Opprinnelig skrevet 4. august 2019.
For ti år siden i dag opplevde jeg et av livets som regel relativt få paradigmeskifter, da jeg troppet opp på Lillehammer sykehus med min daværende og fikk se konturene til et lite menneske på en liten skjerm. Et lite menneske som jeg skulle bli far til.
Ei jente.
Opplevelsen står fortsatt ut som en av de mest spesielle, surrealistiske og emosjonelt uttømmende, men i tillegg til en stor glede og lykke, så bygde det seg også opp en bekymring som jeg aldri hadde kjent på før.
Fra å være frisk som en fisk og happy go lucky, så ble jeg omtrent over natta bekymret for om alt skulle gå bra. I tillegg kom det en døds- og sykdomsangst sakte krypende inn over meg, som satt i kroppen helt frem til Iris ble født, og videre frem til hun var et par år gammel.
Det ble et litt slitsomt bakteppe for meg i det som egentlig bare skulle være gleden. Kjente jeg noe nå? Var ikke det et rykk i bringa? Var ikke dette et symptom på kreft?
I det daglige så klarte jeg å holde tankene unna, men det måtte både legebesøk og full sjekk av indre organer før jeg kunne roe meg. Jeg jobbet med utfordringene og tankene for meg selv, og opplevde heldigvis ikke mer enn et par ordentlige angstanfall. Akkurat som min fastlege, så mente jeg også selv at jeg var såpass bevisst på hva og hvorfor, at jeg fint kunne jobbe ut dette selv uten hjelp av psykolog - og heldigvis fikk han rett.
Plutselig gled angsten over, og - bank i bordet - nå har jeg ikke opplevd slike anfall eller kjent på dødsangst på mange, mange år.
Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag, så jeg vet ikke i hvilken grad dette rammer meg - men trolig bare lettere, siden jeg jobbet det relativt rask ut (vel, fra og til opp til et par år). Det jeg vet er at det var en veldig ubehagelig følelse når det skyllet over, og jeg var sikker på min siste time var kommet. Faktisk var jeg en periode overbevist om at jeg ikke kom til å få oppleve min datters fødsel.
Nå skal snart denne jenta, fra dette ultralyd-bildet jeg så første gang 4. august 2009, opp i fjerde klasse. Lillesøster på 5 skal inn i sitt siste år i barnehagen.
Jeg elsker mine barn over alt på jord, selv om vi ofte har noen kuler. Det er som jeg prøver å forklare i kampens hete, at foreldrerollen kommer med et visst ansvar - og da må man noen ganger klare å stå i det, selv om man til tider er verdens verste far. Vi har imidlertid et så trygt og godt forhold til hverandre at jeg også er trygg på at jeg stort sett er verdens beste far.
Selv om sykdoms- og dødsangst er borte for lengst, så har jeg fortsatt respekt for freak accidents og ting som kan gå galt. Det er en vanskelig balanse å prøve og gjøre ungene bevisst på dette uten å påføre dem engstelse. Som i sommer, da Evelin fikk i seg væske fra en glow stick, og jeg endte opp med å ringe giftinformasjonen. Alt gled så klart over uten hverken varige eller kortvarige mén. Balansegangen mellom å ikke gjøre ungene redde, men allikevel få frem at de ikke skal stappe ting de ikke vet hva er i munnen, er utfordrende, og nok noe flere foreldre også kanskje kan kjenne på.
Da jeg var liten hadde jeg en enorm stor frihet. Jeg fikk lov til å være oppe så lenge jeg ville, og hadde vel noe som lignet på en fri barneoppdragelse. Jeg er nok for så vidt glad for det, men samtidig har jeg vanskelig for å slippe guarden så langt ned selv. Jeg skulle nok i en del tilfeller ønsket flere rammer selv, og er kanskje derfor opptatt av at ungene mine skal få dette - selv om det der og der gjerne ikke settes pris på av ungene selv.
Barneoppdragelse er en vanskelig øvelse, men plutselig er ungene blitt til ungdommer, og så igjen unge voksne. Plutselig kommer dagen da de flytter ut, begynner på skole, får seg jobb og kanskje sin egen familie.
Da håper jeg ballasten er så god og trygg at de kan se tilbake på sin egen oppvekst som en fin tid og med mange gode minner.
Denne helga har vi vært på Toten hos bestemor, helt siden begravelsen av tante Johanne fredag. Jeg var umåtelig stolt av ungene mine i både kirka og etterpålaget. Sånt drar jo ofte ut i tid, og er sjeldent veldig interessant for de minste - men de klarte seg utmerket godt, utrolig nok uten så mye krangling. Det hjalp nok godt på at tremenningene Signe og Annar også var med, slik at de alle fikk noen å leke med i etterkant.
I går tok jeg med ungene til Gjøviks perle; Fastland. Der nøt vi en deilig, varm og solrik lørdag med bading og soling. Jeg hadde ikke tatt badebukse til far, så jeg holdt stand på pleddet, mens ungene koste seg uti det gamle, ærverdige bassenget. 22 varmegrader var godt nok, og ekstra stas for ungene var det å treffe på Siri, som gikk i barnehagen for et års tid siden, før hun flyttet sammen med foreldrene til Raufoss.
Badet i solskinn avsluttet vi den flotte sommerdagen med en softis på en annen klassisk Gjøvik-institusjon: nemlig Rundkiosken. Det var verdt ventetiden og køa, for i følge Iris var det den beste softisen hun noen gang hadde smakt.
Kiosken har vært en del av byen helt siden jeg var liten, og sikkert mange år før det. Da var det a gamle-Margit som flippet Moelv-burger og disket opp baguetter. Baguetter så ut til å fortsatt være varemerket, men i en OA-test i sommer hadde softisen seilet opp som jevngod med den klassiske Bilitt-isen - så derfor måtte vi jo prøve dette.
I dag har det skyet over noe, og natten på Toten kom med tordenvær og regn - men hvem vet, kanskje vi får til et lite bad før vi returnerer til Lillehammer senere i dag. Ungene har igjen ei ferieuke av sommeren, som jeg også husket som at varte evig i barndommen. De skal i følge eget utsagn kose seg på setra siste uke, og det blir nok bra.
Så gleder pappa seg veldig til å se dere igjen neste mandag - når SFO- og barnehagesesongen igjen begynner, og hverdagen atter en gang står for tur - med alle sine fasetter; sine nedturer og oppturer for to små mennesker som skal lære verden å kjenne, og bli selvgående, trygge og ansvarsbevisste litt eldre mennesker for hvert år som går.
Gla’ i dekk, unga!
Søndagens låt blir den vakre Fort Atlantic-låta «Bathed in Sunlight»
Oh to be forever gold!
Oh the peace my heart will know
When that time
And place collide
I’ll be bathed in sunlight