Hva skal man si? Jeg kan vel så mye som si at dette har vært siste gang jeg ferierer i Norge i juli. Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye som i dag, og det midt i fellesferien. Mer om det litt senere.
Været var like ustabilt som humøret til både far og barn da vi våknet utenfor Manger i dag tidlig. Jeg lå en stund i den ødelagte soveposen, som i løpet av natta hadde fått glidelåsen ødelagt, og hørte på at krana ble skrudd av og på. Plutselig knyst og solstreif, for så å bøtte ned som det var siste dag i verden. Enn så vakkert det er her i vest, så er jeg sjeleglad jeg ikke bor her fast. Når det er sagt, så bor jeg på Østlandet permanent. Ikke mye å rope hurra over der i juli heller, har jeg skjønt.
Ungene våknet ikke før nærmere ni, og i ei lita luke med oppholdsvær ble de sendt på sanitæranlegget for å ordne seg, mens far nok en gang reiv leir i rekordfart. Teltet var bløtt utvendig da det gikk i posen, men heldigvis slapp jeg å ta det ned i regn. Gi meg 40 minus hver dag i uka hele året, bare jeg slipper nedbør! Nok en gang begynte jeg å drømme om syden, sol og varme.
Da bilen var pakket, og ungene satt parat i hvert sitt sete, med fanget fullt av alt det far sa ikke skulle ligge løst i bilen, så var også min nye campingvenn Joost fra sentrale Holland i ferd med å pakke. Da starta krana igjen, og jeg kunne ikke annet enn å ønske ham lykke til på ferden videre gjennom norsk sommer på to-hjuling.
Jeg plottet inn Førde på GPSen, og den ville så klart ha meg tilbake til Knarvik og ut igjen på E39. Å nei, du. Her skulle det tross alt elende kjøres småveier!
Som sagt, så gjort, og det skulle så klart litt senere bite meg kraftig i rævva.
Vi kjørte rundt Radøy, og endte opp ved ferga Leirvåg - Slørvåg. På pizzeriaen i Knarkvik i går hadde jeg sjekket fergetidene, i tilfelle campingen ved Manger var full. Den gikk kvart over hver time, nesten som bybussen til Vingnes. Vi ankom fergeleiet ti over. Helt perfekt. Da hadde vi hatt et pitstop for å kjøpe rundstykker til frokost på en lokal Joker-butikk i vesle Bøvågen.
Ferga var ubemannet foruten en som skannet alle bilskiltene. Ingenting å betale der og da. Alt kom visst i posten. Eller digitalt. Eller Gud vet hva for oss som enda ikke har installert autopass. Moroa ombord bestod i å se seg selv på overvåkningsfilm, og plutselig var vi over.
På andre siden gikk ferden nordover langs fylkesveg 57 mot Rutledal. Dette var den smaleste og mest uoversiktlige veien jeg noen sinne har kjørt. Plass til en bil, og så vidt det. Heldigvis var det raust med møteplasser, men det var godt at det ikke kom all verdens av trafikk i mot.
Da vi ankom fergeleiet i Rutledal var vi først av alle. Yes! Først inn, først ut. Men hvorfor var det så folketomt her?
En liten tur inn på internett, og jeg skjønte hvorfor. Neste avgang gikk om to og en halv time. Fuck me! Jeg satte bilen i første, og spant ut igjen på smale fylkesveier - denne gang nr. 1. En god halvtime senere var vi fremme ved E39 igjen, og fergeleiet til Lavik. Hadde vi kjørt tilbake til Knarvik i første omgang, så hadde vi både spart oss for ei ferge, og trolig vært i Førde allerede. Kanskje n' TomTom ikke er så dum allikevel?
Jaja. Gjort er gjort. Spist er spist. Vi kom i det minste først på denne ferga også, og var først ute i kafeen før Svelekøa kom. Tre nydelige sveler senere, og vi kjørte ut av sommerens sist ferge, en route Førde, som var tentativ plan for dagen. Faktisk i relativt fint vær. Det skulle ikke vare lenge.
De mørke skyene hang over oss som mørke demoner, og bygene kom minst like kraftige som før. Innimellom stakk sola frem og ga oss et lite glufs av sommerlig optimisme, før den var borte igjen like fort som den kom.
I et lite, slikt øyeblikk av sommer, så kastet vi oss inn på en rasteplass ved ei gammel steinbru fra tidlig 1800-tall. Der skulle det befinne seg en geocache av en viss størrelse, slik at vi kunne legge igjen reisevennen vi hadde rigget til for i sommer. Ungene fant cachen med en gang og ønsket bilen lykke til på ferden. Måtte den få bedre vær enn oss på sin ferd!
Ok, så var jeg noe vel kritisk til Europaveier i går, men E39 har i alle fall sine gode øyeblikk. Et slikt var den vakre strekning langs Jølster-vannet. Nydelig natur er det i alle fall i dette Gudsforlatte, værutsatte landet. Det skal Norge ha!
Veien videre til Førde bød på spektakulære visuelle opplevelser. Fossefall og flotte fjell. Regnet kom og gikk, men var virkelig skrudd på maks da vi kjørte ned mot den vakre byen. Ungene bak i hadde akkedert mer enn nok over filleting, så fatterns tålmodighet var allerede på bristepunktet. Da fant også bilbelte-alarmen i Mondeoen ut at den skulle gå fullstendig bananas, så da vi bremset oss gjennom hårnålssvingene ned mot Førde var det heldigvis ikke med slitte bremser, men med slitte øreganger.
Førde by kunne jeg egentlig tenkt meg og vært lenger i. Vi ankom midt i en slags rushtid, og alle skulle visst samme sted - på kjøpesenteret. Enten måtte vi dra videre med det samme, ellers måtte vi nok en gang mote oss opp, og spurte gjennom det massive regnet og inn til dry land på Elvetorget.
Skitt au. Rævva sommervær til tross, vi må jo om ikke annet leke at det er sommer, og dermed ble det ispause inne på senteret - to kuler hver i beger. Mens vi satt der kom jeg på de vakre bildene jeg hadde sett fra Gloppen camping og feriesenter, fra den gang jeg gjorde litt forhåndssøk på fine campingplasser for barn. Trumfkortet dems: oppvarmet utebasseng!
Etter over ei uke på tur, og med minimalt med bading og sommervær, så tenkte jeg dette måtte være en stor overraskelse for kidsa, og en gedigen opptur for alle tre. Både jeg og Mondeoen var tydeligvis litt lei av klokke mil også. Jeg sendte sporenstreks ei melding til oppgitt mobilnummer på nett, og fikk svar med en gang: Joda, de hadde plass til et telt til. Tre netter? Ingen problem!
Endelig en gigantisk opptur i vente. Svømmebasseng syden style - i Nordfjord!
Jeg sprakk nyheten til ungene, og de ble naturligvis hoppende, sprettende glade. Iris duret inn på lekebutikken på senteret, og kjøpte seg nye svømmebriller. Nå skulle det bades!
Vi dro fra Førde, og droppet omveien jeg først hadde tenkt om Naustdal og fjellet. Nå fikk det heller bli straka vegen til campingen. Kan vi bade allerede i kveld? Nei, vi får nok vente til i morgen. Vi kommer jo ikke frem før over sju.
Mat måtte vi ha, men været innbød ikke til et primus-måltid ute i det fri, og noen pizzeria ble ikke aktuelt i dag. På Best-stasjonen rett før Sandane, som var blitt dagens - og resten av ukas - mål, så reklamerte de for pølsetirsdag. Alle pølser 29 kroner. Middag! Evelin måtte på do, og nok ei skur hang over oss. Da passet det utmerket med et stopp. Tre baconpølser, takk!
Da pølsene var fortært var det bare å følge GPSen bort til campingen. Før vi visste ordet av det stod vi utenfor et privathus i Sandane. Ankomst, meldte Jørgen. Å nei, du. TomTom er visst ikke særlig smart læll. Jeg gikk inn igjen på interessepunkter og fikk opp et nytt treff fire minutter lenger unna. Det første GPSen gjorde, var å sende oss ned en smal blindvei med betongsperrer i enden. Heldigvis leser jeg fortsatt skiltene manuelt, og snudde før jeg begynte på bakken, etter å ha fått øye på blindvei-skiltet.
På god, gammeldags manuell navigering rullet vi noen minutter senere inn på campingen. Regnet hadde også stoppet. Herfra og ut - bare oppturer!
Vi løp inn i resepsjonen alle tre, sa navnet og viste til SMS-bestilling for tre døgn. 540 kroner, takk. Et varp! Jeg tappet kortet og kjente sommerfølelsen bygge seg opp invendig, omtrent som da Clark Griswold drømte om svømmebasseng.
Og forresten, er det her vi kjøper billett til svømmebassenget?
Svømmebassenget? Det er dessverre stengt i år på grunn av Coronaen.
En diger, tung stein sank til bunns innvendig hos alle tre. Et lite øyeblikk følte jeg meg igjen som Clark Griswold når utelysene ikke gikk på.
Nå hadde jeg betalt for tre netter på en campingplass uten vann i svømmebassenget. Hva i himmelens navn skal vi ta oss til her i tre døgn, da?
Regnet hadde atter en gang begynt å falle ned som tårer. Regn ute, regn inne. - Unger, skal vi bare dra hjem eller være her i tre netter uten svømmesbasseng?
De ville begge bli, så da rygget vi oss inn på den siste ledige teltplassen på campingen, og i duskregnet satte opp teltet. Regnet tok seg ikke overraskende opp like etter at pluggene var i jorda, så den første halvtimen ble brukt i det tørre gode teltet, der vi rigget soveplassene våre.
Så sluttet regnet igjen, og vi tok sats på å sjekke ut campingen. Santitæranlegget så veldig bra ut, og lekeområdet fikk også tommelen opp fra de to yngste, som tross skuffelsen over tomt basseng begge var ved atskillig bedre mot enn far sjøl
Ungene ville være igjen på lekeplassen, mens far ruslet tilbake til teltet og fyrte opp primusen. Varm kaffe nå ville booste humøret.
Da jeg ventet på at vannet skulle koke, så begynte jeg å skjelve av kulde - enda jeg hadde fått på meg campingdress og vindjakke. Jeg måtte inn igjen i sekken og lete frem lua. Bitende kaldt var det, her nede ved enden av Nordfjord. Nå kan det vel ikke bli stort værre denne sommeren, vel? Noen naboer lenger bort hadde fyrt opp bål på en trygg bålplass på campingen. Ikke dumt. Jeg har en ødelagt sovepose jeg kan kaste på bålet, hvis veden skorter.
Så fikk jeg et pling på telefonen. Bilen vi la i geocachen var allerede funnet - og tatt med til Bergen. Der røyk sol og varme for den også!
Og har vi ikke fryst ihjel i løpet av natta, så hører dere vel fra oss igjen om et døgns tid. Hvis ikke; Snipp, snapp, snute; takk for nå og god tur til Syden!