I dag våknet jeg nok en gang av måker utenfor teltet tidlig i otta, og nok en gang måtte jeg ut i boxer'n for å hente inn en boks med gullfisk, som tydeligvis frister måker. De er jo glad i fisk!
Heldigvis våknet ikke ungene av rabalderet, og far sovna igjen sjøl. Neste gang han åpnet gluggene var jammen meg klokka nesten halv ni. Ungene begynte også å røre på seg, så vi stod opp, og rigget oss til for et morgenbad før nedpakking av leir.
Ungene ville helst bade lengst mulig. Dette var siste sjansen til saltvannsbading for i år, så de grep sjansen med begge hendene. Like greit, så fikk far pakket ned camp, og pakket bilen i ro og mak. Skjønt helt uproblematisk ble det ikke. Plutselig rant blodet fra hånda, og deler av trekket til teltet var blodflekkete. De fleste ulykker skjer visst nok i hjemmet, men noen også tydeligvis i temporære feriehjem. Godt jeg alltid er beredt - så plaster og sårrens fikset biffen.
Halv tolv var vi klare for avreise. I dag var det Iris sin tur til å spandere is, så det ble en klassisk Drillo på alle tre, før Mondeon rullet ut av Gon.
I et aldeles strålende vær, så kunne det potensielt vært en nedtur å forlate kysten og de fine sandstrendene, men både far og barn var veldig gira på komme seg innover i landet igjen - i retning Rjukan. Det var ikke bare mannen som savnet kona si, altså. Ungene savnet både Lena og ungene, så vi var alle skjønt enige om at lørdag skulle vi vende tilbake.
Ei natt til skulle vi ha på veien, og vi penset oss inn på ruta som gikk nordover fra Kragerø, via Drangedal, Vrådal og Rauland. Den andre strekken hadde vi kjørt i fjor (Seljord)
Heldigvis hadde vi air condition i bilen. Temperaturmåleren viste spreke 32 røde ute, så da vi passerte Skien, så svingte vi av E18, og kjørte ned mot Langesund. En liten kystby jeg aldri har vært innom før, men hørt mye fint om.
Vi parkerte i ei sidegate, og ruslet ut i den koselige, lille hovedgata i sentrum. Her var det kjemisk fritt for kjedebutikker, og vi ramlet innom den ene perla etter den andre.
Første stopp var en bruktbutikk, der inntektene gikk til en landsby i Kenya. Evelin og Iris fant en ting der som de mente ville være en super reisegave til Lena, så de betalte med egne penger og gikk fornøyde ut igjen.
Neste stopp var en superkoselig butikk med litt av hvert, alt fra Blafre-ting til barn - til flotte Rice-produkter for uteserveringen i sommer. Det var hett i butikken, men den koselige dama bak disken visste råd - alle kundene ble møtt med tilbud om iste med isbiter. Vi takket ja alle tre, og etter å ha slukket tørsten ble vi også fristet til handel.
Iris fikk til og med en innføring i hvordan lage ekstra fine pakketråder, og ungene kunne velge farge fritt på båndene. Stor suksess, brilliant service. Slike butikker vil jo alle handle i!
Rett nedi gata var det nok en bruktbutikk. Her gikk inntektene til et barnehjem i Filippinene. Noe spennende var det også her, men nå er Mondeoen praktisk talt full.
Vi vandret også innom en delikat forretning med lokal ost, men i denne varmen var det ikke aktuelt å kjøpe med dyr, god ost videre på reisen.
På torget var det flere boder der lokale, kreative sjeler solgte selvgjort. Mye fint der også, men mest av alt klær for kvinner og små barn.
Jammen meg fant ikke ungene frem til en artig liten kombinert leke- og bokhandel. Pengene hadde nå nesten tatt slutt, bilen var full - og godt var det. Det finnes tross alt fristelser over alt.
En liten svipptur nedom Langesund hadde nå blitt et såpass langt opphold at vi tenkte vi like godt kunne lunsje før avreise. Etter mye frem og tilbake, med barn som aldri klarte å bli enige om hva eller hvor de ville spise - så trumfet bare far igjennom en stor pizza på deling. Ok, da.
Hawai med ananas og skinke ble en suksess for alle tre, og stappmette stavret vi oss ut igjen og ned på brygga, for et siste farvel med havet.
Nå bar det videre ut på E18 mot Kragerø, før vi tok av og fortsatte innenlands nordover forbi Drangedal. Der passerte vi raketten på taket til Knut Storbukås, og skilter som fristet med eget museum. Det ble med fristelsen. Vi har tross alt god dekning på trusefronten alle tre.
Landskapet begynte å endre seg ganske umiddelbart, og plutselig kjente vi oss igjen fra fjorårets sommerferie. Det ble en is-pause på Joker i Vrådal, der vi stoppet i fjor også, på vei fra Seljord til Valle.
Denne gang gikk ferden motsatt vei et lite stykke: ned de bratte hårnålssvingene til idylliske Kviteseid. Vi tok av mot Haugesund, og siktet oss inn på den selvbetjente campingplassen i selveste Morgedal - skisportens vugge.
Der var det rikelig med plass, og vi fikk opp campen raskt, slik at vi alle fikk avkjølt oss etter den varme turen.
Gradestokken viste fortsatt over 30, og vannet var ikke noe kaldere enn på Gon - men ungene syntes det var litt rart å bade i ferskvann igjen.
Campingplassen var fin, selv om det var litt dur fra Europaveien rett over det vesle vannet. Opplegget var: Finn deg en plass, og så kommer det noen rundt og tar betaling mellom klokka 20 og 21.
Det var ingen lekeapparater her, men en fin liten sandstrand, og et rom der barn fritt kunne diverse uteleker som badminton-utstyr, vannpistoler, fiskestenger etc.
Ungene kastet seg over badminton-settet, mens far tok en rask tur på Coop rett bortenfor campingen for å handle litt til en sen middag.
Vi hadde Knorrs ferdigprodukter med oss, men så vårt snitt til å pimpe det opp med spanske kjøttboller og stekt paprika. Rett og slett utsøkt. Vi har slått på stortromma og stort sett spist ute hele ferien. Det er litt av kosen på sommerferie, all den tid vi stort sett unngår å spise ute resten av året. Men når sant skal sies: det er faktisk minst like trivelig, og ikke minst ganske mye billigere - selv med dyre matpriser - å lage maten selv på primus. Vi må nok gjøre mer av det neste gang.
Iris koste seg med å facetime ei venninne etter maten, mens Evelin og far hang ved campen. Da sola var i ferd med å gå ned, og en kjølig bris kom inn over Morgedal, så ville ungene nok en gang uti vannet. Far avstod, siden han ikke ønsket å bli kald igjen til natta, men lovde å komme etter at han fikk ryddet opp etter middag i camp.
Da jeg kom ned til stranda, femten meter bortenfor teltet vårt, så var det plutselig en trio i vannet. Iris er veldig flink til å bli kjent med andre barn, og nå var det 9-år gamle Emma fra Furnes som ble lekekamerat i vannet.
Sola gikk ganske rask ned over de skogkledde toppene ovenfor campingen, og ungene var iskalde da de ble kommandert ut av vannet. Vi kan ikke risikere noe forkjølelse, så det ble frottering med håndkle og på med varm og god lang ull; under og over. Endelig fikk vi bruk for å ha pakket ull. Varme og tørre fortsatte vi lvelden utenfor teltet med Ludo og litt godt i glassene: Villa uten sukker og kaffe!
Kan du snart bli ferdig med den telefonen, fattern… det er din tur!!
Ved 22-tida var en liten kompis vi heldigvis ikke hadde besøk av ved kysten, tilbake for fullt. Knotten! Vi avsluttet spillingen, og dro for å pusse tenner og ta oppvasken.
Ved sistnevnte kom fattern i passiar med et ungt par fra Amsterdam, som begge var vaksinertez og hadde tatt turen oppover til Norge i campingbil, med en liten sønn på 15 måneder.
Vi snakket litt løst og fast om Vladimirs turer til Amsterdam opp gjennom årene, og nysgjerrig som jeg er fikk jeg lurt ut av dem at ruta videre gikk til Lysefjorden, for deretter å kjøre helt nord til Lofoten. De hadde ventet lenge på grensa til Norge fra Sverige, fordi også ungen på 15 måneder egentlig ble påkrevd negativ test - men de slapp inn til slutt allikevel. I Nederland måtte alle små barn testes regelmessig for å gå i barnehagen, kunne de fortelle. Vi var innom IDFA, konserter på Paradiso og de klassiske kaffebutikkene, før vi ønsket hverandre god tur videre, og sa god natt.
I morgen, kjære, kommer vi hjem!