Sammen med to blad Estragon - Atle og Morten - tok vi toget fra Swindon via togbytte i Reading for å komme oss ned til kystbyen Southampton for å få med oss en Premier League-kamp på St. Mary’s.

Søndag 2. april hadde jeg kjøpt billetter til serieåpningen i Allsvenskan mellom IFK Göteborg og IFK Värnamo. To av 164 svenske lag under “Idrottsföreningen Kameraterna”-organisasjonen, som ble etablert i Sverige allerede i 1895.

Sommeren 2013 var jeg på sommerferie sammen med min daværende, vår 3-åring og mine eks-svigerforeldre i Sverige. Målet for turen var å komme oss til Astrid Lindgren-land i Vimmerby og dyreparken Kolmården utenfor Norrköping.

På julis siste dag i det herrens år 1994 så var jeg én av litt over 800 betalende tilskuere som så det engelske storlaget Arsenal knuse Totens lokale stolthet Raufoss på nå gamle Raufoss stadion.

Sommeren 1991 var den lille familien bestående av meg, min mor og min far, på vår siste sommerferietur i sammen. Fast takst siden tidlig 80-tallet hadde vært å pakke Mazda’n til fattern, for så å kjøre rundt omkring på vestlandet ei ukes tid. 

Min andre fotballopplevelse på Norges nasjonalarena Ullevaal Stadion skjedde akkurat som den første også i regi av Bøverbru Idrettslag (BIL). Etter nok en fotballsesong, så ble gutta på laget premiert med tur innover til cupfinalen 1989, og i mangel på annen transport, så ble idrettslagets egen beige Ford Transit med BIL-logo.

Mitt første stadionbesøk av en størrelse ut over plassen på Bøverbru og stadion på Raufoss var da jeg i 1987 som 10-åring var med foreldrene mine på tur til Vest-Berlin. Det skulle imidlertid gå enda ett år før jeg fikk sett min første fotballkamp på en stadion av litt størrelse: nemlig på Ullevaal!

I mai 2010 spilte Swindon play-off finale om opprykk til Championship. På Wembley hadde vi også avtalt å møte Bernt, som jeg sist hadde sett da vi var i Swindon sammen i 93/94-sesongen, hans samboer, og en annen Swindon-fan fra Norge.

I januar 2008 hadde jeg bestilt tur til England for å se Swindon borte mot Luton sammen med min daværende svoger og svigerfar, Helge og Sven. Helge var svoren Luton-fan, og endelig spilte lagene våre i samme divisjon - så det måtte vi få med oss.

Etter en sving innom England og London i august 2007 tok vi flyet fra London og videre til Amsterdam for noen dager der før hjemreise til Norge.

Hukommelsen spilte meg et realt puss da jeg hevdet at det gikk 13 år fra kampene jeg så i 1994 før jeg var i England og så live fotball igjen. Plutselig kom jeg på at jeg jo faktisk ramlet innom Lofthus Road i London den 8. april 2000.

Det skulle gå nesten 13 år fra forrige fotballtur til England før jeg igjen så en fotballkamp på denne herlige balløya. Livet kom litt i veien, og etter videregående og fremover noen år, så ble andre interesser og aktiviteter enn fotball prioritert. Dessverre, kan jeg vel nesten si i retrospekt.

Den 8. oktober 1994 fikk jeg endelig se Swindon vinne en seriekamp, og det skjedde mot Wolverhampton hjemme på County Ground. Høstferie-uka i Swindon ble nok en gang en stor opplevelse for oss nordmenn på tur, og vi fikk både omvisning på stadion og var på besøk på treningsfasilitetene, der vi så laget trene og fikk snakke med spillerne og støtteapparat. Opplevelser som aldri fans av de store lagene ville fått, spesielt i dag når fotballturisme har blitt en egen sjanger - og mange stadioner har flere nordmenn på kamp enn det er på en OBOS-kamp.

Onsdag 5. oktober 1994 så fikk jeg æren av å oppleve den sære turneringen Anglo-Italian Cup med egne øyne. Faktisk så ble den turneringen startet som følge av Swindons største bragd på en fotballbane noen sinne.

Etter romjulsturen i 1993 så ble jeg så bitt av basillen at jeg endte opp med å få med meg et knippe kamerater fra Toten på en ny tur igjen i høstferien 1994. 

Den femte og siste kampen på denne første turen til England for min del var nok en Swindon-kamp. Den 3. januar 1994 satte vi oss igjen på toget fra Bristol til Swindon på morgenkvisten, der vi hadde avtalt å bli med supporterbussen opp til Coventry.

Etter tre kamper på rappen, så ble det noen dagers kamppause. Skjønt helt pause fra fotball ble det ikke, for Bernt og jeg tok turen tilbake til Swindon, der vi var invitert med på treningsfeltet for å se på treningen, og møte spillerne.

I romjula 1993 var kampprogrammet tett da som nå, og Swindon skulle opp til Sheffield for å møte Sheffield Wednesday. Dette ble i drøyeste laget for oss, så vi hadde heller fått ordnet billetter til Wednesdays byrivaler United, som skulle til London og Highbury for å måle krefter med Arsenal.

Dagen etter var det klar for nok en fotballkamp, og denne gangen var det Bristol City-gjengen som skulle få drømmene sine oppfylt. Ashton Gate ventet, og før kamp ble det et besøk inn på en lounge på stadion, der det var muligheter - selv for en 16 åring fra Toten - å få kjøpt et glass av den lokale cideren Dry Blackthorn Cider - som på den tiden også sponset Bristol City sine drakter.

Første tur over til England for å se fotball live var i romjula 1993, og jeg dro alene som 16-åring sammen med en gjeng litt eldre gutter fra Vennesla - deriblant STSCON-medlem Bernt Heiseldal.