11/7-19
I dag hadde vi egentlig tenkt en rolig dag på Lillehammer, men etter en frokost og en ny ompakking - så ble alle tre reisesugne igjen. Kanskje vi skulle kjøre på kvelden? Da ble det ikke så varmt.
Vi stikker og overrasker bestemor først. Kanskje vi kan spise lunsj og/eller middag der. Vi var på hjulene før klokka 12, men da vi kom til Raufoss så var døra låst. Heldigvis har jeg egen nøkkel, så vi fikk tatt oss ei dopause og en is fra frysen.
Muttern hadde tatt turen til et søskenbarn uti Kolbu, og endte sjøl opp på Torsetra med en rømmegrøttallerken. Vi dundret videre mot syd. Den tentative planen gikk ut på å komme oss inn i Sverige igjen, men ikke nødvendigvis i dag.
Vestlandet var først planen, men for et par dager siden ledet Sør-Sverige på langtidsvarselet. Nå var det plutselig ikke store forskjellen, men det var for sent å snu nordvestover.
Ungene børstet frem igjen de gamle DVD-spillerne fra NextBase, og jammen var vi ikke passert Oslo før jeg fikk sukk for meg. Iris skottet opp fra Abba-filmen hun så på, og huiet «Oslo alt!». Evelin var helt med i en Paw Patrol-episode, og enset ikke at vi passerte tigerstaden.
Kron og mynt. Da vi nærmet oss Ski kastet jeg meg ut i høyre fil, og svinge av mot E18. Jeg har aldri kjørt om Indre Østfold og inn til Töcksfors - så det var en perfekt anledning å nyte denne strekningen nå, som det bare var velstand og fred i baksetet.
Sulten begynte å melde seg, så vi svingte av mot Askim ved fem-tida og fant oss en klassisk pizzasjappe - slike du finner i alle byer og små tettsteder.
Etter et par enkle varianter med ost og tomatsaus bar det ut igjen på veien. Vi passerte Mysen, der muttern og et av hennes andre søskenbarn campet i telt på deres svensketur i 1957.
Campingen i Töcksfors hadde sett innbydende ut på nett, men hordene med unge voksne som bar kasser med øl mellom seg på vei mot campingen, gjorde at jeg elegant tok en u-sving ut igjen.
Jeg var lite sugen på at Iris og Evelin skulle få en slik opplevelse som jeg fikk i Ålesund. Skjønt det er vel vrient å unngå på campingplasser midt i fellesferien.
Vi tok sats på neste by. Årjäng. Fattern hadde fått med seg at det var V75 her lørdag, men å få lurt med ungene på det virket noe vrient. Byen var allerede full av liv, og vi havnet midt i rånegata mellom EPA-traktorer med sørstatsflagg i bakruta, og gamle, rustne amerikanere.
Vi fulgte skiltene mot Sommarvik camping, og der åpenbarte det seg en campingplass en reality-serie verdig. Et kid heaven med flere lekeapparater enn på campingplassene rundt Mjøsa til sammen. Spilleautomater, badestrand, minigolf med trolltema, oppvarmet pool, utleie av kano, wakeboard og Gud veit hva slags brett.
Alle el-plassene og hyttene var smekk fulle, men vi fant oss en liten krok der vi kunne sette opp teltet for et par dager. I utgangspunktet tenkte vi bare å være til i morgen, men her var det så mye og se for ungene at vi smalt til med to døgn.
Så i morgen blir det litt Charter-Kjell. Kjell som forøvrig har navnedag i dag. Gratulerer til alle Kjells!
Ungene meldes i morgon bitti inn i Kid Club, og har allerede sett seg ut skattejakt klokka ti og ansiktsmaling klokka to.
For 250 kroner natta i telt, og gratis Kid Club, så kommer vi bra ut av dette tross alt. Så får fattern heller bare svelge i seg den manglende charterfeberen, og håpe den ordinære sommerfeberen lar vente på seg.
For nesa renner, halsen svir og det er gruff både her og der. Det koster å være kar i fjellheimen - der jeg endte opp med en nattlig nakenbad i ei kald å, og et dupp i et kaldt fjellvatten.
Og da jeg trodde kysten var klar for fylliker. Da vi ruslet ned til sanitæranlegget for å gjøre siste forberedelser for kvelden, så traff vi så klart på en oktett med fulle svensker i 50-åra som skulle ned på camping-krogen. Ungene satte øya i dem, mens fattern satte opp tempoet på beina slik at vi fikk hektet dem av før det utviklet seg til noen form for passiar.
Nå er unga i seng, og fattern er like etter. Myggen ferierer også her, så det er best å komme seg trygt inn i bosoa.
Og i det jeg skulle poste dette dukket Polisen opp mannsterke med tre mann utafor her. Så får vi se om det blir ledig plass på campingen i morgen, eller om alle oppfører seg som folk. Kveldens låtvalg går ut til alle som nyter sommernatta med et nattlig bad. Ingenting er som det.
Nattbadet på Svukuriset her om natta fikk meg kanskje litt ute av takt innvortes, men du verden så forfriskende og godt det var!
God natt fra øss tre i et Quechua pop up telt på Sommarvik camping i Årjäng.
12/7-19
For en nydelig sommerdag! Om ikke ganske så slitsomt med to unger i forskjellig alder og med forskjellige preferanser på det meste. Akkurat det synes jeg er den største utfordringen med å dra på tur alene med ungene, men lykken er når en av dem plutselig blir selvgående og får nye venner på egenhånd.
I dag våknet vi i teltet litt før halv ni. Fattern åpnet øynene allerede klokka fem, da fuglene sang for full hals i buskene som omkranset teltplassen.
Jeg hadde lovd ungene både Kid Club og bading, og vi begynte allerede klokka ti med skattejakt i følge med pirater. Etter en vandring rundt på campingplassen, endte vi opp i grillhytta nede ved badestranda - der ungene kunne kvittere ut dagens første godtepose i «skatt».
Etter et omskift gjorde vi oss klar for økt 1 nede ved badestranda. Ei flott oppbygd sandstrand, med diverse leker rundt. Sandvolleyball, kanoutleie, en svær nedfelt hoppematte og et digert oppblåsbart klatrestativ ute i vannet. Et eldorado for de minste, og jammen meg ikke så verst for far heller.
Ungene badet som helter, og Evelin svømte ivrig avgårde på grunna - etter noen minutter med bøtte og spade for å komme i modus.
Ved 14-tida dro vi inn til Årjäng for å handle litt proviant, og falt for fristelsen til å prøve byens kinarestaurant. Der var det folketomt, og hun kjerringa bak disken forstod hverken norsk eller svensk, da jeg spurte om vi kunne få menyen dere som halve porsjoner til halv pris.
Vi hastet klokelig ut igjen, og havnet på nok en pizzeria-felle. En god og rimelig felle, dog - så unga var i alle fall strålende fornøyd med hver sin Margarita til 65 svenske kroner.
Vel tilbake i Sommarvik, så var ungene mer enn klare for å bade for andre gang i dag. Temperaturmåleren i bilen viste 36 varme da vi returnerte fra Årjäng, og det formelig brant i tenåringshånda til farsan.
Vi pakket med oss håndkler, solkrem, druer, badeball og vann - og fant oss en krok blant alle de andre ferierende og badende.
Det gikk ikke lang tid før badeballen ble den icebreakeren jeg håpte at den skulle være. Selv var jeg en blug fyr som helst oppsøkte eldre enn barn på egen alder da jeg camperte i den alderen. Ok, det hørtes ikke bra ut, men slik var det altså. Av alle ting håpet jeg ikke mine unger skulle bli like bluge og passive - noe de tidvis dessverre har virket og ha blitt.
Men i dag løsnet det takket være en gammel Hello Kitty badeball. Plutselig lekte begge med et annet søskenpar på 4 og 7. Da badeballen ble uinteressant, og de to minste gikk hvert - så fortsatte de to eldste leken i vannet. De koste seg så mye at det var nesten komplett umulig å få dem opp igjen.
Iris var oppglødd og fornøyd, og far var så stolt at han omtrent revna. Et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for Iris, ni år.
Motvillig ble hun med opp igjen nærmere halv sju, men vi fulgte Klara fra Fetsund hjem til sitt spikertelt - og jentene avtalte å møte hverandre på lekeplassen litt senere.
Morsomt var det at dette møtet skjedde på dagen 35 år etter at Hans Josef (7) sprang bort til en tysk bobil på Kleivenes camping i Stryn. Der kom han i kontakt med et eldre tysk ektepar i en gammel, gul Hi-Ace - ombygd til campingbil.
De het Wilhelm og Erika Knoch, og var fra Berlin. De var selv barneløse, og satte visst pris på besøket. Muttern og fattern ble også invitert bort, og tyskerne var på kaffebesøk i vår leide hytte.
Adresser ble utvekslet, muttern begynte på tyskkurs på Moen skole - og noen år senere satt tre blad Tandsether på sitt første fly noen sinne - PanAm på vei til Tegel i Berlin. Utrolig hva et lite møte på en campingplass kunne vokse til å bli!
Da vi etter kveldsmaten gikk ned igjen til lekeparken, så var både Iris og Klara usikre på hvem de var. De så vel begge litt annerledes ut uten vått hår og badetøy, men både paps og Evelin var sikre i sin sak. Der var hun! Plutselig var tråden tatt opp igjen, og Klara introduserte Iris for de andre faste campingvenninne sine - med Bella i spissen (nei, hun var ikke en hund!).
Plutselig forsvant de i motsatt retning til der vi var, og borte ble dem. Evelin kunne leke litt alene, og var så modig at hun også så hei til noen andre barn på hennes alder. Dessverre var ikke de like modige, og svarte aldri på hennes fremstøt - uten at det heldigvis så ut til å skuffe henne på noe som helst vis.
Da Iris og Klara om litt dukket opp igjen, så var det blitt leggetid for Evelin og duskregnet hadde kommet til Årjäng. De nye ferievenninnene var ikke klare for å si god natt, så avtalen ble at Iris kunne bli med Klara hjem til spikerteltet, som lå lekkert til på en høyde med utsikt over både badeplassen og den fine innsjøen Västra Silen.
Avtalen var at hun skulle returnere hjem til teltet innen klokka 22. Da hadde far vært ekstra ferieraus på klokkeslettet, siden dette tydelig betydde så mye for Iris og var en mulig opplevelse for livet!
Da Iris dukket opp igjen i teltet litt over ti, så var det med stjerner i øynene - og en far som virkelig måtte gi skryt og stolte ord til dattera si! Hun hadde sett på film, spist godteri og fått cola i campingvogna. Ikke det sunneste til kvelds, men i kveld kunne jeg ikke brydd meg mindre. Så fint for deg, Iris!
Om det blir noe evig vennskap ut av dette møtet, eller om de har glemt hverandre innen helgen er omme vites ikke, men uansett var det et magisk øyeblikk for begge jentene.
Vi drar begge videre i morgen. De hjem, og vi videre på tur. De er visst her fast gjennom helger og ferier, så Iris har allerede spurt om vi ikke kan dra hit igjen - enten neste år eller ei langhelg. Klart vi kan!
13/7-19
Dagen i dag åpnet med frokost på enkelt vis på campingen i Årjäng: Polarbrød og bringebærsyltetøy på trykkflaske. Deretter bar det ut på veien sydover, mens en liten del av meg dro mot Årjängs travbane for V75-løp.
Hadde jeg vært på tur alene eller med Estragon, så hadde det ikke vært noen tvil - men med kidsa var det nok bedre å rulle videre mot andre opplevelser. Skjønt Evelin utbrøt at hun ville på travløp da jeg sa det var det i «byen».
Bilturen gikk gjennom et lite knippe svenske byer alle kjent for filminnspillinger i det herrens år 2003. Trollhättan er ikke lenger kun kjent for SAAB-fabrikken, men også for å være Sveriges Hollywood. Trollywood! I kid you not.
Bransjen har også vært flinke til å velge location rundt om i de omliggende småstedene. Først passerte vi Gustavsfors, der den svenske filmen «Midsommar» (2003) ble spilt inn. I juli nå kommer en amerikansk remake av denne, også plassert i en svensk småby. Deretter passerte vi Bengtsfors, der «Smala Sussie» ble innspilt samme år.
Til sist svingte vi innom Bäckefors, der «Kopps» ble innspilt samme år. Etter en rundtur rundt i det lille sentrumet på jakt etter politistasjonen, bar det ut igjen i retning Uddevalla og E6. Ungene begynte å bli både utålmodige og sultne, så vi svingte av mot Ljungskile og tok lunsjen på en lokal kafeteria. Lyden av måker tydet på at vi nå nærmet oss havet.
Far kjøpte seg kaffe og en rekesmørgås, mens Iris gikk for rundstykke med ost og skinke - og yngste fikk endelig sin etterlengtede korv!
Etter å ha beskuet en gul Lamborghini parkert midt i sentrum, så bar det ut igjen på E6 i retning sydover. Fartsgrenser på 110 og 120 og to felts motorvei gjorde at vi la bak oss en god del mil på kort tid.
I Ljungskile hadde ungene i tillegg kjøpt seg en ny film til spilleren hver seg. Iris har i løpet av turen sett Mamma Mia-filmen to ganger, så jubelen stod i taket da Coop Ljungskile solgte 2’ern for 59 kroner. Evelin gikk for «My Little Pony», mens far også måtte ha noe nytt til CD-spilleren. En tradisjon for meg på road trips har vært å spille Kent på fulle mugger. Jeg har brent to CDer med mine Kent-favoritter, som har gått så og si på repeat på mine bilturer de siste somrene. I alle fall på soloturene. Kent har på en måte blitt synonymt med ferietur gjennom Sveriges landskap, og da jeg kom Kents best of fra 2016, med fire nye låter, så var valget enkelt. Der fikk jeg mange av de beste, samt en del høydepunkter fra de siste, mer industrielle innspillingene. Det var stille i baksetet og digging i framsetet. Det var bare å nyte øyeblikket.
Vi passerte Liseberg uten at ungene reagerte, selv om jeg prøvde å peke og gestikulere. Før plata var over hadde vi også passert Varberg, og var på stø kurs mot byen jeg tentativt hadde sett meg ut som mål for dagen: Falkenberg. Vel vitende om at det klokka 16 var avspark mellom Falkenbergs FF og IFK Göteborg.
Klokka halv fire rullet vi inn i den vakre, sommerlige, svenske feriebyen - og kjørte forbi en rekke syklende og vandrende mennesker i både gule FFF-drakter og blå-hvite IFK drakter. 500 kroner for oss tre for billetter, med unger som aldri før har sett en live fotballkamp. Et lite øyeblikk ønsket jeg meg på tur alene eller med Estragon. Da hadde valget igjen vært enkelt, men igjen - da hadde vi jo ikke vært i Falkenberg, men på travparken i Årjäng.
Vi kjørte gjennom byen, og fulgte skiltene mot «kystveien Halland». Tankene gikk tilbake til Kystriksveien langs Helgelandskysten i 2017. Den samme hvite rosa på brun bakgrunn markerte denne sceniske veien, og det var med en viss forventning vi snodde oss gjennom et vakkert, flatt Hallandslandskap, og fikk syne på Kattegat til høyre for oss.
Både ungene og far begynte å bli godt forsynt med bilkjøring, så vi tok av til høyre i den lille landsbyen Ugglarp, der det var skiltet «Kom til havet» og mot en campingplass. Etter noen hundre meter fikk vi havet i skikkelig panorama, og svingte inn på den idylliske campingen i Ugglarp. Der fikk vi en teltplass helt øverst på campen, og satte opp Quecheaen i en fei.
Ungene kranglet stort sett kontinuerlig, og fatterns formaninger falt som alltid for døve ører. Tre ukers ferie med unger gir ikke akkurat påfyll med energi, men snart er ferien over og jeg kan slappe av på jobb. Så får jeg heller glede meg til noen helger før jul med litt fred.
Hvis noen har gode tips om hvordan få to unger til å høre på en fars formaninger, så er jeg all ears. Vi hadde tenkt å lage middag med kokeapparatet i dag, men her var det kun tørt gress så langt øyet kunne se - så jeg tok ikke sjansen på å sette fyr på campingplassen. Derfor ble det igjen restaurant-middag på campingen - til ungenes store glede. Er man på ferie, så er man på ferie - og litt av moroa er jo da også å spise litt ute, særlig når vi kommer så billig ut av det med teltovernattinger. Skjønt overnatting i telt her på Ugglarp var ganske dyrt. 360 kroner for ei natt uten strøm.
Etter et deilig pastamåltid på far, og nok en barnepizza med ost og tomatsaus på ungene - så tok vi med oss badesaker og ruslet ned til havet.
Ungene var opptatt av å kjeike hverandre, så de mistet oversikten over hvor jeg var. De fulgte begge etter en tysk kar i 60-årene, som ruslet samme vei med kona si. Evelin løp langs siden av ham og skulle til å ta ham i hånda, da hun endelig innså at jeg gikk noen meter foran og kikket på dem. Tyskerne lo godt, og Evelin ble kledelig brydd og flau stakkars - men da vi alle lo godt av forvekslingen, så gikk heldigvis flauheten over like fort som den kom.
Jeg åpnet porten ned til stranda for tyskerne, og spurte på gebrokkent skoletysk om de kanskje ville ha med seg et par unger videre på ferien. Jeg fikk flashback tilbake til møtet med Wilhelm og Erika Knoch, men det blir nok ingen Tysklandstur på oss. Vi gikk hver vår vei uten å veksle adresse. Kanskje like greit.
Ungene vasset ut i Kattegat, med far halsende etter med telefon og videokamera. Møtet med havet måtte jo foreviges på alle tenkelige måter. Et lite stykke ut i havet var det en stor sandbank, så vi kunne gå langt utover uten å få vann til livet en gang. Bølgene slo innover med middels kraft og størrelse. Nok til at ungene syntes det var kjempestas, og kastet seg inn i bølgene ettersom de kom rullende inn.
Vi blir nok her kun ei natt, siden prisen for telt var såpass stiv. I tillegg har vi havnet midt i en indrefilet på campingen mellom festglade svensker. Her er det langt mellom nordmennene, men etter det jeg har skjønt er området veldig populært for svenskene sjøl. Ved siden av oss var det pyntet til 30-års lag, og vi fikk gleden av å avrunde kvelden med svenskpopdance - en for meg heldigvis ukjent sjanger, men som fanget svenskene på alle sider av oss.
Evelin var overtrøtt, men det var fånyttes å prøve å få henne i seng - så da spillelista til naboene kom til Ole Ivars, så tok vi opp lørdagsgodtet og spillet «Kast grisene» - og tok opp kampen om desibelnivået med en ny runde høylytt krangling mellom en overtrøtt 5-åring i kjeikehumør, og en lettantennelig og lite lillesøsterglad 9-åring.
Så får vi se hva kvelden utover bringer av søvn eller kamper. Om ei ukes tid er sommerferien over, og da kan jeg endelig slappe av med suppleringsopptak og haugevis med telefoner og e-poster på jobb. Til dess, så får vi se hva de nærmeste dagene og neste uke bringer.
I morgen går vi vel på igjen med friskt mot alle tre, så får vi se hvor mange minutter det går fra ungene våkner og til de blir uvenner igjen. Jeg tipper omtrent til frokost, men har som alltid etter ei ny natt klokketro på at det skal bli kun god stemning en hel dag. En utopi, kanskje, med søsken. Hva vet vel jeg, som vokste opp som enebarn med ei søster som var utflyttet før jeg kan huske noe. Erfaringen rundt forbi er vel at søsken er hverandres beste venner og verste fiender i alle aldre. Så både jeg som far og jentene som søstre må vel bare lære seg å leve med at det er slik.
Forøvrig håper jeg det blir en geocache eller tre på oss i morgen. I dag fikk jeg e-post om at noen allerede hadde funnet reisevennen vi la igjen i Idre i Sverige forrige søndag, og nå var den allerede på vei til Berlin. Moro altså!
Dagens låt må bli fra Kent. Siden de har fulgt oss gjennom store deler av dagens reise langs landeveien. «400 slag» kan både tolkes som en sang om relasjoner som har endret seg med årene, samt en homage til François Truffaut sin legendariske film fra 1959, Les Quatre Cents Coups. Eller «The 400 Blows» på engelsk. Siden vi allerede har vært innom filmhistorien i løpet av dagen.
«Och som ni lekte när ni var barn Du förlorade ditt krig du står ensam kvar Och ingen kommer till ditt försvar Så du står givakt med din rygg rak och tar fyrahundra slag»
14/7-19
Dagen i dag startet ved halv ti tiden på campingen i Ugglarp. Vi hadde hverken frokost eller noen andre planer enn en morgendupp i havet, så vi pakket leir og bil - og sjekket ut.
Vi kjøpte en frilla til frokost hver i resepsjonen, og bevegde oss ned til havet. Iris var den modigste, og kastet seg ut i bølgene på den overskya Hallandsmorgenen.
Etter å ha badet seg ferdig kjørte vi kystveien videre mot Halmstad, kun drøyt 3 mil lands den flotte Hallandskysten.
Vi kjørte forbi Särdals Kvarn. Mølla er en av Nordens høyeste, og i klassisk gammel stil. Der hadde det vært mølledrift helt frem til 1967, og nå var det gårdsbutikk med delikatesser, kunst og fine leker. Det var også en kafeteria, og fine utearealer. Vi kjente vår besøkstid, og svingte innom. Ungene syntes det var spennende, og feriepengene fikk bein å gå på i butikken. Sjøl far fikk handla litt med seg hjem, og alle var godt fornøyd da de gikk ut igjen og satte seg i Forden.
Videre langs veien stoppet vi for å logge en geocache. En transformator rett ved veien hadde fått mange favorittpoeng av cachene for «en klurig gömma».
Vi parkerte bilen, og tok sjansen på å lete mens turistene fór forbi. Iris og jeg lette høyt og lavt, men vi holdt på å gi opp - før jeg så noe merkelig nederst, som viste seg var cachen kamuflert som et stålrør som så ut som en del av transformatoren.
I Halmstad parkerte vi i sentrum, og ruslet litt rundt i de fine gatene. Vi var innom den gamle byporten, og tok lunsj på en av byens mange kneiper. Ingen overraskelse at det igjen ble en Margarita på 9-åringen, mens far gikk for en mozzarella-pizza med reker og muslinger. Helt nydelig!
På vei ut snakket vi litt om gamledager, og byporten, om konger og om fort. Så spør Iris Evelin om hun vet hva kongen i Norge heter.
«Det begynner på H» Evelin: «Håvard!» Iris: «Neeeei, på Haaa» Evelin: «Harry Potter!» (alle gliser) Iris: «Neeeeeeei, på Haaaar» Evelin: «Haramann!»
Ikke si at det ikke er moro med de ungene også, selv om det kan være strevsomt.
Vi avla forøvrig også Åhlens et besøk, for å handle litt flere truser til Iris. Hun hadde bommet litt på pakkinga, og tatt med seg en del alt for små i størrelsen. Åhlens viste seg å by på andre ting også, og ungene lot seg nesten ikke lure ut igjen av lekeavdelingen. Den minste brente så godt som resten av feriepengene sine der, tross fars advarsler om at ferien langt fra var over.
Vel, det er lærdom i alt. Ironisk nok var en av tingene hun kjøpte en sparebøsse! Ved 15-tida dro vi fra trivelige Halmstad. Skulle vi finne en camping like ved montro? Så klarte jeg så klart det store: å spørre ungene om de ville ta en tur til Danmark? Et unisont jaaaa lød fra baksetet.
Far angret seg umiddelbart, siden det som kjent ikke er gratis å hverken ta ferga fra Helsingborg og over, eller å kjøre Øresundsbrua - kjent fra «Broen». Men nå var det for sent. Milene gikk unna i 120 nedover på E6, som igjen ble til E20 - og plutselig var vi på point of no return, og billettautomatene blinket foran oss.
Jeg kjørte i en bås der det stod «card» og dro fram Master’n. Det får stå til! Foran meg drev en eldre gubbe lenge og vel og trælet, før bommen til slutt gikk opp. Jeg kjørte frem, men bommen gikk aldri ned igjen. Jeg trykka inn knappen for å be om assistanse, og en 19-år gammel kis fra Rosengård bare vinket meg gjennom. “Det är grönt. Bara kör. Det är autopass»
Jeg kjørte jo i ei luke der det ikke var autopass, og aldri har jeg brukt slikt. Det sitter vitterlig ei brikke i den «nye» Forden, men har aldri registrert meg på noe vis. Gudene vet hvor regninga tar veien, eller om gubben foran meg hadde betalt for to? Bommen gikk i alle fall ned igjen bak meg, og plutselig var vi i Danmark.
I Danmark gikk det jo fortere enn noen gang. 130 på motorveien, og minst tre filer. Ingen muligheter til å snu, og dessuten ikke noe vits i.
Mens jeg satt og angret meg litt for at jeg nevnte Danmark, så utbrøt nok et sjøslag i baksetet. Trigget av at storesøster så klart måtte minne lillesøster på at hun hadde brukt opp alle feriepengene sine, og nå ikke hadde noe å kjøpe noe for i Danmark. Det var forøvrig ikke det første for dagen. De holdt som jeg antydet knapt til frokost. Ved et par tilfeller holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn. Spesielt når de lover bot og bedring, for så å fem minutter senere barke sammen på nytt. Det er vel bare å la det skure og gå da sikkert. Fri barneoppdragelse. La de klaske hverandre i huggu med egg, slik Fru Monsen i følge historien gjorde på Dullerud for mange år siden.
Vi svingte inn på en Circle K langs hovedveien for å fylle opp tanken - som forøvrig kun nærmet seg kvart etter forrige tanking på Raufoss! Jeg plottet ut Køge på GPSen. Passe avstand fra der vi var, ca. et kvarters kjøring - og jeg minnes at Estragon Vold ferierte her med hell for noen år siden.
Flere ganger i løpet av det lille kvarteret det tok å kjøre til Køge, så var stemningen i baksetet atter en gang av en slik art at jeg vurderte sterkt å snu, og kjøre straka vegen hjem til Øijordsvegen. Det er langt forbi min fatteevne at det er mulig å lage så mye ut av så lite. For det er stort sett småting det begynner med. Eller lek som går for langt. Strikken dras for langt av den ene parten, og vipps er det i gang igjen.
Men de er nå herlige også. Da vi sjekket inn på den idylliske Stevns camping, og satte opp teltet i en fei - så var det igjen med lovnader om godt vær. Og sannelig. I det vi hadde kokt ferdig pastaen og lagd kjøttsausen, så blåste alle skyer vekk og det ble en vakker blå himmel. Mobildataen hadde kuttet helt, så tydeligvis har jeg makset noen grenser - all den tid jeg har prøvd å være sparsom. Løsningen ble to dagers WiFi på huset her, til 25 kroner dagen. Fair enough! Til sammenligning solgte de en halvliter fatøl i resepsjonen for 20 kroner, og ønsket du en shot med i samme slengen kom du unna med 30. Det var tydelig at vi var i Danmark.
Vi hilste så vidt på dyra som tilhører campingen, og kikket på svømmebassenget. Inngang koster 10 kroner, så vi havner nok der i morgen. I første omgang blir vi her i to netter, med opsjon på en tredje. Jeg hentet meg en brosjyre over omegn, og fant fort ut at her kunne man fint slå ihjel mange dager om man ville.
Klarer vi tre døgn, så blir det onsdag før vi returnerer. Det bør gå bra, siden ungene ikke skal til mor si før på fredag. Vi får se. For alt jeg vet drar vi hjem allerede i morgen tidlig, hvis far sprekker i møtet med sollyset - slik trøll vel har for vane å gjøre.
15/7-19
Dagen i dag åpnet friskt etter ei lita skur på natta, som hadde gjort gresset utafor teltet vårt bløtt. Det var tørt og deilig i teltet, og heldigvis elsker ungene mine å sove i telt like mye som meg. Sjeldent har alle tre sovet så godt. Rett og slett et genialt campingtelt, så takk til Team Bachstad - som har brukt dette teltet med stor suksess på sine turer.
Det var lite fristende å spise morgenmaden ute, så vi dusjet og ordnet oss - og fartet ut mot Køge sentrum. Like greit å få ladet telefonen litt også, som var på 2 prosent. Men som alltid når Hr.T er på tur, så må det skje noe uforutsett med kjøretøyet. Denne gangen heldigvis ikke noe som direkte angikk kjøreegenskapene (bank i bordet), men plutselig var 12-volten svart. Ingen reaksjon hverken foran eller bak, og med en telefon uten mobildata og kun 15 prosent strøm, så dette mildt sagt spennende ut både med tanke på bilder fra dagen og eventuelle Facebook-innlegg. Skulle prosjektet gå i dass etter 195 dager? Jeg valgte å ikke hisse meg opp, og vi fortsatte inn til byen for å parkere. Jeg klarte meg uten GPS før, så det ville vel gå bra nå også. Køge er tross alt ikke så stort.
Vi parkerte nær jernbanestasjonen, og fattern klarte betalingsautomaten på første forsøk. Da han deretter prøvde å skifte fra shorts til bukse i førersetet, så kom så klart Fru Parkeringsvakt busende. Med buksa på halv åtte måtte jeg ut og vise frem kvitteringa, og hun syntes vi hadde gjort en så god jobb at ungene fortjente «bolsjer». Aldri før har vel ungene fått godteri fra ei parkeringsvakt, men det er vel det første for alt. Også for at parkeringsvakter møter halvt bukseløse nordmenn.
Vi inntok morgenmaden på en cafe i den trivelige gågata i byen, som på en måte minnet meg litt om Ribe. Fattern gikk for falafel- og hummus sandwich - noe av det bedre han har spist ute på lenge faktisk. Evelin kjørte klassisk dansk, liten brunsj - med pølser, egg, bacon, melon og ananas, mens Iris kjørte safe med toast.
Etter en runde rundt i gågatene for å kikke i butikker, handle litt på tilbud, se på alt for dyr arts and crafts, så havnet vi på ParadIs for en Rasmus Klump i bæger. Fattern gikk for sin sedvanlige sitronkule med påfølgende kaffe. Ikke så utsøkt som kaffen som fulgte med Falafal- og hummus sandwichen - men gjorde likevel godt i en gammel, sliten mann.
På vei ut av byen svingte vi oppom Vallø slott. Det var en stor opplevelse for både liten og stor. Et vaskekte slott, som i sin tid faktisk tilhørte den danske kongefamilien.
Slottet er i dag bosatt av dekanesse Marianne Elisabeth Bardenfleth med familie. Hun ble utnevnt til dekanesse og til å bo på Vallø slott av Dronning Margrethe i 2009.
Det var litt Downton Abbey over hele seansen, og det var noe dekadent ved å vandre rundt i de store havene - altså hagene med v - og se på svaner, popler og statuer.
Etter å ha høykultivert oss bar det tilbake til camping heaven her på Stevns camping. Der Årjäng camping ble vel charterfeber og camping-reality - så leverer denne campingen klassisk god campingplass. Mange praktiske og geniale løsninger, ei trivelig eldre dame som styrer hele butikken med jernhånd, en rekke trivelige naboer, mange lekeplasser og hyggelige priser på det meste.
Mellom Køge og campingen må vi forøvrig kjøre Kystvejen, der luksusvillaer (eller feriehus?) ligger som perler på ei snor, med private, lange pier ut i havet. Som et slags Danmarks Key West. Og jammen kjørte vi ikke forbi Irisstrædet på veien.
På campingen er det både en samling dyr, og et svømmebasseng. Ungene hadde ønsket seg et bad der, så etter middag fra kokeapparatet hoppet alle tre uti. Da var telefonen flat, så den lå på lading inne hos Fru Stevns mens vi veltet oss i 18 graders klorvann. Derfor ingen billedbevis på at det faktisk skjedde.
Etter bading ble det klesvask i et av anleggene her, og mens den rullet og gikk kjørte vi tilbake til Køge for å finne 15 ampers sikringer. Jeg hadde fått googlet meg frem til at F19 gikk på sigarettenneren - og den hadde riktig nok gått.
En fyr på Thansen på andre siden av Køge hjalp meg i jungelen av sikringer, men 12 volten var like død med ny sikring. Så pr nå har vi hverken lading av telefon, GPS eller DVD til utålmodige unger i baksetet. De spillerne var redningen gjennom Sverige, og Gudene vet hvordan turen hjem går uten.
Så hvis noen har noen gode forslag om hva som kan være galt når 12V ikke virker selv med ny sikring (har prøvd foran, i baksetet (midtkonsoll) og baki - dødt i alle tre - og har prøvd med ulike apparater/kontakter) - så kom gjerne med tips i kommentarfeltet under eller på PM!
Kvelden ble avsluttet med minigolf, som ungene elsket. Minigolfen inkluderte også slush, som ble til saft fordi minigolf var så til de grader en suksess - at ungene faktisk glemte å drikke slush. Slå den! Etter minigolfen tok vi runden rundt campingen, var innom et par andre lekeplasser - og observerte to andre norske biler, derav en med JD-skilter!
I morgen skal vi i utgangspunktet sjekke ut, men alle tre trives så godt her at vi nok blir til onsdag. Så blir det et par intense dager med kjøring for å komme hjem igjen - uten underholdning og lading.
Dagens låt hentes fra musikken som har gått i bilen i dag, og det blir igjen Kent. «Klåparen» er kanskje min favoritt av dem alle - og må med på lista.
Så får dere ha god natt fra oss tre i Quechua-teltet i Stevn. Telefonen skrus av for å spare strøm, så hvis ikle omverdenen hører noe før i morgen kveld er det altså ikke for at vi har gått under jorda - men at vi har tekniske utfordringer.
«Du går på ditt oefterhärmliga sätt Över skolgårdens grus för dig själv I ditt nyklippta hår, likt en irländsk idols Din spegelbild i fönsterglas Beundrar varje steg du tar»
16/7-19
For en herlig sommerdag i Stevns!
Området seiler opp som en dansk favoritt som garantert må anlegges flere besøk i fremtiden. Ei natt ble til to netter, som nå ble til tre netter - men i morgen er vi nødt til å vende snuten nordover igjen hvis vi skal komme oss hjem før ungene skal videre på nye ferieopplevelser med mammaen sin fra fredag.
I dag viste været seg på sitt beste, og etter en enkel frokost utenfor teltet la vi ut på tur langs kysten sydover herfra. Jeg hadde plukket opp en del navn fra en turistbrosjyre på campingen, og ett av målene for dagen var Stevns klipper - 17 km med klippeformasjoner mot havet, der Øresund går over i Østersjøen.
Ruten er ettertraktet for turister til fots eller på sykkel. Vi kjørte uten GPS, siden bilen fortsatt er uten strøm i 12-volts uttaket - men skilter fungerer jo utmerket, og i idylliske Rødvig fikk jeg også tak i et lokalt kart over denne vakre, danske kommunen. Rødvig bød på artig kunst, retrobutikker, og ei bule ved havna som het Rottehullet, der byens drankere satt og slukte Tuborg! Alle som satt der lignet forøvrig på han litt skumle, digre karen med skjegg i den gamle nordiske barne-TV serien «Mysteriet med det levende lik» - som vel satte Danmark på kartet for første gang for min del!
Etter å ha ruslet rundt og sett på seilbåtene og kjent sjølukta i Rødvig, så kjørte vi kystveien til Højerup. Der ligger gamle Højerup kirke i vater med klippene. Vel, i alle fall halve kirka. Resten gikk på havet i et stort leirskred den 16. mars 1928 - kun fire dager etter at far min kom til verden uti Tandsether.
Turen ned til Stevns Klint, som er på UNESCOs verdenarvliste, fra kirken gikk via de bratteste trappene jeg har sett, og videre langs en kronglete, smal sti ned klippeberget.
Litt nervøse var nok de yngste, men de tok turen utmerket og mestringsfølelsen var stor da vi til slutt nådde bunnen - og gikk under klippene, på rullesteinene langs stranda.
Området har en lang, lang historie - faktisk hele 66 millioner år. Her har man funnet store mengder med Iridium i det lager man kaller fiskeleire, som faktisk stammer fra asteroiden som traff jorda i området vi i dag kjenner som Mexico for 66 millioner år siden - og som utryddet det meste av liv på jorda, inkludert dinosaurene. Arkeologer oppdaget dette laget så sent som i 1980, der den gamle kirken hadde rast ut i havet over sju tiår tidligere.
I dag valfarter turister fra hele verden hit, og det var tjukt med folk langs stiene og inne i den gamle, halve steinkirka som står igjen helt på toppen. Et vanvittig flott skue. Som et slags dansk Positano.
Etter den kronglete spaserturen ble belønningen en is på cafeen utenfor den gamle kirka, før turen gikk videre litt lengre nord til Stevns fyr. Ingen av ungene hadde noen gang sett ett fyr på nært hold, og i alle fall aldri vært på toppen av ett - så igjen gikk vi løs på smale, bratte trapper opp til toppen. En nydelig utsikt ut over Køge-bukten åpnet seg, med havet fullt av seilbåter og gamle, flotte seilskuter - som vi var sikre på var sjørøvere!
Ved Stevns fyr fant vi også et par geocacher. Den ene hadde jeg aldri funnet selv, men Iris gikk rett på. Det satt limt på undersiden av en stein langs stien. Favorittpoeng fra oss til utlegger! Vi kjørte hjemover mot campingen gjennom smale, danske bygdeveier. Et nydelig kulturlandskap, med klassiske danske hus og gårder, med mørke stråtak, gylne jorder med ferdig korn og det blå havet bak disse igjen, som klamret seg til himmelen i en litt annen blåtone. En fryd for øyet. I alle fall for de av oss som tok seg bryet med å se ut av vinduene.
Etter et kort stopp på nærbutikken i Strøby, så ble det en sen lunsj med danske rundstykker. Makrellsalat på far, og kokt skinke på ungene. Deretter hadde jeg lovet at ettermiddagen skulle tilbringes i bassenget, så jeg tok med meg «Ut og stjæle hester» av Per Petterson, håndklær og godt humør - og vi troppet opp som de første for kvelden. Vinden hadde økt litt, men sola var varm og himmelen klar og blå, så det ble etterhvert fullt. Far fikk også duppet seg litt i det solkalde bassengvannet, før han begynte på boka han burde ha lest for flere år siden. Det gikk ikke mange sider før jeg ble revet med, men når sant skal sies fikk jeg ikke lest stort heller - mellom alle «se på meg»-instruksene fra poolen.
Noen timer senere måtte jeg nærmest tvinge ungene opp igjen, men vi måtte ha middag - og det kommer en lang dag langs veien igjen i morgen.
Til middag laget vi Pasta Carbonara på kokeapparatet. Nå venter oppvask på far og en tur på lekeplassen for unga, så får vi se når vi kommer oss i seng i kveld. Gleder meg til å sove nok ei natt i det deilige teltet med verdens beste liggeunderlag - og verdens beste unger - tross alt - på hver side av meg (ja, det er taktisk at jeg har plassert meg sjøl i midten!)
Takk for nå, Stevns! Nytt Stevnsmøte (!) ønskes ved neste korsvei!
17/7-19
For 38 år siden i dag ramla muttern ned ei lita steinur ned mot Ottaelva på campingtur. Vi hadde rastet på det som nok var den første ferieturen med meg på slep, og også den første turen jeg har minner av.
Om jeg husker bildene og historiene, eller om jeg husker selve hendelsen, skal være usagt - men jeg har et klart bilde av både steinura og muttern, samt påfølgende smertehyl. Jeg husker ikke om vi måtte til noe legevakt, eller om at alt ordnet seg av seg selv - men foten var uansett heldigvis bare forstua.
Om dagen i dag setter seg på minnet for livet for min 5-åring er vel heller tvilsomt. Lite spektakulært har skjedd i løpet av dagen.
Vi rev leir på campingen utenfor Køge like etter vi hadde våknet klokka ni. Deretter tok vi en kjapp frokost med maten som var igjen, før den ble bedervet i det sterke solskinnet. Dagen i dag var den varmeste hittil - så vi burde egentlig vært nok en dag. I retrospekt kunne vi ha gjort det også, for turen nordover igjen gikk radig.
Nok en gang vart autopass registrert på brua, så jeg har en jobb å gjøre når jeg kommer hjem med å gjøre rede for regningene som dumper ned i postkassa til enka etter han som eide bilen før Sulland kjøpte den fra henne, og solgte den videre til meg uten noe mer informasjon om noe autopass.
Vi panket og kjørte, og plutselig var vi forbi avkjøringen til Ugglarp, der vi lå sist i Sverige. Stemningen var overraskende god i baksetet, men heller anstrengt i framsetet. Årsak: mine medtrafikanter. Ok, jeg har med årene blitt flinkere til å ikke bry meg om ting jeg ikke får gjort noe med, men i dag fikk jeg et glufs av godt, gammeldags bilsinne. Innvortes, heldigvis.
Turen langs to-felts motorvei med ei fartsgrense på 110 og 120 ble en stilstudie av hvordan man ikke kjører bil på to-felts vei. Om det var ferietåka som rammet folk, vet jeg ikke - men til tider gikk trafikken fortere i høyre fil. Verstingene var alle trailersjåførene som overvurderte egen farkost, og prøvde å kjøre forbi andre trailere - kun for å lage propp i trafikken.
Årets kaktus fra meg er herved overrakt mange av mine medtrafikanter langs E6. Sånn. Oppgulp ferdig. Lunsjen i dag gled over i middag, da vi ikke fant noen bra plass før vi havnet i den lille kystbyen Åsa. Jeg hadde lovd ungene kinarestaurant før vi dro, og måtte holde løftet - så vi havnet på småbyens Thai-sjappe. Et par alkiser satt ute og drakk Eriksberg, og et par fruer snytt ut fra Saltsjöbaden satt i ett hjørne og skrøt uhemmet av maten. Her møtte fugl fisk, og vi følte oss et sted der i midten.
Jeg kjørte på med en sterk Thai-rett, mens ungene endelig kunne sette tenna i hver sin innbakte kylling med sur-søt saus. Evelin husket godt hun drakk sausen med sugerør i Leksand i fjor, og gjøv på i samme stil i dag. Ekstra moro for Evelin var det at småbyen het Åsa. «Nesten som Åse i barnehagen!»
Vi fartet ut igjen på E6 og kjørte forbi Göteborg i sneglefart midt i ettermiddagsrushen, og med biler i alle retninger - totalt blottet for å ta hensyn til at det også var andre langs veien. Hvor skulle vi bo i natt? Vi var enig om at vi ville campe i Sverige. Strømstad ble for kjedelig, så vi måtte vekk fra E6 et stykke før.
Det viste seg ble et par timers bomtur, men en flott bomtur. Vi havnet på kystveien langs skjærgården i Bohuslän. Vi var innom alle campingplassene langs vår vei, men alle var fulle. Fra Lysekil, via Kungshamn, Hunnebostrand, Hamburgsund og helt til Fjällbäcka. Vakre kystbyer, nesten som et svensk Lofoten uten fjella. Forståelig at plassene her er populære blant turister. En god del cabrioleter, og en god del flere Bærumsgutter og Saltsjøbadenfrøkner enn der vi har vært før på turen.
Vi stakk innom ICA Kysten i Hamburgsund og handlet litt proviant, vel vitende om at vi kunne ende opp i bilen eller på et eller annet jorde. Klokka hadde bikket sju, og jeg prøvde i ren desperasjon å kjøre innover i landet igjen. 165’n fra Dingle og mot Halden. Der lå det i følge Google Maps en innsjø. Der måtte det være en camping. Men, nei. Før vi kom så langt som til Norge, svingte jeg tilbake mot E6 og i retning Tanumshede. Vi var omtrent tilbake på samme sted som vi hadde vært over to timer tidligere.
Da alt håp så ut til å renne ut i den svenske sommernatten, så fikk jeg øye på et skilt til en campingplass utenfor Tanum. Kun en d fra å være mitt smultronställe, altså! Der var køa lang, så det var tydelig at flere hadde prøvd seg langs kystveien på sjanse i kveld. Tanum var aller nordligste utpost etter den veien. Vi fikk oss en plass å slå opp teltet av den ukjente Fares-broren, som drev denne trivelige campingen.
Aldri har vi sett flere telt på samme camping, så tydeligvis er telt igjen blitt populært som overnattingsartefakt. Til og med et identisk Quechua stod ferdig oppstilt på plassen. Tyskere, svensker, nederlendere og nordmenn om hverandre.
Rett over veien ligger Vitlyckefeltet, med over 350 helleristninger fra bronsealderen. Plassen er faktisk kommet inn på UNESCOs verdensarvliste, og er ikke billetten for dyr så prøver vi oss på før avreise i morgen.
Kvelden ble avsluttet med kveldsmat i form av pastaskruer i boks, tilsatt varmt vann, på kidsa - og samme opplegg, bare med bulgur, til far. Litt nøtter og litt lek, og vipps var klokka halv elleve igjen - og batteriet snart ute igjen på to unger, en far og en telefon.
I morgen tar vi sats på å kjøre hjem til Lillehammer igjen, antageligvis uten strøm på telefonen - så vi høres i morgen kveld!
18/7-19
Tre gode råd til alle dere som skal ut i ferietrafikken: Bruk blinklys, ikke overvurder egne eller bilens ferdigheter, og bruk «huggu og øvva»!
I dag ble det med andre ord nok en prøvelse å skulle kjøre E6 den strakaste vei. Før vi kom så langt, så var vi i gjennom andre prøvelser.
Først måtte vi så klart ta museet og helleristningene i Tanum nærmere i øyesyn. Det var nok stas for ungene å se helleristningene, og gå rundt og se hvordan hus og gårder så ut for 3-4000 år siden. Stas var det også for pappa, som elsker historie.
Håper det også smitter over på ungene, men er jo gjerne noe som man først blir virkelig interessert i når man er litt eldre. Jeg brydde meg ikke så mye om historie da jeg var ni. Dessverre. Men det kom med årene - og det med renter.
Studenter fra arkeologstudiet ved Göteborgs universitet hadde sommerjobb med å forklare og demonstrere rundt på tunet der. Der var det også gravd et område der barna kunne prøve seg som arkeologer. Ungene fant spade og bøtte, men kom omtrent ikke ned i jorda før hu som styret det sa at det var nok for denne gang. Det slo meg plutselig at det nok var en egen gruppe med unger, muligens fra en SFO eller ei speidergruppe (uten drakter i såfall) som var i aksjon der - og vi hadde hi-jacka det hele. Vi la fra oss bøtter og spader, og listet oss vekk.
I museumsbutikken kunne man kjøpe mye fint. Replika stort sett, naturlig nok - men læll. Ungene kom ut igjen med hver sin fine mineral. Steiner får barn aldri nok av. Særlig ikke Steiner-barn, virker det som.
Etter å ha gjort oss ferdig der kjørte vi opp til Nordby kjøpesenter. Det slo meg at jeg ikke har vært der siden den gamle E6 var hovedfartsåra, og området var utbygd til det ugjennomkjennelige siden sist. Sikkert for 25 år siden eller noe. Da var det «Hønan Agda» midt i mot, og noen boder både til venstre og til høyre. Nå var det bare en gigantisk koloss av et kjøpesenter med alt du kunne ønske deg. Eller ikke.
Vi spiste lunsj på et av de utallige etablissementene, før vi var innom Gottefabrikken, Lekia og Extra Leker. Vi valgte altså butikkene våre med omhu. Til sist måtte fattern innom kolonialen for å hamstre litt Arvid Nordquist-kaffe, og kjøpe seg et stykke Gauda-ost. Av en eller annen grunn så hadde vi allikevel klart å bruke over 2 timer inne på senteret. Litt etter klokka tre bar det ut på E6 igjen - sammen med alle de andre gauderne.
Etter Svinesund ble vi geleidet gjennom Tollstasjonens lokaler - alle som én - men vi ble bare vinket videre uten å måtte stoppe. Til både far og ungenes store skuffelse. Det var nok ikke sure sokker, filterkaffe løsgodis de var ute etter i dag. Deretter ble det straka vegen hjem. Trodde vi. Før Moss var det bom stopp og sneglefart. En gammel hasa med doble gåstaver hadde kjørt i rekkverket, og det var blåøyd og plastikkdeler så langt øye kunne se.
Da vi endelig kom oss forbi og trafikken løste seg opp igjen, så kunne vi høre på radiovarslinga at det hadde skjedd nok en ulykke like ved den forrige: en kjedekollisjon. Folk er vel for opptatt med å glåme på ulykker enn å se foran seg, og da blir det ofte slik. Heldigvis gikk vi klar av den. De som kom bak måtte antageligvis stå enda lengre i kø. Gjennom Oslo gikk det også tidvis smått, på grunn av vegarbeid og ei fil åpen gjennom Bryn-tunnelen - men da vi først kom gjennom den, så gikk det radig helt til Hamar. En kaffe og wiener for en tier på Sirkel K - og vipps var vi hjemme igjen på Vingnes. En god del senere enn planlagt, men allikevel ved godt mot.
Resten av kvelden gikk med til utpakking og dusjing, før klokka plutselig var elleve - og begge unga fortsatt var lys våkne. Vi har snudd døgnet litt mer enn det jeg hadde tenkt i løpet av ferien, men heldigvis har ungene elsket å sove i telt - så de har også sovet til nærmere ni hver morgen. I dag tidlig var den til og med nærmere halv ti før den minste åpnet gluggene.
Nå ventet klesvask og gressklipping i morgen. Mora tar ferie klokka halv fire, og kommer og henter ungene etter det en gang. Det blir godt med en rolig dag hjemme før ungene altså drar videre på nye ferieeventyr. Heldiggrisene!
Livet er lange ferier. Det må jeg nå bare si. Det blir litt tungt å dra på jobb igjen mandag, men plutselig er jeg tilbake i hverdagen igjen - og da er sikkert det greit også. I alle tilfeller får jeg dagdrømme meg bort til en annen plass. I en gammel folkevognbuss. Med innebygd kjøkken og harde senger.