Etter en spennende dag i Mineralparken, så var det to syvsovere som helst ikke ville våkne inne i teltet i dag tidlig. En egentlig uvanlig situasjon for far, som i alle fall de fem første årene med kids knapt opplevde at ungene sov til over sju.
I dag var det altså 43-åringen som var først våken, og først ute av teltet. Ute var det grått og rått, så etter en kjapp sjekk av fuktige klær vi hadde hengt ute gjennom natta, så fant jeg posen igjen, tok frem telefonen, og begynte å sondere terrenget for dagen i dag.
Heldigvis var vi tørre og gode inne i teltet, men det tunge regnet lurte i horisonten, og teltduken var allerede søkkblaut på utsiden. Vi har klart oss bra i telt, men med regnskyllet som er spådd over den sydvestlige delen av landet i helga, så frista det ikke særlig å bale med å slå leir i øsende, pøsende regn.
Den tentative planen har hele tiden vært å krabbe oss ned mot havet, men siden det åpenbart har vært planen til alle andre ferierende nordmenn også, så var det fortsatt lange ventelister på campingplassene langs kysten. Hoteller så også ut til å være støvsugd i byer som Lyngdal, Farsund, Flekkefjord og Egersund.
Jeg søkte videre vestover, og fikk et treff på et rom på et Thon hotell i Sandnes. Fredag til søndag for 1200 kroner natta inkludert frokost. Dyrt, men billig sesongen tatt i betraktning.
Jeg klarte ikke bli enig med meg selv før dette tilbudet forsvant under fingrene på meg. Både på Booking dått kåmm og på hotellets egne hjemmesider kom det nå frem at rom var utilgjengelig i valgt periode. For treg på avtrekker, altså. Tydeligvis må man reagerer kjapt som Norgesferierende i en regntung juli.
Jeg gjorde et nytt søk, da kun på fredag til lørdag - og jammen meg! Kort tid etter var rommet bestilt og betalt, og jeg kunne senke skuldrene og se frem til en god natt innendørs, med tørre klær, tørre håndkler, egen dusj, frokost og lademuligheter. Deilig!
Litt før klokka ni fikk jeg endelig ungene ut av posen. Da hadde jeg allerede preppet klart havregrøt ute i duggen, og etter at den var ekspedert, så ble begge sendt opp til sanitæranlegget med en polett for å dusje. Jeg må si det er deilig at ungene blir mer og mer selvgående, og storesøster gjør stort sett en utmerket jobb med å hjelpe Evelin.
Fattern pakket inventar og telt i hurten sturten, og da ungene returnerte pene og rene, så var bilen allerede klar for avreise. Jeg hadde en polett igjen, og mens Iris satt og puslet med sitt i bilen, så ble Evelin med meg en ny tur opp så jeg også fikk tatt en dusj. Siste post på morgenprogrammet var å vaske opp dekketøyet vi hadde brukt, men like før klokka halv elleve var vi allerede på veien.
GPS er vel og bra, men mest i bruk for å lett finne frem til spesifikke adresser. Ellers liker jeg gammeldags navigering og å studere kart, så NAF-boka har vært med i fremsetet hele veien.
Etter litt ekstra studering i ei busslomme, og en kikk ut av vinduet, der regnet allerede hadde begynt å tromme ned, så gikk jeg for raskeste rute vestover via severdige Rv 42 gjennom Sirdal.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt enten en avstikker til Kvinesdal, Lista eller Jæren, men med utålmodige passasjerer og et vær som hverken innbød til å gå eller se ut av bilen, så var det best å kjøre straka vegen. Så fikk vi heller gjøre en del stopp på vegen
For å få opp humøret på trøtte unger, så startet vi med å finne noen geocacher langs veien.
Den artigste logget vi ved Eiken kirke. Halve moroa med geocaching er all lokalhistorie man også får med seg på kjøpet. Denne cachen var tilegnet tidligere ordfører i Eiken, Pål Eiken, som under krigen ble arrestert av Gestapo for å ha hjulpet engelske kommandosoldater, og ble torturet til døde fordi han ikke ville si noe til tyskerne. Raus som han var, så var hans siste ord etter ti dagers tortur senvinteren 1941 følgende: “Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.».
Etter å ha signert denne, tok vi oss videre gjennom et vakkert landskap i indre Agder. Dessverre fikk vi ikke se stort, for mange steder lå skodda så tett at vi hadde problemer med å se veien foran oss - men vi så i alle fall konturene av de flotte heiene og fjellandskapene vi passerte før vi hektet oss E39 ved Helleland.
Ute på Europavegen møtte vi igjen de store hordene med ferietrafikk, og tidvis gikk køa i sneglefart da vi nærmet oss Ålgård.
Regnet hadde eskalert ytterliger, og vindusviskerne gikk for harde livet da vi nærmet oss Sandnes og avkjøring nord, som vi i følge GPSen skulle ta. Ungene begynte å bli sultne, så jubelen stod i taket da vi kjørte forbi et senter med Burger King-skilt. Enkelt og billig for omreisende sigøynere som oss, så vi parkerte trygt innendørs i et parkeringshus, og vasset inn.
Et par nuggets-menyer og en kylling-wrap senere, så ordnet vi det vi skulle ha med oss inn på hotellet mens vi fortsatt stod tørt under tak i parkeringshuset.
GPSen tok oss enkelt rett frem til Thon Hotel i bydelen Lura. Hotellet fremstod litt slitent, og jeg fikk assosiasjoner til en gammel folkehøyskole eller internat, med murvegger og vegg til vegg-tepper.
Utenfor stod en haug med firmabiler fra England, og de følte seg garantert hjemme i teppehimmelen. Heldigvis har ingen av oss store krav, så vi var strålende fornøyd åkkesom da vi låste oss inn på rommet. Ungene hoppet spontant opp i hver sin seng, og jublet over å endelig kunne skru på et fjernsyn.
Ute bøttet det ned, men noe måtte vi nesten finne på allikevel før kvelden. Nå som vi tross alt var i Norges 8. største by, så burde det være flust av muligheter.
Jeg visste ungene hadde snakket om, og drømt om, bowling i lang tid. Et lite Google-søk, og jeg fant ut at Lucky Bowl Hana lå ti minutters kjøring unna. Jubelen stod i taket, og ikke lenge etter var vi i fullt firsprang gjennom sommerregnet, over parkeringsplassen, og plottet inn Hanaveien 17 på GPSen.
Tradisjon tro stemte så klart ikke kartet med terrenget, for der han TomTom ville vi skulle kjøre, nei, der var det jo så klart stengt på grunn av vegarbeid.
Heldigvis hadde fattern fortsatt NAF-boka ved siden av seg, og en relativt god, innebygd GPS - så uten direksjoner fra Jørgen var vi straks en route bowlingen.
Vi parkerte utenfor en Coop Prix i nærheten, og løp gjennon regnet, og inn i et neonbelyst lokale med spilleautomater, biljardbord, restaurant og bowlingbaner. Fem hundre kroner fattigere var vi installert på bane 7 med to slush og to popcorn, og tre par bowlingsko Big Lebowski verdig.
Ungene fikk egne gjerder på banen, som gjorde at de aldri trengte å bekymre seg for å havne i renna. Perfekt!
Alle tre koste seg gløgg i løpet av den timen det tok å avvikle to omganger med fysisk bowling. Iris hadde så vidt prøvd bowling i Danmark, på en ferietur for mange år siden, mens Evelin kun hadde virtuell erfaring fra Kinecten hjemme i stua.
Ingen sure miner tross ei bratt læringskurve, med såre fingre og tunge kuler. Teknologien hadde også nådd Lucky Bowl Hana, så far kunne bare skanne en QR-kode på bordet, få opp menyen, bestille en kaffe til bane 7, betale med Vipps, og ett knapt minutt senere stod en kopp glovarm Americano på bordet. Fiffig!
Etter at moroa på bowlinga var over, så svingte vi innom Coopen, kjøpte oss litt mer feriesnop, og duret hjem igjen til hotellet - uten Jørgens hjelp, men denne gang ikke langt forbi byens nye stolthet; ØsterHus arena. Ingen tid og anledning for groundhopping i dag, dog.
På hotellet koste vi oss kvelden ut i hver vår seng, selv om ungene nok var litt skuffet over at det ikke var noen barnekanaler annet enn NRK Super, som for lengst var gått over til NRK3.
Dermed ble det ostepop, steinfrie druer og Sommeråpent kvelden ut, mens de engelske off-shore arbeiderne spaserte frem og tilbake over vegg til vegg-teppene i gangen. Muligens av hjemlengsel.
Vi har enda ikke blitt smittet av slikt, og i morgen går turen videre gjennom regnet. Skremt av værmeldinga klarte fattern å booke leilighet i Haugesund gjennom AirBnB fra lørdag til mandag, så vi nok en gang styrer unna fulle campingplasser og våte telt et par dager.
God natt!