I 2018 hadde jeg en egen julekalender på Facebook der jeg presenterte ei plate som hadde betydd mye for meg hver dag frem til julaften. Vladimir og Estragon kjører reprise av denne julekalenderen i år, og her får dere luke 1.
Luke 1
MATCHSTICK SUN - "Flowerground" (1988)
I luke 1 dras jeg tilbake til barndommen, og et av noen få album - vel strengt talt kassetter på den tiden, som fortsatt er med meg den dag i dag. Nettstedet Musikkbloggen omtalte bandet som et av de mest undervurderte i Norge gjennom tidene, og jeg er tidvis enig. Debutalbumet "Flowerground" fra 1988 er kanskje ikke et av de mest komplette norske albumene jeg vet om, men jeg liker det godt. Albumet solgte bra, og fikk gode anmeldelser i sin tid, og bandet fikk vel også Spelemannsprisen for beste nykommer. De klarte aldri å følge opp "Flowerground", så etter neste album gikk det brått nedover med Oslo-kvartetten, som ble oppløste - og vel forsvant både ut i andre yrker og til andre band.
For en 11-åring på Toten var det enten den svært begrensede kassett-hylla på Bøverbru S-lag, eller en tur med ringruta til Raufoss for å kikke på kassettene innelåste i de off-hvite digre blad-gjennom-boksene på veggen hos Toten musikkbar (!). Skulle du høre på en kassett eller ønsket å se noe mer, så måtte innehaver låse opp og vippe ut. Kassettene på den tiden var like godt sikret i platebutikken som smykker og klokker hos en gullsmed. Etter en tur til en klassekamerat ble jeg introdusert for musikk på postordre. Dette var også før bestillings-kataloger som Ginza og Kompakthuset, men det som virkelig var i vinden på slutten av 80-tallet var postordreklubben "Scandinavian Music Club". Her kunne man verve andre medlemmer, og få kassetter i vervepremier. Du kunne vel også velge mellom CD og kassett, men på Sivesindhøgda var det kassettspiller som gjalt, og i fatterns gamle beige Mazda 929 var det også bare kassettmuligheter. Jeg husker ikke om jeg lot meg verve, eller om jeg meldte meg inn sjøl. Det var ofte innmeldingsblanketter i de små postordre-katalogene som ofte kom i posten på den tiden, i en A7-format. Der kunne du krysse av med penn for hvilke album du ville bestille, og sende inn. Portoen var betalt, og det eneste du bant deg til var å kjøpe x-antall kassetter i løpet av det neste året. Med mine foreldres tillatelse, så ble fire kassetter bestilt her ved innmelding, og ett av disse var så vidt jeg husker "Flowerground" - og for et kjøp!
I nyere tid har jeg også kjøpt albumet på CD. Sjangeren må vel sies å kunne være i et pop-rock krysningsfelt, med psykadeliske 80-talls vibber og engelske postpunk/indie-strømninger blandet godt inn - både på tekstfeltet, men også i det musikalske. Selvfølgelig skulle det skrives og synges på engelsk. Tekstene var tidvis eksperimenterende og surrealistiske, med relativt lite innslag av "hjerte og smerte", som i alle fall er gjengangere i mange av mine favoritter opp gjennom. Jeg kan ikke si at jeg har andre plater innenfor samme stilart som denne, men dette var en av de aller første kassettene jeg virkelig spilte ihjel på slutten av 80-tallet og litt inn på 90-tallet, helt til den amerikanske alternative-rock stilen kom og bergtok meg. Men det får bli i ei anna luke.
Låtene
Kassetten åpner med den up-tempo gladlåta (musikalsk sett) "It's just a matter", med klang og kledelig tidsriktig 80-talls (vel, samtids) produksjon. Her er det både litt Housemartins og litt The Beatles. It's just a matter of taking your matters away, synger vokalist Ivar Eidem om igjen og om igjen, helt albumet går over til den surrealistiske "We seem to vanish", der en dyster fremtidsdystopi legges frem i en strykervennlig, men noe stakatto melodilinje.
"The cow is ill, and the fish will disappear. The birds are where? They are no longer in the air. Will this last until 1999? A proper liveable place is hard to find".
, surrealistisk og litt popmusikkens svar på Caro og Jeaunet. Plastikk-søppel derimot, hadde de ikke forutsett!
Spor 3 heter "Matchstick Sun", og er en drivende flott poplåt med både Beach Boys-referanser og hammond-orgel overdoser. Et allsang vennlig "Ba-pa-pa-baaaa", etterfulgt av "Will you, will you, will you be my Matchstick Sun?". Hva nå gutta mente med det. Et av høydepunktene på albumet er spor 4, "Edison Train". En vakker ballade, der teksten dulter borti hovedeksistensen for kunst, kultur og musikk - nemlig kjærlighet. "Could you be personal with me? I could be personal with you", prøver Eidem seg litt diffust og forsiktig på.
"I have captured this girl in an Edison Train. And I have read all this books in that Einstein house".
Thomas Edison og Albert Einstein? Er det litt Ivar Morten Nordmark i teksten her; der han avfeide Berit Riises beskyldninger om litt uvoven opptreden kategorisk med "if you will make love to my body, you got to make love to my brain". En flott låt er dette, og det nærmeste hjerte og smerte på albumet, med litt dramatisk og igjen smått psykadelisk oppbygging mot slutten.
Deretter kommer ei låt som nesten høres ut som melodien på et C64-spill. Det er ikke Midi, men noen leker med noen nye lyder på synthen sin i 1988. Låta heter "Flowerground", som plate, og er for meg kanskje den mest anonyme saken frem til refrenget løfter den opp slik refreng bør, men der man venter på noe mer går det bare tilbake til det samme repeterende verset og det MIDI-lignende dataspill-riffet. Låt 6 er platas svakeste i mine ører, vel egentlig kanskje den eneste låta jeg alltid skipper. "All these girls". Up-tempo, britisk og skranglerockete.
Spor nummer 7 er "You and me". Samme vers-refreng oppbygging og lydbilde. "Håååååh, life is you and me". På spor 8 "Waiting for the wrong" går bandet vekk fra dur, og lander i moll. Tror man, før det drar i veien igjen med gladpop på refrenget.
"Jenny Jones" er kanskje den flotteste låta på plata. Produksjonen og lydbilde er fortsatt det samme. Her er det litt sårhet og ensomhet i teksten. Alle er alene, unntatt Jenny Jones. Hva er nå så spesielt med Jenny Jones? Hvem er Jenny Jones? Det får vi aldri vite, og noen ganger tror jeg ikke helt Eidem sjøl vet hva han synger i verset her. Ramling og rør, uten at det blir sjenerende - og så kommer nok en nymotens synth-lyd i '88 som man kan spille solo på.
"And if I ask her for a waltz, everything will go wrong. Just like a holiday in Spain, and you're there on your own".
Ikke lett å forstå seg på hverken Jenny Jones eller Ivar Eidem her.
Nest siste spor lukter både blues og litt Dire Straits. En slags fattigmanns "Walk of life" i versene som igjen eksploderer i et engelsk postpunkindie refreng. "Funny old men".
Plata avrundes med vakre "Mighty head of fools", som igjen tar opp den dystopiske tråden fra spor 2. Låta er albumets lengste, og Eidem lirer fra seg noen rare tekstlinjer i over seks minutter, med effekter og lange arier så godt en postpunkindievokalist fra Oslo kan gjøre. Når låta fader ut har vi klokket inn på nesten 50 minutter med 80-talls postpunkindiesmåpsykadelisk musikk."Mighty head of fools, you're using all your tools, you're trying to make me åh, åh, åh, åh... et eller annet".
Dette er ikke en sjanger som jeg til vanlig lytter på, og hadde jeg ikke hatt et såpass langt og nostalgisk forhold til plata, så hadde den muligens ikke gjort noe med meg i dag. Så for alle som ikke har hørt dette før, og gir den en gjennomlytt på Tidal eller Spotify nå - så tipper jeg at det kan både rynkes på nesa og i øregangene. Jeg kjenner imidlertid foten begynne å gå, og synger med der jeg skjønner hva de synger.
Derfor går også dette albumet inn på julekalenderen 2019. Det er nok ikke blant topp 24 album, men i disse lukene har jeg tenkt at det skal dukke opp album som jeg har ulike personlige forhold til - og da ble denne naturlig i luke nr. 1.