I dag er der én måned igjen til julaften, og dagen brukes til å få opp litt lys i vinduene her i huset. Og apropos lys.
Onsdag den 24. november 1982 var jeg fem år gammel, og satt muligens foran barne-TV for å få med meg en ny episode av den fantastiske, franske tegnefilmen «Det var en gang et menneske».
I mens stimlet voksne musikkelskere seg utenfor den legendariske Club 7 i Oslo for å få med seg den britiske artisten Richard Thompson sin første solokonsert på norsk jord.
Club 7 åpnet dørene så tidlig som i 1963, og ble et yndet samlingssted for kulturinteresserte voksne, som dyrket en motkultur mot kapitalisme og den moderne verden. Her kunne de dykke ned i kunst, litteratur, musikk og teater, i en tid da hippiekulturen også så smått begynte å slå rot i Norge.
På mange måter ble Club 7 det stedet for 68erne som Gjøviks Cafe Frimand ble for meg og mine likesinnede på 90-tallet.
Konsertene som ble arrangert var som regel innenfor sjangeren jazz, folk eller viser, og det var derfor naturlig at en artist som Richard Thompson la turen innom da han først skulle spille i Norge.
Thompson var gjennom hele 70-tallet en av de fremtredende medlemmene av folk-bandet Fairport Convention, men da de ga seg i 1979 fortsatte den Notting Hill-fødte artisten karrieren på egen hånd.
Tidligere i år fylte Richard Thompson 70-år, men alder er ingen hindring - så han er fortsatt jevnlig å se og høre på scener rundt om i verden. Så sent som i slutten av september spilte han i Royal Albert Hall i hjembyen London, i anledning sitt jubileum.
En av mine absolutte favoritter fra Thompson hørte jeg for første gang for mange, mange år siden. Jeg mener det var i et musikkprogram på SVT. Det gikk en stund før jeg fant ut hva låta het, men tilslutt fant jeg det ut: Dimming of the Day.
Låta er en av Thompsons mest kjente, og har blitt coveret av en rekke artister - også her hjemme i Norge.
Richard Thompson sin original er vel og bra, men jeg kommer ikke utenom å spille den vakre versjonen som kanskje verdens fineste kvinnestemme gjorde for noen år siden, nemlig amerikanske Alison Krauss.
Melodien må være en av de vakreste som er komponert, og teksta har fått en ny dimensjon for meg de siste ukene.
I dag spilles den høyt her i huset, mens jeg prøver å få varmen i skrotten foran den gode ovnen, mens den mørke november-dagen lysner der ute.
This old house is falling down around my ears
I'm drowning in a river of my tears
When all my will is gone you hold me sway
And I need you at the dimming of the day
You pulled me like the moon pulls on the tide
You know just where I keep my better side
What days have come to keep us far apart
A broken promise or a broken heart
Now all the bonny birds have wheeled away
And I need you at the dimming of the day
Come the night you're only what I wantCome the night you could be my confidant
I see you on the street and in company
Why don't you come and ease your mind with me
I'm living for the night we steal away
I need you at the dimming of the day
Yes, I need you at the dimming of the day