I natt hadde vi den kjøligste natta i teltet, men det var fortsatt godt og varmt i den defekte soveposen min. Iris derimot frøs, og våknet ved 5-tida av at hun var kald, selv om hun lå i ull-undertøy. Jeg fryktet det verste, men heldigvis ingen tegn til forkjølelse - så det var nok bare at hun hadde krabbet delvis ut av soveposen, samt at hun hadde vært bløt etter kveldsbadet da hun la seg.
Hun sovnet igjen, og så gjorde far etter en stund. Neste gang vi åpnet øynene var klokka blitt over ni.
Sola stekte, og vi nøt en rolig morgen med polarbrødfrokost og et deilig morgenbad.
Mens ungene tok en dusj med shampo og full pakke, så pakket far telt og bil, og halv tolv var vi klare for utsjekk.
På vei tilbake til hovedveien passerte vi Sondre Norheim-museet, men det ble med et kort stopp utenfor. Ungene var ikke køare for museumsbesøk, og det var helt greit for far også. Det var ikke norsk skihistorie som fristet på en het sommerdag som dette.
Vi stoppet i stedet innom en låve med antikk, brukt og retro.
Mest antikk, og ikke veldig mye spennende. Vi dro innom nærbutikken og postet noen postkort, før vi la ut på veien i retning Åmot / Vinje.
Vi gjorde et stopp i Åmot. Stedet hvor min mors gode venninne Liv Turid bor - eller Liv vov-vov, som jeg kalte henne som lite barn, siden vi hadde en grå elghund som het Turid.
Jeg prøvde sende melding til min mor, for tenkte vi kunne jo svingt innom og sagt hei - men intet svar på hverken tekstmelding eller telefon. Travel lørdag på Ting og Tøy in the making, tenker jeg.
I stedet svippet vi innom en fin liten butikk som het Silkevippa.
Inne i butikken fikk vi også et lite gjensyn med Lillehammer, da de hadde noen få ment-produkter i et hjørne.
I den fine butikken var det mye spennende for både liten og stor, så vi brukte anledningen til å tappe oss for enda litt mer feriepenger. Noen reisegaver ble det også med i posen ut.
Vi svingte innom kroa rett nedi bakken for en is før vi dro videre. Med en is i den ene hånda og en mobiltelefon i andre hånda, så datt Iris så lang hun var på asfalten, og fikk skrubbet opp to knær.
Heldigvis hadde far kontroll på sysakene, så vi fikk renset med Pyrisept og bomull med en gang hun fikk stabbet seg til bilen. Høyt oppe og langt nede er et stikkord. Iris var helt overbevist om at hun nå måtte gå på krykker resten av ferien.
Pakka med plaster lå derimot langt under telt og annen bagasje, så fattern løp innom Spar rett over veien, og kjøpte nye plaster, som vi nå oppbevarer lett tilgjengelig i cockpit.
Herfra gikk veien videre mot Rjukan, gjennom et vakkert kulturlandskap.
I Rauland stoppet vi for lunsj på ei lokal kro. Foccacia med kylling og kremost på ungene, og hjemmelagd potetlefse med røkelaks på far.
Turens kanskje beste og i allefall mest fornuftige, kjøpte, måltid så langt - sett bort fra Lollipop-drikket, da.
Plutselig rykket Evelin til, så rødløk og kylling spratt i alle retninger. Hun hadde kikket opp på veggen bak der fattern satt, og blitt spontant skremt av to underlige skikkelser som stirret rett på henne da hun spiste.
Vi fikk også et møte med den største ørreten som var tatt i Totak, som stolt var presentert inne i kafeteriaen. 12,9 kilo - tatt i garn på 3-meters dyp. Far stusset litt på at den var utstilt her, og ikke i garnbutikken vis a vis cafeen, men til dens forsvar - de hadde jo aure på menyen!
Gode og mette dro vi videre mot Rjukan, for første gang fra denne siden. Dermed ble det ingen kjærlighetsgjalling til Tinnsjøen denne gangen.
Vel fremme i Rjukan kjørte jeg jentene til Tinngata, mens jeg dro tilbake for å hente resten av flokken, som holdt hus i Villa Gryta.
Der ble jeg møtt av Pinky, som ventet veldig på at vi skulle komme tilbake til Hus Kos.
Etter en tur innom butikk for å handle litt proviant, så landet vi i nr. 29 igjen. Til stor gjensynsglede for både liten og for stor.
Deretter ble det enkel pølsemiddag, litt medbrakt lørdagsgodt fra trio Lillehammer sin road trip og et par historier fra Jon Amazonas sine mange jungeleventyr.
Lørdagskvelden ble avsluttet i bakhagen med Nerf-skyting på blink. Jentene ble ivrige da gutta viste frem Nerfen sin forrige gang, så de gledet seg veldig til å teste sine. Far tenkte seg tilbake til da han var på samme alder som Evelin, og allerede da var aktiv i Vestre Toten skytterklubb, og mimret om en grill vunnet i en skytterkonkurranse, og viktigheten av sikkerhetsopplæring på skytterbanen.
Været var betraktelig kjøligere her enn ved kysten, mest av alt grunnet den relativt sterke vinden. Vi trakk etter hvert inn igjen, og før Jon, men denne gang Blund, besøkte oss, ble det servert verdens beste (!) brødskiver attåt Verdens beste SFO.
Nattastunden fikk barna i sammen i den store senga, med en historie om giraffen som kjøpte seg hus i byen, av en buktende slange-eiendomsmegler innsmurt med solkrem, før alle gikk til hvert sitt soverom, og vi voksne ttakk ned til sofaen, omgjort til sovesofa i anledning flokken.