Første natta i telt denne sommeren gikk som en drøm, og ingen lagde lyd i teltet før i 8-tida. Trolig hadde vi sovet enda lenger også, hvis det ikke var for at alle andre allerede var ute av blokkene, og romsterte utenfor teltduken.
Vi dekket bord og spiste en god frokost i finværet, vel vitende om at det trolig var det siste finværet vi så på noen dager.
Etter litt leking, rydding og en etterlengtet dusj, så reiv vi leir. Fattern pakket bilen, mens kidsa ble sendt for å hente vann. Vanndunken fra Jula fikk plass helt bakerst i den hardstappa bilen. Kjekt å ha hvis vi ville raste med kaffe eller kaldvatten.
Litt etter klokka halv elleve var vi ute på landeveien igjen, i retning Seljord. Tettstedet ved enden av det sagnomsuste Seljordsvannet, der folk gjennom flere hundre år har påstått og ha sett den mytiske sjøormen. Et slags norskt Loch Ness.
Det var kun en kort biltur opp til Seljord, og etter å fortalt ungene om sjøormen, og at a bestemor også var en av disse som var sikker på å ha sett den mytiske skikkelsen, på et fotografi hun hadde tatt av et blikkstille vann, men som etter å ha blitt fremkalt viste seg å ha fanget en UFO - et uidentifisert flytende objekt, så var det jo klart at vi måtte stoppe der.
Feriepengene som brant i lomma trumfet imidlertid sagaen om sjøormen, så det første vi gjorde var å rusle inn på Telesenteret. Tele for Telemark, ikke telefoni.
Der fikk både ungene og far lagt igjen litt penger på bokhandelen: sprettball, spill, souvernir og Sjøorm-bok. Bokstaven vare tydeligvis s i dag. Dagen kom til å bli strålende!
Etter kjøpesenteret bar det imnom en lekebutikk i sentrum, der ungene falt for fristelsen og kjøpe hver sin lykkepose. Fattern elsket også lykkeposer da han var barn, kunne jeg fortelle. På Marken var lykkeposen mer fristende enn både radiobiler og tekopper. Eneste som kunne måle seg var boden der du trakk i en tråd, også satt det på noe skrot du ikke visste hva var i enden.
Jeg tenker at denne fascinasjonen for det ukjente gjenspeiler min fortsatt iboende trang til bilferier på måfå, og sjansing på overnatting. Campingbingo på lykke og fromme. Kanskje gjenspeiler dette også hvorfor vi alle tre også lot oss fange inn i beretningene om sjøormen.
For Seljord sin del handler nok historiene om sjøormen mer om at de ved en tilfeldighet fikk et næringsgrunnlag i fanget. En slags egen lykkepose for den siste utpost før fjella. Sjøormen var å finne overalt; i kommunevåpenet, som bamse i lekebutikken og til og med på vegkroa nede ved E134.
Ja, sogar hadde de fått et eget utsiktstårn for av sjøormer nede ved campingen. Vi måtte nedom og se! Reisverket minnet meg om en litt friskere arkitektonisk sak enn fuglekikkertårnet på Mosodden. Ellers samme greia.
Vi besteg, fotograferte og dro. Iris mente også bestemt at hun så noen krusninger i vannet så som kunne ha vært sjøormen, og knipset ivrig i vei med telefonen sin.
På vei inn igjen mot sentrum stoppet vi ved den lokale kirka. Jeg er ingen religiøs mann, men har alltid likt kirker som byggverk, og for så vidt gravplasser. Det er noe avslappende og meditativt ved å vandre rundt mellom gravstøtter, og lese om liv levd. Forstå det den som kan. Muligens også en arv fra min mor, som gjerne dro med mann og sønn inn i kirker for å glåme da vi var på bilferie.
Kirker bruker også å huse geocacher, så vi benyttet også anledningen til å logge en slik, gjemt nede i brennesla bak kirkegården.
Geocaching er ikke bare en form for orienterende skattejakt, med spenning ala lykkeposer og bilferier uten bestilt overnatting, men også en kilde til ny og ofte lokal kunnskap.
Da Geocachen ”Sterke Nils” dukket opp like i nærheten av kirka, så var vi ikke vonde å be for å finne én til, og samtidig få med ei artig historie på kjøpet. Denne gang visst nok helt og holdent fra virkeligheten.
Sterke-Nils var kjent som kjempekaren fra Seljord som var flaska opp på hestemelk og var «grueleg sterk». Sterke-Nils skal ha løftet den 570 kilo tunge steinen som ligger ved Seljord kirke, og også en stor stein som står på Kviteseid bygdetun, «Klypelyftsteinen» (75Kg), som han løftet i «klypa«, det vil si neven. (fra Wikipedia)
Etter å ha logget denne, og reflektert litt rundt sannhetsgestalten rundt hvor sterk egentlig denne Nils hadde vært, så var klokka blitt såpass at kidsa hadde blitt sultne. Sjøormen kro virket jo forlokkende, så vi duret inn der.
Pannekaker med sukker til Evelin, og pommes frites og pølse til Iris ble bestillinga. Far nøyet seg med ei vaffelplate og en kaffe. Da jeg skulle betale hadde jeg så klart glemt igjen lommeboka i bilen, men 10-åringen meldte seg til tjeneste, fikk med nøklene, og løp ut for å hente lommeboka før køa bak oss ble for lang.
228 kroner, takk. Det å spise på veikroer er ran på høylys dag, noe jeg egentlig visste på forhånd også. Maten var så skuffende som jeg regnet med, og vaffelplata var både kald og tørr. Jordbærsyltetøyet kom i form av en liten porsjonsboks, slik man får på sykehusene.
Pølser var de visste tomme for, så Iris måtte nøye seg med pommes frites, uten at det så ut som til å legge noen demper på stemningen. 18 kroner fikk vi visst igjen også.
Kan Hans Tandsether komme til kassa? ljomet det på interkommen. Hva nå? Kunde nummer én million? Nei, da. Det viste seg at dama bak kassa stod og viftet med MasterCardet mitt. Noen fant dette på parkeringa. Griseflaks, tross alt, og takk til ærlige folk. Kortet hadde nok falt ut da Iris hentet lommeboka i bilen, noe som fort kan skje fra en slik passe slapp lommebok, eller kortholder, som jeg er utstyrt med.
Mette på usunn mat, sultne på sol og varme, og tilfreds for å ikke ha mistet kredittkortet, rullet vi ut igjen på hovedveien. Denne gang med retning Kviteseid og Vrådal.
Landskapet her oppe i gamle Telemark er ikke annet enn spektakulært, selv om det så klart ikke er Vestlandske dinensjoner på fjellene. Den smale, svingete veien opp fjellet fra Kviteseid til Vrådal var en opplevelse for både liten og stor - mens mellomste tradisjon tro ble kvalm av alle svingene.
I Vrådal stod valget mellom å allerede finne camping eller kaste oss på fjellovergangen mot Dalene, og videre over til Setesdal. Vi gikk for det sist. All den tid jeg liker å reise uten forhåndsbooking, så har jeg som Espelid jukset litt også i år. Fra onsdag til fredag har jeg bestilt teltplass og billett til Mineralparken i Evje. Da skal det undersøkes og graves i stein, noe begge ungene synes er morsomt.
Da vi snirklet oss ned mot Valle i Setesdal, så var vi plutselig to dager foran skjema til Evje, og kunne koste på oss ei dobbel overnatting på første og beste campingplass. Tirsdag var det spådd bøtteregn også, så det kunne vært greit og bare hatt en hviledag i teltet. Værmeldinga fristet far til å oppgraderer til campinghytte, men ungene ville uansett vær helst sove i telt, så da det til det.
Vi passerte avkjøringa til Homme langs veien ned til Valle; bygda der familien til Queens of the Stone Age-vokalist Josh Homme stammer fra. I Valle svingte vi inn på det lokale Coop-markedet for å handle litt digg til kvelden, samt at ungene fikk velge kortreist langreist middag: hver sin hurtigmatboks-baretilsettvarmtvann fra Mr. Lee. Forøvrig rart at ingen har meldt inn Mr. Lee for å være stigmatiserende og rasistisk enda, i en tid der alle ser ut til å la seg støte av det minste - også ting som opplagt ikke er ment som støtende. Velkommen til kjønnsløse, identitetsløse 2020. Helst skulle vi vel alle vært like, ikke bare inni, slik Jo Tennfjord skrev. Jammen er jeg glad for mangfold, og jeg passet på å suge til meg alt jeg hørte fra landets kanskje vakreste og mest særegne dialekt da vi var inne på butikken.
Med bilen full av varer svingte vi bortom Valle camping for å sjekke forholdene, men campingplassen så nærmest død ut. Ingen trengsel her. Vi bestemte oss for å fortsette nedover langs den vakre elva Otra, med de vakre fjellene på hver side.
Da vi kom til neste tettsted, Rysstad, så åpenbarte det seg en flott camping på venstreside av veien: Sølvgarden. Her var det også hotell i beste eventyrslott-stil, og vi bestemte oss for å prøve her.
Joda, teltplass for to netter hadde de. 650 kroner var det ingenting å si på i forhold til andre priser, i alle fall ikke siden campingplassen hadde 5 stjerner, og det var gratis dusj inkludert. Slutt på poletter og myntinnkast, altså.
Vi fant plassen vi hadde fått tildelt på A12, og parkerte Mondeoen. Overraskelsen var stor da jeg begynte å lempe ut av bilen, og vassdunken fra Jula var tom! Vannet lå godt fordelt i bunnen av bagasjerommet, og fattern gikk omtrent ut av sitt gode skinn av irritasjon. Min feil, selvfølgelig, da alt nok var pakket så hardt sammen at noe hadde trigget krana til å slippe ut alt vannet i løpet av turen over fjellet. Iris hadde heldigvis en vanntett Kari Traa-duffelbag. Trodde jeg. Ellers var det stort sett bord, stoler og hardbokser som lå på nederste plan baki. Men, nei da. Duffelbagen var ikke det spor vamntett, og plutselig hadde ikke Iris et eneste tørt plagg igjen.
Heldigvis var soveposer, telt og liggeunderlag tørt, så godt hjulpet av ungene fikk vi satt opp campen i en fart, og rakk det i grevens tid før himmelen åpnet seg, og regnet hamret ned over oss.
Vi fikk på oss regntøy, og fikk lagd oss litt sen middag utafor teltet. Nudler på kidsa, pimpet med kokte grillpølser. Og til far: en kulinarisk mesterverk i form av to overkokte egg på primus, og ei kokt grillpølse.
Lekeplassen ble deretter inspisert av kidsa, mens jeg inspiserte sanitæranlegget. Som tur var stod det en tørketrommel i kjelleren og smilte til meg for 40 kroner omgangen, så jeg pakket alle klærne til Iris i to poser og stappet maskina full. I regn og blest skulle vi i alle fall få tørket klærne, om ikke annet.
Kalde og småvåte gikk vi i teltet for natta allerede før klokka åtte. Da vi ordnet oss for kvelden fikk vi besøk i inngangen av en nysgjerrig liten hvithåret gutt på fem, som hadde mye på hjertet. En blanding av meg selv som liten og nabogutten til Kevin McCallister.
Skal dere sove inni her? Jeg bor i lastebilen der! Jeg skal besøke onkel som bor langt oppi der (peker). Han kjører snøscooter. Der er det mye snø og veldig kaldt. Han bor inni en isklump.
Gutten i pysj ble avbrutt av faren, som kom og hentet ham. Det var visst natta også for 5-åringen, som var på tur med foreldrene og ei lillesøster i farens egenmekka camping-Scania. Herlig farkost!
Natta kom tidlig for oss også, og klokka var knapt halv ni da hun minste sovna. Jeg gjorde et forsøk på å skrive om dagen, men øynene glapp igjen - og før ni sov vi jammen meg alle tre!