing but time
Montro om jeg skal ta meg en tid inn på NRK-arkivet en vakker dag, og se den norske fjernsynsteater-versjonen av «Mens vi venter på Godot» en vakker dag.
Hvis jeg får tid..