Så var dagen kommet for årets sommerferie-høydepunkt; bilferien!
Jeg har som de fleste har fått med seg blitt fostret opp med en ukes road trip hver bidige sommer fra så tidlig jeg kan huske, og helt opp til fattern ble dårlig og vi sluttet med slikt. Jeg simpelten elsker road trips. Gjerne alene, gjerne med gode venner, og nå også gjerne med ungene. Gjerne uten et fast skjema, og en rigid og spikra reiserute. Helst uten forhåndsbestillinger, og med nyforløst spenningen hver bidige dag: hvor ender jeg opp for natta?
I år ble det ikke tid og anledning til noen solotur, så får vi i stedet gønne på med en skikkelig bilferie med kidsa. Iris, som nå er 10, har heldigvis vokst fra seg aversjonen mot å kjøre bil, kanskje mye takket være årlige eksponeringer for dette siden hun var fire, da jeg dro henne med en lang road trip første gang.
Lillesøster har heldigvis aldri vært bilsyk, så for henne har det alltid gått greit på tur - selv over større distanser.
Dagens plan var å komme meg ned til Larvik, der jeg skulle hente ungene før klokka 13. Der hadde de kost seg sammen med mora si siden torsdag, på hyttebesøk hos ei venninne av Iris.
Tradisjon tro fikk jeg aldri surra meg til å sove før etter midnatt, der jeg lå i gjestesenga hos a mor på Raufoss - for å kjøpe meg ekstra tre kvarter på tidsskjemaet. Jeg har alltid vært skrudd sammen slik at jeg liker å ha god tid. Liker å være tidlig ute, og i alle fall ikke risikere å komme i siste liten, eller værste fall for sent. Kanskje litt for mye av det gode, i følge mange. Ved to anledninger har jeg troppet opp på kirketrappa til barnedåp før både prest og kirketjener har ankommet.
Så med andre ord: tross sent i seng, så var klokka på halv sju. Da hadde jeg rikelig med tid på å komme meg til Larvik før klokka ett.
Men så er det jo også slik med meg, at fordi jeg absolutt ikke vil forsove meg, så våkner jeg ofte lenge før klokka skal ringe og de gangene jeg skal ut på reisefot. Kvart over fire var jeg alt våken på Raufoss, og fikk så klart ikke sove igjen.
Etter litt kartlesing og research på sengekanten, og en god frokost ved kjøkkenbenken på det gamle singelkjøkkenet til a mor, så var jeg i bilen, og på vei, rett før klokka sju. Altså helt i rute etter egen plan.
Med så god tid, så var det også tatt med i planen at jeg skulle styre unna hovedveiene, og heller kjøre litt mer spennende riks- og fylkesveier nedover. Noen stopp skulle jeg også få med meg.
Første stopp var allerede før Lygna, der jeg tok med meg en geocache, som var strategisk gjemt på en rasteplass.
Hadeland gikk unna i en fei, nå som nyveien har svelget tidstyven som den gamle krøtterstien gjennom Gran var.
Jevnaker og Hønefoss kom bråer på enn jeg egentlig hadde tenkt, så jeg bestemte meg fornå begynne å kikke etter et sted å raste.
Jeg peila meg inn på Vikersund, og krabbet Mondeoen opp til en av landets råeste hoppbakker. Da hadde klokka knapt passert ni, og solskjerminga på det nær dusinet campingbiler, som hadde tatt natta på parkeringen der, var fortsatt godt igjentredd.
Komplekset var flott, men dette var ikke stede å rigge seg til med primus og pulverkaffe. Jeg dro videre etter noen bilder, i retning Hokksund.
Jeg la inn Hvittingfoss som via-koordinater på TomTomen, men i et svakt øyeblikk skjønte jeg igjen at GPSen spilte et puss med meg, akkurat slik den hver vinter gjør med lastebilsjåfører fra Baltikum, som havner på de merkeligste småveiene i et øyeblikks blind tillit til at GPSen var en feilfri og praktisk anordning med hjerne som et menneske.
Slik er det jo ikke. Denne gang ble jeg ikke sendt ut på små, private bygdeveier, men havna plutselig ut på E18 igjen syd for Drammen, siden det tydeligvis var raskere enn ruta direkte til 40’n mellom Hokksund og Hvittingfoss.
Jeg skar ut av E18 igjen ved første mulighet, og fikk meg en lenge etterlengtet kaffepause, og nok en rasteplass-geocache.
Jeg fant tilbake til 40’n og Hvittingfoss, og kjørte gjennom det flotte landskapet i indrefilet av det som for kort tid siden het Vestfold.
Jeg var langt foran skjemaet, og unnet meg både et dobesøk og en is med sitrontrekk, på en idyllisk plassert bensinstasjon i Kvelde.
Jeg hadde fått god veibeskrivelse til hytta utenfor Larvik, og en snau halvtime etter isen i Kvelde stod jeg i veikrysset på selveste Kaupang - der Norges første by ble etablert rundt år 800.
1220 år senere var vikingene på Kaupang byttet ut med tre sommerkledde jenter i alderen 6 til 10 år, som løp med sommerlette skritt i møte med meg over jordet, som antageligvis fortsatt den dag i dag skjuler en haug med gamle skatter og artefakter.
Jentene løp foran bilen nedover den smale grusveien, og åpnet bommen med et elektronisk tastetrykk. Før jeg rakk å ta inn inntrykkene var jeg på vei opp trappen opp et svaberg, til en nydelig, liten og klassisk blåmalt kyststue. Bokstavelig talt på toppen av et svaberg, med utsikt rett ut i havet og fyret utenfor Stavern i det fjerne. Som en blanding av Vi på Saltkråkan og en maritim versjon av huset til Reodor Felgen på Flåklypatoppen. Et smultronstället for etterkommerne av Lillehammer-maler Holbø på lik linje med barndommens deilige skjærgårdssomre som Isak Borg så tilbake på.
Dette var her og nå. Dette var idyll. Dette var paradis. Et paradis som ungene mine hadde vært så heldige å få besøke, og som jeg nå også var så heldig å få oppleve en flik av - inkludert lunsj, nybakt bolle og nypresset kaffe. Takk!
Etter en snau time var det på tide å dra videre på vår egen ferie, mens barnemor vendte nesen hjemover. Etter tre uker uten ungene var det utrolig flott å se dem igjen, selv om ukene alene i all ydmykhet også var både avslappende og vel tiltrengt.
Hvor skulle vi dra nå?
I avisene hadde jeg nettopp lest om Ragnarok-tilstander nedover Norges syden. Norges St Tropez, Solsidan og Key West i ett: Kyststripa fra Tjøme til Lillesand. Vi må avvise 100 om dagen, var overskrifta. I et post-Coronaisolert Norge skulle feriekåte nordmenn etter måneder med hjemmekontor og -skole endelig ta igjen det tapte - og tradisjon tro vil alle gjerne til samme sted, til samme tid. Tydeligvis også vi.
Vi prøvde oss systematisk med campingplassene fra Stavern til Helgeroa, via Nevlunghavn, men samtidige var fulltegnet for natta. Ikke tre strømløse kvadratmeter med bakke var å oppdrive. Jeg tok hintet. Plan A var egentlig å dra videre til Kragerø, men i lys av det vi hadde lest og sett, så vinket vi allerede farvel til havet, farvel til kysten, og satte kursen inn igjen i landet ved Grenland.
Litt ambivalent plottet jeg inn Seljord på GPSen; stedet der min mor hardnakket påstod hun hadde festet sjøormen på Kodakfilm på siste halvdel av 80-tallet.
Etter kort tid forandret både skylaget og landskapet seg igjen; fra blått og åpent, til mer grålig og kupert. Jeg begynte å få kalde føtter. Burde vi gamblet langs kysten allikevel?
Vi prøvde oss inn en vei som reklamerte med camping rett før Ulefoss, og endte opp i ei Deliverance-aktig bakevje, der tre forlatte, gamle campingvoger stod på en plen utenfor en rød låve tapetsert med gevirer. Vi snudde like fort som vi kom.
På Ulefoss stoppet vi på bensinstasjonen for å gå på do, og få i oss en liten matbit. Vi hadde ikke rare greiene med oss, det var søndag, og Gudene måtte vite om natta måtte tilbringes sittende i hvert vårt Ford-sete.
Etter et lite søk på nett så jeg at vi var farlig nær Gvarv, som reklamerte entusiastisk med barnas camping. Perfekt! Her oppe må det vel være håp? Vi prøver!
Et stort skilt var i hurten sturten satt opp i veien for å unngå å måtte muntlig avvise flere. FULLT stod det i fete typer, skrevet med et tungt hjerte og ei tung hånd rundt sprittusjen.
Akk, ja. Men vi nærmet oss Bø. Så klart det var populært her, all den tid badeparker igjen har åpnet for business.
Vel vitende om at sanda i timeglasset snart var i ferd med å renne ut også på disse trakter, så visste jeg av tidlig research at campingplassene snart kom tett som hagl.
Vi droppet å kjøre omveien mot Norsjø ferieland, og svingte i stedet inn på neste camping langs hovedveien: Åsgrav familiecamping.
Dattera av familiecampingen møtte oss med et blidt ansikt og et snev av håp, da spørsmålet om plass for natten var stilt. En telefon til mor senere, som var i sving nede på selv campingområdet, og vi var utstyrt med parkeringslapp, kvittering på betalt overnatting og en ukuelig optimise for at det også i 2020 er mulig å få napp ved å sjanse på campingplasser.
Campingen var til alt overmål mye flottere og innholdsrik enn det vi først trodde fra veien. Her var det lekeplass for unga, en liten badeplass ved den litt for strie Bøelva, og ikke minst minigolf!
Quechua-teltet poppet vi opp på null komma niks, og endelig kunne vi senke både skuldrene og rumpene ned i hver vår sammenleggbare Europris-stol.
Litt snop på bordet, noen runder på lekeplassen, og ei økt på den 9-hulls minigolfbanen senere, så utbasunerte minstejenta at dette var den beste ferien ever. Hun hadde tross alt kommet på tredjeplass i minigolf, og nå skulle hun få sove i telt. Jeg elsker telt!
Jeg er helt sikkert hverken særlig pedagogisk eller spesielt tålmodig som far, men jeg føler i alle fall at jeg har gjort mye riktig all den tid ungene har lært seg å sette pris på de enkle ting. Som unger flest, hvis de hadde fått sjansen.
Det er ikke noe poeng i å bruke fire edruelige feriebudsjetter på å dra med ungene på ei perlesnor av forskjellige fornøyelsesparker, når fornøyelsen i all sin enkelhet kan fås ved å legge seg i et telt etter et slag minigolf - 44 over par!
Kveldsmaten ble hjemmebakt brød fra Vingnes med rekeost, og det beste drikket de hadde fått, var drikkevannet fra springen utafor sanitæranlegget. En døvin, nesten urørt, halvliter med bensinstasjonbrus stod igjen i koppholderen.
Nå sover ungene fornøyde og tilfredse på andre timen, mens far har plapret ned disse ord akkompagnert av lyden av barn som overtrøtte og slitne kommer hjem fra alle mulige ekstravagante påfunn som foreldrene har tuktet dem ut på.
I morgen kommer nok en dag, og kjenner jeg meg selv rett kommer det et nytt reisebrev på samme sted og tid. Stedene og tiden som skal beskrives aner jeg imidlertid ingen verdens ting om enda, og det er for meg minst halve moroa og mye av det magisk med slike herlige ferieturer som dette.
