Nord-Norge, juli 2017

Reiseklar med en løs plan

UF'en er lastet med telt, stol med koppholder, liggeunderlag, sovepose, fiskestang, harpe (ikke instrumentet!), hjulvinne, kortstokk, kokeapparat, gass til kokeapparat, et par ekstra sko, ei kartbok, et par slipperser, solkrem, regntøy, NAF-medlemskortet, et kamera, GPS, søppelsekker, en sekk og en bag med klær.

I morgen fyller jeg på med en 12 volts kjøleboks med niste og 10 liter med kaldt springvann. 

Først venter en rolig morgen (!) med gullungene. En god frokost, etterfulgt av litt småtteri som må gjøres før avreise: klipping av gress, sjokkvanning av potetavlinga og en rask bilvask - godt hjulpet av to ivrige assistenter, som selv gleder seg enormt til de skal på sin egen seterferie.

Ved 11-tida går forhåpentligvis startskuddet for min første soloferie siden jeg var på interrail i 2000 (var det ikke i 2000?). Sett bort i fra helgeturer til England og Gausdal Vestfjell, da. Budsjettet nå går på dager i tillegg til penger. Jeg har 8 dager til rådighet. Neste lørdag henter jeg kidsa og drar til Sverige med Vold & co, og jeg trenger en halv dag til ompakking, klesvask og omstilling - så derfor må jeg være hjemme igjen senest fredag om ei uke.

Pengesekken er heller ikke stor. Som aleneforelder får man ikke hverken rabatter på bopel, strøm, telefon, bil, studielån, internett m.m - så det sier seg selv at det ikke blir østers og champagne. Men for en enkel totning, så er jeg glad til. Sprudlevann har aldri vært min greie, og jeg klarer meg godt med selvfisket abbor. Teltet sørger forhåpentligvis for en del rimelige overnattinger. Tiden vil vise om det blir i Guds frie natur eller om jeg tyr til campingplasser. På campingplasser må du fort ut med 200 kroner kun for bil og telt, og da vil fort fristelsen for oppgradering til campinghytte for det dobbelte være fristende.

Jeg har spart opp såpass at jeg kan unne meg noen slike overnattinger hvis jeg finner noe fint. Turen som sådan er bare løst planlagt - akkurat slik jeg liker det, og som det er mulig å gjennomføre når man kun har seg selv å tenke på. Det eneste jeg har satt som et måste på turen er et besøk til øya Vega og at jeg skal kjøre hele eller deler av kystriksveien - fv 17.

Første etappe har jeg satt opp Namsos som en midlertidig destinasjon, og så får jeg se hvor langt jeg orker å kjøre eller hvor vinden tar meg i løpet av morgendagen. Ruta fra Lillehammer tror jeg vil gå via Venabygdsfjellet og Folldal, kun for å få litt avveksling fra den kjedelige E6'en og den tungt tungtransportttrafikkerte Rv 3 gjennom Østerdalen.

Men jeg har endret mening før. De to siste årene har jeg vært på en ukes road trip i Sverige med min eldste datter Iris. All den tid hun har vært begravd i filmer på Nextbase'n, så har far benyttet anledningen til å prøve alternative ruter fra A til B, og byttet ut B med C. For to år siden førte det oss på ville veier et sted øst for Gustavsfors - på en grusveg uten mobildekning mellom Dalarna og Värmland. Sveriges svar på Kentucky/West Virginia/Virginia-triangelen, der du helst ikke skal få motorstopp eller punktering.

Vi røyk på det sistnevnte, og måtte lesse ut Mazda'n for å komme til det lille, provisoriske reservehjulet med gul felg. Alt mens Iris satt i veikanten og ventet, mens hun hørte den sildrende elva og fars tunge grynt - mens han jekket opp bilen samtidig som et halvt øre lyttet etter banjostrenger i det fjerne. NAF-medlemsskapet var fånyttes uten dekning, og på toppen av det hele var det fredag ettermiddag i fellesferien. To dager med folketomme bilverksteder i vente.

Heldigvis ordner det seg alltid når tilfeldighetene får spille ut. Det ble overnatting på en grisgrendt campingplass i vårt lille, gistige telt. Riving av leir før klokka 06 klissblaute og kalde etter nattens skybrudd, og vassen gulost på tørt brød i bilen på vei mot Arvika på lørdagsmorgenen.

Inne i Arvika var så klart alt stengt, men etter å ha klaget min nød på en bensinstasjon som kun hadde kompetanse på Happy Harry, korv och mos og salg av aviser - så ble jeg tipset om en Mekonomen-butikk som hadde lørdagsåpent. Butikk var det visst også, for gutten bak skranken trakk bare på skuldrene og sa at verkstedet ikke åpnet før mandag. De som jobbet der kunne ikke noe annet enn å plukke varer fra riktig hylle og punche på kassaapparatet.

Plutselig kom det til syne en litt eldre gubbe fra delelageret, litt som Bob plutselig kom til syne i speilet i Twin Peaks. På bred värmländing kunne han melde at det drev en kompis og mekket med noe privatgreier på sitt verksted like utenfor byen, og han var på vei til Mekonomen for å hente noen deler akkurat da. Han kastet seg over den gamle Ericsson-telefonen sin og ringte. Ja, visst - fyren hadde dekk på lager og kunne hjelpe en nordmann i nød.

Vi fulgte etter gubben i en senket og rustet gammel Volvo til et industriområde rett ved travbanen utenfor Arvika. Der kastet han seg over UF'en sammen med sin chilenske assistent, og kledde bilen om til nye, moderne finske sommersko.

Evig takknemlig kunne jeg ikke annet enn å gladelig dra Mastercardet på 4500 svenske kroner for dekkene pluss arbeid. Da hadde både Iris og jeg fått god forpleining på bakrommet og fått velge hver vår gratis Fanta fra brusautomaten, mens jeg prøvde å avlede Iris fra å se bak respatexbordet på pauserommet, der det siste skriket innen pornokalendere var montert på veggen.

Vi kom oss hjem en del fattigere en budsjettert, men det ble ei god historie og en morsom opplevelse av det. En opplevelse vi aldri hadde fått hvis ikke det var for min trang til å gjøre ting litt på sparket. Lysten til å ikke alltid ha reiseruta spikret og klar, men kunne ta til venstre på et rent innfall.

Litt det samme som vi gjorde da vi kjedet oss på Pub Anfield like før stengetid på slutten av 90-tallet, pakket en bil med folk og sigarettpakker, og skrev reiseruta på baksiden av ei barregning i form av hvilken vei vi skulle kjøre i første kryss (der mulig), så neste kryss osv. Der vi havnet når ruta med "høyre, venstre, venstre osv" tok slutt, skulle vi gjemme et nytt sånt kart - og fortsette turen ved en senere anledning. Neptun, mener jeg vi kalte det.

Og litt det samme som jeg også gjorde på interrail i 2000, da jeg havnet steder utenfor allfarvei og reiste på impuls og måfå. Jeg havnet for eksempel ved irskesjøen lengst øst i Wales, sovende på benk i byen Aberystwyth - kun fordi jeg så byen på kartet og syntes navnet var morsomt. Da reiste jeg med et enda strammere budsjett nå, og var avhengig av å leke uteligger annenhver natt for å komme meg hjem igjen uten å gå i rødt. 

Utstyrt med kun sekk og sovepose, og uten telt og liggeunderlag, så sov jeg både på en benk ved irskesjøen, i en sandhaug på en rugbybane i Torquay og under ei bru i Groningen, for å nevne noen. Hvordan turte jeg det, spurte en del seg? For det første var jeg da også en røslig kar, men i hovedsak var filosofien min at folk som sover ute ofte ikke er helt stabile. Gudene vet hva slags løse kanoner som ligger der. Dermed tenkte jeg at sikkert folk kom til å tenke det om meg også, og holde seg på avstand. Jeg sov godt i fred hver eneste natt, men sprakk på budsjettet - og måtte takke en litt for snill mor for at jeg kom med ferga fra Puttgarden og til Danmark, og med toget fra norskegrensa og hjem til Eina stasjon.

Så gjenstår det å se hvor jeg sover i morgen natt, og om dekkene holder denne gangen. Heldigvis har jeg både telt og MasterCard nå, og en plan som strekker seg litt lengre enn kun høyre og venstre.

Rast i Midtre Gauldal

Første etappe gikk over Venabygdafjellet og mot Folldal.

Det ble tid til en geocache ved Joker Atna, der det skulle være en TB i form av en sånn coin, men den lå ikke i cachen. Dermed bestemte jeg meg bare for å kjør lengst mulig før dagens rast.

Vakre, majestetiske Rondane kunne jeg nyte ytterkanten av, og langs Atna fikk jeg både en genial ide til en fiskekort-app samt synet av et rådyr med sin rådyrkilling, som sprang over veien foran Mazda'n i såpass god avstand at jeg ikke fikk tatt noe bilde.

Jeg har hele livet vært fascinert av camping og bilturister med bilskilt fra andre land. Som flere barn av 80-tallet, så var det skriving av bilnummer i ei bok som var den store feriesysselen på familien Tandsethers faste, årlige bilferie til Vestlandet. Hvert år samme prosedyre. Fatter'n med en uke fri fra fabrikken på Raufoss; pakket bilen med campingbord og -stoler, oransje piknik-koffert i hardplast med medfølgende lekre 70-talls asjetter og kopper.

Det var å kjøre fra en campingplass til en annen hver dag, der vi la oss inn på simple, men effektive campinghytter. Køyesenger og et lite kjøkken med kokeplate. Aldri noen booking, men sjansing på ledige hytter hver kveld. Alle elsket det, og vi fikk alltid husly - om vi måtte kjøre til neste hvis en camping hadde fullt belegg.

Etter å ha passert Folldal, så hektet jeg med innpå igjen E6 på Hjerkinn, og fikk et lite gjensyn med Hjerkinn fjellstue på avstand - der jeg i 1998 var på øvelse med 1. Gardekompani, og ødela hele opplegget en dag med øvelsesskyting og manøvrering med et relativt stort dronefly og 12"7". Som mitraljøseansvarlig i kompaniet skulle jeg kort gi en demo til resten, som også skulle få prøve den dagen. Det endte jo med fulltreff og droneflyet ble sendt rett i bakken av blåfisen - til frustrasjon for både medgardister og ikke minst de som måtte i gang med å reparere dronen.

Ned mot Oppdal, så begynte hungeren etter nybakte rundstykker og melde seg, men det var langt mellom rasteplassene. Det endte med at jeg kjørte forbi Oppdal, og kom bak en tysk bobil som koste seg i rykk og napp mellom 60 og 80. Ikke var det lett å komme forbi heller, så køen bakover ble bare lengre og lengre.

Etter Berkåk dukket det endelig opp et rasteplass-skilt, og der sitter jeg nå, i Midtre Gauldal, etter å ha inntatt hjemmelaget, alt for sen lunsj.

Jeg elsker å observere andre mennesker, og jeg ble veldig fascinert av den franske installasjonen som parkerte ved nabobordet. I sin lille Berlingo, så hadde de laget er skikkelig system og med uttrekkbart kokeapparat med gass i underetasjen sammen med trekkingskoene. Fruen kokte pasta med tilbehør, mens gubben hadde en viktig telefonsamtale og et dobesøk. Jeg satt noen meter bortenfor, og dro inn den deilige lukten av fransk proviant på allerede mett rundstykkmage. Et lite sneak shot fikk jeg også tatt, diskret og lydløst mellom isboksen med rundstykker og Camelbak-flaska.

Nå bærer det videre mot nord. Takk for maten.

Namsos Rock City?

Litt før klokka åtte kunne jeg endelig ryggen UF'en til rette mellom to hytter og sette opp det lille singelteltet mitt i utkanten av Namsos camping, kun et par solide sleggekast fra selveste Namsos flyplass. Når byen huser så mange rockestjerner (!), så må de jo ha en egen flyplass! 

Turen fra Midtre Gauldal, der jeg rastet, gikk radig. Jeg hadde i grunn tenkt meg innom flere steder langs veien, men samtidig var det deilig og bare klokke kilometer - for det er jo strengt talt ikke Nord-Trøndelag som er målet med denne turen.

Etter å ha fylt skambillig diesel rett utafor Trondheim, så priset jeg bare gjennom den flotte bartebyen på E6 og nordover.

Mitt nordligste punkt hittil på mine 40 år noterte jeg meg i fjor, da Iris og jeg kom hjem fra Sverige via Østersund og Storlien, og hektet oss innpå E6 ved Hommelvika, der også Værnes flyplass ligger. 

Et par tut unnet jeg meg da jeg passerte krysset og slettet den gamle rekorden, uten at jeg tror den sølvgrå RAV'en foran meg la merke til det.

Været var deilig. 22 grader viste temperaturmåleren i bilen på det meste, og det var nesten så jeg satte på meg solbriller! Men sola kom fra siden, så jeg slapp det. Solbriller har sikkert sin funksjon, men det teiteste jeg ser - sorry alle berørte - er folk som går med solbriller uten at det er sol. Over halvparten av de jeg møtte i bil over den strekningen jeg fulgt ekstra godt med hadde solbriller. Javel, så er jeg rar, men jeg liker å se øynene til folk. Akkurat som barn. Små barn blir oftest kjempeforvirret hvis voksne har på seg solbriller når de interagerer med hverandre. Nuvel.

Jeg passerte et lite sted som het Mære, der en vakker kirke lå oppå en høyde borte i horisonten. Nesten litt øst-europeisk slott over beliggenheten. Dessverre er det å ta bilder ut av vinduet i fart ikke noe som er enkelt. Ei heller er det særlig smart, fordi det tar konsentrasjonen vekk fra veien noen øyeblikk - selv om jeg prøvde knipse i blinde.

Og konsentrasjon langs veien er særs viktig i juli. Det er måneden i året hvor det skjer flest trafikkulykker, og det er veldig forståelig. Varme dager (hmmm??), lange dager bak rattet, mye nytt å se på og folk som maser i bilen. Ikke rart det smeller en del mer i feriemåneden. I løpe av Lillehammer. Namsos i dag har jeg måttet bremse hardt to ganger fordi bilene foran ved to anledninger har delvis stoppet opp uviss grunn, uten å ense at de har andre biler bak seg. Godt det var en våken totning i en Mazda, og ikke en sigen ester i en litt for tung 18-hjuling!

Verdal ble passert uten at jeg fikk se noe særlig av stedet. E6 gikk utenom selve sentrum, og selv om jeg var inne på tanken om å spille Lotto i Verdal, så droppet jeg muligheten til å bli millionær til fordel for å prøve å nå Namsos før det ble for sent.

Steinkjer ble passert like radig. Den byen kunne jeg tenkt meg og sett mer av dog, for det lille jeg så fra E6 så spennende ut. En artig og flott sandstrand hadde de til og med fått i stand midt i bykjernen. Ikke det mest avslappende å ligge på stranda mens tungtrafikken hamrer forbi på E6, kanskje - men her er det jo potensiale for en Muscle beach ala Trøndelag.

Ikke lenge etter Steinkjer tok jeg av på RV 17, som blir min følgesvenn også når jeg kommer litt lengre nordover.

Veien snirklet seg gjennom et fantastisk flott naturlandskap som hadde både fjell, skog, jorder, fjorder og grønne åskammer. Landskapet i Nord-Trøndelag er utvilsomt vakkert, og spesielt fascinerende har det vært å se alle de rullende, grønne åsene - nesten litt som fra der hobbitun ble etablert for filmuniverset til Ringnes Herre i New Zealand. Montro om det er gamle graver? Kanskje gjemmer et vikingskip et eller annet sted i traktene? Det er jo utvilsomt er viktig, historisk område i Norge også. Apropos, så ble det dessverre kun også tid til å kun passere skiltet til Stiklestad. 

Utsikten fra veien over Beitstadfjorden i retning Sprova var kanskje det flotteste, uten at bildet klarte å rettferdiggjøre synet.

Skyene hadde begynt å trekke over trafikantene som taket på Fornebu arena, og jeg kjente at jeg begynte å bli passe forsynt med 8 timer bak rattet siden halv tolv i dag. 

Rett før Namsos traff jeg på det første tilfellet av kø på grunn av veiarbeid i dag, men heldigvis ble jeg ikke stående lenge. Jeg stod imidlertid lenge nok til at jeg fikk med meg at så ut som det skjedde ting i bilen foran. Det yngre paret satt ikke på plassene sine for å si det slik. Vel, gubben var det han skulle, men hodet til fruen ved siden av syntes jeg var mistenkelig posisjonert. Nei, hun lå vel bare og slappet av i fanget hans tenker jeg.

Så begynte køa og bevege seg, og akkurat da vi passere en yngre gutt i arbeidsklær, i ferd med å stemple en påle ned i jorda for å bli nytt rekkverk, kikket inn i bilen foran, så så jeg at han brøt ut i latter på veiskulderen. Hva han lo av, vet bare han. 

Jeg oppdaterte GPSen og søkte frem interessepunkter i nærheten. Namsos camping lå litt i feil retning fra Namsos sentrum, men dette virket som det beste og raskeste alternativet. Jeg var hypp på å slå leir og lage meg litt sen middag av rester, som fornuftig nok ble tatt med hjemmefra før i dag.

Gutten i bua skrev meg opp med ett telt og bil, og jeg slapp unna med 150 kroner. Slettes ikke ille, og en hundrelapp billigere enn det jeg har sett mange andre tar for samme konstellasjon. 

Jeg ble installert med donøkkel og fikk beskjed om å finne en plass mellom hyttene på området. Ikke lenge etterpå var leiren oppe, og vannet til de fylte pastaputene kokte. 

Men tradisjon tro oppdaget jeg alltid at jeg har glemt en rekke elementære ting når jeg først pakker ut igjen i camp. Hjemme har jeg parallell-pakket til både Sverige neste uke og denne turen, og da har det blitt litt kluss i vekslinga. Ting som håndkle og tannkrem var selvfølgelig ikke med, så kvelden blir litt Monsen før jeg må på shopping i morgen tidlig.

Etter middagen tuslet jeg en tur rundt området og kikket. Campingen så ganske stille ut i hytte- og teltavdelingen, men det så ut som det var både en og to fester i campingvognavdelingen. Det er vel med vogn det skjer!

Jeg vasket opp det jeg hadde brukt til matlaging, og så himmelen mørkne drastisk. Yr melder om regn fra seks i morgen tidlig, og ikke før jeg kom meg i teltet hørte jeg de første regndråpene.

Nå har disse avtatt, men som erstatning har jeg fått besøk av en haug med småfluer, som kommer inn i teltet tross at alt er lukket. Ahrg! Gudene vet hvordan jeg skal få sove eller hvordan jeg ser ut i morgen, men myggmelk havner også på innkjøpslista i morgen.

Kiosken på campingen er stengt, ellers hadde sikkert de hatt tannkrem om ikke annet.

Og akkurat i det jeg tenkte den tanken, så pep det fra telefonen min. "Hei Hans J. Vi har avsatt time til deg i Nymosvingen 2 torsdag 10. august, hilsen Lillehammer tannhelse"

No, shit! 

I morgen hadde jeg forøvrig også lyst til å besøke Namsos Rock City-museet, men nettsiden er død og det ryktes om stengte dører. Da får vi rocke sjæl, da. Fluene og meg.

God natt fra Jeff Goldblum

Sol og regn og ælt

Tross dystre rapporter om en regntung lørdag, så våknet jeg i teltet på Namsos camping av at sola stakk fram mellom buskene. Etter litt slumring i posen, så var det dags for en morgendusj og litt frokost. Uten håndkle, remember, men hva kan ikke en gammel t-skjorte brukes til. 

Kjøleelementene som supplerte i 12V kjøleapparatet, var så klart tint. I gamle (!) dager kunne man enkelt veksle inn brukte slike i nye fryste på campingstasjoner eller utvalgte butikker/bensinstasjoner, men tydeligvis ikke i 2017. I alle fall ikke på Namsos camping. Men Sigurd Sollien-lookaliken bak disken lot meg legge elementene i fryseren i campingkiosken mens jeg spiste frokost og reiv leir. Da fikk de alle fall litt kjøling.

Etter en relativt kjapp frokost med Hatting rundstykker med bringebærsyltetøy på klemmeflaske, litt juice, tomater og pulverkaffe, så var det dags for avreise dag 2. Da hadde jeg tatt ned og pakket teltet mens kaffevaner kokte. Såpass rutinert er jeg jo! 

I Namsos sentrum var det fortsatt en snau time til senteret åpnet, men Coop Marked hadde både håndkle og tannbørste - så da ble det litt proviant der, før jeg tenkte å ta det rolig frem mot fergeavgangen klokka 12, Lund-Hofles.

Jeg innså imidlertid temmelig raskt at det var lite trafikk på den smale og svingete, men dertil vakre, 

Fv 769, at jeg ville rekke 10.30-avgangen hvis jeg kjørte i ett strekk. Så gjort, og jeg var på fergeleiet like før den la til, og kom med over på første forsøk.

Overfarten tok 20 minutter, ferga var liten uten dekk, så jeg satt i bilen og drakk pulverkaffe som jeg hadde bunkret opp i en medbrakt termos.

Fra Hofles gikk turen via en stikkvei og over til Kolvereid, som visst nok skal være Norges minste by i følge informasjonen på en geocache i nærleiken. Jeg svingte innom den lokale kirka, ikke for å be - men for å registrerer en geocache, som skulle være lett tilgjengelig ikke langt unna veien. Loggen på denne var søkkvåt, så her måtte jeg logge den med bilde.

Da jeg nærmet meg grensa til Nordland forandret også landskapet seg. Fjellene på innsiden ble høyere og brattere, mens jeg skimtet flere øyer og tilslutt åpnet hav på min venstre side. Et obligatorisk stopp ble det også på fylkesgrensa i Bindal. Like etter fylkesgrensa åpenbarte det seg også ei flå indre Hedmark verdig. Det er altså ikke bare på Flisa det er lange flåer i dette landet.

I bilen var jeg akkompagnert av to plater som jeg alternerte mellom. Ingenting er så digg som å cruise alene med musikken litt for høyt og synge med av full hals. 

En mixed CD med mine favoritter fra det svenske bandet Kent, og Ryan Adams sin fantastisk tolkning av det fullstendige 1989-albumet av Taylor Swift. Jenta lager jo fantastiske låter, som dessverre (for min del) ikke kommer frem i (over)produksjonen hennes. Sjekk ut Adams' versjon! 

Jeg fulgte litt med på Yr underveis, men det rimte ikke mye med det øyet mitt så. Det som var spådd være en grå og regntung lørdag, viste seg å bli en aldri så flott og solrik dag. Neste overfart fra Holm til Vennesund ble et nydelig skue i stekende sol. Heldigvis kom jeg i god tid på fergeleiet, for ferga gikk før tida på tabellen - og flere som kom bak måtte stå over en runde. Mobilen ble igjen på bildekk, så her ble det kun knipset med Nikon-kameraet, som også er med på tur.

Før jeg kjørte ombord prøvde jeg å finne en Geocache som skulle befinne seg i ei steinrøys nedenfor fergeleiet, men etter en del leting i ulendt terreng på løse, digre steiner - beglodd av en mistenksom kaptein fra broa på ferga - så ga jeg opp. Eneste resultatet fra forsøket var at Nikon-kameraet jeg hadde rundt halsen sneiet borti en av steina, og i refleksen for å redde det forsvant linselokket mellom to steiner og borte vart det, gitt! Liten pris å betale allikevel - siden jeg reddet kameraet. Nytt deksel til linsa får en jo kastet etter seg på eBay.

Det var fortsatt delvis blå himmel og sol, og en deilig temperatur i kortermet og shorts - stikk i strid med hva Yr-appen skulle ha det til.

Da var gode råd dyre. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt ei kort etappe, og bli natta over i Brønnøysund. Da jeg kom bort til Torggaten camping, så fikk jeg imidlertid kalde føtter. Eller varme. Yr viste enda mer regn søndag, og kanskje overfarten til Vega ikke ble særlig fin hvis jeg ventet. Mandag er det spådd opphold og sol igjen, men jeg kan ikke bruke to dager i Brønnøysund heller hvis jeg skal komme meg lengre nord før jeg må snu.

At været er skiftende er jo ingen overraskelse, hverken her i Nord eller hjemme på Østlandet. Sol og regn og ælt, som Narum så fint synger.

Der og da bestemte jeg meg, ikke overraskende, for å forandre planen. Hvis jeg dro rett til Holm, så var sjansene store for at jeg kom med 16-ferga til Vega. Sola stakk fortsatt frem fra blå himmel, og jeg kunne være heldig med overfarten. Så tenkt. En god halvtime senere stod jeg i fergekøa til Vega. Fortsatt sol. Jeg kjøpte billett av den 16-år gamle sommerhjelpa, som løp i strikk mellom bilene fordelt på fem filer - hvorav tre skulle videre på RV 17, men de to til venstre skulle til Vega. Jeg parkerte bilen bak en lyseblå campingbil jeg også så på den forrige ferga, og valset opp i salongen.

Jeg sverger jeg ikke brukte mer enn noen sekunder på trappa, tross min fraværende fysiske utholdenhet - men med en gang jeg entrer dekk, så kunne jeg se regnet komme bakfra farlig raskt. Fremover i horisonten var det fortsatt glimt av blå himmel, men dette så ut til å bli en kamp mot værgudene. Skulle Yr få rett allikevel? Ville alt tykne til slik at jeg ikke får sett den flotte utsikta. I kortermet og shorts prøvde jeg holde motet oppe, mens jeg skottet bort på tyskeren som stod ved siden av meg på ripa. Han var kledd i tjukk bukse og dunjakke, og Gud vet hvor mange lag han hadde under. Brrrrr. 

Jeg resignerte og gikk inn i salongen for å varme meg litt, og skrive disse ord.

Jeg er spent på hva som venter på Vega. Jeg er langt foran tidsplanen, så hvis alt ligger til rette for det, så kan jeg bli der til mandag. Hvis det begynner å bøtte ned snart, så er det lite fristende med telt - men det er neppe ledige hytter på drop-in på en såpass populær ferieøy. Så det blir spennende å se hvor jeg havner i natt. Bilen?

Nå la båten til på Ylvingen, kjent fra NRKs "Himmelblå". Jeg tenkte meg ut for å se, men ble møtt av en vegg ned regn. So it has begun! Jeg rakk et par knips med kameraet, før jeg hastet inn igjen i salongen.

Ei stemme fra ei jente på alder med Evelin ble løftet av mora si, og utbrøt: "gjør det igjen!", som bare en fornøyd og glad 3-åring kan si det. Akkurat det samme sier Evelin, og sikker alle andre 3-åringer. "Gjør det igjen!". Et fint motto samme hva du gjør egentlig.

Om jeg får dårlig vær på Vega, so what? - Gjør det igjen!

Hilsen onkel reisende Mac

40-åringen og havet

Så fikk Yr rett til slutt; det ble regn - og det så det monnet! Men ankomst Vega ble et trivelig skue. Tåketeppet hadde rukket å bre seg ned over tindene på øya, så det spektakulære synet ble det i så måte ikke.

Jeg ble overrasket over hvor stor øya var. Jeg kjørte litt rundt i duskregnet, gjennom et landskap som da fjellene var usynlig bak tåkehavet like gjerne kunne vært på Toten. Grønne enger, gressende kuer, fjøs, siloer og rundballer. Innlands på øya var det lite som minnet om at jeg var på ei øy ut i havgapet.

Det var en god del biler på ferga, og med tiltagende styrke på regnet, så tenkte jeg at jeg burde finne meg et husly for natten. Jeg prøvde meg på Vega camping, men ikke overraskende var alle hyttene booket. Den joviale, trivelige og humoristiske innehaveren av campingplassen trakk på skuldrene og sa det også var en fin plass for villcamping litt lengre syd.

"Ikke at jeg skal jage kunder, altså", sa han. Han minnet meg, med sin litt direkte og bråkjekke tone, umiddelbart om karakteren Roland fra "Himmelblå", som ble spilt inn på naboøya Ylvingen. Jeg sa at jeg ville kikke litt mer da han ikke hadde hytte ledig før jeg bestilte en teltplass, og da var han ikke vond å be. "Eidemstranda. Da slipper du bråkete naboer!". Var det så innlysende at han skallede, tjukke fyren i Mazda'n også var misantrop? "Ja, takk", sa jeg. Jeg trives jo best når det er absolutt tystnad.

"Kjør som langt du kommer den veien", da han og pekte. "Eidemstranda heter det. Det er do der også!". Jeg takket for tipset, og dro med en gang bilen med campingvogn, som sperret den smale grusveien inn mot campingen, reagerte.

Jeg kjørte så langt jeg kom, og da oljegrusen sluttet så stoppet jeg for å lese på infoskiltet som stod der veien gikk over til en smal grusvei, mot noen gårder. Det hele så unektelig veldig privat ut. Men jeg var på rett vei, så jeg tok sjansen og passerte et par gårdstun før veien snirklet seg langs den sørlige kysten av Vega. Havet hadde trukket seg tilbake, og lagt igjen et bredt felt med sand, tare og steiner. Jeg kjørte forbi en annen parkert bil, en provisorisk fotballbane, en do og en sandvolleyballbane. Der veien stoppet, rett ved en skogkrull, lå det en flott, i ganske nybygd lavvo i trevirke. "Perfekt", tenkte jeg. Her kan jeg lage middag!

Jeg bar ut kokeutstyr, campingstol og proviant. I det jeg rigget meg til, så sluttet det til alt overmål jammen å regne!

Jeg nøt måltidet og utsikten mot det åpne havet, bak skjær og holmer. En fantastisk stillhet utenom de herligste naturlyder. En bekk som bruste, og fugler som kvitret. Nå som regnet også hadde sluttet så bestemte jeg meg for å også slå leir her.

Etter at teltet var satt opp og middagen fortært, satt jeg og betraktet utsikten og nøt stillheten. Jeg jekket en øl som jeg hadde kjøpt i Brønnøysund, drakk noen slurker. For en herlig plass!

Jeg oppdaget at det også var en utedo rett bak lavvoen, men her var det ikke mer plass. Gravejobben tok jeg ikke! 

Jeg ruslet bort til den andre doen som var satt opp. Fra den kunne jeg se litt av det majestetiske fjellet som slynget seg til værs bak campen min. Bare så synd tåka fortsatt lå godt under tinden.

Det var jo rent luksus å ha tilgang på en slik do helt for meg selv. Jeg bestemte meg for å ta tidlig kvelden, og gjorde mitt fornødne, pusset gebisset og krabbet ned i posen. Der skulle jeg studere kartet og NAF-boka litt nærmere med tanke på morgendagen.

Jeg hadde ikke før kommet ned i posen før jeg oppdaget at de små fluene (knott?) var blitt med fra Namsos, eller også var høyst til stede på Vega. Hele kroppen klødde! 

I neste øyeblikk hørte jeg en høy lyd utenfor. Så klart! Det var bonden på gården jeg passerte på veien hit som hadde lagt jobben med å flytte rundballer på en lørdags kveld. Frem og tilbake. Tur på tur. Traktorlyden overdøvet både sildringen og fuglekvitteret. Så plutselig trumfet en ny, akk så kjent lyd. Regndråper mot teltduk. Jeg stappet to sov i ro inn i øra, og prøvde sove.

Sist jeg så på klokka var over 01. Det var fortsatt lyst, men det var ikke noe problem. Værre var det at jeg klødde og at både beina og hodet begynte å bli våte. Regnet hamret nå ned mot duken. Selve taket var tett, men langs veggene trakk fuktigheten seg inn. Teltet mitt er såpass lite og billig (Europris-makkverk for 199 kroner), samtidig som det har vært med en del år, at det ikke var annet å forvente. Jeg har jo gjort samme reisen før ved tidligere overnattinger i regn - så jeg visste jo hva som kom!

Jeg burde tatt med en presenning eller en tarp, men jeg skal være den første til å innrømme det selv: i felten er jeg nok mer en Christopher McCandless enn jeg er en Lars Monsen - dessverre. 

Beina og hodet trykker mot hver sin vegg i teltet når jeg strekker meg helt ut. Da får jeg bare leve med å bli litt våt.

Heldigvis sovnet jeg og våknet ikke før (!) kvart på seks. Da var alt inventar såpass vått, men heldigvis var soveposen tørr og varm inni. Det var imidlertid ikke noe poeng i å ligge der, så jeg brøt meg opp og hoppet ut av teltet i trusa. Fikk på meg klær, som jeg klok av skade hadde bevart natten over i bilen - og fikk på meg regntøy.

Så satte jeg igang kaffevann, mens jeg hang opp soveposen og teltet for å få tørket det litt inne i lavvoen.

Både NAF-boka og kartboka over RV 17 var søkk bløte etter ei natt i sidelomma på teltet. Jeg pakket sammen, og ryddet etter meg litt før klokka sju.

Utrolig ergerlig med det dårlige været og tåka. Fra stien der jeg lå, så var det bare ca en halvtimes gange for til en av Norges vakreste strender; Juvika. Hadde vært deilig med et morgenbad der, men ikke i dette været!

I stedet kjørte jeg øya rundt, men det var lite å se i tåkehavet dessverre, annet enn noen langnebbede fugler, og både en harefrøken og et rådyr som danset over veien - om ikke sammen.

Været regnet jeg med skulle være ustabilt, men det som har overrasket meg positivt hittil er at det tross regn i natt og dag tidlig nesten har vært vindstille! I natt var det helt knyst der jeg lå. Plassen jeg campet lå veldig godt i le bak de høye Eidemsliene, men ellers på øya var det også nesten skuffende lite vind været som sådan tatt i betraktning.

Planen var enten å bruke dagen her eller å ta ferga til Tjøtta. Den går ikke før kl 17 i dag. Spørs om jeg ikke prøver å nå 9-ferga tilbake til Horn, for deretter å ta ny ferge videre over sundet mot Alstadhaug og Sandnessjøen.

Hvis jeg venter til i morgen, så kan jeg ende som Vladimir og Estragon - og vente på noe(n) som aldri kommer - nemlig sola. Nå spår Yr også utrygt i morgen.

Morgenhilsen fra den (40-år) gamle mannen og havet - som dessverre heller ikke denne gangen tok seg bryet med å prøve fisket.

For et land!

Hvor skal jeg begynne? Det er litt rart å tenke på at jeg våknet fredag på Lillehammer med de to jentene mine på 3 og 6, og nå befinner jeg meg snart på polarsirkelen.

I dag våknet jeg som kjent til regn og grytidlig frokost før seks på sydspissen av Vega. Jeg fablet om å ta første ferge tilbake til Horn og fortsette nordover, for det så veldig grått og regntungt ut på Vega. Som tenkt, så gjort. Klokka ni var jeg ombord MF Torgtind, som en av relativt få biler denne søndags morgenen.

Båten var innom Ylvingen for å plukke opp en passasjer, men det var ikke rare å se av øya fra det regndråpekledde vinduet.

Da jeg ankom fergeleiet på Horn, så var det en time og vente på ferga som gikk fra samme havn og tett over sundet. Da kjørte jeg meg en tur inn til Brønnøysund for å slå ihjel litt tid, og plukket opp min første geocache i Nordland langs veien. Vel tilbake på Horn så boardet jeg ferge to for dagen.

Vel over i Anddalsvåg på Vevelstad, så ble det en marsjreise på et kvarter for alle på fergen, som samtlige skulle videre med neste ferge fra Forvik til Tjøtta. Regnet bøttet ned enda kraftigere og jeg holdt meg inne på hele den tre kvarter lange overfarten. 

Vel fremme på Tjøtta, så løyet været noe - men ikke nok til at jeg prioriterte å dra innom den russiske krigskirkegården som ligger der, med tusenvis av omkomne russere. Over 2000 av dem døde da britiske fly skjøt i senk gang fangeskipet DS Rigel, rett utafor kysten på Tjøtta. Over 2500 mennesker omkom da Rigel sank - omtrent dobbelt så mange som i Titanic-ulykken!

Kuene på Tjøtta lot seg ikke affisere av hverken krigshistorien eller alle turistene, som måtte snirkle seg forbi kuer i feriemodus.

Rett før Alstadhaug, så kjente jeg at jeg burde vært på toalettet - og sannelig åpenbarte det seg ikke en dass - på selveste Petter Dass-museet. Det kostet 100 kroner å gå inn, så jeg droppet det, men fikk vært på do og kikket en tur innom den gamle kirka der Dass regjerte på 1600-tallet. 

Før jeg ruslet tilbake til bilen, så svingte jeg innom tunet utenfor kirka. Ikke for å kjøpe håndverk og lokale tekstiler, som de stolte solgte der, men for å ta med meg en geocache til. Jeg rotet litt rundt mellom to røde bygninger, og prøvde å gjøre det så diskret som mulig i folkehavet av Dass-interesserte turister. Jeg fant den til slutt og kunne logge min andre for fylket!

Mot Sandnessjøen begynte tåka gradvis og lette, og øst for meg åpenbarte deler av de syv søstre for meg. Majestetiske tinder, men det hadde nok vært enda mer majestetisk hvis det hadde vært klarvær.

Fremme i Sandnessjøen, så hadde jeg plutselig glemt at det var søndag - men kom på det raskt da jeg kun møtte stengte dører. Jeg fikk fylt på litt diesel på Shell, og kjørte en runde gjennom byen. Planen var videre mot Nesna, men etter noen tips på Facebook, så valgte jeg å kaste meg på ferga til Dønna. Været var i ferd med å lette og regnet hadde stoppet. Solstrålene penetrerte forsiktig skylaget, og en rekke topper åpenbarte seg vestover. Jeg kom ganske akkurat, og ikke mange minutter senere hadde jeg betalt blodpris for den 20 minutter korte overfarten.

Senere skjønte jeg at jeg har gjort en kardinaltabbe på de fergeoverfartene hvor jeg har kjøpt billett innendørs. Jeg har alltid sagt 1 bil og 1 person, men skjønte da jeg returnerte senere på dagen at sjåfør er inkl i bil - så 1 person ville her si i TILLEGG. Flere 50-lapper i løpet av turen i dass (Petter?) altså. Hrmf, som Langbein, i følge den norske oversetteren, sier.

Nok om det. Spist er spist. Fremme på Dønna ville jeg se mest mulig av øya og tok første til høyre etter fergeleiet. Det førte meg på en smal grusveg langt innover mot noen naust. Jeg fikk knapt snudd, men skjønte fort at denne øya var noe helt, helt spesielt. For en fantastisk natur!

Som med Vega, så ble jeg igjen imponert over hvor stor øya var. Jeg kjørte flere kilometerlange stikkveier fra hovedveien, og stoppet flere ganger bare for å ta bilder. Rene fotosafariet!

Jeg nærmet meg nordspissen av øya, og tok stikkvegen til Rolvsvåg - som var siste utpost vestover. Klokka nærmet seg fire, og jeg hadde ikke spist siden frokosten før seks. Jeg fant ut at jeg skulle raste og lage meg middag med panoramautsikt mot et av Norges største lundefjell på majestetiske Lovund, som faktisk også huser ca 300 fastboende. Litt av noen kulisser for en enkel pølsewok!

Etter middagen kjørte jeg tilbake den samme veien som jeg kom, og hadde tenkt meg videre sørover fra øya og til Herøy. Det hadde jeg blitt tipset om at det skulle være vakkert, men da jeg nærmet meg Dønnas administrasjonssenter, tettstedet mitt i hjertet av øya, med det flotte navnet Solfjellsjøen, så veltet grå masser og vegger av regn igjen inn over øysamfunnet. Ja, sånt er været nordpå, det skifter fort. Akkurat som hjemme forøvrig.

Gode råd blir dyre. Skal jeg ta sjansen på å dra sørover igjen og campe i øsende regnvær? Yr spår sol, men så kommer det regn. Tar de feil igjen? Jeg ser på klokka, og innser at hvis jeg tråkker gassen i bånn, så kan jeg rekke 18-ferge med minst mulig margin. Jeg møter bilene fra ferge knappe kilometeren igjen til fergeleiet, men da jeg spinner inn, så går porten ned. 18.01! Rakk det itte, gitt.

Jeg gikk inn på kafeeen og kjøpte meg en kaffe og en kuleis med to kuler - krokan og pistasje - som jeg nøt med andakt. Det første jeg har kjøpt ute på turen hittil. Det ligner ikke meg å være så fornuftig, men greit å spare litt på det man kan på en slik budsjettur son uansett kommer til å koste en del i drivstoff og fergebilletter.

Tilbake i Sandnessjøen var det bare å koste videre mot Levang fergeleie. Da jeg nærmet meg innså jeg at det ikke gikk noen ferge før tjue over ni, og klokka var bare ca åtte. Jeg kom i ensom majestet inn og parkerte UF'en først i køa. Over en time å slå ihjel! Nå kan jeg fiske!

Jeg monterte opp stanga og satte på en av de nye sildeslukene jeg hadde kjøpt på Biltema. Var det bare ræl eller funker slikt? På andre kastet trodde jeg at jeg hadde truffet bunnen, men jammen sprellet deg ikke godt. Jeg dro opp en pen fisk, som jeg måtte ha hjelp til å identifisere. Det viste seg å være en helt ordinær sei, men ikke bare ordinært det. Første fisk på turen på andre kastet må sies å være bra uttelling. Kveldsmaten reddet! 

Jeg kakket den i bakhodet med knivskaftet, tok ut kroken og vommet den umiddelbart i fjæra. I det jeg stod på huk der, rett nedenfor bilen og fergeleiet, så kom bil nummer to kjørende. Jeg skottet opp og så en sølvgrå Saab med to kajakker på taket. Ut steg en svenske som umiddelbart kikket ned på at jeg stod og renset fisk, og han ble nysgjerrig på hva slags fisk det var. Makrell, svarte jeg. Totalt skivebom, skulle det vise seg.

Jeg prøvde et par kast til, men plutselig traff jeg bunn på ordentlig. I forsøket på å få løs gullsilda, så forsvant hele skiten på havet, og med bare tom sene igjen luntet jeg opp de tangglatte steinene mot Mazda'n. Svensken hadde satt seg i bilen igjen sammen med frua, men steg ut for å skravle litt da jeg var ved bilen igjen. Det viste seg at de hadde kjørt straka vegen fra Trollhättan, og altså holdt E6 fra Uddevalla til Mo i Rana. Kun med ei ørlita pause i Trondheim. Nå var de passe utkjørt, men entusiastisk for å påbegynne et par ukers padling langs Helgelandskysten. Han hadde også med stang, og så frem til å prøve den fra kajakken.

Jeg dro frem gode manerer og kokeapparatet fra Biltema, skrøt av svenske gründere som gjorde butikk av å selge billige bildeler og annet skrap, og bød dem på pulverkaffe. Dama takket ja, mens gubben så mest frem til å parkere bilen og ta seg en medbrakt klunk med whiskey.

Vi skravlet videre på ferga, der han stod på dekk og var fra seg av beundring for naturen. Kunne ikke nekte på det. Sola stakk også den igjen og det så det til å bli et riktig så fint nattevær.

Jeg ønsket svenskene lykke til med turen og god ferie, før kveldens siste tilkailegging var et faktum, og arbeidsdagen endelig endt for mannskapet.

Jeg dundret på videre fra Nesna, vel vitende om at jeg ikke kom lengre enn til maks neste fergeleie, for siste ferge var gått for dagen. Inn mot høye, snødekte fjell og inn i Rana kommune. Det er ingen ferge over Sjonafjorden, så dermed ble det en lang ferd rundt denne, men du verden - igjen - for en natur. Her var det både fjell og fjord ad mas. Et par tunneler på nesten 3 km ble også forsert. Jeg kjente jeg begynte å bli trøtt. En begivenhetsrik dag som begynte før seks, men ei god seng hadde fristet nå. Jeg var innstilt på telt på campingen ved fergeleiet.

Men før jeg kom dit måtte jeg stoppe på utkikkspunktet rett etter Stokkavågen. En haug med tyske bobiler hadde parkert der for natten og fikk med seg solnedgangen til kvelds. Jeg ruslet opp på en høyde overfor parkeringen og filmet og tok bilder. Igjen så jeg Lovund under fjerne og mange av de andre fjellene jeg også så fra Dønna.

Videre mot Kilboghavn åpnet det seg nye majestetiske fjellformasjoner vestover. Jeg hadde nok med å holde bilen på vegen, så fint var det. Øyelokkene var snart like smale som riksveien på noen av partiene.

Plutselig så jeg et skilt om en camping og svingte opp. En trivelig branne satt i TV-stua og kunne tilby meg hytte for en god pris. Jeg synes 690 var dyrt for et døgn, men var for trøtt til å velge det bort for nok ei natt med knott i telt. Jeg slo til, kokte meg sei til kvelds - som jeg maulet med Hattings pitabrød ved siden av. Kun litt salt i kokevannet. Skikkelig nam, og ikke minst tilfredsstillende med egenfisket sei.

Etter kveldsmaten hadde klokka bikket tolv, og jeg unnet meg en lengre og deilig dusj på stedets noe nedslitte sanitæranlegg. Tilbake i hytta nøt jeg noen minutter av utsikten før jeg trakk inn og krabbet ned i posen.

Nå blir det en velfortjent natta søvn, med mange fantastiske naturbilder ferskt i minnet. For en landsdel. For et land vi bor i!

E du nord?

Litt før klokka seks våknet jeg jammen meg i hytta i Aldersundet. Nei, pokker heller om jeg skulle begynne dagen så tidlig, så jeg dyttet de to voksdottene som skaper nattefred enda lengre inn i øra, for å prøve å holde ute de verste av de morgenkåte måkeskrikene. Det funket, og neste gang jeg så på klokka hadde den bikket åtte.

Jeg så for meg en rolig morgen med en bedre frokost på hytteverandaen. Jeg hadde til og med ei baconpakke på kjøling. Hyttekjøleskapet hadde forøvrig en fryseboks, så jeg benyttet også muligheten til å få frosset igjen kjøleelementene.

Som mye her i nord, så styrtes også min morgen litt av fergetidene. Jeg sjekket rutetabellen Kilboghavn - Jektvik, og skjønte straks at hvis jeg ikke skulle måtte vente ei god stund, så måtte jeg rett og slett få rævva i gir. Jeg tok morgenstellet, og vasket over gulvet - pakket bilen og dro. Frokosten fikk bli i fergekøa. Jeg beregnet å være på fergeleiet ti minutter før avgang, og håpet det skulle holde for å komme med.

Jeg rakk det med et kvarters margin, og rullet inn bak en sveitsisk campingbil, som jeg har sett og delt fergesalong med flere ganger underveis på turen. Noen folk eller biler merker man seg. 

Jeg husker jeg hadde slike opplevelser også som barn, da jeg som nevnt tidligere "samlet" på bilnummer. Spesielt husker jeg en sommerferie på vestlandet da jeg så en bil skiltet i Israel flere ganger på turen. De hadde også lagt merke til den norske familien med en gutt med hvitt hår og hockeysveis, som satt uten belter i midtsetet baki, for å få best mulig arbeidsforhold for bilnummernedskrivelsene.

Jeg tok opp noen Hattings-pitabrød som hadde blitt med fra fryseren på Øijordet. Sånne holder jo en evighet, så Gudene vet hva slags E de putter i deigen. Kombinert med sprutflaska (ikke spritflaska, som var autofullfør-forslaget på telefonen!) med bringebær ble det en rask men grei frokost. Bilene begynte å fylle seg opp i begge felt.

Så dukker jammen nok en gammel gjenganger av en bil opp i fila ved siden av meg. Det var et dansk par med en liten baby, som jeg hadde ferget med på begge overfartene før Sandnessjøen, og attpåtil vært kun rett bak. Artig, tenkte jeg. Vel vitende om at de antageligvis hverken la merke til eller syntes det samme var eller hadde vært artig. Jeg har vel noen sære greier jeg synes er artig, og å se samme campingbilen flere ganger igjen i løpet av en ferietur er en av disse (nøøøørd... host! kremt!).

Ferga la til kai, og alle bilene kom seg trygt om bord. 200 kroner kostet denne overfarten til Jektvik, som estimert skulle ta en time. Jeg overhørte billettøren snakke med en mann på nabobordet at det hadde vært helt Texas sørgående i går kveld. Så mange biler skulle med på ferga, som kun tok et 30-talla biler, at flere måtte vente en og to runder (kun èn ferge i drift, så en runde er da snaut 2 timer). Man skjønner hvorfor fergetidene styrer mye i nord, da. Kontrolløren var lokal, men hadde selv aldri på over 40 år tatt neste ferge på ruta. "Jeg har lovd meg selv at jeg aldri skal stå i fergekø!", sa han på kav nordlending og skratter.

Jeg begynte å tenke på teksten fra ei Kari Bremnes-låt, og satt i salongen resten av overfarten og sang den inni meg, mens jeg kikket litt på mine medpassasjerer, og fabrikkerte historier om hvem de var, hvor de skulle og hvor de kom fra. Sånt har jeg alltid også hatt en fascinasjon for. Ja, så lenge jeg kan huske.

Det e ikkje alltid det går

sånn som du hadde tenkt

Det e ikkje alltid du når

den ferga du kunne ha trengt

Du ser bare lysan derute

på vei tel et anna sted

og du som va fire minutter ifra

en ny begynnelse

E du nord i landet da

har du meir enn ei ferge å miste

(Fra sangen "E du nord" av Kari Bremnes)

Skipper og hjelpemann la elegant til i Jektvik, og da var det bare å komme seg videre til neste fergekai. Heldigvis bare ei siste ferge igjen langs kystveien. Dette var imidlertid midt i lunsjtiden, og arbeidsrommet fergeansatte er også regulert av arbeidsmiljøloven, og skal ha sine pauser. Så samtidlige biler stod å så på ferga i godt over en halvtime, før vi alle kunne kjøre om bord. Skulle ikke forundre meg om kapteinen kikket ut på køa bak gardina, fikk en faen i seg - og sa til hjelpemannen; "Vi tar en skvett kaffe til!"

Endelig kom vi oss ombord, og da jeg kjørte i land på Halsa, så svingte kystveien seg langt innover i landet igjen. Det er en vill natur her oppe, både langs kysten og inn i landet.

Nå var det heldigvis ingen fergetider å ta hensyn til lengre, for jeg hadde på sett og vis slått fra meg Lofoten i takt med at regnet eskalerte og jeg leste på nett om lange køer og flere som måtte vente til neste avgang også dit.

Jeg stoppet opp ved utsiktspunktet mot Svartisen. Temmelig majestetisk. Båten som fraktet turistene nærmere hadde også tydelig mye å gjør, for der køet det opp med mellomeuropeere i hopetall.

Jeg kjørte videre innover. Vegen sneglet seg smalt inn langs den bratte fjellsiden, med den grønne fjorden langt nedenfor og tindene med isbreen som klamret seg fast til fjellet på den andre siden.

Jeg tok meg tid til å logge et par nye geocacher langs veien, før jeg entret en av Norges lengste tunneler: Svartisentunnelen, på omlag 8 km.

Med Counting Crows sin "August and everything after" rungende i bilen, og høylytt duett med Duritz fra undertegnede, så gikk ferden som en drøm, tross at regnet nå tok seg kraftig opp.

Jeg begynte å bli sulten, og tenkte å stoppe for en sen lunsj i Ørsnes. Der regnet det så kraftig, at jeg så frem til å komme meg inn og ta ei pause fra bilkjøringen.

Dessverre så var Ørsnes-senteret ikke noen bedre enn andre sentre når det kommer til cafedrift. Jeg som hadde håpet på ei fiskesuppe, men nei da. Fries, nuggets, burger og en og annen omelett. Ellers takk. Jeg løp ut igjen i styrtregnet, satte meg i bilen og pumpet på videre.

Så, i bakkene før Bodø kommune, så kom selvfølgelig den store sommeroverraskelsen fra Mazda'n. Det hadde jo gått vel problemfritt. Plutselig begynte DPF-lampa å blinke. Krise? Nei, egentlig ikke. Bare fryktelig irriterende. Det skjedde nemlig det samme for 13,000 km siden.

Mazda har funnet ut at de skal bruke den lampa til å varsle om at du må på service, men sier ingenting om at så er tilfelle. Dermed tror folk at de har problemer med dieselpartikkelfilteret, oppsøker verkstedet og de får tilbud om service. Så klart, det finnes en marginal sjanse for at det er noe annet feil med det, men sannheten er at det ikke rekker å sote ned noe filter med min kjøring, og heller ikke på en sånn langtur som jeg er inne i nå. Det kunne også rime med at det var 13,000 km siden sist gang jeg fikk en av de greie folka på Autocenteret Lillehammer til å koble på Pc'n og nulle ut feilen. Han fortalte at han ikke fikk koblet det ut, og sa den ville blinke igjen etter nye 13k. Så nå skjedde det altså. Rett før Bodø.

Irriterende nok, selv om jeg vet at det ikke er noen større operasjon enn at jeg må huke tak i en lærd på et Mazdaverksted i byen og få han til å nulle det ut en gang til. Tviler dog på at se gjør dette gratis, som er et privilegium for gode kunder hjemme på Lillehammer. Det er et tastetrykk på PC'n.

Smått irritert bare fordi det nå blir noe ekstra, så peiset jeg på mot Bodø. Da jeg passerte Saltstraumen, så ble jeg fascinert av de sterke strømningene under den gigantisk, høye brua. Tyskeren stod allerede skulder mot skulder langs bredden og prøvde lykken, og det var ikke snakk om at en japansk flerbruksbil med elektronikkfeil skulle finne seg en parkeringsplass blant svære, tyske bobiler med elgklistremerker, skandinaviske flagg og medbrakt, tysk proviant på dashbordet. 

Samme kunne det være. Da bare fartet jeg videre mot Bodø på tom mage. Lunsjen i Ørnes hadde kokt bort i dårlige alternativer. Etter det hadde jeg i tillegg fått opp blodtrykket pga lampefeilen. Nå måtte jeg få meg noe å spise.

Jeg fulgte GPSen helt inn mot sentrum og satte på et tilfeldig interessepunkt. Moloveien kafé eller noe slikt.

Hele Bodø sentrum lignet mer en stor arbeidsplass, for det var noe overalt. Tydeligvis mange dosere i refleksvester som ikke hadde tatt sommerferie enda, eller var jagd ut i sommerjobb av foreldre eller kjærester, som ikke lenger orker å finansiere festivalsommeren eller all Nordlandspilsen de skal tylle i seg fremover.

Jeg parkerte i Moloveien, men hele stedet så stengt ut. Jeg parkerte og gikk en runde i byen. Gatekjøkken, kebab og pizzeria. Jo, det har vi på Lillehammer også. Jeg hadde lyst på fiskesuppe. Det måtte vel Bodø klare å levere?

Litt i villrede satte jeg meg inn igjen i bilen og kjørte litt ut av sentrum igjen. Kanskje det dukket opp noen spisesteder der? Neida. Kun Europris, TOYSRUS og Power. Jeg er tilgjengelig for reklameoppdrag her altså, hører du Terje Høili?

Plutselig skimtet jeg noe svart og gult foran meg. Tror du ikke jeg hadde funnet Aspmyra! Jeg fikk holde sulten litt til. Jeg måtte jo ut å ta bilde av en tom fotballstadion. Det gir jo mening. Eller?

Nå holdt sulten på å gå over til rent sinne, så jeg kjørte inn igjen i sentrum og parkerte på nytt. Nede ved brygga må det jo være noe? Og jo visst, Bryggeriet åpenbarte seg da jeg krysset asfaltplassen med alle klinebenkene, på andre siden av et av mange kjøpesentere og det som måtte være biblioteket? På en benk satt tre gutter og røykte på ei diger vannpipe. Flere steder hadde jeg sett løse fugler. Bodø trekker tydeligvis til seg andre enn bare ferierastløse totninger.

Jeg gadd ikke se på prisene, men så det stod fisk på skiltet utafor. Plassen så ut som en semi-formell sjømatvariant av Egons. Greia var at du måtte finne deg et bord, bestille ved kassa og betale der og da. Ok, greit.

Jeg tok det første bordet jeg fant rett ved døra mot uteserveringen. Temperaturen var god, og regnet hadde sluttet opp, så jeg kunne sitte ute. Jeg gikk inn, klasket menyen på disken og bestilte ei nord-norsk fiskesuppe til en kvart tusenlapp. Utmerket. Og isvann.

Noen minutter senere stod suppa på bordet sammen med ei egen flaske med isvann. Bra! Volumet på suppa var vel ikke all verden for en sulten villtotning, men smaken var det ingenting å si på. Deilig smak og deilig, kremet konsistens. Masse god fisk, reker og deilige grønnsaker. Pent dandert. De kunne gjerne brakt brødet ved siden av selv og funnet på noe litt mer kreativt enn et ferdigkuvert med Soya-smør, men ok. Jeg er en enkel mann som har levd på middager tilberedt på kokeapparat før på turen, så da ble dette en kulinarisk lekkerbisken.

Hva nå? Været begynte å lette, og vestover i havgapet så det aldri så blått og fint ut. Ville jeg rekke ferga til Lofoten som gikk kvart over seks?

Før jeg gikk fra restauranten kom jeg på at jeg skulle sjekke hotels.com. Etter ti opphold, så hadde jeg nå en gratisovernatting coming up der - bare jeg holdt meg til maks 850 kroner.

Og der, midt foran meg lyste det svart mot blått telefonlys: Kjerringøy! Hamsun og Wassmo-land. Jeg er fuckings Dina! Familierom med frokost for 700 kr i natt. Kun 1 rom igjen. Og hotels.com betaler. Jeg bestilte umiddelbart!

Jeg kastet meg i Mazda'en, plottet inn kjerringøya på TomTom'en, og la i vei. Ny ferge. Kun en ørliten tur på noen hundre meter. 150, spenn, sier du? Jaja, ingen vei tilbake. Kjerringøy it is!

Nok en gang et stykke natur som tar pusten i fra en østlending, som hittil har syntes at Venabygdsfjellet har vært passe majestetisk og grandiost. Akkurat, ja.

Jeg parkerte utenfor Kjerringøy bryggehotell og spaserte inn. I resepsjon hadde de fått inn bestillingen alt, gjort for under en time siden. Jeg spurte hvordan slike bonusovernattinger fungerte, men han hadde aldri hørt om det. Så vi får se om jeg faktureres i morgen eller om hotels.com har gjort opp på mine vegne. 

Vel inne på rommet innså jeg min flaks. Et hotellrom verdt minst det dobbelte i fellesferien. Hems med to senger, to senger nede, romslig dusj og stor stue med TV, sofa og to stoler - og en balkong med en strålende utsikt. Mens jeg pakket ut gikk været fra grått til klart, og kvelden var klar til å nytes i luksus på hotellrommet!

Etter at jeg hadde innordnet meg og været ble klart og flott, så tok jeg meg en tur rundt områder før jeg satte meg i bilen og kjørte de 2 milene lengst nord på øya. Utsikten langs ruta var så klart fantastisk. Ord blir fattige. Her bor folk med sånn utsikt daglig. Ja, det er værhardt - men for en bonus!

Langs turen nynnet jeg fortsatt på Bremnes, og tok meg i og fundere på at de så klart måtte gi enorm musikalsk og lyrisk inspirasjon og bare være i dette landskapet.

Før jeg visste ordet av det kom jeg over et stedsnavn langs veien som mer eller mindre bekreftet nettopp det - Låter!

Landskapet er låter i seg selv her oppe. Heldigvis kom også finværet for en kveld. Som a Kari sier det videre i sangen

E du nord i landet da

ska du bare la mørket råde

Førr en kveld, en kveld

trekkes teppet fra

og det kommer et lys av guds nåde

e du nord i landet da

Nå har klokka bikket midnatt med god margin, og sola står vakker rødoransje over fjellsilhuettene i horisonten.

Det er et første for alt. På en av fergeturene først på dagen krysset jeg visst nok polarsirkelen i regn, og nå får jeg oppleve midnattssola for første gang.

I kveld ble teppet virkelig trukket fra på Kjerringøy - og jeg, jeg var i nord da!

En gryende forelskelse

Kjerringøy, altså! For ei perle! Og for et sted det var jeg overnattet. De deiligste senger, og jeg våknet ikke før klokka faktisk ringte klokka halv ni. Jeg hadde satt på alarmen, fordi jeg hadde en mistanke.

Jeg hoppet i dusjen, og stakk ned for å ordne meg frokost. Den nøt jeg ute sammen med utsikta.

Jeg burde bare blitt til utsjekk klokka 12, og brukt dagen på øya i det nydelige været - for det skulle bli dårligere utpå dagen i følge yr. Rastløs og sugen på flere eventyr pakket jeg imidlertid sakene, og sjekket ut rett etter frokosten.

Og som jeg i grunn tenkte, alt var betalt og ordnet for. Takk, hotels.com. Jeg lovde å spre ordet om Kjerringøy Bryggehotell til alle jeg kjenner sørpå - så da vet dere hvor dere skal overnatte hvis dere er i traktene.

Jeg skrev meg inn i "hytteboka", og pakket UF'en. Stakk innom Matkroken og kjøpte turens første obligatoriske prospektkort, som ble skrevet og sendt fra samme sted. Deretter var det straka vegen til fergeleiet.

Da vi la til på andre siden, så skjønte jeg prisen fra i går: det var såklart tur/retur. Eneste muligheten å komme seg fra øya med bil er med den ferga, så det var jo logisk nok at de sparte seg for halve jobben med billettsalg.

Hvor skulle ferden gå i dag? Jeg hadde tenkt lenge, men ikke funnet noe godt svar. Første planen var dog å oppsøke Mazda-verkstedet i Bodø for å høre om de kunne tilbakestille DPF-lampa.

Nei, der var det ikke noe service å få. Tre sure karer satt på hver siden data og knottet da jeg kom inn. De tittet kort opp på den rare, skalla søringene, før blikket falt ned på skjermen. Ett øyeblikk sa den ene, før den andre tjue sekunder etterpå så; værsågod. Ole, Dole og Doffen på jobb, altså, tenkte jeg - men tredjemann forble taus. 

Jeg forklarte min sak, men det der ville bli vanskelig. De måtte sette opp en time. Jeg prøvde å si det var snakk om to tastetrykk på en PC og maks. to minutters jobb, men til ingen nytte. Time på slutten av dagen eller aldri! Det ble aldri...

Jeg svingte innom NAF, og møtte en blid kar der som så klart kunne se på det. Kjørte bilen inn, og han koblet til utstyret - men fikk ikke opp noen feilkoder. Så da var den saken biff! Resten av turen går med blinkende DPF-lampe.

Jeg kom meg ut av Bodø, og før jeg rakk og tenke hvor jeg skulle, så var jeg alt i Fauske.

Jeg stoppet på en bensinstasjon. Skulle jeg farte nordover E6 mot Narvik og videre ut til Lofoten? GPS viste litt over 5 timer til Svolvær. Eller skulle jeg begynne hjemreisen tidligere enn planlagt og heller ta noen alternative ruter hjem? Jeg klarte aldri bestemme meg, og i rene Luke Rhinehart-stil bestemte jeg meg for avgjøre min egen, om ikke skjebne, så reiserute videre, i form at et myntkast.

Det ble sørover, og jeg la ut på E6 mot Saltfjellet.

Kent dundret ut av høyttalerne, jeg sang med og koste meg bak rattet som jeg alltid gjør, men en stor, voksende klump inni meg angret på at jeg ikke tok avgjørelsen selv. Da hadde jeg kjørt videre nordover, tenkte jeg. Skulle jeg snu? Jeg skrudde opp lyden, og prøvde å ikke tenke på det. 

Jeg hadde klatrer opp på Saltfjellet akkompagnert av Sveriges beste band. Skulle jeg dra mot Umeå kanskje? Jeg visste det ville komme en mulighet i Mo.

Det gikk radig over fjellet, og jeg måtte jo for en gangs skyld også gjøre som alle andre - selv om jeg avskyr det som pesten. Jeg svingte inn ved Polarsirkelen. Knipset noen bilder, vurderte en geocache - men for mange folk til at jeg gadd å rote rundt som en tulling på jakt etter tomgods, og kjøpte meg tidenes verste lunsj. Kebabtallerken vegg i vegg med butikken med alle de norske effektene i souvenirbutikken. Hva med å ha norsk tradisjonskost på et sånt sted?

Jeg dundret på videre, og nærmet meg straks dalen med Norges kanskje tøffeste navn, og kanskje den eneste med en skrekkfilm oppkalt etter seg? - Dunderlandsdalen! Gudbrand blir liksom ikke like spenstig.

Det gikk tidvis sakte ned gjennom Dunderlandsdalen, fordi dosere var i sving med å bygge en ny strekning på E6, som sikkert både ville bli rettere og bredere. Ikke ett år for sent! En av Norgeshistoriens verste trafikkulykker skjedde nettopp der for en god del tiår tilbake.

Før Mo satt jeg fortatt og irriterte meg for at jeg ikke var på vei nordover mot Narvik. I tillegg var jeg også full av anger for at jeg hadde smelt av 130 kroner på noe helt ubrukelig føde oppe på Polarsirkelen, som forøvrig er flyktig og forandrer seg år etter år. Om 13,000 år stemmer det igjen med bysten ved turistfella på toppen av Saltfjellet. Da serverer dem neppe kebab der!

Nu vel, livet er for kort til å angre. Angrer man, så ender man opp på å angre på det igjen - som Søren Kierkegaard ville ha sagt.

Før jeg rakk å angre på at jeg angret meg, så brøt jeg ut i spontan latter helt alene i Mazda'n, da jeg passerte et skilt som fristet med servering. Navnet? Bimbo! Bimbo til lunsj, det hadde kanskje vært bedre enn kebabtallerken? Eller? Ikke nok med det, men hun bød også på overnatting. Jeg kjørte forbi.

I Mo hadde jeg valget mellom å dra tilbake mot Nesna, eller ta turen inn i Sverige. Ubesluttsomheten tok igjen kontroll, og jeg var long gone sydover på E6 før jeg klarte bestemme meg. Mosjøen neste. Samme reisa. Muligheten til å dra ut igjen til Sandnessjøen var tilstede, men igjen hadde jeg passert med god margin før jeg hadde klart å bestemme meg. Værmeldingene var like dystre overalt. Regn, regn og atter regn. Skulle jeg bare dra hjem? Lenge før tida?

Hvorfor ble jeg ikke bare igjen på Kjerringøy? 

Jeg kjente på et savn. Et savn du får når du møter det som kan være din store kjærlighet, og så forsvinner hun gjennom fingrene dine før du får summet deg. 

Litt den samme, stormende forelskelsen kjente jeg litt på. 

Jeg hadde møtt henne noen få dager. Kjent hennes tårer, følt hennes smil. Hatt henne nær meg, blitt ført i hennes armer over åpent vann, sett henne naken, sett henne så gjøre seg usynlig. Skulle jeg ikke få se henne igjen? Tårene rant fra himmelen og mine vindusviskere tok for alt de bare kunne. 

Jeg skrudd opp volumet på musikken. Nærmet meg Trofors, men var fortsatt for dypt inni Kent sin musikk og tankene om henne til å tenke på tvillingene som gjorde den bygda kjent. 

Jeg snappet ut av forelskelsens tanker og kjørte innom Trofors. Ja, vel. En Coop, en frisørsalong og en togstasjon. Tok en U-sving, og ut på E6 igjen.

Jeg måtte bare se henne igjen! Jeg klarte ikke tanken på å dra videre uten å få gitt henne et siste blikk. Jeg vet det aldri kan bli oss to, men jeg vil høre din pust, kjenne din nærhet, se deg igjen. 

Nordlandskysten!

Bruset i mitt hjerte like sterkt som bruset fra deg. De bratte tindene som duvet til værs fra deg, og de dype, mørke havene. Sol og regn, tåke og blå himmel. Og knott. Masse jævla knott.

Rett etter Trofors tok jeg farvel med E6, og jeg kjente en glede over å snart få se deg igjen! Fjell og skog alene gir meg egentlig ingenting. Det ser stort sett likt ut over alt. Men havet. Kysten. Mitt hjerte svulmet. 

Jeg tok mot Brønnøysund, plassen jeg passerte på lørdag. Jeg hadde forlatt Kjerringøy med et savn. En lengsel. Jeg hadde forlatt Dønna og Vega med den samme følelsen. Nå endelig. Tilbake til det jeg aldri burde forlatt. Kysten! Nordlandskysten! Helgelandskysten! 

Jeg skimtet henne igjen i form av en fjord, da jeg hadde kjørt over nok et fjell på den sørlige delen av Lomsdal-Visten, som er den svære nasjonalparken og ødemarka som ligger mellom kysten og E6. Der Lars Monsen rotet seg bort i en episode.

Noen tunneler, og der var du. Jeg kjente pulsen slå raskere, og nærmet meg mer av deg. Til alt overmål så jeg solstrålene bryte skylaget. Jeg angret ikke lengre. Jeg hadde gjort det lurt og besøke deg igjen.

Jeg svingte innom en campingplass rett før Brønnøysund og sjanset på hytte, men gubben som drev stedet bare lo. "Nei, da må du være tidligere ute, gutt!", sa'n, mens han presse tunga mot snusen for å frigjøre litt ekstra juice.

Ok, vel, jeg reiser videre. Det hadde gått en del timer siden den begredelige lunsjen, og jeg var sugen på middag. Jeg hadde alt medbrakt, men ville gjerne også finne et sted for natten. Jeg kjørte innom Brønnøysund igjen. Været hadde plutselig lettet, selv om Yr spådde nedbør.

Jeg tenkt på en spesiell. Skulle jeg nå nettopp henne, så måtte jeg forte meg a for hun ventet ikke. Jeg kjørte det remmer og tøy holdt mot Horn, for tredje gang på turen. 

Hon vinkar gjenom ett fönster

Hennes mun er som ett sår

(J.Berg; fra Kents låt "Cowboys")

Porten gikk ned, og hun la på svøm over havet på vei til Vega. Jeg satt igjen i Mazda'n og så henne forsvinne. 

To timer å vente på siste ferge. Det kunne være forskjellen mellom sol og regn. Skulle jeg vente på henne?

Jeg dro. Uten å si farvel

Jeg kjørte sørover på RV 17, samme strekningen som jeg hadde kommer fra på lørdag formiddag. Jeg kunne rekke fergen fra Vallersund med god margin, men hadde lyst til å bli i Nordland. Hadde jeg tatt fergen, så hadde det fort blitt Trøndelag. 

Jeg var litt trøtt. Litt sliten. Litt sulten. En dag med masse kjøring. Vekk fra noe jeg har blitt veldig glad i, men så tilslutt tilbake i hennes armer. 

Et stykke før fergeleiet, så oppdaget jeg et skilt til Bjørnvika. Tre kilometer ut mot havet. Kunne dette været stedet hvor hun åpenbarte seg for meg igjen?

Jeg svingte inn, og kom til en flott liten perle lengst inn blindveien. Tre campingbiler stod linet opp, og hyttene var utleid. Men min søken var over. Jeg betalte 150 kroner for å sette opp telt og få tilgang til dusj og WC.

Pakket ut, satte i gang å lage enkel middag - og prøvde desperat å vifte vekk mengder med knott. Som om jeg ikke har klødd meg til blods før. Blir det virkelig ei natt i bilen allikevel, mens teltet står tomt?

Jeg spiste middagen lengst ned ved brygga, men knotten, eller hva slags blodtørste småfluer det er, fulgte etter.

Etter maten spaserte jeg en tur langs en grusvei som gikk videre fra campingplassen og rundt bukta.

Helt knyst. Vindstille. Jeg hadde trodd hun skulle være mer stormfull. Vel har det sprutregnet, men vinden har ikke vært i nærheten av den hjemme på Vingnes.

Kunne hun ikke blåse opp litt, og jage vekk fluene. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske meg mer vind!

Vel tilbake på campingen, så tok jeg sjansen etter en tur på servicehuset - jeg la meg i teltet.

Så får vi se hvor mange nye stikk jeg har når jeg våkner i morgen, forhåpentligvis med hennes brus i teltet - og ikke fluenes!

Vi får en siste natt sammen før jeg må forlate deg i morgen, kjære Nordlandskysten. Kjære Helgelandskysten

Et siste kyst

Round here she's always on my mind

Round here we got lots of time

Round here we're never sent to bed early and nobody makes us wait

Round here we stay up very, very, very, very late

(Adam Duritz)

Jeg våknet ved seks-tiden av lyden bølgeskvulp og måkeskrik, som fylte øregangene i stedet for vokskulene jeg hadde dyttet inn tidligere på natt. Jeg hadde hendene langs siden nede i soveposen, godt gjemt for de sugelystne småfluene.

Jeg hadde dratt hele soveposen over hodet, og pustet gjennom en liten åpning. Det funket godt mot flua, selv om det ble noe tett og varmt.

Seks? Seriøst! Jeg sovnet vel ikke dør over ett. Jeg åpnet posen, snudde meg rundt og lokaliserte vokskulene. Lyttet litt ekstra og konkluderte med at det iallefall ikke regnet ute - så da skulle jeg jammen nyte morgenkvisten litt lengre. Jeg sovnet umiddelbart etter det ble stille, og våknet ikke igjen før etter halv ni.

Etter en morgenvask og et par nikk til mine tyske naboer, tok jeg frem frokosten, og skulle kose meg med den ved en av de utsatte parkbenkene på plenen nedenfor teltet. Da åpnet himmelen seg, og jeg kastet alt inn i bilen og startet full nedrigg.

Med alt pakket og klart, så inntok jeg frokosten i førersetet. Nordlandsk kjøttpålegg på polarbrød.

Jeg hadde havet ikke langt fra min side, men fikk plutselig øye på en annen krabat så var enda nærmere. En edderkopp hadde i løpet av natta klart å spinne et svært nett foran frontruta. Kanskje han så sitt snitt til å fange en del av småfluene jeg hadde fått inn i bilen i løpet av utpakkingen i går kveld?

Dessverre ble gleden kortvarig, da sjølveste dodraugen dro ned hele nettet med edderkopp, og bar hele ekvipasjen, inntullet i et krøllete tørkepapir, bort i søpla til et nytt liv på søppelhaugen. Kanskje kunne han spinne et nytt nett der og fange en fraggel?

Jeg spiste ferdig, startet UF'en og spant av gårde. Ingen planer for dagen, som alltid, så spent på hvor dagen skulle bringe meg. Jeg kjørte mot fergeleiet uten å sjekke tidene, og endte opp med å få rikelig med dødtid før ferge kom. Været hadde virkelig dratt på. Vinden jeg savnet i går kveld hadde kommet en masse. Det var hvite topper og regnet kom sideveis. Jeg hastet inn på bryggekafeen og kjøpte meg et kort, en kaffe og en is - av alle ting - og ventet.

Jeg nøt det som kanskje ble turens siste fergetur maks. En gråhåret mann kom bort til meg og gestikulerte et eller annet. Det var den tyske naboen fra campingen, og han syntes nok det var moro at våre veier krysset igjen. Kanskje han også synes sånne tilfeldigheter er artig. Han snakket ikke engelsk, og jeg er særdeles sparsom med å bruke skoletysken. 

Det er ikke mange setninger du er i stand til å bruke i passiar med turister, når du vet at du måtte ty til seriøs smisk, med en egen sang til tysklæreren, for å beholde 2'ern. Jeg er deg evig takknemlig, Karl Arvid med treskoene! Det var trolig takket være deg at fikk jeg generell studiekompetanse!

Vel over på "andre siden", så stod jeg foran et veiskille - bokstavelig talt. Jeg hadde fortsatt til gode å kjøre RV 17 fra Foldereid til Namsos, for oppover kjørte jeg yttersida via ferga Hofles - Lund.

Men så slo det meg igjen at det betød et endelig farvel med kysten. Jeg var ikke helt ferdig med den, og plottet ut Rørvik og Vikna på kartet. 

På vei dit fikk jeg også tatt et par geocacher. En av disse befant seg ved en malstrøm rett før Rørvik. Siden jeg ikke fikk studert Saltstraumen særlig godt i irritasjon over den lampa som hadde begynt å lyse i bilen, så var dette et greit substitutt. Veldig mye mindre enn Saltstraumen, men jeg fikk et inntrykk av kreftene også på Ottersøy.

Regnet hadde avtatt litt i styrke, og jeg fortsatte inn til Rørvik, der jeg oppdaget at de hadde et kystmuseum. Jeg som ikke hadde klart å forsone meg med et farvel til kysten. Her måtte jeg bare inn!

Rett etter jeg hadde parkert overhørte jeg en eldre herremann fra Oslo vest, som i dyp frustrasjon avsluttet en høylytt monolog med ; "... men du fulgte vel ikke med!". Han var tydelig opprørt over et eller annet. Kona satte seg i den digre SUVen med Bærumsskilter, mens Heisann Montebello-mannen forsvant inn igjen i museet. Jeg tok rygg på ham, og tenkte jeg det ikke; da jeg kom inn og skulle løse billett ved skranken, så var fyren allerede i gang med å klage sin nød til hun stakkars jenta på sommerjobb. "Aaaaltså, det er feil! Jeg hørte på en formidling om historien til sildefisket, men det var ikke med noe om tiden etter 1975! For utenlandske turister som hører dette kan de jo tro at det ikke har vært sildefiske etter dette. Det er 40 år siden!". Jenta prøvde å være obligatorisk lyttende og i møterommene. "Jeg skal si i fra til de som har ansvaret for fremlegget", svarte hun litt brydd.

"Bra! For jeg vil ikke komme hit igjen og høre dette igjen!", klarte denne utakknemlige tullingen å si, på ekte Heisann Montebello-vis. I bilen satt kona og gremtes. Jeg møtte blikket til hun jenta i det herremannen spankulerte ut igjen, mens han avsluttet: "ja, jeg måtte bare få sagt det!". Blikket mitt møtte blikket til hun bak disken. Vi trengte ikke si noe, men i løpet av de få sekundene så skjønte vi begge at vi tenkte den samme tanken - for en gjøk! Noen har et større markeringsbehov enn andre. Joda, så klart man skal kunne gi konstruktiv kritikk også til et museumsopplegg, men det får da være grenser. Hva vet jeg, tydelig var konteksten for dette fremlegget sildefiske i perioden 1800-et eller annet og frem til, ja, 1975. 

"En billett", spurte hun? "Ja, takk", svarte jeg.

Hele rundturen i museet til 45 minutter, og jeg ble utstyrt med en automatisk lydavspiller og øretelefoner, så historiene skulle begynne riktig etter hvor jeg var i løypa. Spennende opplegg for en enkel totning, som ikke er så museumsvant som herremannen fra i sted.

Hele historien var flott fortalt. Det var skildringer fra folks opplevelser på havet, enker, fiskere, barn og ventende kjærester. Kysten er fascinerende og nydelig, men kan også være nådeløs. Hardt arbeid og høy risiko, men gevinsten er også høy avkastning. 

Både sosiologisk så vel som teknisk kysthistorie ble formidlet. Spesielt sterkt var stasjonen om hvordan plast i dag ødelegger havbruket. Alt fra mikro- til makroplast. Alle må kildesortere og prøve å forbruke mindre. Vi har alle et ansvar for å unngå at det er mer plast en fisk i havet inne 2050. Skremmende!

Plutselig så jeg plakaten om at én vask av en fleece-genser tømmer den for over 250,000 mikrofiber som går ut med skyllevannet. Én vask! 250,000 mikrofiber! 

Jeg kikket rundt meg, og dro opp glidelåsen på regnjakke for å skjule fleece-genseren jeg gikk rundt i.

Etter tre kvarter var jeg rundt. Veldig spennende, interessant og skremmende. Man blir ydmyk av hele greia, samtidig som man blir ekstremt flau over menneskets handling og oppførsel. Å kjøpe produkter med minst mulig plastinnpakning kan være et lite skritt, og kildesortere plast er et must. Så får vi håpe at de verste synderne, som faktisk er båtfolk rundt i verden som tømmer søpla fra båtene sine på havet, snart fatter at de ikke kan fortsette slik.

Jeg måtte finne en måte å få opp igjen humøret. Jeg takket pent for meg, og gikk ut igjen mot bilen. Skjønt, gikk og gikk. Jeg løp det jeg maktet, for nå var det skybrudd ute!

I bilen bladde jeg i NAF-boka, og la en plan om å kjøre rundt på øya og se. Småveiene ut mot havgapet. Den største forskjellen på øyene i Nordland og Nord-Trøndelag, er fjellene. Der det nord er mer tinder og bratte vegger, så var det på Vikna mer som heier. Runde og små. Som ei kuleløype som lå i horisonten.

Ute i havgapet bodde det folk. Som på Vega og Dønna, så var det her gårder med kuer som dominerte.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk

Folk træng hus og hus træng folk i all si tid

(Ole H. Bremnes)

Været ble lettere jo lengre ut mot havet jeg kom, og jeg tenkte at jeg skulle finne et sted å stangfiske. Svabergene var glatte, så jeg håpet på ei brygge eller ei kai. Jeg kjørte en del rundt på sideveiene, men endte opp med å måtte snu hver gang. Ved hver endestasjon bodde det folk, og alt så litt for privat ut - også bryggene - til at jeg følte jeg kunne stille meg opp å fiske sånn uten videre.

Det var allikevel flott å bare kjøre rundt der og nyte synet av kystlandskapet.

Jeg passerte Garstad kirke. En gammel, slitt og værhard kirke, med kun noen gamle gravstøtter. Den nye gravplassen lå et stykke unna. En stor bauta var reist utenfor kirka. Jeg er ikke religiøs på noe som helst vis, men synes det er veldig flott med kirker som bygg. I tillegg er det fascinerende med så mange skjebner som er samlet på en kirkegård. 

Teksten på bautaen sa i grunn alt som historien og livet her ute på Vikna.

Det var ganske åpenbart at tro var noe som folk her ute ble avhengig av på flere plan. Troen på at alt skulle gå bra. Troen på at ens kjære skulle komme hjem fra havet. 

Rett i nærheten av der kirka stod, så var det en merkelig plass inni ei vik. Det så ut som gamle tretribuner, som et slags gammelt amfiteater ute i havgapet.

Tilbake i Rørvik, så var jeg både sulten og kjei. Skulle jeg finne noe her i styrtregnet, eller skulle jeg kjøre videre slik at turen hjem ikke ble riktig så lang i morgen? For fredagen trenger jeg til klesvask og ompakking, så jeg må være hjemme igjen senest torsdag kveld.

Jeg kjørte vekk fra Vikna, og tok farvel i sladrespeilet. Selv Nord-Trøndelag leverte når det kom til kystlinja og følelsen av å være på øyene. Hadde jeg hatt bedre tid skulle jeg også gjerne besøkt et av de flotte fiskeværene ute i havet utenfor Vikna. 

Jeg kom dessverre for sent for det denne gangen, for båtturen gikk fra Rørvik hver dag kl 10 i fellesferien. Neste gang!

Jeg sjekket rutetabellen Hofles-Lund, som jeg nå var nødt til å ta for ikke å måtte kjøre en omvei tilbake. Så klart! Tre minutters margin i følge GPSen. Jeg hadde altså bare tida og veia - og tråkket gassen i bunn.

På fergeleiet stod alle klare til å kjøre på, og som siste bil rakk jeg det denne gangen - på hekta!

Jeg hadde droppet middag i Rørvik og kjente jeg måtte ha noe mat. Namsos hadde sikkert noe å by på. Kinesisk kunne vært godt nå! Halv annen time langs smale veger i styrtregn og med store dammer i hjulbanen, med påfølgende vannplaning. Skumle forhold, som de digre lastebilene ikke tok mye hensyn til, der de dundret forbi i 80-90.

Kro, stod det plutselig! Jeg svingte inn. Det får duge. Inne satt eieren og assistenten, som jeg mistenker var mann og kone, eller kjærester, på måten de begge satt og var helt inni hvert sitt sosiale medium. Jeg var eneste kunden på lang tid. Tøffe kår å drive kro midt i ingensteder. Det ble fish and chips. Den var litt for raskt ferdig til at jeg tror dette var hjemmelaget. Det blir nok ingen hederlig omtale i NAF-kåringen om Norges beste vegkroer, men det var nok til å mette en sulten lonesome traveller passing through.

I tillegg var verten en hyggelig fyr, som tok seg tid til å snakke og spørre litt. Han stusset fælt på at jeg sa Lillehammer kun var ni timer unna. Han hadde aldri vært der. "Kanskje jeg kjører hjem", sa jeg, da han lurte på hvor langt jeg skulle i kveld. Han virket ikke særlig imponert over det, og fikk brått en bekymret mine over ansiktet. "Det blir litt langt, vel!". Jeg takket for maten og dro, med et "kjør forsiktig!" rungende bak meg da jeg forsvant ut i styrtregnet igjen

Det er så kjedelig å kjøre samme vei opp og ned. Derfor bestemte jeg meg for å ta den ekstra halvtimen det tok å kjøre fra Namsos mot Overhalla, og over igjen til E6 på Grong. Jeg begynte å se etter campingplasser, for kunne tenkt meg hytte i natt. Telt i dette været, med det teltet jeg har, var no go!

Jeg stoppet innom flere steder, men svaret var det samme. Ingen hytter ledig! Jeg tenkte flere ganger på å bare kjøre hjem. Kunne vært hjemme ca 3 på natta uten lange stopp. Men da jeg fylte opp med diesel i Stjørdal, så fant jeg ut at jeg skulle sjekke ut hotels.com-appen igjen. Verdal hotell hadde rom til 800 kr for i natt. Ett rom igjen (jada, bare lureri, jeg vet) og 25% rabatt. Vel, campinghyttene jeg hadde forhørt meg om lå på 600. 200 ekstra for å slippe vask, eget sengetøy - OG få frokost inkludert.

Og ikke minst - nok en overnatting nærmere en gratis bonusovernatting - på Kjerringøy.

Kjør da! Jeg bestilte og var på pletten et kvarter etterpå, og fikk til og med oppgradert fra enkeltrom, som jeg hadde bestilt, til dobbeltrom. Kanskje dama i skranken skjønte at jeg skulle ha med meg noen til sengs i natt: minnene om kysten! 

I morgen blir det retur til Lillehammer, med mange gode minner, opplevelser og bilder i bagasjen.

Så blir det bare å glede seg til ny tur til helga sammen med de de små gullungene mine - men en bit av hjertet mitt har jeg lagt igjen på kysten, både Nordland og nå også i Nord-Trøndelag. Vi ses igjen!

Æ vil hør havet, og æ vil plant trær

og vil kjenn at æ lev

æ vil vær der livet lev

æ lengta hjem, æ lengta tebake

bort fra stress og flystøy

æ lengta hjem, æ lengta tebake

hjem te dæ, Kjærringøy

(Magnus Eliassen, "Maskinisten")

Hjem

Så kom jeg meg tilbake til Innlandet. Tilbake til gjennomsnittsmålinger over 9 km med 70 km/t-grense på rette flåer. Tilbake til milevis med skog. Tilbake til veier som var minst like dårlige som i nord. Tilbake til mitt liv. Mitt hjem.

Dagen startet på hotellet i Verdal med en sen frokost, for i dag trengte jeg virkelig ikke stresse. Hjemreiser er alltid vemodig etter slike turer. Mange sier borte bra, men hjemme best. Joda, det er godt å komme hjem igjen. Men jeg liker meg godt borte. På tur. På måfå.

Jeg kjente på savnet av den kysten jeg hadde forlatt i går. Samtidig kjente jeg også savnet av de to jentene mine, og gledet meg over at ferien tross alt bare var mitt over halvveis, og at vi skulle videre på ny tur allerede lørdag.

Allikevel er der tungt med hjemreiser. Langt hjemmefra, og du vet du må kjøre 5+ timer bare for å komme hjem. Hjem til et sted som ikke er ditt. I mitt 41. år så er jeg fortatt en leieboer. Både jeg og barna trives veldig godt på Vingnes, men det er ikke vårt. Jeg kjenner veldig på at jeg skulle slått rot, mye fordi jeg selv satte pris på å vokse opp et sted der røttene satt dypt i bakken. Men så er det jo slik i 2017 at catch 22 forblir at man ikke får lån til å komme innpå et kjøpemarked når man er enslig, har to barn som koster, bil og andre faste utgifter bankene legger inn i sine kalkulatorer. Kanskje det var i Verdal jeg skulle ha levert Lotto?!

Men heldigvis er det bare i mitt hodet dette er et problem. Barna tenker ikke sånn. For barna er dette heme. De har ingen formening om eie eller leie. De vokser opp der foreldrene til en hver tid bor. Barna mine har til alt overmål to hjem som er høyst midlertidige fordi både mammaen og jeg leier. Sånn er det for mange, og barn lever i nuet og vet å sette pris på det slik som de har det. Kjærlighet, omsorg og mat på bordet. Primærbehovene er dekket. Og er det ikke litt typisk norsk å skulle eie? I mange andre europeiske land er det mer vanlig å leie enn det nok er her til lands. Det er en menneskerett å ha et hjem, men det er ikke nødvendigvis en menneskerett å eie det hjemmet.

Og ingenting vokser inn i himmelen. Det huset mine røtter var ble solgt da det ble for stort for min mor for 11+ år siden, og selv om hun nok angrer de gangene jeg kommer dragende med de to barnebarna og masse ting, for å overnatte ei helg i det lille huset hun eier nå, så vet jeg at det er mye mer praktisk for henne å bo der hun gjør nå. Jeg har minnene fra Tandum, men er godt forsont med at det når er noen andre som får en fantastisk oppvekst der. Akkurat som jeg forsones litt mer dag for dag om at mine jenter også får en fantastisk oppvekst - samme hvor vi bor, samme om vi eier eller leier.

Gjennom hele turen har jeg beveget meg på historisk grunn med historier langt, langt tilbake. På Vega for eksempel, så var det funnet sport etter bosetting for 11,000 år siden. Da var det ikke noe spørsmål om å eie eller leie. Da fant man seg et sted å være, og flyttet etter ressurser og behov. 

Vi skal ikke mer enn litt over 100 år tilbake før at det var vanlig å bo på husmannsplasser, som folket fikk leie mot arbeid for gårdseierne, før de fleste av disse ble kjøpt ut som egne småbruk ut over slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. Livet på husmannsplassene var ikke noen kjære mor. Hardt arbeid og liten fortjeneste.

For 1000 år siden var det heller ikke noen kjære mor. Rett borti gata for der jeg våknet i dag, så befant et av Norges mest kjente slag seg i 1030 (varierende årstall i kilder, men Snorre opererte med 1030 - så da ble det det!)

Olav den hellige hadde noen år før måtte emigrere ut av landet fordi Knut den store kom i båt fra Danmark for å erobre landet. Dagens danske turister er heldigvis ikke så voldsomme, ei heller de som kommer for å bo og jobbe her. På 1000-tallet var det litt mer ufred enn i dag. Våge hvordan det hadde sett ut i 1030 hvis man hadde hatt internett, sosiale medier og massemedia. Selfies fra sine tokter? Egen reiseblogg?

Da Olav returnerte til Norge, var ikke bøndene og stormennene fornøyd med det, og troppet opp mannssterke på et jorde i Stiklestad for å ta ham. En tvilsomt særlig sympatisk trio ved navn Tore Hund, Kalv Arnesson og selveste Hårek fra Tjøtta, rett ved Sandnessjøen der jeg hadde vært bare for noen dager siden, stod i spissen for angrepet på Olav - som ikke ble den hellige før lenge etter sin død. Hund og Kalv, altså. Og Hårek. Noe for vordende mødre i dag med ambivalens for navn til poden?

Dette er ikke sugd av eget bryst, men litt av det jeg fikk med meg da jeg etter utsjekk i dag løste billett på Stiklestad, og vandret rundt på det flotte museet halvannen time. Noen områder var avstengt på grunn av prøver til Olsok-spelet, men det var særdeles interessant og gjenoppfriske denne biten av norsk historie. Så får det forbli spekulasjoner om historien var en klassisk en fjær blir til fem høns. Det er vel ikke bare, bare å gå Snorre etter i kildebruken.

Men det som sikkert var, var at Olav ble tatt av dage. Tore Hund skulle ha vært den som satte inn nådestøtet, og steinen Olav holdt seg til da han døde skulle visst nok være satt inn bak alteret i den flotte Stiklestad kirke, som ifølge noen gamle kilder står på den plassen som likvideringen skjedde. 

Når sant skal sies, så tviler jeg vel på at Olav sjæl hadde bare rent mel i posen - så småbøndene og stormennene fant vel ikke på dette i ren ondskap. Olav var visst nok en hard og brutal fyr, sies det - som ikke lot noen komme i veien for seg.

Men som er del av kristendommens etablering i Norge, så fikk han helgenstatus og tusen år senere altså et eget opplevelsessenter. Ikke verst for en fyr som både plyndret og massakrerte både her og der i løpet av sitt liv! Norges eldst bevarte minnestein har han også på CV'n.

Like i nærheten av denne skulle det befinne seg en geocache. Så i et lite vikingtokt for min egen del, så startet jeg å romstere i et buskas rett ved Stiklestad gård på leting etter skatten.

Jammen fant jeg den ikke til slutt, og fikk kvittert i loggen. 

Så fikk jeg prisen meg lykkelig for at det kun var kuene på Stiklestad som så meg, og ikke Kalv'en Arnasson!

Etter å ha gjort meg ferdig, vært innom langhuset og sett fruktbarhetsgudene vise frem utstyret sitt, så satte jeg meg i bilen og dro hjemover.

Som nevnt før, så liker jeg gjerne å kjøre andre veier hjem enn den jeg kom. Når jeg først skal hjem, så hvorfor ikke gjøre det litt mer interessant. Skjønt hvor interessant er egentlig Østerdalen?

Jeg kjørte av rett etter Berkåk og kusket mot Tynset. Der ble det beinstrekk og mat på den lokale restauranten - ikke overraskende italiensk-tyrkisk.

Så bar det sydover, før jeg svingte av og tok Friisvegen over fjellet og ned igjen til Ringebu. Jeg må innrømme at jeg alltid har kjørt Venabygdsfjellet, men hadde hørt mye fint om Friisvegen.

I det jeg satt og forbant meg over dårlige, smale veier - og lengtet tilbake til kysten, til det åpne havet, til det majestetiske - så steg jeg mot strekningens høyeste punkt. Og der, ja. En time hjemmefra, så viste Innlandet også at de kunne by på majestetisk og storslagen utsikt. 

Jeg måtte, litt motvillig, innrømme for meg selv at det er veldig fint også i egen bakgård - men får jeg velge, så vet jeg at jeg får for det åpne havet, øyene, stupbratte klipper og midnattssola. I stedet for skog, lav, mose og stein - om enn så langt øyet ser.

Jeg svingte ut på E6 igjen rett nedenfor gamle Ringebu stavkirke, og kjørte hjem.

Tenkte at jeg det skulle bli fint å komme hemmat. Hjemmet mitt er jo her jeg bor nå, selv om jeg leier. Og det er atskillig mindre jobb enn å være husmenn på 1850-tallet.

Først lekte jeg med tanken om å snu. Tastet inn Kjerringøy på GPSen. Snaut 17 timer bare! Kunne vært fremme før kl 13 i morgen!

Men, nei, lørdag blir det Sverigetur og barneferie. Alt til sin tid. Dette var en flott tur med minner som vil vare livet ut. Akkurat som turen med ungene vil bli.