Ny uke, nye muligheter. Siste ferieuka vår startet med at alarmen gikk klokka halv ni. Tross at vi var tidligere i seng enn før, så var det tre trøtte typer som måtte bryte seg opp i AirBnB-leiligheta et par steinkast unna gamle Djerv-1919 banen i Haugesund. Vi hadde pakket det meste kvelden før, så nå ventet frokost, dusj og siste rest av pakking, før vi atter en gang skulle ut på veien.
Mens ungene spiste, sopte fattern gulvet, slik at vi kunne forlate plassen slik den var da vi kom. Rengjøring var inkludert i den gode prisen, men man er da vel oppdratt, og forhåpentligvis skjønner ungene med tiden at man rydder og ordner etter seg også.
Da vi sjekket ut stakk vi innom husfrua, som var alene hjemme med sønnen, som fylte ett år i morgen. Evelin ville gjerne hilse på, så vi fikk komme inn en tur og si hei til lille Adam.
Vi takket for oss, og dro.
En ting stod imidlertid igjen før vi forlot byen for godt. Da vi kjørte inn i byen lørdag, så passerte vi en gigantisk lekebutikk på et handelsområde i utkanten av byen, og jeg hadde lovd ungene en tur innom den før vi dro igjen.
Butikken var enorm! Den største lekebutikken jeg har sett her til lands. Ungene var minst like storøyde som far, og her fikk smulene som var igjen av feriepengene til kidsa bein å gå på.
Evelin var lovd skolesekk av bestemor i løpet av sommeren, og her fant hun en LOL-sekk som hun insisterte på at var den rette. Dermed blir den med hjem til Lillehammer.
Far ble også 10 år igjen, og fant mye han også ville hatt lyst på hvis han ikke var treogførr. Men skitt au, alder er jo bare tall har mora mi lært meg - så jeg klarte rett og slett ikke å gå i fra to VW-campingsett til samlinga av VW-campere.
Siste stopp ble Spar Kjøp, som også lå i samme område. Muttern sin gamle favoritt fra postordre-tiden, og familiens årlige utflukter til den fysiske butikken på Hønefoss.
Der ble det en lekebil øremerket for Geocache-reisevennen vår, som vi håper å sende ut på reise i løpet av de neste dagene.
Været så forøvrig ut til å bli strålende i dag, vel vitende om det også var spådd tunge regnbyger også i dag. Så hvor skulle vi dra? Ungene ble tatt med på råds, og de var begge klare på at de ikke ville sydover igjen samme vei. Dermed bar der ut på E39 i retning Bergen.
Vi sneglet oss nordover sammen med alle andre, og fattern nøt utsikten på Stord, mens ungene mest var opptatt av å se ned og kjeike hverandre i baksetet. Jeg kunne sikkert like gjerne kjørt i skytteltrafikk mellom Lillehammer og Raufoss for alt dem brydde seg om.
Plutselig fikk de en åpenbaring. Aktivitetsheftet jeg hadde kjøpt før turen ble åpnet, og de fant en artig lek som innebar å bli den første til å se ulike ting ut av vinduet. Det fikk nakkene opp. En dame på sykkel, en fugl, en rød bil.
Plutselig var vi på fergeleiet i Sandvikvåg, og nok en gang var vi såpass heldige at motgående ferge la til kai akkurat i det vi stoppet motoren i fil to.
Storesøster trosset nok en gang sin frykt for båter, og vi satte oss til rette oppe i venterommet med hver vår svele med brunost. Det fikk bli dagens lunsj.
En snau time senere la vi til kai i Halhjem, og kjørte videre nordover på Europaveien mot Bergen.
Fattern var sugen på komme seg fortest mulig ut på de mindre veiene. Det er marginalt hvor interessant det er å kjøre Europaveier. Ikke ser man stort, og det går stort sett ofte i stampe med alle de andre sauene. Greit nok hvis man skal raskest mulig fra A til B, men på en road trip som dette, så var sideveiene vel så interessante. I alle fall for han som prøvde å nyte utsikten.
Været var fortsatt upåklagelig bra til disse traktene å være. Vi passerte Bergen i flott sol, og et lite øyeblikk hadde kidsa lyst til å innom byen mellom de syv fjell for å for en gangs skyld se utsikten fra Fløyen uten tett tåke og snø.
Det fikk bli en annen gang. Nå hadde vi vært innom både Stavanger og Haugesund, så nå måtte det bli bygda igjen.
Vi holdt oss på E39 helt til Knarvik. Dit kom vi litt før klokka halv fire, og alle var blitt sultne. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å lade ungene med en billig burger fra en drive-in utafor Bergen, men vi så ingen slike.
I Knarvik kjørte vi rundt en liten stund uten å skjønne bæra. Et mer uoversiktlig tettsted skal man lete lenge etter. Da fattern gikk lei, og var i ferd med å kjøre ut igjen av det som lignet på et sentrum, så oppdaget han et kjent skilt i øyekroken, et godt stykke nedenfor veien. Vi tok en u-sving i ei rundkjøring, og fant veien ned til et slitent bygg som huset stedets italienske restaurant. Like lite italiensk som alle de andre vi har vært innom, men en garantist for fornøyde unger hvis de hadde Pizza Margherita på menyen. Det hadde de, og vi kjørte en rein reprise fra gårsdagen: pizza på deling for kidsa, og kebab - denne gang med ordentlig lam - på fattern. Man skal som kjent ikke skue hunden på hårene: dette var det beste vi har fått på et slikt etablissement hittil.
Etter maten bar det ut igjen på veien. Jeg hadde to forskjellige ruter jeg hadde sett meg ut i NAF-boka, som begge ville ta oss til samme sted. Enten Rv 57 eller Fv 565. Jeg gikk for sistnevtne, og peilet ut Manger på kartet. Stedet der min gode venn Erik tilbringte ett år av livet sitt på folkehøgskole for herrens mange år siden.
Vi passerte vakre Solholmen i Aldersundet. Et sted en mangemillionær verdig.
Veien videre ut til Manger var både smal og svingete, og gjorde begge ungene kvalme - med hver sin halve pizza i magen. Etter en liten stund rullet vi inn i lille Manger, og kjørte bort til Folkehøgskolen, og tok et par bilder som vi sendte østover til Monssveen.
Fattern hadde jukset litt på Google Maps da vi satt på restauranten i Knarvik, og jeg peilet meg inn på Vågenes camping, som lå idyllisk til nede ved havet. Noen kilometer senere, langs en enda smalere krøttersti, kjørte vi inn på den lille campingen.
Sola varmet fortsatt, og jeg fikk opp telt og camp i godt sommervær.
Værmeldinga antydet at dette heller ikke denne gang skulle vare evig, så vi rasket oss ned til havet for å endelig få prøvd fiskestengene vi hadde med i bilen.
Anbefalingen var å fiske på utsiden av steinmoloen, men med to ustødige unger i crocs, så la fattern ned forbud mot å hoppe rundt på de glatte fjæresteinene ut mot havet.
Kompromisset var at de fikk prøve et par kast fra den ene, gamle brygga på innsiden av moloen hver - vel vitende om at det eneste de ville få på kroken var tang og tare.
Ungene ble fornøyd allikevel, og etter to lass med tare, så skiftet fokuset til å lete etter skjell i fjæra. Fattern hoppet uti med begge beina og vasset til knes, og Evelin ville ikke være dårligere. Storesøster var litt mer skeptisk, men brukte storesøsterrolla til å dirigere og kommandere lillesøster til å hente skjellene hun så trygt fra land.
Skyene begynte å mørkne, og jeg så at regnet kom rullende inn fra horisonten. Ei krabbe ble observert i fjæresteinene, til stor glede for kidsa. Vi rakk ikke prøve å fange den, siden regnet kom faretruende nærmere, så vi pakket sammen, og ruslet opp igjen til campen.
Det var i grevens tid, for like etter vi ankom camp igjen skyllet regnet ned. Ungene ble sendt i teltet, mens fattern ryddet stoler og utstyr inn igjen i bilen. Var det virkelig for mye forlangt å få en eneste dag uten regn, sommeren 2020. Tydeligvis!
Vi dro frem Gjende-kjeks og kortstokk, og koste oss i stedet i teltet med Hopp i havet - akkurat slik fattern hadde gjort på ekte noen minutter tidligere.
Etter ei stund stoppa regnet, og vi fikk en liten smak av kveldssola, før himmelens sluser nok en gang åpnet seg, og vi tok kvelden, etter å ha pusset tenner og sagt hei og god natt til naboen, en nederlender på motorsykkel på vei til Nordkapp. som nettopp hadde ankommet campingen i øs pøs regn.
I morgen venter en ny dag med regn, bløtt telt, kalde kropper, milevis av vei, ny ferge og kanskje et og annet solglimt. Reklamene for Rhodos har forøvrig allerede begynt å komme på feeden min på fjesboka. Den kjenner meg visst alt for godt. Brrrr.
