Etter at alle tre sloknet grytidlig mandag kveld, så kunne det fort blitt grytidlig revelje tirsdag morgen, men utrolig nok bikket klokka faktisk sju før alle våknet for alvor i vårt tørre, gode Quechua-telt.
Værmeldinga meldte regn hele tirsdag, men ute var det utrolig nok oppholdsvær. I alle fall til jeg fikk i gang primusen med vann til havregrøt og kaffe. Mens ungene gikk på do, så kom bygene rullende inn over 5-stjerners campingen i Rysstad. Jeg så for meg frokost ute i regnet, men heldigvis kom ei snill dame fra ei nabohytte bort og tipset oss om en grillhytte litt nedenfor, der vi kunne spise frokosten vår i ly for regnet.
Jeg prøvde forberede ungene på en våt og kjedelig dag, siden vi ikke hadde større planer fra eller til, og trolig bare kom til å henge på campingen. Brakkesyken tok oss allerede klokka halv ti, og i duskregnet stappet vi oss selv i bilen med støvler, regnklær, og ull over og under, og kjørte ut på Rv 9 i retning Valle. På veien så vi oss ut noen geocacher vi kunne ta, men første bomtur kom allerede da vi prøvde oss opp på Tveitetunet. Gratismuseet så lite tilgjengelig ut, og vi snudde før vi i det hele tatt hadde kommet inn på tunet, siden området så alt annet enn offentlig ut, med et privat hus midt i mot, null skilter og null informasjon.
Vi kjørte ut på hovedveien igjen med kurs for Valle. Der fant vi en enkel geocache ved kirka, før vi parkerte foran Hasla Fossensylv, og ruslet inn for å kikke.
Det var få andre turister i sentrum, så vi fikk god anledning til å kikke oss rundt. Ungene fikk lov til å komme inn på bakrommet, og se en vaskekte sølvsmed i aksjon. Hun kunne fortelle at Valle videregående hadde egen sølvsmed-linje, der et par håndfull elever bodde på internat og lærte set tradisjonell håndverkskunst. Haslas egen lærling skulle snart opp til fagprøven, og til høsten kom det en ny lærling til smia, som hadde to års spennende læretid i vente.
Etter at ungene hadde kjøpt noe småtteri, og far hadde fått tak i to skåler til settet han har hjemme, så peilet vi ut kursen mot den nye hengebrua over Otra. Der skulle det også være en geocache, som ungene fant ganske så kjapt.
Etter litt skepsis passerte begge ungene over hele brua. Evelin mente bestemt at de som hadde lagd brua hadde gjort en dårlig jobb, for den bevegde seg jo da hun gikk.
På andre siden av elva hadde noen satt opp et knippe utendørs treningsapparater, noe ungene syntes var veldig spennende å teste.
Regnværet hadde for lengst gitt seg, men det var fortsatt grått, og tåken lå som et teppe tredd ganske så langt ned over de bratte og glattpolerte fjellene på vestsiden av elva.
Vi ruslet tilbake mot sentrum, og så oss litt rundt før vi peilet oss inn på nok en butikk; Setesdal husflidssentral. Iris har adoptert Momo sin hobby, og har vært på utkikk etter nye fingerbøler til samlinga si. Dessverre var det ingen å få tak i her heller, men fattern fant en avdeling med jolepynt på tilbud, og tenkte han skulle passe på å skaffe noe til sin egen samling; nemlig juletrepynt fra steder som har blitt besøkt, slik at på sikt all pynten på grana skal ha en spesiell og unik historie ved seg, i stedet for å se ut som sjelløse og matchende interiørmagasinjuletrær.
Jeg fant en liten kongle av halmstrå, med en nisse oppå, uten pris, men da vi kom til kassa viste det seg at denne hørte til et sett, og ikke var til salgs. Jaja, synd for oss. Vi var dessverre ikke interessert i hele settet, og jeg fortalte den Vallemål-pratende dama bak kassa om julepynt-tradisjonen vår, og derfor kun var interessert i den ene. Jeg kjøpte i stedet et klistremerke fra Valle, slike som jeg sparte på som ung, og frustrerte far min med å klistre bakpå hans gamle Mazda 929.
På vei ut hadde nok den koselige dama bak disken fått dårlig samvittighet for at vi ikke fikk kjøpe den enslige stråpynten, og plutselig kom hun bak oss og sa at vi så klart kunne få den. Fra Valle! Hun syntes nok det var fint å tenke på at turen innom husfliden på Valle da for alltid vil bli en del av historien som fortelles når juletreet atter en gang skal pyntes lille julaften. Litt paffe takket vi ydmykt og pent for den ekstraordinære gesten: vi fikk ikke kjøpt den, men endte med å få den. Tydeligvis er raushet og gjestfrihet noe som står stort her øverst i Setesdal.
Vi ruslet bortom sentrum en tur i påvente at kafeen nede ved Coop skulle åpne klokka 12.
På slaget 12 ruslet vi inn på den koselige kafeen, og kjøpt oss kaffe, eplemost med bringebær (!), to kanelsnurrer og ei deilig ostekake. Nå hamret regnet for alvor ned igjen utenfor vinduet, og jeg begynte å lure litt på hva vi skulle ta til oss resten av dagen. Vi hadde tilsynelatende sett det som var å se i Valle sentrum, og ungene virket ikke spesielt ivrige på å gå inn på Setesdalsmuseet i Rysstad. Noen lekeapparater hadde vært mer en bra nok for dem, så den tentative planen var å bare dra tilbake til campingen og kose oss i skytteltrafikk mellom telt og lekeplass.
Før vi rakk å omsette planen i praksis, så hadde jeg fått ei melding av mora til en venn og kommende klassekamerat av Evelin. Hun hadde vokst opp på Homme, rett utafor Valle, og skrev at vi mer enn gjerne sikkert kunne stikke innom foreldrene hennes hjemme på Homme, siden vi tross alt var i nabolaget. De var glad i unger, og hadde sikkert god, hjemmelaget saft.
Nå hadde vi jo allerede vært på cafe, men det hørtes unektelig spennende å kunne få stikke på besøk til noen vilt fremmede. Jeg foreslo ideen til ungene, men de ble umiddelbart litt skeptiske. De er ofte ikke veldig pratsomme overfor fremmede, men her var det jo slik at vi hadde felles kjente og felles referansepunkter.
Jeg dro litt på det, men vi tok veien mot Homme da vi kort tid etter forlot kafeen. Takket være en god forklaring på Messenger, så stod vi plutselig utenfor huset det nok måtte være, men det så både tomt og låst ut. Vi satte kosten foran døra, slik kotymen er på Toten når noen har vært på besøk hos noen som ikke har vært hjemme.
Et delt bilde senere, og vi fikk vite at vi stod utenfor feil dør av de to på gården. Besteforeldrene hadde bygget et nytt hus for noen år siden, nærmest vegg i vegg med det opprinnelige våningshuset, og det var den døra, litt lenger inn, vi måtte prøve oss på. Det var rett før vi hadde dratt igjen, men nå prøvde vi oss på nytt, og ei koselig, blid og kanskje litt paff dame åpnet døra, med dattera på øret, og inviterte oss inn - tre for henne vilt fremmede mennesker. Så var det altså noe spesielt med rausheten og gjestfriheten her oppe i Setesdal.
Praten gikk umiddelbart omtrent som vi skulle vært gamle kjente, og det ble vekslet historier, spurt og svart. Ungene tødde opp rekordfort i det varme, lune hjemmet, og de svarte på alt det den barnekjære tidligere skolebibliotek-bestemora spurte om, og fortalte også ivrig om sitt. Bestefar Homme sjøl var også godslig og hjertevarm, og vi var ikke langt ned i glasset med hjemmelagd eplesaft før vi følte oss omtrent som hjemme - på et for oss vilt fremmed sted.
Ekstra moro for far var det at bestefar Homme delte mange av mine interesser, så det var som å tre inn i en skatteliste å få bli med opp i andreetasjen, og se på alle historiebøkene. Som meg var han interessert i historie, både lokalt og fra gammelt av. Middelalder, vikingtid og emigrasjonhistorie. Jeg hadde lest boka til Sverre Mørkhagen om utvandringens historie bare noen uker i forveien, og den pensjonerte læreren og tidligere sauebonden kjente godt til ham. Ja, sannelig hadde han også vært på Utvandrermuseumet utenfor Hamar i tjeneste for bygdeboka i Valle, og vært med og skrevet om de fra området der som hadde utvandret.
Hans egen bestefar var en av disse, som etter noen og tjue år i Amerika vendte hjem til Setesdal. Det ble delt historier om tyggegummi fra USA med kanelsmak, og jeg ble vist både en egenskrevet diktsamling, med Hans Børli-lignende naturinspirerte dikt han hadde skrevet allerede fra sent tenårene. Det var perm på perm med memoarer fra eget liv, over tusen sider i tallet. En skatt av dimensjoner både for etterkommerne i hans egen familie, men også noe som på sikt bør være av interesse for museer og forlag. Om ikke annet sa jeg til ham at dette burde han få inn i stiv perm, og jammen viste det seg ikke at han selv hadde bundet inn bøker, og tatt flere bokbinderkurs. Han syntes nok det var litt artig å høre at jeg for mange år siden selv hadde jobbet på et bokbinderi på Gjøvik.
Ungen på sin side hadde fått snusen i bestemora sin store samling av ugler, og de begynte ivrig på opptellingen.
Vi takket for safta og var i ferd med å dra, men så ble det snakk om lokalt håndverk og brukskunst, og Knut tok alle tre ivrig med seg inn i verkstedet sitt i låven. Der vi fikk en liten smakebit av hva denne multikunstneren hadde produsert opp gjennom de siste 50 årene, og han hadde fortsatt pågående prosjekter.
Ungene ble overrasket med å få plukke ut hver sin lille ting fra ei kasse med snurrebasser og nøkkelringer, og takket pent og storøyd.
Så stod Lisbeth, som bestemora på Homme het, plutselig i døra på verkstedet, og lurte på om vi ville være til middag, og om vi likte grøt. Ungene var ikke sene å be, og ikke lenge etter var det disket opp med både risgrøt og rømmegrøt.
Lisbeth vist ivrig frem aviser og tegninger som barnebarna hennes hadde laget, og jentene fikk seg et lynkurs i origami. Både båt og hatt ble brettet, og en artig variant av en spå ble lagd til begge to. Så mye kjærlighet og varme i hvert ord og hver handling fra begge på Homme, til tre omreisende fra Innlandet. Ja, Setesdøler er virkelig rause og gjestfrie - til gangs!
Plutselig hadde vi vært på besøk der i nærmere fem timer, så da var det på tide å bryte opp, takk for servering, gjestfrihet og godt selskap, og komme oss videre. Vi takket for oss og alt vi hadde fått, og ba de på kaffe til Øijordet neste gang de var på Lillehammer.
Ute hadde været lysnet opp også, og vi fikk se det spesielle fjellet Einang på nært hold. Fjellene her ruvet ikke så mang hundre meter over havet, men formasjonene var atskillig mer spektakulære enn mange av våre på Innlandet.
På vei hjemover til campingen begynte regnet igjen, men tross det litt kjølige og grå været, så ville ungene avslutte dagen med en is. Coop på Rysstad ble derfor siste stopp før vi fant tilbake til teltet.
Resten av kvelden gikk med til å få seg en god og varm dusj, og kose oss i teltet med Ligretto, som Iris hadde kjøpt i Seljord.
En liten matbit ble det også, før vi pusset tenner og fant soveposen. Da hadde sola faktisk stukket fra hodet et par ganger mellom regnbygene, men knotten gjorde det ikke spesielt interessant å være ute. Jeg tror vi alle syntes det var greit å være i posen før klokka ti, og at dagen virkelig overgikk all forventning.
Du sa dagen kom til å bli kjedelig du, sa Evelin i bilen hjem til campingen, men den ble jo kjempemorsom!
Igjen; jeg er strålende glad og takknemlig for at ungene mine setter pris på de små ting. Ei dumpehuske. Ei hengebru. En geocache.
Og ikke minst noe av det viktigste av alt: møter mellom mennesker. En melding, et initiativ, og en spontan avgjørelse om å ta sjansen på å stikke innom to fremmede lokale; og jammen fikk vi ikke med oss to snille, gode nye venner fra Setesdal fra årets sommerferie. Hvem hadde trodd det da vi åpnet øyene i teltet i dag tidlig?
Takk!