Fra sommeren 2017:
Snart ny tur
Nå er Mazda'n klar for nye opplevelser! I dag fikk jeg nullstilt den blinkende DPF-lampa hos Autosenteret (Mazda-verkstedet) her på Lillehammer, og igjen må jeg berømme deres enestående service. En ung mekaniker kastet seg rundt da jeg kom, tok med seg en PC og fikset det hele på under to minutter - free of charge. Da vet de at jeg kommer tilbake dit neste gang jeg skal ha gjort noe med bilen også. Takk!
Så bar det en tur innom diverse butikker for å handle litt til Sverige-turen. I år som i fjor har jeg laget bilbingo, og forventningene er store. Iris har snakket om det omtrent like lenge som hun har visst om turen. Hun har alltid blitt kvalm av bilkjøring, og skulle nok helst ha sluppet lange turer - men med bilbingo får hun noe annet å tenke på, og elsker å følge med ut av vinduet for å sjekke om hun kan finne noe å krysse av. Evelin var for ung for det sist, men vil garantert være med i år, og tipper storesøster gladelig vil hjelpe henne. Signe og Annar i den andre bilen får også hvis de vil.
Ungene får litt forskjellige brett, og det vanker selvfølgelig premier til alle - noe forskjellig småtteri som jeg fikk handlet inn i dag.
Jeg fikk også kjøpt et lite lekefly, som skal ut i verden på sin egen reise. Når vi er på tur liker vi å finne geocacher. Det er moro for både barn og voksne. For uinnvidde, så er det kort fortalt bokser eller lignende som er gjemt rundt om i naturen, ofte ved severdigheter eller steder med en spesiell historie. Så laster man ned en app og bruker enten mobilen som GPS eller en ordinær GPS. Vi bruker førstnevnte, som ikke alltid er like presis - så det kan ofte føre til at vi leter litt på feil sted. Du logger funnet både på nettet og i loggboka i cachen. Noen av de større cachene inneholder bytteting (små leker i Kinderegg-størrrelse), som er spennende for barn å bytte. Skal man ta ut en ting, må man legge en ting tilbake av samme eller større verdi. Hele greia minner veldig om stolpejakt, bare at det ikke er "synlig" og krever mer leting for å finne det. Folk skal helst ikke finne slike ved en tilfeldighet.
Til flyet har jeg festet en dog tag med et eget ID-nummer. Den kalles en travel bug - TB, eller reisevenn på norsk. Disse skal man ikke bytte til seg ordinært, men de som finner slår opp koden og leser hvor den kommer fra og hvor den skal. De som tar den ut, må logge den ut på en bestemt måte - og ta den med til en ny cache, der de logger den inn. På den måten reiser disse rundt, og det er gøy å følge med på for barna.
For et par år siden la Iris en slik i en cache ved CC på Gjøvik, og den var sist sett på den karibiske øya Martinique. Ganske så kult, eller hur?
Etter at all vasking og pakking var unnagjort, var det tid for å gi Mazda'n litt omsorg etter den lange turen nordover. En vask med svamp og slange, før jeg sjekket diverse væsker.
Olje!? Det var nesten ikke olje å spore på peileren. Etter å ha rådslått meg med bileksperten fra Monssveen, du vet hvem du er, så kjørte jeg på Biltema for å kjøpe litt påfyll. Da kom den seg opp på nær F igjen, og er snart klar for Sverige!
Jentene henter jeg i morgen tidlig, før vi møter reisefølget vårt på Gjøvik og slår en plan for rute nedover til feriehuset vi har leid, midt i ingenmannsland ute på den svenske landsbygda et sted.
Snart ny tur - og vi gleder oss!
Er vi snart fremme?
Vi hadde knapt kommet 500 meter fra hjemmet til mammaen, før den yngste sukket; "er det langt igjen?", etterfulgt av "jeg er sliten av å kjøre bil!". 500 meter!
Der og da visst jeg dette kom til å bli en strevsom dag.
Flere ganger i løpet av strekningen Lillehammer - Gjøvik kom de samme utbruddene, mens jeg prøvde alt jeg kunne og overhøre det hele og snakke om noe annet.
Etter å ha møtt reisefølget vår i Hunndalen, så kjørte vi ut på 33 mot Minnesund - en vei jeg faktisk ikke hadde kjørt siden utbedringen og den nye Falken-tunnelen.
Det gikk radig, og plutselig var vi utpå E6. Ungene var utstyrt med bilbingo, og eldstejenta koste seg veldig med det. Ikke en antydning til vondt i magen eller jeg må tisse.
Yngste var ikke spesielt interessert i bingo, men fant litt motivasjon i å se på Postmann Pat.
Vi kjørte på hele veien, passerte Oslo i en fei og før vi visste ordet av det nærmet vi oss Sverige. Etter et lite dieselstopp rett før grensa, så tenkte vi finne et sted å raste rett innafor grensa.
Rasteplasser var det dog ikke mange av, og vi kom relativt langt inn i Sverige før vi endelig fikk tatt ei pause med både litt lek og mat.
Rett før Uddevalla tok vi av østover på 44 mot Trollhättan og deretter 47 mot Jönköping.
Gjennom hele barndommen var sommerferiene tuftet på å sjanse på ledige hytter. Det funket bra i Norge på 80-tallet, da det både var en haug med campingplasser og ikke minst lite belegg.
Vi kjørte vel godt over en halvannen time før vi så noe som helst av en campingplass. GPSen funker til mye, med interessepunkter-funksjonen er så og si meningsløs. Svært få kommer opp, og mye vises til helt feil steder. Både campingplasser og restauranter.
Første plassen vi stoppet på hadde opptatt for natta, og siden både ungene og vi voksne begynte å bli slitne - så ringte jeg opp en rekke campingplasser i nærheten. Det viste seg at det plutselig eksploderte av campingplasser bare vi nærmet oss Vättern.
De tre første på lista var alle opptatt, men på fjerde ble det treff. To småhytter var ledig på Camping Vättersmålen, 20 minutter nordøst for Jönköping. Da var det bare å kaste seg på disse til 300,- hytta. 8 kvm og kun senger, men nok for oss!
Etter å ha åpnet vinduene i hyttene, som sikkert holdt nærmere 50 varmegrader - så bar det ned på restauranten som lå litt nedi gata, vel vegkro/motell sånn egentlig. En plass en kulisse i Fargo-serien verdig. Der sikkert folk var blitt tatt av dagen opp igjennom historien.
Men maten var helt innafor. Jeg gikk for en lokal schnitzel-spesial med kapers, men ungene fordelte seg mellom pannekaker og hamburgere.
Etter den sene middagen avsluttet vi med svensk is. Ungene var store i øynene da de tok glass-utvalget i Sverige nærmere i øyesyn. Alle endte opp med en ny is, litt for sent.
Men det er jo sommerferie!
Totalt kjørte vi godt over 5 timer i dag, og jeg må si jeg er umåtelig stolt over ungene, som tross en litt utålmodig start, virkelig var flinke til å være passasjerer i dag. Så godt som null mas, og pappas tanker om en strevsom dag i bil gjort til skamme.
Vel oppe i hyttene igjen etter middag og is, så var det rimelig på overtid for hun yngste, men i ei varm hytte og med de eldre ungene lekende ute - så var det ikke lett å falle til ro.
Alle triksene i boka ble tilslutt brukt. Til og med forsøk på kreativ dialog
Evelin: "Pappa? Klarer du å spise mat med munnen din mens du stuper kråke?"
Jeg: (litt paff over spørsmålet) "Nei.." (etterfulgt av latter)
Evelin: (stolt) "Det kan jeg!"
Og når vi skriver 21.22 er det fortsatt ingen sov sover i stugane ved Vätterns bredder, og etter blikket til yngstejenta å bedømme, så blir det heller ikke noen som sovner på en god stund!
Touchdown Rimforsa
Natten på ei lita campinghytte gikk som forventet etter at begge unga dro det til langt over ti før de var i seng. Evelin startet i overkøya, men ville flytte seg ned til underkøya under Iris. Ved 3-tida våknet jeg av at hun lagde litt lyd, og da jeg lyste bort med telefonen så var senga tom!
To små bein stakk ut under senga, og det viste seg at hun hadde ramlet ut og krabbet godt under senga. Der småvåknet hun av at hun begynte å bli litt kald, der hun lå på magen bak en stei.... nei, rett på gulvet.
Jeg fikk lagt henne opp i senga igjen, men ved 5-tida måtte jeg hente henne på gulvet nok en gang. Heldigvis sovnet hun igjen momentant begge gangene.
Men som jeg tenkte; litt etter klokka sju var det morgen. Normal tid, selv om de seg 2+ timer senere enn normalt.
Etter en rolig morgen på campingen, så kom vi oss på veien igjen ved halv ti-tiden i duskregn. Da hadde jeg som tur var fått et eureka på vei ut av plassen med nøklene levert i postkassa: lommeboka! Alle kort, kontanter etc lå igjen i stugan. Mot normalt, egentlig. Så flaks med den. Normalt ville vel vært å ikke komme på det før flere mil senere.
Turen opp langs Vättern gikk langs småveier med fin utsikt, men regnet bare økte i styrke - så for å slå ihjel tiden frem mot klokka 15, som var tidligste tidspunkt for å overta feriehuset, så måtte vi finne på noe innendørs.
Flere omveier ble vurdert. Polkagris-kokeriet i Gränna, jordbruksmaskinhjørnestensbedriften i Väderstena eller slottet i Vadstena. Ingenting ble vurdert som tilstrekkelig barnevennlig, det vil si interessant nok), så da gikk vi for noe som sikkert alle gikk god for - mat! Utenfor Mjølby, så kunne en avkjøring friste med en kvartett av fast food-restauranter: McD, Burger King og Maxi - samt en ingen hadde hørt om; Eat aliano and asian. De fristet med buffé til barnevennlige priser. Stedet så omtrent folketomt ut, men vi tok sjansen. Det var god butikk! Alle mulige retter, desserter, kaffe og gratis påfyll på både dispenserbrus og softismaskin. Kid heaven! Rett etter vi hadde fått ordnet oss med føde, så skjønte vi at vi hadde truffet jackpot. Køa gikk ut av bygget. Det veltet inn busslaster av folk, alt fra AIK-fans med dreads til et helt J14-lag fra Djurgården. Noen andreservering var vanskelig å gjennomføre mellom hordene av nye kunder. Stedet viste seg å være eneste i sitt slag i Sverige, og var tydeligvis populært blant gjennomreisende.
Etter en super brunsj, så havnet vi i Linkøping med to timer igjen å slå ihjel. Etter en rundtur i byen, så gikk vi for Flyvapenmuseet i utkanten av byen. I sprutregn troppet vi opp og gikk ut igjen like velstående som vi gikk inn: gratis inngang! Et slags vegmuseum milevis fra hjemme, med en del interaktive aktiviteter for ungen, en egen utstilling om djur och krig - i den grad krig kan sies å være barnevennlig.
Høydepunktet for de eldste var stasjonen der de fikk stå bak en ekte flymotor og kjenne trykket. For min del var det artig å se stuene som var innredet etter 50-, 60- og 70-tallet i den ene installasjonen med flyvåpen/luftvernshistorie.
Etter museet var det en god halvtime til Rimforsa, der vi var innom ICA for å bunkre opp litt proviant.
Så kjørte vi et kvarter ut på tjukkeste landsbygda, der vi troppet opp på gården til n' Lenny & co, og installerte oss i bryggerhuset med senger på stua og en hane rett utafor, som vi alle håper har godt sovehjerte!
Etter en god dusj og litt svensk Barne-TV, så satser vi på en god natts søvn - både for hane, barn og to skalla, slitne karer på pluss/minus 40!
Men først; etter kattene har sovnet - så skal musene kose seg med litt folkøl og svor.
Park meg i rævva!
Planene for dagen ble lagt rett før sengetid i går: Vi skulle gå for Kolmården dyrepark i dag. Iris og jeg var der to dager på rappen i fjor, og hun hadde også en tur dit i 2013. De resterende i turfølget var debutanter.
Dagen startet vel egentlig på verst tenkelige måte, da jeg våknet av at jeg hørte de to eldste jentene begynte å snakke og konspirere inne på stua, der de sov i en køyeseng, kun få minutter etter klokka 5! F E M, altså. Halv seks var jeg oppe for å be dem sove lenger, men slike ting er det vanskelig å styre. Spennende med sommerferie, nytt sted, ny seng og ikke minst å sove sammen med sin kjære tremenning for første gang - alt som kan forskyve normale søvnmønster, hvis slike noen gang har eksistert hos 7-åringen.
Resten av huset sov heldigvis til litt over sju, men jeg ante jo at min eldste skulle bli vel trøtt i løpet av dagen, med x-antall timer manko på søvn.
Etter en kort frokost og litt pakking, så bar det ut på veien igjen med spente unger. Halvannen times kjøring, opp til Linköping og videre med E4 forbi Norrköping. Været var tilsynelatende bra med sol og blå himmel, men skjemmet av en vind så sterk som jeg sjelden har opplevd midt i juli i lavlandet.
Det blåste så surt at ungene ble utstyrt med jakker og fleece i 25 pluss!
Vel inne i dyreparken, så begynte maset.
Den ene ville dit, den andre ville dit, noen ville ha is og noen frøs. Ikke bare mine, men samtlige barn. Stemningen var lik rundt for både svensker, nordmenn, dansker og en og annen franskmann: sure foreldre og sure unger. God ferie!
Men heldigvis er sånne kuler kortvarige, og alle som har barn vet at sånn er hverdagen. Og ferie som helg er bare som en annen hverdag med barn. Vi la en plan for rundturen i parken, og tok først runden om bondegården og bjørnene. Deretter holdt vi til venstre innover mot det som Iris og jeg nok hadde hauset opp som høydepunktet; nemlig delfinshowet "Life".
På turen passerte vi en jerv, som ingen egentlig kunne tro var en blodtørstig predator, en tiger, som døsig i sola gjemte seg oppå ei fjellhylle, en rød panda - som overhode ikke lignet en panda, i følge ungene. Vondt luktet det også der, i følge noen i reisefølget vårt. Dyreparker er ikke for fine neser.
"Den verste dyreparken jeg har vært i", sa den ene. "Jeg er sulten", sa den andre. To blad fedre hadde nok med å klare å holde hodet kaldt, tilfredsstille alle og ha nok hender til alle.
Alt mens vinden blåste oss halvt overende, og vi måtte frem med både luer og pannebånd.
Da vi nærmet oss Marine World helt innerst i parken, kunne vi ta verdens største berg- og dalbane i tre i øyesyn: Wildfire. Den eldste hadde nok litt lyst, men ingen av oss over 10 ville være med. 12 ganger vektløs, en helling på 83 grader. Vi hadde nok med å se på.
Etterpå var det klart for lunsj før vi hadde peilet oss inn på delfinshowet. Vi fant et bord, og jeg tok med kidsa mine først. Fish and chips ville de ha. Ok. Valget stod mellom det, burgere og meksikansk. Men det var flere enn oss som hadde tenkt å lunsje i 12-tida i Sveriges største dyrepark på en mandag midt i fellesferien.
Køene gikk metersvis vekk fra hver bod, og som oftest var det ei 17-år gammel jente på jobb i hver bod. Etter 40 minutter i kø med sultne, trøtte og kalde unger - så fikk vi endelig maten, som vi måtte balansere på et brett i tillegg til barnevogn og tre beger med drikke. Deretter var det neste trio sin tur. Lunsjen tok vel i sin helhet nærmere to timer, og i stedet for å rekke 13-visningen av Life, så måtte vi haste av gårde for å rekke den klokka 14. Heldigvis slapp vi køene takker være VIP-armbåndet til den eneste gutten i hønekurven under myndig alder.
Spente satte vi oss til rette sammen med en fullsatt sal.
Så fantastisk flott dette Life-showet er! Siden i 2013 har jeg sett det tre ganger tidligere, og selv om ikke fornyelsene er store fra år til år, så er dette en oppvekker i forhold til hvordan vi mennesker opptrer på jorda og i naturen - men også så klart en presentasjon av kanskje det mest fascinerende vesenet på planeten - nemlig delfinen. Alle de tre gangene før har jeg kjempet mot tårene, og jammen kjente jeg ikke det igjen i dag. Det er noe med hele opplegget og delfinenes naturlige intelligens og betingelsesløse kjærlighet til hverandre, lek, sine menneskevenner og ikke minst fersk sild! Rett og slett fantastisk igjen! De må ha verdens beste jobb, de som trener og svømmer med disse flotte, majestetiske vesenene.
Etter det snaut halvtimes lange showet, så bar det på leting etter barnevogner og et stellerom for å skifte bæsjebleie på den yngste. Når 1500 barnefamilier skal ut av et show samtidig, så sier det seg selv at det blir køer på toalettene.
Kolmården er en fin park på mange måter, men toaletter og matserveringssteder kunne med hell vært utvidet eller organisert på en annen måte. Men som oss aleneforelder, som barna våre, og som delfinene - så prøver vel også de sitt beste.
Etter å ha ventet ytterligere en god halvtime, så ble det tørre bleier og de to eldste jentene kastet seg på berg- og dalbanen Delfintoget. Signe er en racer på karuseller, men fikk også med seg Iris på denne - og de gikk ut igjen med smil som gikk rundt munnen.
Etterpå gikk turen opp i gondolen, som gikk over store deler av dyreparkens viltarealer. Herfra fikk vi panaromautsikt mot fjorden som gikk innover Norrköping samt et og annet firebeint. Giraffene var et høydepunkt, der de travet i sakte film mot ferske skudd opphengt i stolper for realismens del.
Vinden kjentes hardt på kroppen oppe i høyden, og yngstejenta var utrøstelig etter et fall på asfalten rett før inngang - men giraffene, elg og kronhjort gjorde sitt til å prøve å få opp humøret.
Over bjørnene, meldte den ferdig innspilte guiden på tape. Ingen bjørner å se. Og den elgen som lå i stabilt sideleie ved vannbanken på innhegningen i forkant så vel strengt tatt dau ut?? "Verdens verste dyrepark. Alle dyra gjemmer seg jo!", kom det fra den ene. Så svingte gondolen på seg og vi kom over løvene, med både hunner og en skjeggete, men trøtt, hann. Dyreparker i solsteken i juli (for sola stekte tross kraftig vind) er ikke akkurat det beste for å se noe. Alle vil så klart ligge i skyggen og bare døse. Til og med jeg!
"Verdens beste dyrepark", utbasunerte den samme ekstatisk da løvene viste seg frem under beina våre.
Etter rundturen ruslet vi forbi apekattene, som alltid er et artig skue.
Selv om organiseringen av noen av serveringsbodene var så som så, så visste de hva de gjorde i forhold til hvor de la de forskjellige kioskene sine i løypa. Akkurat som i butikkene, der de legger fristelsene ved kassa. Etter den lange turen fra apene, via elefantene og over savannen - så lå slush-standen der og skrek på alle som halvslitne på andre kilometeren gikk forbi.
Vi ble også et lett bytte, og endte opp med slushbeger på størrelse med 3-åringer.
Siste post var Bamses verden. Den svenske Bamse. Verdens sterkeste bjørn, vet dere. Han gule og blå.
Med dunderhonning. En lang dag nærmet seg slutten, men det var fortsatt tid for et show. Ingen av våre hadde noe særlig forhold til denne, men alle satt fjetret.
Etterpå vanket det kos og klem til barna fra Bamse selv, men etter å ha bivånet Medelsvenssons manglende evne til køkultur - så droppet vi glatt den fornøyelsen.
Hadde vi klart oss så lenge i parken tross en tidlig morgen, så skulle vi jaggu klare den siste timen også!
Så vi kjørte på med karuseller igjen, både små og store.
En halvtime før stengetid, så fikk vi avsluttet ballet med sen middag/kveldsmat: pannekaker med sylt och grädde.
Slitne, men fornøyde tross en lang dag, fant vi igjen bilene etter stengetid og la ut på den lange turen hjem til feriehuset.
Vi var ikke før ute av parkeringsplassen før hun minste min sovnet. Et godt tegn på at dagen tross alt var vellykket, selv om fornøyelsesparker midt i fellesferien kan ta på for både liten og stor.
Vel hjemme i Rimforsa var det ingen av barna som protesterte mye på at det ble rett i seng, også krysser fedrene fingrene for at det ikke blir revelje klokka 5 i morgen.
Det enkle er ofte det beste
Etter en lang dag på Kolmården i går, så var det deilig med en rolig dag uten planer i dag. Ungene sov samtlige til etter sju, og sistemann helt til halv ni.
Først oppe var hun minste min, og for å ikke risikere å vekke resten av rommet vi lå på, så bar det på badet for morgenstell og påkledning.
Vi tok turen ut i morgensolen rett før halv åtte, og sa god morgen til både haner, høner, kyllinger og de to hestene, som pr. definisjon visst nok er ponnier, men som ser mer ut som ordinære hester.
Vi ruslet en tur rundt i nabolaget på den lille grenda, som ligger navnløs mellom grendene Valla og Hovstad, ca. 10 minutter sydøst for Rimforsa.
Der traff vi på Arne, en eldre herremann som drev i trädgården. Han slo gladelig av en prat, og kunne fortelle at han hadde bodd der i over 50 år, etter at gården opprinnelig var i svärmors eie. Før i tiden hadde alle gårdene gårdsdrift i området, men nå stod stort sett fjøsene tomme med unntak av ett, og jorda var forpaktet bort til den største gården. Som hjemme i Norge, så var det dessverre ikke bærekraftig å drive smått, så Arne hadde kun hatt gården som bopel og odlat grønnsaker til eget forbruk de siste tiårene.
Vi vekslet noen ord, og Evelin prøvde å fortelle ham om noen fine steiner hun hadde funnet - men han var ikke like god i norsk som jeg var i svensk - og slettes ikke norsk for 3-åringer. Men med litt svorsk oversetting fra far, så var han med på notene, og svarte Evelin på like uforståelig svensk i hennes ører. Vi sa god dag, og ruslet videre.
Da vi ruslet inn på tunet der vi leier, så ble vi møtt av de to eldste jentene, som begge hadde våknet av den ene hanefaren, og var klare for nye eventyr.
Bading stod høyt på ønskelista i dag, og stranda fristet - men først etter en lengre frokost.
Etter frokosten fant vi ut at vi kunne kombinere bading med en tur ut til kysten. Til Østersjøen. Vi så oss ut Västervik på kartet, og plottet inn stedet på GPSen. I tillegg til å se havet, så trengte jeg et par ting på Jysk eller en tilsvarende butikk - og Västervik var av en såpass størrelse at den også kunne friste med dette.
Vi la derfor ut på landeveien igjen i godt mot.
Raskeste vei i følge GPSen gikk langs små, svingete bygdeveier - gjennom fantastisk flotte kulturlandskap. Små grender, frodige åkre og bedårende, små innsjøer og tjern. På veien holdt vi på å kjøre på to skogsfugler, som nysgjerrig stod i veikanten og betraktet livet.
Jeg skrudde meg gjennom FM-båndet i stor entusiasme, da jeg plutselig kom på at Sverige fornuftig nok hadde skrotet hele DAB-styret. Eldstejenta har en aversjon mot voksenmusikk, som hun kaller det, til fars store frustrasjon. Han skulle gjerne sett at hun begynte å like andre ting enn MGP jr-artister. Svensk P3 måtte skrotes, og på P1 bar det for mye prat. Da jeg var innom P2, som serverte opera, så våknet hun til live i baksetet. Hun var flink! Det endte med at vi snirklet oss gjennom det fine kulturlandskapet akkompagnert av høye C'er på latin. Jeg så ikke den komme, for å si det sånn.
Alt med måte. Etter tjue minutter ville hun svitsje videre, og vi havnet på en egen rock-kanal. Akkurat i samme øyeblikk som vi lå bak en tysk bil med rock i skiltet. Til fars store underholdning, men som jeg klokelig holdt for meg selv. Etter noen sekunder måtte jeg skru av hele greia. Foo Fighters var heller ikke godkjent i baksetet. Har de ingen kanal med barnemusikk?
Alle fire ungene var egentlig ganske lei av svingete, svenske veier da vi nærmet oss etter halvannen times kjøring.
Handlingen på Jysk ble unnagjort, med tre ivrige assistenter som ble med innom. Butikken lå, som slike kjedebutikker i den størrelsen ofte gjør, på et stort butikkområde rett før vi kom inn i byen. De kunne friste med Biltema, Jula, Clas Ohlson og øvrige svenske stoltheter - i tillegg til en drive-in Sibylla-restaurant (!).
Vi kom oss fort videre og inn til sentrum. Der var det fullt av liv, og masse turister - primært svenske. Vi fant oss en parkering midt i sentrum, men kunne stå maks én time. For liten tid i en såpass koselig by, med fine små kafeer, matsteder, småbutikker, bryggeområde og ikke minst en høyst levende auksjon på torvet? Ja, uten unger så. Men med fire unger på slep, så er ikke det å vandre i idylliske, svenske kystbyer noe som stod særlig høyt i kurs.
Kravet var ene og alene is. Vi var innom en gelataria med deilig, fristende, ekte italiensk is. Har de ikke Minions-is? Vi snudde så fort vi kom inn, og siktet oss inn på en ordinær kolonial med isdisken fylt med pinneis til 15 spenn og i barnevennlige fasonger. Innertier! Alle barna strålende fornøyd med fangsten; det enkle er ofte det beste.
Vi må jo se havet! Har vi kjørt såpass langt ut, så måtte vi se det åpne havet. Vi plottet inn en vei som så ut til å ta oss lengst øst på GPSen og kjørte ytterligere tjue minutter. Der lå hun og ventet på oss. Østersjøen. Blank, blå og innbydende. Når kan vi bade? Hvor er stranda?
Vi tok et par bilder og snudde.
På vei tilbake mot byen kjørte vi forbi skiltet til AB Hornline, som er gården som driver med oppdrett av travhestene med Hornline-navnet. Artig for far, og far alene. Så jeg tok meg ikke bryet om å nevne det til kidsa en gang.
Nå hadde vi slått ihjel mange timer allerede uten å få badet eller vært på ei strand, men også så mange timer at før vi gjorde noe mer, så måtte vi ha mat i kroppen.
Skulle vi dra ned igjen i sentrum, til de fine restaurantene med spennende voksenmat? Det enkle er ofte det beste - igjen. Vi hadde sett Sibylla tidligere på dagen, og fant veien tilbake til handelsforstaden, ikke langt unna byens speedway-bane.
Funbox til barna inkludert valgfri leke til 35 spenn, lekeområde ute - og inne. Jackpot! Vi endte opp med å bruke godt over halvannen time inne på fast food-etablissementet. Ikke det sunneste, så klart, men det absolutt enkleste. I nøden spiser fanden som kjent fluer - eventuelt kjøttbullar, nuggets, burger eller pannekaker. Kid heaven atter en gang. Gratis kaffe til fedrene og mulighet for bleieskift på en ren og romslig offentlig do uten lange køer. Fantastisk! Carbolicious!
Ungene kunne garantert vært inne i lekerommet resten av dagen. For en time var både bading og stranda glemt - og det inne på Sibylla!
Lite lystne på å kjøre mer bil, så måtte vi bryte opp og legge ut på en ny halvannen time hjem til feriehuset.
Da måtte vi også endelig få satt liv i planene om bading og strandliv. Rett nedenfor huset, en snau kilometer, skulle det være en liten badeplass ved en flik av den store innsjøen Åsunden.
Endelig! Det ble en stor suksess. Vi hadde nok en gang kjørt langt med bil på leting etter noe som ikke ble like bra som det vi hadde rett utafor kjøkkenvinduet.
Barna badet og koste seg i sanda. 21 grader i vannet, så selv far sjøl kom seg uti. Deilig!
Etter en times bading var det allerede klart for kveldsmat og snart legging. Jeg sovnet med Evelin, og våknet ikke før resten av huset også hadde falt til ro - minus min kjære fetter som satt oppe og koste seg med en Norrlands guld. En glimrende idé, som jeg kastet meg på da jeg våknet igjen omtumlet og fullt påkledd ved siden av 3-åringen.
I morgen dropper vi alle planer om bilkjøring, parker og italiensk is. Vi blir rett nedi bakken her og bader, med en tur inn til Rimforsa (maks ti minutter) for en billig pinneis og noe enkel, barnevennlig mat. Det enkle er ofte det beste.
Bading, orm, gjørme - og kunsten å dytte en båthenger inn gjennom en hekk.
Parker er spennende og morsomme, for all del - men for en enslig forelder med to unger, så blir det fort 1500 kroner før man får kommet inn; i drivstoff, parkering og inngangsbilletter. Så kommer alt det andre.
Det enkle er ofte det beste, fant vi ut i går. Så i dag var hele dagen satt av til bading! Vi kom nesten i mål!
Evelin var som vanlig først våken av alle, rett over klokka sju. Jeg våknet av at hun hvisket pappa i øret mitt, der jeg var plassert i dobbeltseng ved siden av henne. Jeg skjønte fort at et forsøk på å overse eller dra det ut var fånyttes, så vi stod opp og ble først ferdig på badet. Akkurat i det vi listet oss ut, så hørte jeg Annar si pappa på samme rom. Så da var de også våkne.
Vi tok en rolig start på dagen med en lang og deilig frokost. Egg og bacon en masse til folket!
Ungene løp ut og tok for seg på stutsmattan, som stod i hagen til felles bruk for feriegjester og de fastboende sine barn. Familien Holmberger, som vi leier av, har også to jenter, som er noen år eldre. Den yngste tipper jeg er rundt 10, og hun har nok vært litt spent på Iris og Signe.
Det tok ikke lang tid før hun kom ut, sammen med to kusinersom var på besøk. Disse var 2 og 4, og het Ellen og Ines - nesten som Evelin og Iris. Evelin syntes det ble vel skummelt med disse ublue svenske barna oppi trampolina, og stilte seg opp i et hjørne og begynte å grine og rope på pappa. Dad to the rescue! Fremmede barn er skumle, gitt. Slik var jeg også selv, etter det jeg kan huske. Svært skeptisk til fremmede. Selv om fremmede bare er venner som du ikke enda kjenner, som det sies.
Husfrua Karin kom også ut en tur og vekslet noen ord, før vi måtte komme oss av gårde ned på badeplassen kilometeren vest for gården vi leier hus på.
Der var vi mutters alene klokka 10. Sola hadde allerede begynt å ta tak, så det ble full behandling med solfaktor 50+ før vi installerte oss på den lille stranda med håndklær, oppblåsbare baller, vannflasker, vannpistoler, spader og småbiler.
Fatter'n sjøl klarte ikke dy seg, og kastet se uti fra brygga bortenfor - der det var brådypt. Jeg elsker å stupe!
Ungene var i full sving i vannkanten med forberedelser til show, leting etter skjell og øvelser på svømmetak.
Selv om flere kom til, så var ungene uti vannet og badet. Det hjelper på modigheten å være flere!
Annar fikk seg også et bad, til stor fornøyelse, og jeg tror alle koste seg glugg ihjel. Jeg fikk til og med noen minutter på ryggen i gresset med utsikt til tretoppene og den blå himmelen. Deilig å kunne nyte en sommerdag slik i noen minutter.
Onkel Jan Erik ropte plutselig de to eldste ungene opp igjen, uten at de helt skjønte hvorfor. Han måtte legge kortene på bordet; han hadde nettopp sett en orm som svømte tvers over mellom stranda og der de to eldste drev og lekte.
Trolig ikke farligere enn gjedda, som også skulle befinne seg i Åsunden, men greit å være føre var. Ormen var long gone, og tross litt skepsis, så badet de tre jentene igjen like etterpå.
Vi hadde med påsmurt lunsj, Festis-drikke og flaskevann, og nøt lunsjen ved en av krakkene nede på området. Det var til en forandring nesten vindstille i dag, så det var deilig.
Den private stranden var heller ikke veldig folksom. Et par søstre i slutten av 20-årene med to barn og en bakfull samboer på slep, et solbrunt ektepar i 50-årene som la til brygga med sin cabin cruiser, og dumpet ned i solstolene sine, ei mor med to tenåringer og ei anna mor med ei datter rundt skolealder. Hun var litt skeptisk til å uti der Iris og Signe drev og plasket. Hun var kanskje året yngre enn Iris.
Jeg hadde hentet en håv, som Evelin fikk. Det bød selvfølgelig på problemer umiddelbart. Håven var jo Iris sin, kunne hun melde, og alle fire ville helst bruke den - helst med en gang. Den fikk gå på rundgang, fra de minste til de eldste. Iris plukket opp en musling, og jenta på seks hadde nok veldig lyst til å være med å utforske den. Det var det nærmeste ungene kom svensk-norsk forsøstring, men et koselig øyeblikk delt mellom barn fra to land ble det.
Ved 14-tiden følte vi at vi måtte bryte opp dagen litt, og jeg foreslo at vi skulle prøve oss på geocaching. Det var en haug med spennende cacher rundt Rimforsa.
Vi kjørte bort til sentrum, og mot Trollgator, som lå ca 8 km utenfor sentrum og skulle være Sveriges største grottesystem. Men med slipperser fra badinga, så var ikke skotøyet i henhold slik at vi våget oss på det. Vi stoppet imidlertid midt i skogen for å prøve oss på en cache ved en naturlig drikkevannskilde, som skulle ligge ca. 40 meter fra veien, litt oppover i lia. Terrenget viste seg å være litt for krevende for skotøyet, men her skulle vi ikke gi opp. Mens Jan Erik og Annar ventet i bilen, så duret vi andre gjennom busk og kratt på leting. Den siste speider, farsan på førr, gikk først - hånd i hånd med den yngste i laget. Schwwwwwopp!
Plutselig sank det ene beinet ned til langt oppå leggen i gjørme. Vi var kommet til kanten av ei slags synkemyr, og jeg måtte fiske opp igjen den ene slippersen med hånda. Schwewwopp... før jeg visste ordet av det fikk også Evelin beinet sitt i gjørma, men heldigvis er hun fortsatt så lett at det kun ble møkk - og ingen bein som sank.
Som tur var, så fant vi cachen vi lette etter rett etterpå, og fikk logget. Pennen virket ikke, men jeg hadde nok gjørme på hånda at jeg signerte delvis i det - beklager, cacheeier.
Nå måtte Evelin og jeg finne oss et sted å få vasket bein og armer. Ja, til og med i bakhodet hadde jeg visst gjørme. Klødd meg i huggu, da serru!
Vi kjørte ned mot sentrum igjen, men fant ingen gode plasser å vaske seg. Dette ble starten på en litt over middels merkelig rundtur i byen. Hva med strandpromenaden? Vi kjørte ned mot den, men der var det forbudt for biler og ingen naturlig parkering. Vi havnet i et boligfelt, før vi fikk snudd. To ungene måtte akutt på do, så der og da omprioriterte vi - dass foran vask av gjørmebein.
Vi tok en u-sving, men plutselig var veien sperret av to gode naboer, som drev og prøvde å dytte en båthenger inn i en hage mellom en tett hekk. Der stod dem, og der stod vi.
Mens jeg nynnet på den tsjekkiske kjenningsmelodien til Pat og Mat, skjønte jeg at karene trengte hjelp. Som i ei scene fra Fyra nyanser av brunt, så gikk både Jan Erik og jeg ut av bilene våre og hjalp kara til å få rikket og dyttet hengeren på plass innimellom en hekk. Hvordan de hadde tenkt å få til dette alene, skjønner vi fortsatt ikke. Med god hjelp fra oss, så gikk den til slutt inn. Da hadde Göran forsvunnet inn i hagen for å dirigere. Er du der, Göran? Alt dette mens ungene satt alene igjen i bilene på tomgang, tissatrengte og med store øyne. Hva skjedde nå?
Vi kjørte rundt og rundt i noen minutter før vi fant noe egnet toalett. Bensinstasjonen ved 34:an hadde ingen dass. Ok! Hva med et skilt som viste til toalett ved ICA. Nei! Vi kjørte sydover, og kom til Rimforsa Strand. En lyxig herregård med servering og overnatting for folk fra Solsidan. Pene mennesker i 50-årene kledd i Khaki. Jeg vegret meg for å inn der med gjørme opp til knea. I det vi parkerte, så jeg at vi praktisk talt stod oppå en cache! Vi fant den kjapt, og fant ut at vi kunne sende reisevennen vår videre i denne! Good riddance!
Jeg tok med meg Evelin og dro videre for å få vasket av oss det verste, mens de fire andre tok inn på herregården for å finne do og kjøpe en is.
Vi dro tilbake til bensinstasjonen, og vasket beinene og skoene under den kalde utekrana. Det ble som det ble. Kattevask. Fortsatt delvis gjørmete, dro vi tilbake til det staslige Rimforsa Strand, snek oss inn mellom khaki-shortsene og de lyseblå Jean Paul-skjortene, og kjøpte oss en velfortjent kuleis.
Dagen som kun skulle være badedag, hadde hittil i tillegg bydd på å sitte fast i ei myr samt å hjelpe to svenske pensjonister med å dytte en båthenger uten hjul inn mellom en hekk. Hvem sa at dagene uten planer ikke er spennende?
Og nå satt vi altså der, på den flotte herregården, og spiste kuleis. Kola med havsalt og choklad med marshmellows.
Ungene var fornøyde, men i alt styret kom jeg plutselig på - takket være en litt for kort kjole- at Evelin ikke hadde fått ny bleie siden frokost.
Nå fikk det være for i dag. Den ene bilen dro hjem etter ei seriøs gavepakke av ei full bleie, mens vi i Mazda'n tok turen innom ICA og bunkret opp litt mer.
Middagen skulle lages hjemme i dag, og jeg skulle stå for maten.
Fettucini med ostesaus, frosne grønnsaker for enkelthetens skyld, og et utvalg mellom BBQ kyllinglårfilet og svensk korv til barna. Innertier!
Fornøyde og mette ble det litt barne-TV for første gang på noen dager. Ingen hadde savnet det, og det var ingen stor højdare nå heller - heldigvis.
Kveldsbading? Ja! Jeg kastet tre unger inn i bilen og dro ned igjen til stranda for er lite bad. Igjen fikk jeg tatt en tre-fire stup fra brygga, foran et imponert, men kanskje for ungt og lite objektivt, publikum. Barna fikk badet litt også, og det ble nok en reprise på delfinshowet iscenesatt av en 7- og en 8-åring. Applaus! Sild!
En gutt kom sammen med sin mor for å fiske rett bortenfor. Skitt fiske!
Plutselig skrek han så høyt at jeg tror vi alle skvatt til. Orm, orm! Den ble observert nær brygga på bildet under. Gutten fikk fullstendig panikk, men vi var helt lugne. Vi fortalte at vi også hadde sett orm der før i dag. Been there done that, lissom (sic!)
Om det var ormen fra før i dag, vet vi ikke - men tydeligvis var det flere enn oss menneskene som satte pris på en badedag i dag.
I morgen prøver vi oss på en litt mer straight dag. Da stikker vi til en park igjen: Astrid Lindgrens värld.
Emiiiiiil
Dagen begynte som vanlig med at ungene våknet litt etter klokka sju. Hadde de bare sovet til åtte! Men det er ikke så lett i et varmt, lite rom med utsikt ut over et vakkert jorde med rundballer, og med morgensola stikkende inn gjennom vinduer blottet for gardiner.
Evelin hadde ingen planer om å dra seg, så vi var først oppe av posene og ordnet oss ferdig på badet, slik at vi kunne begynne å dekke på til frokost.
I dag hadde vi planlagt ALV: Astrid Lindgrens Värld - og det var vi ikke alene om på julis hittil varmeste dag. Allerede da vi kjørte inn mot den gigantiske parkeringsplassen ante vi hvor dette skulle bære. Sola stekte oss gjennom bilvinduet, og stressede fedre tutet i alle retninger ved det minste tegnet til usikkerhet rundt hvilken av de fire filene inn på parkering man skulle gå for.
Parkeringen var systematisk og velorganisert i forhold til på Kolmården, og vi ble effektivt og raskt forevist til våre plasser - allerede på felt G klokka kvart over ti.
Ungene ble smurt inn med solkrem, sekk og videokamera ble lesset på far, og vi var klare for entre. Mens Volds stod i billettkø, så vandret den andre halvparten inn til et totalt kaos av tissetrengte og sukkergira unger, med uforskammede og feriekåte foreldre. Hvordan skulle dette gå?
If you can't beat them, join them. Dessverre er det ikke lett å drive edruelig barneoppdragelse i en fornøyelsespark der majoriteten av foreldrene dytter ungene sine foran seg uten respekt for andre eller køkultur. Er det noe vi Tandsether-folka ikke er, så er det egosentriske. Først andre, så oss sjæl. Vi er opplært til å bjuda på før vi forsyner oss selv, men er åpenbart i mindretall.
Vi gikk rett opp til Mattisborgen, der dagens første show begynte klokka 11. Ti minutter før tiden vandret vi inn i amfiteateret, men det var fullt overalt, og med en unge med særskilte behov, så var det ikke bare å deise seg ned overalt. I stedet for å presse oss inn blant andre folk, så forlot vi området og peilet oss inn på neste show i stedet.
I mellomtiden besøkte vi Rasmus på loffen, der vi i solsteiken fikk panoramautsikt til den lille to-manns forestillingen.
Skuespillerne, voksne som barn, er veldig profesjonelle - og gir de besøkende full valuta for pengene. Utenom showene til fastsatte tider, er mange også på vandring i parken i løpet av dagen. Da vi ankom parkeringsplassen kom både Prussiluskan og Kling og Klang syklende mellom bilene, vinkende til alle barna.
Det var brennhett i sola under Rasmus på Loffen, så vi lurte veldig på hvordan dette skulle bli utover dagen. Heldigvis var det flust av steder med skygge i parken, og da vi entret Mattisborgen i god tid før neste show, så fant vi oss en god plass i skyggen på bakerste rad, der også Annar kunne sitte godt. Men der vi hadde vett til å snu pga at det var fullt ved 11-forestillingen, så presset foreldre seg bare på - og sendte ungene frem mellom folk uten at det var plass. Et par jenter ble jaget frem mellom oss og raden foran uten at de egentlig ville, av ei desperat mor, som sikkert i beste mening dyttet ungene sine foran seg. Begge endte opp med å begynne å gråte, og hadde null interesse av å se på showet. Sild i tønne hadde det romslig i forhold. Gratulerer med dagen, a!
Hadde det vært opp til meg hadde snikkerboa vært stappfull av foreldre.
Jeg aner ikke hvor mange besøkende som var inne i parken i dag, men i lys av at området er ekstremt konsentrert i forhold til en gigantisk park som Kolmården, så hadde vi følelsen av å tråkke oppå noen hele tiden.
Etter forestillingen i Mattisborgen tok vi oss en drikke- og ispause i gresset rett nedenfor, og nøt synet av skyene som heldigvis - får en si - var i ferd med å dekke himmelen. Strålende sol og blå himmel er deilig når man har badedag, men ikke så mye å hige etter når man skal vasse 8 timer i en fornøyelsespark.
Vi gikk litt rundt på området og så på de flotte kulissene fra flere av Astrid Lindgren sine romaner og karakterer. På området for Brødrene Løvehjerte fikk vi ikke med oss noe show, men ungene syntes det var stor moro å få gå inn i kulissene. Det som er ekstra flott med ALV, er at barna selv kan ta alle kulisser og bygg nærmere i øyesyn. Etter showene kan du så vel gå inn i husene til Pippi, Emil etc. som å møte dem for et bilde eller en klem.
Sist jeg var i parken, i 2013 da Iris var omtrent så gammel som Evelin er nå, stod vi i kø for å få klem av Pippi, men også da presset foreldre på ungene sine fra alle kanter - så da vi endelig kom frem, så var Pippi ferdig. Hvorfor fikk ikke jeg kos fra Pippi, spurte Iris den gangen. Vi hadde snakket om at hun skulle få det, og skuffelsen var enorm - og hjertet til pappa brast da hun skuffet måtte spørre hvorfor hun ikke fikk. Hva skulle jeg svare? Fordi foreldre ikke eier køkultur? Jeg husker ikke hva jeg svarte, men ikke det. Heldigvis husket ikke Iris det nå, men for å unngå noe som lignet så stilte vi oss aldri i noen sånne køer. Ingen av ungene ytret heller noe ønske om det, men var like fornøyd med å få pinneis og se på forestillingene fra avstand. Da er ikke jeg som forelder heller ikke interessert i å dytte ungene mine inn i noe som de kanskje ikke vil eller får.
Det var mer enn nok andre ting å ta seg til også, der trengselen ikke var så stor - som å ri en trehest.
Nå prøver vi alle vårt beste for barna, og noen mener jeg da prøver alt for intenst og mye - men på den andre enden av skalaen, så kan en del også koke bort i kålen. Vi hadde ikke smurt niste, så vi fant ut at vi skulle ta ei enkel korv i brød før Pippi skulle ha show. Ikke rare greiene, men noe annet enn is i magen før klokka slo to skulle bare mangle. Det skulle gå utover fra der.
Pippi-showet var strålende, og barna satt fjetret. Jan Erik og Annar, som hadde tenkt å stå over etter opplevelsen fra Mattisborgen, fant også seg en plass ved brygga på andre siden av de sju hav. Det ble nesten suksess, men også der hadde folk klart mesterstykket og presse seg på, inntil og forbi andre som allerede hadde en fin plass. Foreldre, ass!
Iris var veldig fascinert av ei bikkje som satt rett ved siden av oss på plenen utenfor Villa Villekulla. Hun er egentlig livredd bikkjer etter en kjedelig opplevelse som sitter i som 3-åring, men denne var lite og bar et navneskilt.... Iris! Hunden het det samme som henne! Det var umåtelig stor stas virket det som.
Nok en is- og kaffepause ble lagt inn før vi ruslet opp til Katthult for å få med oss en forestilling med Emil. Vi var der et godt kvarter før forestillingen skulle starte, men det var allerede fullt. Vi spurte en vakt om mulighetene for å kunne få ta med vogna til Annar inn, og fikk da sitte foran ved rullestolseksjonen. Han hadde sikkert kunne fått et samme type bånd som på Kolmården, men dette tenkte vi ikke på.
Emil-showet var stor stas. I 2013 fikk Iris en Emil-tøydukke da vi var her, og den har nå gått i arv til Evelin, som har lagt sin elsk på den. Den har vært fast nattekompanjong de siste månedene og gått i skytteltrafikk mellom pappa- og mammahuset. Han skulle så klart også få bli med til Sverige. Bli med hjem. Men da vi ankom feriehuset søndag, så var han sporløst forsvunnet. De andre ungene mente å ha sett den her, men vi lette høyt og lavt etter den uten resultater.
Hun hadde tatt den med seg inn på flymuseet vi var på søndag formiddag, hvorpå jeg ved en anledning bar ham under armen. Jeg hadde tidligere formanet at han skulle bli igjen i bilen i frykt for at han skulle bli borte, og nå hadde det altså gått troll i ord.
Jeg hadde derfor lovet Evelin å erstatte Emil i parken, men mens vi satt og så på at Anton fikk tåa i musefelle og Emil ble sendt rett i snekkerboden, som allerede var stappfull av foreldre, så tikket det inn en e-post fra kundeinformasjonen på flymuseet: Emil var trolig funnet i god behold. De hadde en tøyfigur der som var ljus i håret, hadde blå kortbyxor och hadde inget på överkroppen. Jippi, det var Emil! Stor glede i leiren! (Og ja, de har visst allerede begynt å dra av gutta på overkroppen... sukk!)
Slitne og trøtte etter en lang dag i delvis sterk sol, med mange inntrykk, mye lyd og blant masse folk, så begynt så vel liten som stor å bli forsynt når klokka bikket fire. Ikke hadde vi spist mer enn ei pølse i brød siden frokost heller - med unntak av to is, en del vann og en boks med päron-juice.
En siste forstilling, deretter en tur innom butikken ved utgangen - og hasta la vista, Astrid Lindgren-land.
Valget ble Karlsson på taket, som Annar hadde gledet seg til i hele dag. Det ble en fullkommen suksess både for ham og resten av gjengen. Mine hadde ikke noe forhold til ham, og Jar neppe sett eller lest noe om ham - men Iris syntes nok det showet var det morsomste i løpet av hele dagen. Alle fikk til og med sett, selv om foreldre igjen gjorde sitt beste i å dytte ungene sine fremover i køa, og plassere dem på steder der det ikke skulle være publikum. Det er en grunn til at første rad foran scena er ledig, når det fullt bakover. Her er det ledig plass! Nei, din glæp!
Etter showet valfartet mange mot utgangen, og turen innom souvenirbutikken ble en prøvelse på lavt blodsukker. En haug med bråkete foreldre og barn, og full trengsel med køer som gikk fra kassa og helt til bakre vegg i lokalet.
Evelin og Iris hadde fått med seg litt feriepenger fra bestemor som de kunne forvalte som de ville. 40 kroner var allerede brukt på å dra snøre i Kolmården, men her var tiden inne for å bruke penger. Begge så seg ut hver sin sau til 140 kroner. Billig til å være sau. Dyr til å hverken gi ull eller fårikål.
Men jeg skulle for en gangs skyld ikke legge meg borti hva de brukte pengene på. Sølvi, senere omdøpt til Snøperla, og Evelin - oppkalt etter eieren - ble altså da nye medlemmer av husstanden. Velkommen! Husk at her venter vi på tur, følger køa og setter andre foran oss selv.
Heldigvis var Emil kommet til rette utenfor Linköping, for ingen av butikkene hadde denne til salgs lenger.
Slitne og sultne hastet vi ut av Dodge med en gang sauene var kjøpt og betalt. Et sted der ute ventet en glovarm bil på oss.
Mat! Vi har spist ei pølse mellom klokka 8 og 18. Nesten på grensa til uforsvarlig, men utrolig hvordan vi klarer å gå på is og vann.
Vimmerby var uaktuelt, tenkte jeg i det jeg fant igjen bilen blant tusenvis av andre. Alle skal vel ha mat i Vimmerby nå. Vi reiste nordover igjen mot Rimforsa, vekk fra norsk-, tysk- og danskregistrerte biler.
I småbyen Kisa stoppet vi ved den lokale pizzeriaen Röda huset og gønnet på med en pizza hver. Magen ble mett før barneøynene, så ungene har rester av en Vesuvio hver til både frokost, lunsj og middag i morgen. Fars pizza er så klart long gone, og dagens spenstigste valg ble signert Jan Erik, som kjørte på med en pizza med ferske tomater, falaffel og aubergine!
Kveldsbadet jeg hadde lovd eldstejentene måtte vente, og det var utrolig nok helt i orden. De var nok like slitne som oss voksne. I morgen blir det en ny dag uten planer, og det skal bli deilig. Jeg kjenner allerede på den grufulle følelsen av at ferien er over om noen timer, og kun ei ordinær helg er igjen. I høyskolesektoren nyter vi ikke godt av lang sommerferie, dessverre.
Men de siste dagene skal nytes til fulle, starting with tomorrow.
Emiiiiiil!! Uten planer, my ass. Plutselig kom jeg på det: Vi må til flymuseet igjen i morgen for å hente igjen en gammel kompis med lyst hår og bar overkropp.
Snart slutt på moroa
Etter gårsdagens hyss i Astrid Lindgrens verden, så var vi nok en gang ganske planløse dagen derpå. Det eneste på plakaten var en tur tilbake til flymuseet for å hente Emil, og i samme slengen ta oss en tur innom Linköping.
Allerede tidlig, tidlig skjønte jeg at det ikke ble mye søvn i nabosenga, der fetter Vold hadde fått besøk av eldstedattera i otta, og sønnen våknet også grytidlig. Jeg dyttet sov i roene enda lengre inn i øregangene, og sovnet om. Jeg våknet av at soverommet var tomt med unntak av hun som fortsatt lå og sov tungt ved siden av meg. Jeg hørte at Iris også var våken, men hun er jo selvgående - så nå var det bare å nyte morgenen i senga helt til Evelin fant det for godt å våkne.
Det gikk ikke mange minuttene før hun også gløttet på øynene, og dagen startet igjen litt før vi egentlig kunne hatt lyst på en feriedag. Ingenting å gjøre med det, annet enn å komme seg opp.
Etter en rolig frokost, så gjorde vi oss klar til å hente Emil. Det var litt Rädda Joppe, död eller levande over hele denne episoden. Heldigvis tok jeg bryet med å sjekke e-post før vi dro av gårde. Det viste seg at den snille dama på museet allerede hadde lagt Emil i stabilt sideleie inni en boblekonvolutt, og sendt ham i vei hjemover til Norge.
Da kommer Emil hjem noen dager etter oss. Super service!
Vel, vi var uansett klare for en liten utflukt, så vi satte oss i bilen og cruiset til Linköping, parkerte i et dyrt parkeringshus og spaserte ned mot kjernen av sentrum.
Byen hadde et storbypreg i forhold til både Gjøvik og Lillehammer. Lekebutikker var ønsket fra kidsa, mens far hadde lyst til å sjekke om det var en musikkforhandler i nærleiken. Godtebutikk var det også ønsker om, fra ungene som sammen hadde fått 42 svenske kroner i skuddpremie for jakt fluer og annet utyske. Satsen var 1 kr flua og 2 kr for biller. De 42 kronene skulle gå til barnefellesskapet, og i stedet for å dele ei leke i fire, så kom de frem til at godteri var tingen. De måtte bare bli enige om hva.
Etter å ha ruslet rundt på to forskjellige lekebutikker, og sett ungene forvalte en del av feriepengene de hadde igjen fra bestemors forsendelse - så måtte vi ha oss lunsj.
Å spise ute er egentlig penger ut av vinduet med fire unger i alderen 3-8 år. En ville kun ha is, den andre ville ha pølse, den tredje ville ikke ha noe osv.
Vi endte opp med å gå inn på et sted som het Steve's Coffee, der de både hadde pannekaker for barn - som har blitt en gjenganger på turen, og noe litt mer spennende for voksne.
Iris og Signe bestilte seg bakt potet - som var en voksenrett. Jeg var i grunn rimelig sikker på at dette var et skudd i blinde, og prøvde på en pen måte fortelle Iris at bakt potet her ikke nødvendigvis var norsk bakt potet med rømme, mais og bacon.
Da retten kom på bordet stappet med salat, rødløk og karrikyllingsalat, så gikk det som det måtte gå. Litt av poteten ble spist, og dett var dett.
Jan Erik var heldigvis såpass klarsynt at han hadde droppet å bestille noe til seg selv. Han ble stappmett etter å ha spist nærmere to porsjoner bakt potet og litt pannekaker til dessert. Jeg for min del bestilte en salat med spekeskinke, mozzarella og bulgur, som var frisk og velsmakende.
Jaja. Vi hadde pizzarester fra i går i kjøleskapet hjemme i Rimforsa, så mat skulle ungene få i seg i løpet av dagen læll.
Is stod på menyen til dessert. De minste hadde spist ganske bra med pannekaker, og det hadde blitt bare tull hvis de ikke skulle fått is. På turen fra parkeringen hadde vi gått forbi en lokal institusjon: Bosses glassbar - med hjemmelaget is og mange artige varianter på menyen.
Etterpå dro vi straka vegen hjem til Rimforsa, var innom ICA for påfyll av dyre bleier, samt at ungene fant hver sin pose godteri innenfor taket på 42 svenske kronor - og slappet av i feriehuset resten av dagen. Kidsa fikk kose seg med film på iPad og frilek ute, før restene av pizzaen fra Röde huset ble fortært som sen middag/kvelds.
I morgen er det spådd stekende sol, og det blir nok bading igjen på vår siste dag her i Sverige, før vi i morgen kveld må begynne å rydde ut og städa slik at vi er klare for avreise Norge søndag morgen.
Søndag blir det 8 timer i bil, levering av ungene til mammaen sin, og deretter rett på jobb igjen mandag. Da er det slutt på moroa for denne gang.
Snakk om shock to the system!
Jeg skulle ønske sommeren varte evig, slik det føltes som barn - men gleder meg samtidig over at Iris nå har den følelsen, med godt og vel én måned igjen til skolestart i 2. klasse.
Siste natt med gjengen
Siste hele dag i Sverige, og til alt overmål også lørdag. Siste dag med gjengen. Siste kveld. Siste natt.
Etter en uke i Sverige, så vender vi i morgen tidlig snuten hjemover til Norge og hverdagen igjen. Vemodig, men sant.
Ei uke som har bydd på tidlige morgener, mye frustrasjon over unger som ikke hører, alt for høyt pengeforbruk, lirking av båthengere inn i hekker, geocaching, isslikking, pannekakespising, bikkjeklapping, bleieskifting, tullprat, og mye moro!
Moro for små, moro for store. Jeg tror alle seks har kost seg, og barna har fått mange gode ferieminner å ta med seg videre i livet.
Ei uke som har gått sakte, men samtidig alt for fort. Ei uke der vi ikke oppdaget at det var rullegardiner på soverommet før nest siste natta. Mannfolk som skal gjøre eller tenke flere ting samtidig med at de holder styr på hver sine to unger, vet dere. Skjønt vi synes jo selv vi har gjort en utmerket jobb tross at vi sikkert har mistet både søvn og tålmodighet.
Jeg tror ungene også synes vi har vært snille pappaer tross alt, selv om veien fra hero to zero er forsvinnende kort sett med barnas øyne. Det er også sånn at de minste nødvendigvis vies mer oppmerksomhet enn de største, så det har vært veldig stas for tremenningen på 7 og 8 å oppleve denne ferieuka i sammen. Sitte med hodet halvveis ut av bilvinduet i fart sammen, og kjenne på frihetsfølelsen og luftens krefter. Dusje sammen og synge Markus og Martinius-sanger høyt i duett, lage delfinshow for oss andre i en sommervarm, idyllisk, svensk innsjø. Fullføre hverandres setninger. Drikke slush i sammen. Sove i samme seng. Stå opp på samme bein. Bli kjent med huseiernes to hunder i sammen. Fore hestene med gulrotstumper. Alt sammen herlige minner å dele som både slektninger og venner.
Iris, som alltid har vært redd hunder siden en uheldig opplevelse som 3-åring, startet uka med å sitte igjen i Mazda'n til de bjeffende hundene var godt innesperret i eget hjem, til å si søte Lisa, og klappe den hvite bikkja, med de strihårede krøllene, med innlevelse og kjærlighet i blikket. Det hjalp vel også på at ett år eldre Signe er både bikkjevant og -glad, og Iris, som både forguder og ser opp til Signe, hadde nok gjerne lyst til å også like hundene. Etter ei uke så kan vi konkludere med at det også var en suksess.
Sola stekte fra en helt blå himmel, så etter en rolig start og nok en lang frokost, så pakket vi litt av det vi kunne foran morgendagens avreise. Deretter pakket vi badesaker og fartet bort til Rimforsa sentrum.
Ungene passet på å postlegge kort hjem, selv om vi kommer til å være hjemme lenge før kortet ankommer postkassene
Jeg er veldig glad i analoge og "gammeldagse" ting, skjønt det går kaldt nedover ryggen på meg hvis jeg skal benevne det å sende fysiske prospektkort fra ferieturer som gammeldags. Men gammeldags i dag er ikke gammeldags slik vi nødvendigvis tenker på gammeldags. Før og etter smarttelefoner og høyhastighets internett, tenker jeg dagen barn drar opp skillet. At vi i 2007 tastet på knapper på telefonen er bare sååå gammeldags, da. Men forhåpentligvis kommer det en motreaksjon. Akkurat som vi oppdaget LP-platene fra 70-tallsband, så oppdager kanskje barna verdien av å igjen sende fysiske kort fra ferieturer - i stedet for å dele minnene digitalt. I verste tilfeller, så kunne de jo funnet på å starte en blogg??
I 1991 startet jeg et eget fanzine for et britisk fotballag, skrev mesteparten av innholdet selv sammen med en kamerat, og kopierte opp x-antall kopier i både A4 og A5, som vi da sendte pr post til fanklubbens medlemmer fra Rognan i nord til Vennesla i syd. En herlig tid med mange gode minner. En liten bedrift i miniatyr, med fire utgivelser pr fotballsesong. Ingen visste hva internett var på bygda den gang, og hadde slettes ikke hørt om blogg. Det kunne gå fra lørdag til tirsdag før jeg visste om resultatet og målscorere fra lørdagskampen, og ventetiden var - selv om den var lang - også en del av sjarmen og gleden. En del av spenningen. Oppladningen. Nå er alt instant og jeg kan høre - og snart se - hver bidige kamp om jeg skulle ønske det.
I 2017 er det kanskje ikke like liv laga for fanzines. Få ei amatørblekke med resultater som var tre måneder gamle i posten, og attpåtil betale penger for det. Ett klikk og vi får vite alt vi ønsker å vite.
Vladimir og Estragon i fanzine-versjon hadde vært kjedelig for folket. Ikke så høyaktuelt og instant henrivende som nå, mener jeg. Host!
Etter postleggingen bar det opp i et boligfelt. Med to som snakket i munnen på hverandre, så klart jeg ikke kjøre av riktig avkjøring - men etter en u-sving i ei 30-sone var vi på riktig vei mot bystranda. Fantastisk, flott og super tilrettelagt strand med sandvolleyballbane, sandkassevikingskip, balanseringsbane, et par godt gjemte geocacher, egne toaletter, rullestolrampe ut i vannet, et 3-meters stupetårn og deilig, finkornet, varm sand.
Det var overraskende få folk der da vi kom, men vi er vel kanskje ute og oppe en stund før andre i fellesferien da?
Nærmere 12 begynte stranden å fylles opp, og der var tydelig at denne plassen var populær for de lokale.
Men i den stekende sola, så var det begrenset hvor lenge vi orket å være der tross det svalende vannet.
Ved halv to-tida rev vi leir og dro innom ICA for en glass før vi dro hjem til feriehuset.
Hjemme i feriehuset, så droppet vi alle regler. Det var lørdag og siste dag på ferieturen. Ungene fikk fråtse i det som var igjen av godteri, vi lagde middag av restene i kjøleskapet og de kunne kose seg med film og spill sammen på iPad. Lykke for solvarme, solkremseige og småslitne, små mennesker.
Evelin var den første som kom og sa hun ville legge seg, sånn rett etter halv åtte. Leggetidsrutiner var egentlig sendt på båten på denne turen. Ferie er tross alt ferie, og skal være et avbrekk fra faste rutiner og hverdagssysler også for 3-åringer.
Men nå ville hun legge seg til tilnærmet normal tid. Hun fikk en Pippi-sang fra onkel, før farsan ble med og leste ei bok, sammen med ett av feriens nye bekjentskaper: sjimpansen Genser - ja, Genser. Døpt av en kreativ og artig 3-åring med jobbadresse Ringelihorn Steinerbarnehage.
I morgen blir det åtte timer i bil. Gudene vet hvordan den turen vil bli, men med unger som har fått gode ferieminner, og som samtidig også gleder seg til å komme hjem til mammaer, så tror jeg også den langturen kommer til å gå over all forventing.
Akkurat som turen forøvrig har gjort - med et herlig reisefølge i alle aldre.
Nå venter siste natt med gjengen.
Så gjenstår det å se om den morgenen vi faktisk må opp tidlig, blir den morgenen der ungene sover lengst.
Årets verste dag
I dag er det siste dagen i sommerferien for denne gang. I morgen klokka åtte venter jobben igjen. Jeg har en jobb jeg trives godt i, men livet leves ikke på jobb - men sammen med familie og venner, enten hjemme eller borte. Derfor har jeg alltid i all mitt voksne liv sett på denne dagen som årets verste dag. Den siste feriedagen. Egentlig litt merkelig, for det skulle kanskje vært morgendagen som var årets verste dag med dette resonnementet, men når man først kommer i gang, så går arbeidsdagen unna på et vis. Plutselig har det gått et par dager. Så har det gått ei uke. Så blir det helg. Så mandag igjen. Repeat. 47 uker i året. Kun 5 uker på et helt år kan vi slippe rutiner og hverdagens balletak.
Den verste dagen er den siste feriedagen fordi dagen som oftest bare blir en ventedag. Venter på første arbeidsdag. Venter i stedet for å nyte. Skulle ønske jeg klarte å nyte den siste dagen bedre. Jeg har blitt flinkere med årene, men kjenner fortsatt klumpen i magen siste dagen før jobben venter igjen.
I år har jeg prøvd en twist. For første gang har jeg kommet hjem fra ferietur på den siste dagen. Kanskje det ville gjøre dagen litt mindre brutal. Litt mindre venting, litt mer nytelse.
Søndagen startet i feriehuset i Rimforsa klokka halv sju. Brutalt tidlig for barna del, siden de jo heller ikke i går kveld kom seg i seng til normal tid - vel, jo, de to yngste gjorde det.
Det var bare å brette opp ermene så fort øynene gløttet. Ungene ble sendt ut i sola eller plassert med en iPad. Fattern og onkel startet den minst morsomme jobben etter ei uke med feriehus, nemlig å städa ut.
Utvasking var inkludert i leia, men vi måtte allikevel vaske overflater, støvsuge og rydde. Vi tar ikke lett på slike oppgaver, da begge nok er genetisk litt mer glad i orden og renslighet enn kanskje mange andre menn. Tandsether-genene. Ikke helt som søstera mi, som hadde tellekantsystem i klesskapet - men vi trives nok best hvis det er orden i sysakene.
Derfor etterlot vi også huset i bedre stand enn da vi overtok det forrige søndag.
Ungene tok farvel med dyrene. De to eldste syntes det var verst å ta farvel til gårdshunden Lisa. Iris ville plutselig ha hund. Ikke hvilken som helst hund, men den! Kan vi ikke adoptere den, da? - Nei, Veruca. Vi kan nok ikke det.
Hun skjønt jo det, men var bare så lykkelig over å ha kurert en del av hunderedselen sin i løpet av oppholdet.
Klokka ni var vi på vei hjemover. Nøkkelen lot vi stå i døra etter avtale med husfrua, for husfar hadde ikke kommet seg opp enda etter en sen kveld med Grease på utekino i Rimforsa. De vet å kose seg i Kinda kommun.
Etter et kort stopp på en bensinstasjon, så ventet en hel arbeidsdag i bil før vi tidligst var hjemme. GPSen viste 7 t 32 min hvis vi kjørte i ett strekk i fartsgrensene.
Mens jeg ventet på at eldstejenta skulle bli ferdig på do, så kom jeg over en morsom bil med mine initialer i skiltet. Jeg fikk mer lyst på den bilen enn bikkje.
Raskeste vei i følge GPSen snirklet seg gjennom den svenske landsbygda på snarveier mellom de større veiene. En del av ruta var kjent fra i fjor, da Iris og jeg gjorde samme turen. Spesielt gøy for begge var det å kjøre forbi den idylliske campingplassen i Laxå, der Iris og jeg overnattet ei natt i hytte på turen i fjor.
Rasteplasser og campingplasser er tilsynelatende mindre utbredt i Sverige enn i Norge, og det kan gå flere titalls mil mellom hver gang en rasteplass dukket opp. Vi fant en da vi kom ut på E18, noen mil vest for Kristinehamn.
Der ble det lunsj med medbrakt niste, før vi takket for turen og tok farvel med reisefølget vårt. Dette fordi vi skulle stoppe på grensa for en ørliten harryhandel, mens den andre bilen skulle kjøre strake veien hjem.
På Eda ble det en tur innom Eurocash, Godtefabrikken og Extra Toys. Ungene hadde igjen litt feriepenger som de hadde fått fra besteforeldre, og de fikk bein å gå på i butikkene med mer godteri enn jeg noen gang har sett.
Vi prøvde å være effektive og raske, men det var mye spennende å se på i lekebutikken for både 3-åringen og 7-åringen, men etter halvannen times tid var vi på veien igjen.
Både ungene og far begynte å bli slitne da vi passerte Kongsvinger, og vi innså alle at det ville bli en lang tur hjem til Lillehammer.
Ikke hadde vi fått i oss noe mat siden lunsj heller, så vi vurderte alternativene langs landeveien - men å dra med ungene inn på et sted var - klok av skade - uaktuelt. Derfor ble det igjen en siste enkel løsning: hus fra McD. Ungene fornøyd, far fornøyd - vi kunne banke og kjøre resten av turen, mens to slitne unger hadde litt å drive med i baksetet.
Litt etter klokka sju landet vi utenfor leiligheta til mamma, der to slitne, men lykkelige turister, løp i armene på mora si. Stas å ha verdens flotteste unger, og stas at ungene også synes både pappa og mamma er verdens beste (innimellom også verdens verste) - selv om vi ikke bor sammen. Alltid moro å komme tilbake til den andre etter en periode hos den ene.
Som Evelin, der hun sliten i baksetet rett etter Hamar sa det; Jeg elsker mamma! - og jeg elsker pappa! - mens hun etter en liten tenkepause fortsatte; også liker jeg Eilif..... og Håvard... (henholdsvis en venn og en onkel i barnehagen).
Vipps var dagen endt uten at jeg egentlig hadde rukket å tenke på morgendagen og det faktum at dette var siste feriedag. Årets verste.
Når alt kommer til alt, så blir det sikkert koselig å treffe igjen de kollegene som også ramler inn igjen etter ferien i morgen, akkurat som Evelin også gleder seg til barnehagen starter igjen om litt over ei uke, og Iris - heldige Iris - gleder seg til å begynne i 2. klasse om en god måned.
Etter å ha levert ungene, fartet jeg hjem, pakket ut bilen, satte på en vask, ryddet inn en hel haug med varer og klær - og sjokkvannet en del bøtter med gule potetgress og en særdeles slapp jordbærplante.
Så håper jeg at de kommer seg igjen til uka, selv om de var ganske så triste i kveld. Akkurat som meg. Akutt berørt av post-turmatisk stressyndrom dumpet jeg ned i sofaen med en ny episode av Bloodline i påvente av at vasken skulle bli ferdig - og årets verste dag bli historie.
Med slutten på sommerferien, så blir det spennende å se om denne bloggen også går i dvale - eller om jeg får skrivekløe igjen snart. Time will show!
Takk for mye moro, sommerferien! Ses igjen i 2018!
Kontraster
Da var dag to med striskjorte og havrelefse unnagjort. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært et par lange dager, men samtidig er det godt å komme i gjenge igjen. Kjenne på kontrasten mellom ferie og hverdag. Selv om det betyr vekkeklokke på!
Vi har liksom ikke noe alternativ. Samfunnet er nå en gang slik at en jobb må vi ha for å tjene penger, og da er jeg i alle fall glad for at jeg har en jobb som er meningsfull. I alle fall indirekte.
Det var koselig å se igjen kolleger, men det er fortsatt veldig stille i gangene uten studenter og uten majoriteten av mine gode kolleger. De koser seg velfortjent på ferie fortsatt, mens noen av oss har krøpet opp i fortet igjen.
Faktisk så kjente jeg på følelsen av at det virket som jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. Har jeg hatt tre uker ferie? Det kan tyde på det når jeg leser i bloggarkivet, men jeg er neimen ikke helt sikker.
Kantina er fortsatt stengt, og der det om noen uker kommer til å myldre med folk, kan man nå høre en knappenål falle. Litt av en kontrast!
Jeg kjenner på savnet av å kjøre bil til fremmede steder, se hva som er rundt neste sving, ta ei ferje på sparket og se midnattssola på Kjerringøy. Jeg kjenner på savnet av den svenske landsbygda, den idylliske Åsunden, det vakre språket, de fine, røde husene. Jeg kjenner på savnet av de to fine jentene mine, som har mamma-uke.
Samtidig er det også godt å være hjemme igjen. Prøve å få liv igjen i jordbærplanta, spise deilig, ferdig grønnkål fra hagen, drikke kaldt og velsmakende springvann og spise grovt brød. Grovbrød og springvann er stort sett det jeg savner aller mest av ting som stappes i kjeften når jeg har vært utenlands. Du skal ikke lenger enn til Sverige før springvannet smaker høggog brødene for lyse. Kontrast fra hjemme.
Jeg må dog innrømme at det også er godt å nyte av stillheten. Rart, men litt godt. Kontrastene er enorme når man er 50-50 pappa både når det gjelder lydnivå og søvnmønster. Etter ei uke med stillhet, så er det fint å fylle huset med latter, babling, snodige spørsmål, grining, kjefting og sang igjen. Akkurat som det er veldig godt med litt stillhet etter en uke med mye lyd. Jeg har alltid vært et snev av lydsensitiv, og setter pris på å ha det stille. Det at FM-nettet kuttet i bilen har jeg ikke savnet, og har heller ikke tatt meg bryet med å ordne med DAB. Stillheten er vakker og hellig, men på den andre siden liker jeg også å sette på en CD i bilen og synge med for full hals. Eller synge av full hals uten bakgrunnsmusikk. Jeg elsker også å spille musikk på høyt volum, for deretter å ha absolutt tystnad.
Kontraster, igjen. Kort og godt så er jeg vel glad i kontraster. Stillhet - støy, ferie - jobb, lyst - mørkt, fint - grovt. Være oppe sent, legge seg tidlig.
Kanskje det også er derfor jeg også er veldig glad i musikksjangeren post rock, der melodiene ofte veksler mellom det rolige, nedpå melodiøse til de tyngre, mer støyfulle partiene? Explosions in the Sky, Hammock, Ef, Sigur Ros, God is an Astronaut og Jeniferever, for å nevne noen.
Men jeg kan spare meg for Kontrazt, altså. Der går grensa!
I dag var forøvrig Emil hjemme igjen. Fantastisk service og koste på 70 svenske kroner for å sende ham hjem til oss. Evig takknemlig! Han får ligge i pakka helt til ungene kommer hit igjen neste uke, så får de ønske ham velkommen hjem selv.
I morgen er det lille lørdag, og snart tenker jeg arbeidsuka er ferdig. Poff, så går ukene. Heldigvis. Bare så synd at helgene også går like fort. Poff, så er det mandag igjen.
Selv om de tre ukene med ferie føltes som korte, så kjenner jeg også på følelsen av at de opplevdes lengre enn tre arbeidsuker. Ei uke i opplevd tid varer mye lengre hvis man finner på (nye) spennende ting, er på reise, gjør noe annet enn i hverdagen. Ei uke med jobb, bringing og henting av unger, bleieskift, brannslokking, middagslaging, regningsbetaling, fritidsaktivitetoppfølging, legging, nistesmøring og morgenmasing går heldigvis som regel fort i opplevd tid. Den vanlige tralten. Plutselig har det gått en dag. Trikset for å dra ut tiden er å finne på noe, og da særlig finne på noe ut over det man finner på i den ordinære hverdagen. Så for å dra ut helgene i opplevd tid, så er det bare å fylle opp med slike påfunn.
Samtidig er det deilig med ei rolig helg også, når jeg har barnefri. Sove lenge (selv om jeg stort sett alltid våkner før klokka ni selv om jeg ikke må), gjøre ingenting, nyte stillheten, friheten, egentiden. Selv om helga da går unna i en fei i opplevd tid. Var det ikke akkurat fredag? Mandag mårrå blues. Neste helg blir det fullt show med unger i hus igjen. Opp før sju og masse lyd. Kontraster.
Førstkommende helg skal prøves dratt ut litt i alle fall. Bord er bestilt på Biri travbane, der det er duket for en rekke storløp og V75 på lørdag. Ratt blir det en tur fredag kveld også, der en av mine favoritter stiller til start: Bruno Di Quattro.
Og rosinen i pølsa lørdag: Å se Lionel, som har vunnet både Prix d'Paris og senest Olympiatravet på Åby i Sverige. Lørdag måler den krefter mot Quite Pepper fra Sivesindhøgda på Bøverbru. Mitt barndoms paradis.