Etter en innholdsrik dag på feriens tredje dag, så våknet vi uthvilte i teltet litt etter klokka sju i dag tidlig. Værmeldinga utover dagen var fortsatt preget av ustabilt bygevær, og da sola stakk frem allerede da vi åpnet teltduken, så tenkte far at det var best om vi satte opp farten, spiste frokost, ordnet oss på badet, og pakket camp før neste byge kom skyllende inn over den 5-stjerners campingen i idylliske Rysstad.
Som tenkt, så gjort. Å kaste 5-stjerner etter campingen hadde neppe blitt gjort etter våre opplevelser på sanitæranlegget. Bra fasiliteter, bevares, men stort sett alltid tomt for enten såpe eller tørkepapir, slik at du etter hver tur måtte innom minst to avluker for å bli ferdig med jobben. I disse antibac-tider kunne man nok med hell engasjert er par skoleelever ekstra til å kontinuerlig følge opp og fylle opp slikt. Ellers henger de 5 stjernene i en tynn tråd, hvis dette i det hele tatt er noe som revideres årlig slik som med Michelin-restauranter, eller om du får stjernene for evig tid - slik som etter plateanmeldelser. Jeg håper det første.
Far fikk god hjelp av de to kranglefantene i turfølget, og bilen var ferdig pakket, og ungene mette på havregrøt, innen klokka ti. Da begynte det så smått også å regne, så det var i grevens tid.
Dagens mål var campingen på Mineralparken i Evje, og dit var det ikke lenger enn litt over timen. Dermed ble det tid til en del stopp nedover vakre Setesdalen. Først passerte vi grenda der vi antok at bestefar egentlig kommer fra.
Deretter ble det et stopp for å ta bilde av den flotte Reiårsfossen.
Sola stakk frem igjen, men regnbygene var aldri langt unna, der de lå og lurte bak fjelltoppene på hver side av dalen.
Da vi kjørte inn til Bygland sentrum, så var krana skrudd på igjen, så der ble det med en u-sving, i steder for den opprinnelige planen med å finne en geocache litt i utkanten av bygda.
Neste stopp nedover dalen var idylliske Byglandsfjord. Der fikk vi øye på den gamle dampbåten D/S Bjoren, som presis klokka elleve hadde lagt ut fra brygga i Byglandsfjord. Den vedfyrte båten ble først satt på vannet så tidlig som i 1866, og etter en del år i opplag fraktet den atter en gang turister frem og tilbake over Byglandsfjorden. Vi kom et kvarter for sent, men hadde neppe spandert på oss 600 kroner for en rundtur uansett - all den tid unga var mer opptatt av å kjekle med hverandre i baksetet enn å se på det vakre landet vårt som passerte utenfor vinduet. Jeg prøvde etter beste evne å stimulere de til å løfte blikket og se ut, men igjen tapte vakre gårdsbruk, fine fjelltopper og idylliske fjorder for en egenprodusert lek i baksetet. Okey, da. Interessen for utsyn kommer vel med årene, og de drev heldigvis hverken med telefon eller DVD-spiller. Det var da noe!
Rett utafor Byglandsfjord stoppet vi ved en lokal barnehage. Der lå det ei lita hinderløype i skogen, og været var blitt så godt at vi trengte ei lita pause med sol og god temperatur. Ungene testet ut den vesle zip-linen, og Evelin fant ekstastisk ut at blåbæra allerede var moden her nede.
Etter et par munnfuller med naturens egne, deilige antioksidanter, så fant vi ei lita strand inntil en liten utvekst av Otra. Der nede var det også en geocache av en type vi aldri hadde logget før; en virtuell cache uten loggbok, som du logget ved å ta et bilde av finnerne på Ja-benken - en steinbenk som har stått i området siden slutten av 1800-tallet, og som i følge historien har vært åstedet for mangt ett frieri opp gjennom årene.
Etter å ha vasset litt i vannet, så satte vi oss i Mondeoen, og la ut på den siste, korte etappen mot Evje.
Tradisjon tro ser bilene jeg får tak i til å ha ett ellere flere stikk i siden til eieren, og så også denne. Fjusking på fjerdegir, et par forsøk på å få startet, og noen ubestemmelige lyder som uten tvil ikke var ungekrangling, skapte en viss uro hos sjåføren, men NAF-medlemskortet er med - så hvis det skulle skje noe, blir vi alle fall berget!
Vi rullet inn i Evje til blå himmel og solskinn. Byen var full av turister, så etter en tur gjennom sentrum, satte vi kurs videre ut til forlegningen på Evjemoen, der fattern bodde i to måneder av Garderekrutten, vinteren 1998.
Jeg husket godt den lange sletta ned mot den gamle hovedinngangen, men ellers var mye av området både forandret og sikkert fortrengt. Området var åpent for publikum, så vi kjørte inn, parkerte og ruslet mot husene der vi Garderekruttene holdt til for 22 år siden.
Militæret virket long gone her nå, og området huset nå Evjeklinikken, kommuneansatte i Evje og Hornnes, og en haug med private firmaer og selskaper. Området der jeg bodde i 1998 så imidlertid tilsynelatende likt ut, og uberørt siden siste kontingent soldater låste porten bak seg i 2002.
Jeg kjente igjen det store atriumet der vi hadde oppstillinger, men ellers var ikke minnene helt med meg. Jeg hadde til og med problemer med å huske hvilket av byggene rommet mitt lå i, i perioden februar til april 1998.
Etter å ja knipset noen bilder, og fortalt ungene noen røverhistorier om tida her, så dro vi tilbake inn til Evje sentrum.
Det var fortsatt lenge til vi egentlig kunne sjekke inn på campingen ved Mineralparken, så siden været nå viste seg fra sin beste side, så kunne vi heller slå ihjel litt tid i butikker, og få oss litt mat.
Eurax på apoteket ble innkjøpt, etter gårsdagens knott-angrep utenfor teltet i Rysstad. Sportsbutikken stod også på programmet, da vi allerede var tomme for primus-gass. Der var hyllene tomme, men vi ble anbefalt bensinstasjonen på vei ut av Evje. Notert.
Vi stakk hodet innom en klesbutikk, som fortsatt reklamerte med gode tilbud under Evje-dagene for snart en måned siden. Det var imidlertid ikke klærne som ble høydepunktet i den butikken, men alle de i utstoppede dyra som preget lokalet.
Ikke akkurat det man regner med å se i en klesbutikk, men den hyggelige dama bak disken kunne ivrig fortelle om isbjørnskinnet, som hang på veggen i trappa. Den hadde blitt skutt av Milorg-karer fra Hovden, på etterkrigseventyr på Svalbard. Senere hadde bestefar hennes kjøpt skinnet - etter bjørnen var skutt, og siden hadde den holdt til her blant jeans, blazere og t-skjorter.
Etter å ha sett så mange døde dyr ble vi alle sultne, og ungene fikk velge fra øverste hylle - det vil si blant etablissementene langs Storgata i Evje. Valget fant, ikke overraskende, på ei pizzasjappe. Av den typen som het Milano, men som nok hadde eiere og drivere som knapt hadde satt ett bein i Italia. Jaja, vi visste i alle fall hva vi gikk til. Det ble to standard medium på hver av ungene, og en cola på deling. Fattern fikk spise eventuelle rester. Iris gikk for favoritten Margherita, mens Evelin gledet fattern med å bestille en Hawaii med skinke og ananas.
Pizzaen og brusen gikk ned på høykant, men vi traff perfekt på doseringa. To medium pizza og en 0,5 cola senere, ruslet alle tre mette og tilfredse ut igjen i sola. Så deilig at vi endelig fikk kjenne på litt sommervarme igjen!
På vei mot Mineralparken stoppet vi innom Rema for litt handling, og bensinstasjonen for primus-gass. Det hadde de, så da blir det vann til kaffe og havregrøt også de kommende dagene.
Litt etter klokka 14 svingte vi inn på campingen ved Mineralparken. Innsjekk var egentlig om to timer, men hvis plassen vår var ledig, kunne vi bare slå leir. Det var den, og med nok ei byge truende i horisonten, fikk fattern opp det bløte, møkkete teltet fra i dag tidlig opp i en fei. Heldigvis godt og tørt inni!
Bygene blåste forbi, og vi fikk kanonvarme med stekende sol fra blå himmel. Vi fikk på oss badeklær alle tre, og gikk ned for å vasse litt i Breiflå, en innsjø som egentlig er en del av Otra.
Selve sandstranda fikk vi ikke tilgang til før etter Mineralparken stengte klokka 18. Da kunne canpinggjestene bruke både lekeapparater og sandstrand, som på dagtid er en del av billetten til Mineralparken. Billettene våre var låst til torsdag, så i kveld fikk vi holde oss utenfor teltet, og etter hvert på friområdene i parken.
Nå var det bare å nyte sommerværet, og lade opp til leke- og badestund om et par timer!
Men så var det dette hersens, norske juliværet da. Plutselig hamret regnet ned igjen, og vi evakuerte sporenstreks inn i teltet igjen. På noen minutter var deilig, varm sommer snudd til kald og guffen senhøst. Det regnet hardere enn noen gang før på turen, og denne gangen virket det ikke til å stoppe en gang. Var det slutt på bygene, og starten på monsun-sesongen?
Da klokka bikka seks lå vi fortsatt værfast i teltet. Ungene i vilter let, uten noen interesse av å høre på fars formaninger om innestemme og respekt for inventar og eiendeler.
I følge Yr skulle regnet snart gi seg, og i teorien skulle vi nå snart få delvis sol og i alle fall oppholdsvær her i den sørlige landsdelen frem til lørdag. Med det i bakhodet hørte jeg at regnet avtok, og etter noen minutter hadde det gitt seg helt. Folk begynte å trekke ut av telt, campingvogner og bobiler rundt oss, og vi motet oss opp, og kom oss ut igjen selv. Det var fortsatt grått, men vi skiftet til fleece og regnklær, og ruslet opp til parken for å gjøre oss litt kjent på området til i morgen.
Parken så overraskende liten ut i areal, men vi får se om vi klarer å klokke alle åtte timene parken er åpen i morgen. Sola stakk gjennom, men det var fortsatt for kaldt for å ta er kveldsbad, så badinga fikk vente til i morgen.
Etter å ha ruslet rundt og sett, og lillesøster lekt litt i både sand og i et lekestativ, så trakk vi ned igjen til camp for et siste måltid for dagen. Med ny gassbeholder var det nok en gang dags for nudler på boks på kidsa, og far koster på seg en rett i koppen Pasta Bolognese. Smakløse og kjedelige greier, men akk så praktisk og enkelt på slik turer. Er der ferie, så er det ferie. Jeg lager mer enn nok mat fra bunn av resten av året.
Sola hadde for lengst blitt borte bak skogen bak campingen, og kastet en kjølig skygge over den øvre delen av området på campingen, der vi så klart hadde plass. Nedre del lå badet i sol, og folk kost seg utafor campene sine med godt drikke og god mat. Standhaftige holdt vi stand i skyggen, der både kjeks, druer, saltstenger og 7upfree kom på bordet - og far fikk grønt lys for å ta seg en 0,33 boks med CB-øl.
En halv boks senere var også jeg over på sukkerfri brus med en touch av fake sitrus, så noen ølhund kan man vel ikk si at jeg er.
Litt over klokka ni gikk vi alle bort på sanitæren, og ordna oss for natta. Nok en tidlig natt for oss. Ungene blir trøtte også i sommeferien, og det er sjeldent noe mas om å få være våken like lenge som barna rundt oss på campingene - som ofte har holdt det gående til siste frist klokka 23.
Far sjøl ser heller ikke noe poeng i å sitte utafor teltet alene og kope, så all den tid jeg i det daglige legger meg alt for sent, så er det jammen med deilig å kunne sovne tidlig i påsån på tur!
Og med det slukkes campinglyset i teltet på plass 23 i Hornnes. I morgen venter nok en dag - mest trolig uten at vi får en eneste dråpe regn. Jaggu meg på tide!