Etter en alt for sen natt, så var det en litt for trøtt far som våknet på sofaen nede i første. Oppe var det helt knyst, så det var tydelig at det var flere som var trøtte.
Kona hadde allerede åpnet de vakre øynene sine, og var i ferd med å skulle lage seg en kaffe da Iris stod opp. Miro kom ikke lenge etter, men de to yngste sov fortsatt.
Klokka bikket faktisk 10 med god margin før Evelin og til sist Abba våknet.
Nede i Tinngata blåste det såpass kraftig at det overhode ikke var noe hast med å komme seg ut på noe sprell.
Fattern dekket bord, og disket opp med ungenes favoritt; eggehakk med frisk gressløk. I tillegg ble det servert brødskiver akkompagnert av tropisk- og eplejuice.
I dag var det barnas dag på Rjukan matfestival, men det startet klokka elleve og varte bare til ett - og her var det ingen som kom seg ut av startblokkene før halv ett. TV drar, sommer som vinter, men til slutt fikk ungene en etter en ordnet seg for å møte atter en ny sommerdag.
Med fem-seters Mondeo ble det skytteltrafikk i to omganger for å frakte hele gjengen bort til byen, der Rjukan matfestival fortsatt holdt stand. Tegnekonkurransen som skulle være klokka ett hadde blitt avlyst på grunn av sterk vind, men vi fikk ruslet en tur rundt på torget og sett i de ulike bodene med gårdsprodukter av ymse slag.
Honning og jordbær ble kjøpt, før vi tok beina fatt og ruslet videre nordover mot Bråvold-parken, og forbi de gamle tennisbanene, fra den gang tennis var den store aktiviteten i Rjukans storhetstid.
Etter en liten pause utenfor Villa Gryta, så ruslet vi bort til Varelageret - det som for over hundre år siden faktisk var Norges største kjøpesenter.
I dag disponerer kunstner, solspeil-kreatør, og Abba og Miros far, Martin Andersen, lokalene sammen med kunstner Margrethe Kolstad Brekke. Rjukan Solarpunkacademy, som er navnet på organisasjonen, arrangerer ulike kunstrelaterte prosjekter og kurs, og har i år også åpnet en flott og bærekraftig café - Best før - i lokalene, som har som mål å bruke matvarer som snart går ut på dato i sine crepes. Her får du mexikansk brus og franske crepes med all mulig smakfull topping. Hva med rød pesto og grønnkål, fetaost og spinat, eller panacotta og hockeypulver? På sikt er det også planer om skjenkebevilgning, og baren er allerede lekkert bygd opp av M med bøker og tunge stålbjelker.
Lokalene forøvrig er smakfullt innredet i retrostil, og det er stort og luftig, med gamle brettspill til låns for utålmodige barn. Er du fingernem musikalsk, så står det både et piano og et tråkkeorgel der.
Ellers serveres musikken fra en platespiller i sofakroken innerst i lokalet, og det er også en krok der det fra tid til annen er en DJ som spinner plater.
Hvis barna blir forsynt av crepes med sjokoladepålegg og lånte spill, så kan de også trekke inn i et lite rom, en enklave i lokalet, der de kan utfolde seg kreativt på et spesiallaget bord med hull til å lage spennende fargekulemønster eller -figurer.
Vi fikk servert et knippe av husets crepes av Martin, og alle som en var velsmakende og med godt komponert. Skal du til Rjukan, eller kun er på gjennomreise, anbefales absolutt en lunsj her.
Stedet brukes også som arbeidslokaler for M & M, og det er mye spennende å lese og se på veggene.
Etterhvert som tallerkenene ble tomme, så ruslet vi tilbake mot sentrum, der det ble istid ved hyllesten til vaskedama. Til både overraskelse, glede og flauhet fra ungene, så endte både Vladimir og Lena opp på platået, med høyrøstet sang ut over Sam Eydes gate - uten at noen av oss fikk noe som lignet på en platekontrakt.
Vi ruslet tilbake til bilen, som stod trygt parkert bak kinarestauranten i byen, og vendte i to omganger tilbake til Tinngata.
Der blåste det fortsatt ganske kraftig, så vi holdt oss for det meste innendørs. Vi rundet en del episoder med Pubertets Camp på NRK Super, til både fnising, latter og informasjon for de ulike aldersgruppene, som sammen hadde tatt plass i den omgjorte sofagruppa.
Klokka nærmet seg seks da vi begynte å tenke på middag. For å få et avbrekk, så fartet vi alle bort til Hyttebyen, der vi fant vårt faste bord innerst i lokalet.
Fem porsjoner med bakt potet full pakke, og én ostebolle, ble bestilt.
Det var godt med turister og kunder i lokalet, så det ble litt ventetid, som vi slo ihjel med å underholde oss selv med fingerkor og familiekos.
Da maten endelig kom på bordet, så gikk den ned på høykant - men tradisjon tro var det så klart plass i dessertmagen etterpå.
Seks One Shot is i beger ble bestilt, og vi gikk ut i sola, som fortsatt så vidt slikket åskammen over byen.
Jordbær var utsolgt, og visst nok hadde de ikke vanilje heller (kremt), men det ble sjokolade, mango og pasjonsfrukt, og brownie fordelt på hele flokken.
Lekestativet på Hyttebyen fungerte utmerket som base for å spise is. Evelin og Abba satt øverst i trappa, Iris og Miro øverst i sklia, og Herr og Fru koste seg på nederste trappetrinn - uten at det var noe symbolikk i det. Vi føler oss begge høyt, høyt oppe, som har truffet hverandre etter alle disse år. Det er så utrolig godt å ha landet, og det faktum at ungene faktisk trives så godt i lag, også på tvers av alder, og trives så godt med Herr og Fru, far og mor på hver sin kant, på tvers, på kryss, og att og fram, bare forsterker følelsen av at dette er så riktig. En ordentlig storfamilie, der alle var like ivrige på å se på Finn etter biler med seks seter.
Nå var sola i ferd med å duppe ned bak åskammen, men ungene var veldig fristet til å prøve badevannet i Tveito-parken. Da vi kom hjem fra Hyttebyen, så ruslet vi bort sammen, den korte veien fra nr. 29.
Ikke en sky på himmelen, men fortsatt litt friskt på grunn av vinden, som dog hadde løyet litt. Det var tydelig å se at alle seks koste seg bare ved å rusle en tur sammen, som den familien, den flokken, vi nå føler at vi er.
Badevannet var like kaldt som fryktet. Det kunstig oppbygde Tveitotjernet består bare av fjellvann, som kommer ned i en bekk fra fjellene - men det stoppet ikke det yngste firkløveret fra å hoppe uti. Far, som også hadde tatt på seg badeshorts, fikk imidlertid, og bokstavelig talt, kalde føtter, og ble kloklig sittende sammen med fruen på en benk ved siden av.
Ungene ble også fort kalde, da de siste solstrålene forsvant bak fjellet, så de tørket seg raskt, og vi vandret hutrende hjem. De kaldeste unnet seg en kort, varm dusj for å få igjen varmen, før alle trakk i pysjen.
Kvelden ble rundet av med tatoveringer, som Iris hadde fått i ei pakke tyggegummi hun hadde kjøpt tidligere i ferien.
Stor suksess for liten og for stor - men far fikk ingen tilbud om tattis. Heldigvis fikk han sin egen lille tatovering på armen tidligere i kveld.
Da det igjen ebbet mot natt, så fant ungene ut at de alle ville sove sammen nede i den provisoriske sovesofaen. De testlå plassen, og lovde på tro og ære at de kom til å sove godt. Der det er hjerterom er det jo husrom, og også sovemuligheter.
Etter å ha avsluttet med en liten Gruffalo-film, og Herr sin nattasang Vår beste dag, så krøp alle under dyna, og falt til ro.
Skjønt ro og ro. Det var veldig spennende å ligge i sammen, så det ble en del småskravling og fnising, samt et og annet dosbesøk. Herr og Fru var delvis plassert ute, delvis i trappa og til slutt oppe - for det var visst plagsomt bare at de hvisket. De prøvde jo alle å sove, måtte vite.
Enden på visa ble at Abba ble med oss voksne opp, og de tre eldste barna prøvde å finne roen i stus.
Hvordan sommernatta til slutt endte, får ingen av oss helt vite før i morgen. God natt - forhåpentligvis - fra oss i nr. 29