Den 26. november 1987, mens Full Metal Jacket surret og gikk for et fjetret publikum på Klingenberg, så kom ei lita jente til verden på Bærum sykehus.
Jenta fikk navnet Emilie, og vokste opp sammen med sin franske far og sin norske mor i et rekkehus på Bekkestua. Faren digget jazz, så for Emilie begynte musikkinteressen der - med fars gamle Bossanova- og Keith Jarrett-plater.
Seks år gammel begynte hun på piano, men hun var åpenbart også et sangtalent, så pianolæreren oppfordret også jenta til å synge mer.
Sceneskrekken kom, som for mange andre, også allerede som barn. Hun elsket å opptre i trygge omgivelser; hjemme, i barnehagen og på skolen - men da hun skulle fremføre et stykke på piano på musikkskolens avslutning på Sjøholmen, så ble alt svart.
Angsten hun følte på da har hun tatt med seg inn i voksenlivet, og den ligger fortsatt der bak og lurer når hun skal opptre.
Etter videregående gikk turen til Toneheim folkehøgskole på Hamar, og deretter videre til Jazzlinja ved NTNU i Trondheim.
I Trondheim lekte hun med tanken om å gjøre en versjon av bybarna Dum Dum Boys i sin egen jazza, modernistiske innpakning. Den tanken ble til hennes versjon av «Pstereo», som tok hele Norge med storm da den kom i 2014.
Fra å være en ingen, visste plutselig alle hvem Emilie Nicolas Kongshavn var. Eller Emilie Nicolas, da. Farens franske etternavn hørtes litt mer artist ut en Kongshavn, så da ble det slik.
Låta ble spilt overalt - hele tiden, og konsertene kom på rekke og rad. I 2015 rasket hun med seg en haug med priser under Spellemannsprisen, og verden lå for Emilies føtter.
Angsten lå fortsatt i bakgrunnen, og noen ganger også helt i forgrunnen - for hun hadde skikkelig flyskrekk også, i tillegg til den moderate sceneskrekken.
Plutselig ble det helt stille. Konsertene ble avlyst i lang tid fremover, og hun forsvant ut i det store blå. Var det angsten som hadde tatt overhånd? Spekulasjonene startet. Hvor ble det av Emilie Nicolas?
To år senere kom livstegnet. I 2018 kunne hun meddele at hun i 2016 fikk påvist en alvorlig hjernesvulst, men etter et par år med behandling var hun nå blitt tilnærmet helt frisk.
Med friskmeldingen kom det også ny musikk, og albumet Tranquille Emilie kom ut senere samme år.
I anledning denne flotte artistens 32-års dag, så blir dagens låt på lista «365 dager, 365 låter» den nydelige, men samtidig akk så triste «Feel fine».
I won't look at you the same way again, ahSome of my joy and then my pain
The need to fuck and take all my clothes off
To harden my soul, soft
We shivered, we laughed, you held me down
Then you vanished in front of my eyes
This was all in paradise
I'm such a loser, can't keep anything, ah
I do whatever for my lover
But he slips through my tired hands, oh
I see it's clear we're over
You only get one chance
I wanna feel fine, wooh
The right walls to come down
But they won't fall on its own, ah
The right won't
Alone again with demons, and pain whiling
Guess that's why you left my island
It's too rough out here, the island's drowning
So I grabbed to whatever was breathing out of the water
You drown first, this is cursed
You only get one chance
I wanna feel fine, wooh
The right walls to come down
But they won't fall on its own, ah
The right won't
Is there a soul there?
Is there a soul there?
I wanna feel fine, wooh
The right walls to come down
But they won't fall on its own, ah
The right won’t
Is there a soul there?Somewhere I could feel safe?
Is there a soul there?