Årets trasigste måned november går nå heldigvis mot slutten, og ingenting passer bedre i livet enn å brette opp ermene for å snart møte desember med lys og varme.
Adventskalenderen er klar, og venter på at ungene igjen skal fylle huset med liv førstkommende mandag. 48 pakker hengt opp i gangen på hver sin faste plass. Du kødder ikke med tradisjoner, og i alle fall ikke med juletradisjoner.
Jeg er en julens mann, og har alltid elsket julen. Ikke for de tradisjonelle grunnene, men for at det alltid har vært forbundet med ekstra mye varme og kjærlighet, god mat, godt drikke, spenning, forventning, venting, lys og ikke minst tradisjoner.
Noen ting stå heldigvis urokkelig i livet, selv om ikke alle sjokoladebitene i esken er gode, for å parafrasere Herr Gump. Det er tradisjonene!
Små som store. Som å jekke årets første Hamar- og Lillehammer julebrus den 1. desember. Det gledes!
Som å henge opp lys i vinduer og vinduskarmer. Som å lage ribbe med fullt tilbehør på julaften. Som å se på (ikke nødvendigvis se på, men ha på i bakgrunnen og høre lyden) av de faste juleprogrammene. Snekker Andersen på morgenkvisten. Den klassiske med Svein Erik Brodahl som forteller. Så Tre nøtter til Askepott, og sist men ikke minst Kalle Anka på SVT klokka 15. Det må være den svenske versjonen! Den har gått hver jul siden jeg var barn selv, og det blir ikke ordentlig jul uten å se og høre filmene med svensk dubbing.
På julaften er tradisjonen her i huset at oppvasken alltid må tas før det er snakk om pakker. En sånn greie var drepen å vente på da jeg var barn, og mine barn føler nok litt det samme nå. Samtidig tror jeg de kommer til å ta med seg den videre. For det er noe med ventetiden. La den dra ut. Nyte den. Ikke bare buse på å bli ferdig.
Som alt her i livet egentlig, så er det mest magiske ofte hele oppbygningen. Når alt er i mål, så er jo alt slutt. Virker det som. Derfor er jeg ekstra glad i den lange ventetiden gjennom hele desember, før vi kommer til julaften.
Noen nye tradisjoner har det blitt med årene også. Som rekecabaret på lille julaften, og å hente juletre med ungene noen dager før jul. Pynting av grana skjer i fellesskap lille julaften, og gleden ved å stå opp før ungene på juleaften, og tenne lysene på grana, slik at den møter dem i ei ellers mørk stue - er ubetalelig. Jeg husker disse øyeblikkene som ren magi selv, da jeg kom ned i stua på Tandum og så lyset fra juletreet.
Jeg er så inderlig glad for at jeg har gode opplevelser rundt jula, og at jeg også kan tillate meg å dyrke disse videre som voksen. Både for egen del, men ikke minst for ungene sin del - som jo ofte lar seg smitte av foreldrenes syn og følelser av ting. På godt og vondt.
For mine to jenter er jula det beste som finnes, og det skal vi dyrke hver dag frem til den pakkes bort igjen utpå nyåret - i tradisjon tro rett etter Iris og bestemor sin bursdag 12. januar.
En ny tradisjon etter at jeg fikk unger er også deltagelsen og opplevelsen på Steinerskolens julemarked. Lillehammers mest trivelige julemarked by a country mile, med den rimligste og beste kaféen i byen.
Julemarkedet går av stabelen i dag, og litt utpå treffer dere også på selveste Vladimir i kaféen.
Ta bussen opp, kjøp deg et julenek, og prøv noen av de nydelige delikatessene som tilbys.
Ta lodd, vinn fine premier. Møt koselige folk, ta med ungene på eventyrstund og fiskedam. Vel møtt!
I dag får Oppdalsbandet Bönkers gleden av å bidra på spillelista. Disse ble spådd å bli Norges Americana-yndlinger, da de debuterte med den herlige plata Opp for 20 år siden.
Dessverre ble de borte omtrent før de ble kjent, men plata fra 1999 er fortsatt legendarisk bra - og kjærlighetssorglåta som heter nettopp «November» (med sterke referanser til låte «Speed of the sound of Loneliness») blir på mange måter den perfekte låta for å sette en tjukk, svart strek over november - og møte desember med lys og glede!