Grytidlig fredag morgen satte Vladimir seg inn i sin vinterkalde Mondeo, med stø kurs mot langtidsparkeringen bak Lillehammer jernbanestasjon.
Endelig var dagen kommet for å få litt luft under vingene igjen, og tradisjon tro var han installert på toget en god halvtime før avgang. Beregn alltid god tid, er en av Vladimirs leveregler, og har gjort så han aldri hverken har misset en tog-, fly- eller bussavgang. Men alt med måte, hevder folk i kretsen rundt ham. Da han skulle være fadder for sine barns tremenning noen år tilbake, så var han på plass utenfor kirka før presten! Alt med måte…
På Moelv stasjon steg nok en morgenfugl inn på toget. Estragon hadde tatt turen dit fra Gjøvik, og dermed var reisefølget for Skottlandsturen komplett.
Værgudene spilte heldigvis på lag med oss i dag, så både toget og flyet var i rute. Vladimir hadde nok en gang valgt ryggsekk, og sist gang han gjorde det, festet sekken seg i transportbåndet på Gardermoen, og ble igjen i Oslo, mens Vladimir satt på Stansted. Litt spenning i hverdagen må jo til, så her var det bare å stroppe så godt som mulig, og håpe på litt mer flaks denne gangen.
Gleden stod i taket hos Vladimir og Estragon da det blinket F16 på lystavla inne på Gardermoen. Skulle vi endelig få oppleve G-krefter over Nordsjøen? Vi måtte nok ta til takke med et ordinært rutefly vi som alle andre, og trasket med tunge skritt mot gate F16 i påvente boarding.
Flyturen over Nordsjøen gikk radig, og igjen betalte Vladimirs teori om å bestille vindus- og gangsete når to reiser. Ingen var plassert i midten, til tross for relativt fullt fly.
Etter et par timer i lufta gikk vi ned for landing i skotske Edinburgh. Været var slik man vel kunne forvente av Skottland på denne tiden av året: grått, overskyet og småregn.
Etter å ha plukket opp bagasjen satte vi på oss bussen til Dundee, som ankom i det vi gikk ut av terminalen. En ung skotte ved navn Ross kjørte oss trygt nordøstover til Dundee, og var raus nok til å ta oss med tross for at billettene Vladimir hadde kjøpt i god tro på appen Trainline ikke ga mening for ham. Appen var på norsk av alle ting, tross at det var en app for å kjøpe billetter til skotske tog og busser. QR-kode hadde vi fått, men Ross hadde ingen QR-leser. Jaja, la gå - stig på, og god tur til Dundee.
Fremme i Dundee hadde regnet tatt seg opp i styrke, og uten regnklær med i sekkene, så tok vi første stopp inne på kjøpesenteret Overgate. Ordinære regnsett var ikke å oppdrive, men heldigvis hadde det sluttet å regne da vi gikk ut igjen, og spaserte bort til Hampton by Hilton for å sjekke inn.
En trivelig skotte med indiske aner og navnet Jensen møtte oss velkommen, og lo godt da vi fortalte at han delte etternavn med 1 prosent av Norges befolkning.
Etter en liten cowboystrekk på rommet, så bar det ut igjen i Dundees gater for å kikke litt i butikker, og finne oss et sted med litt føde.
Vi endte opp på en erke-britisk pub, med lysekroner i taket, unge slags som serverte, og britisk husmannskost.
Her var det rom for både pensjonister, familier og norske fotballturister, og Vladimir visste vi hadde truffet blink da det hjemmekoselige bestikket kom på bordet.
Vladimir tok seg en pint med cider, noe som ble vel mye å gape over for en som fjernet 85 prosent av magesekken i september, mens Estragon kjørte safe med en Cola light. Turens første måltid på skotsk jord ble henholdsvis en liten chicken pakora og en nachos. Gutta på tur klinka altså til med hver sin forrett - og dett var dett!
Etter måltidet var det fortsatt fire timer til kamp, så vi tok en tur tilbake til hotellet via sentrum av Dundee, som var julepyntet til randen og for anledningen også pimpet opp med karuseller og simulatorer for barn.
Dundee gir et inntrykk av å være en moderne, britisk by, kanskje mye takket være både en egen teknologipark og miljøet rundt universitetet, ikke langt unna hotellet. I tillegg var det klassiske britiske murbygg, og gamle kirker og haller spredd i mellom de nye kjøpesentrene - som polkadotter på ei peppermyntestang. Byen slik den fremstod nå i romjula hadde garantert også vært en suksess og besøkt med barn - og vi passerte også en rekke butikker som jeg vet i alle fall hadde fristet Vladimir sine to små jenter.
Etter nok en cowboystrekk la vi ut igjen til fots oppover den Lillehammer-bratte Hilltown, med kurs mot kveldens hovedarena - Tannadice.
Fotballbanen til Dundee United ligger et keeperutspark fra rivalene Dundee FCs Dens Park - og i kveld var det duket for lokaloppgjør disse to lagene i mellom.
Vi ankom såpass tidlig for å kunne suge til oss litt derby-stemning, men rundt banen var det stille som natten to timer før avspark. Hvor var alle? Kampen var jo utsolgt (det vil si rundt 14,000 tilskuere).
Vladimir begynte å fryse på ørene, og hadde sett seg ut ei fin oransje lue på nettet - men i supporterbutikken var det ikke ei eneste lue å oppdrive.
I skuffelse over at det ikke ble en eneste supportereffekt prøvde vi i stedet å ta oss inn på puben The Troll Inn, ikke langt unna stadion. Der var det tjåkå fullt, så vi ble sendt lenger nedover i gata, og ramlet til slutt inn på den lugubre dart- og biljardbula Shotz.
Etter ei flaske Corona hver fant vi det best å forlate denne «Social Club»en like anonymt som vi kom inn.
Vladimir hentet frem billettene, og med hjelp fra ei dame i refleksvest fant vi både rett tribune, rett seksjon, og rett inngang.
Det var fortsatt en god halvtime til kampstart da vi fant setene våre på rad N på The George Fox Stand.
Tannadice fylte seg stadig opp med folk, hvorav de fleste var kledd i hjemmelagets farger - svart og oransje. Bortefansen fylte opp den ene langsiden, så her hadde faktisk hjemmefansen begge kortsidene - og de lydhøre supporterne skapte en herlig stemning et slik fotball-derby verdig.
Jeg har vært på en del baner i Storbrittania, og sett min skjerv av fotballkamper live opp gjennom de siste 26 årene, men stemningen her toppet nok alt jeg hittil har opplevd live på et fotballstadion. Et vanvittig kok fra alle kanter, og plutselig hadde vi også ett av klubbens store flagg over oss på langsiden der vi satt.
Selve kampen skal jeg ikke skrive stort mye om. Hjemmelaget åpnet forrykende, og tok ledelsen før det hadde gått fem minutter, men etter det var det stort sett skuffende prestasjoner fra den suverene serielederen i skotsk Championship.
Det måtte gå som det måtte gå i andre omgang, og etter at bortelaget utlignet, så var faktisk Dundee FC nærmere seieren enn de svarte og oransje. Hjemmelaget maktet ikke spille særlig mye fotball, dessverre, og måket ballen alt for ofte høyt og langt opp mot et enslig stjerneskudd på topp (Laurence Shankland).
Kampen endte 1-1, til stor skuffelse for hjemmefansen, og vi fulgte strømmen nedover igjen mot sentrum, fant oss en pub - og avsluttet kvelden med en GT / øl og litt tungfordøyelig nattmat, som så klart Vladimir ikke orket halvparten av en gang.
Learning by doing, får vi tro.
God natt fra Hampton by Hilton, rom 411!