Denne helga skulle guttegjengen i utgangspunktet ha vært på Fjorda. En tradisjon vi mer eller mindre har holdt ved like i 20 år, men som de siste årene for mange nok har blitt mer ett ork enn rekreasjon. I år kokte hele turen bort, og det var nok en god grunn til å på egen hånd komme seg ut denne helga.
Jeg pakket jeg min nye 100 liters tursekk torsdag kveld, gjorde klart fiskesaker og proviant - og la inn avspasering fra klokka halv to fredag.
Ei natt i hengekøye, masse fisking - og forhåpentligvis nystekt ørret - ventet.
Sekken var stappet til randen uten at jeg egentlig hadde med meg så mye, men som den frossenpinnen jeg er, så hadde jeg pakket vintersoveposen som tåler 30 minus. Den kom til å holde meg god og varm i dobbel forstand - både på natta når jeg skulle sove, og på dagtid når jeg skulle labbe og gå med den blytunge, digre posen i sekken.
Noe særlig med mat hadde jeg ikke pakket. I Monsen-style hadde jeg kastet oppi et par poser med potetmos, salt og pepper. Jeg hadde en pose med sjarlott-løk og ei pakke med oppskjært sopp. Skulle jeg ikke få fisk, så kom jeg til å klare meg. I tillegg hadde jeg lurt med meg et par New Energy-bars og ei plate Nidar Smash-sjokolade. Jeg hadde printet ut kart på Kartverket over området jeg hadde sett meg ut: fra Revsjøveien og inn til Tverrlitjønnet. Tjernet var litt tilfeldig valgt, men i følge Gausdal Fjellstyre sin prøvefiske-rapport, så skulle det lure noen store ørreter her.
Ordentlig og veloppdratt som jeg er, så hadde jeg også kjøpt fiskekort for to døgn, og på impuls også betalt for båtleie. Gausdal Fjellstyre har nemlig en robåt stående ved Tverrlitjønnet, som man for en hundrelapp kan leie et døgn. Da får man en kode som man bruker på låsen; både på robåten og på skapet som huser øsekar og redningsvest.
Klokka 13.30 stemplet jeg meg ut, og kjørte i retning Øvre Svatsum. Der tok jeg av og kjørte Revsjøvegen innover helt til parkeringsplassen der stien til Tverrlitjønnet gikk.
Turen innover skulle ikke ta mer enn 45 minutter til fots. Jeg hadde tatt med meg kompasset jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg dessverre knapt har brukt. Jeg hadde nemlig en plan om å trene litt på navigering med kart og kompass på denne turen. Sist jeg brukte kompass slik på ordentlig var vel da jeg hadde friluftsliv på ungdomsskolen.
Jeg vokste opp på Toten med en relativt friluftsinteressert far, men han hadde aldri noen særlig interesse av å gå på tur for å gå på tur. Det måtte være et mål med turen. Enten fordi han skulle jakte elg, eller fordi han skulle plukke multe. Var det ikke jakt eller bærplukking, så var det fisking. Litt på sommeren, men i hovedsak på vinteren. Isfiske - pilking - var ved siden av elgjakt hans store pasjon. Stort sett likte han best å gå alene. Da slapp både jeg og min mor å sinke ham. Men jeg fikk være med på noen turer, og det gjorde at jeg tidlig fikk både smak og interesse for fisking. Da jeg var yngre både pilket og fisket jeg mye - men da fattern ble sjuk da jeg var 14, og etterhvert døde da jeg var 16 - så ble det etterhvert andre interesser og prioriteringer som tok friluftslivets plass. Ikke fordi jeg absolutt ville. Jeg hadde fortsatt interessen. Men antageligvis litt for å distansere meg litt i forhold til sorgen rundt å miste faren min, men også fordi det ikke var veldig mange i kameratgjengen som var interessert i fisking på den tiden.
Derfor ble også denne årlige tradisjonen med kanoturer en hellig greie for meg, som jeg synes at er litt kjipt at nå antageligvis er finito. Men det skal jo ikke stoppe meg. Med egne barn, så burde jeg vært langt flinkere til å ta de med ut i naturen. Jeg prøver, men kunne vært flinkere. Vi kunne dratt oftere på tur. Spesielt vinterstid. Men så var det den kulda da. Også er jeg vel litt som faren min; at jeg får mest nytelse og ro av naturopplevelsen når jeg selv også kan være i naturen alene.
Etter å ha parkert, og fått den tunge sekken på ryggen, så tok jeg også frem kartet og kompasset - og satte kompasskursen inn til tjernet. Det gikk sti hele veien, men jeg tenkte det var en grei test for å se om kompasset mitt var i orden - og at retningen stemte overens med stien.
Jeg begynte å labbe innover stien blant einer, lyng og fjellbjørk. Tjernet jeg skulle til lå på 1000 meter akkurat, og i dette området er det snaut 100 meter under tregrensa. Det var også grunnen til at jeg hadde tatt med meg hengekøye, og ikke telt.
Været var godt, så jeg gikk i kun turbukse og lang, tynn genser. Ull-undertøyet og skall-jakka fikk ligge i sekken. Innover mot Tverrlitjønnet åpnet landskapet seg, og jeg så inn over Langsua nasjonalpark, som ligger rett innenfor Gausdal Vestfjell.
Jeg stoppet litt underveis for å nye utsikten, og for å sjekke at kompasskursen stemte. I tillegg passet jeg på å nyte naturen rundt meg. Det var spredte myrer som stien gikk over, og da gikk jeg inn i litt Emil Tandsether-modus, og speidet etter multer. Men det var dessverre ingen å se.
Etter en snau time ankom jeg enden av Tverrlitjønnet. Der gikk jeg på de første menneskene jeg hadde sett på turen, som satt og rastet ved hytta som lå i enden av vannet. Jeg sa hei, og vandret videre langs kanten på det forholdsvis lille, skjønt ganske lange, men til tider veldig smale, tjernet.
Målet for turen lå nærmere den andre enden av vannet - båtplassen. Da jeg kom frem var det deilig å kunne ta av seg den tunge sekken. Det var vinterposen som tok størst plass, men jeg hadde også tatt med meg fiskeveska, som var festet til sekken, samt diverse kokekar og stekepanne. Jeg hadde også pakket med meg liggeunderlag, hengekøye og myggnetting. Ikke at det veier all verden. Tarp hadde jeg troppet på grunn av værmeldinga, men et lite øyeblikk var jeg litt skeptisk til om det skulle gå bra da det begynte å mørkne litt på himmelen i det fjerne.
Jeg fant to passende bjørketrær rett ved siden av båtplassen, og fikk hengt opp hengekøya. Jeg har ei forholdsvis enkel hengekøye, og med hurtigstropper så går oppsettingen som en lek. Jeg testet hengekøya, og det var såpass behagelig at jeg nesten ble fristende til å bare legge meg til å dorme.
Noe mer knot var det med myggnettingen, som man må påse at har den langsgående tråden øverst, og ikke surret rundt hengekøya. Jeg bakset og styra litt med den før jeg fikk det som jeg ville, men til slutt var soveplassen klar - og jeg kunne rigge til både det oppblåsbare liggeunderlaget og vintersoveposen oppi hengekøya.
Da var det bare å begynne å fiske. Jeg prøvde først en del kast fra land. Det var litt vind, og en del krusninger på vannet. Jeg hadde montert på et snappvirvel, slik at jeg enkelt kunne bytte mellom de forskjellige slukene, spinnerene og wobblene som jeg hadde med meg. Tradisjon tro regnet jeg jo med at jeg kom til dra hjem igjen med en del færre enn det jeg kom opp med - så jeg hadde pakket med meg hele sortimentet mitt.
Jeg merket ikke et eneste tegn til noe annet enn gress. Tjernet var neppe veldig dypt, for da jeg kjente på vannet, så ble jeg nesten fristet til å bade. Det var langt varmere enn det jeg hadde regnet med. Kanskje til og med litt for varmt for at ørreten skulle være særlig aktiv under overflaten?
Jeg bestemte meg for å teste robåten. Jeg hadde fått koden på e-post etter å ha bestilt og betalt via inatur.no - så med en kledelig oransje redningsvest på, så rigget jeg meg til med fiskestang, fiskeveske, håv og en kald øl, som jeg også hadde tatt med meg for kosens skyld, i båten.
Jeg tenkte litt på om jeg noen gang faktisk hadde rodd før? Hukommelsen min er ikke alltid på mitt lag, men jeg kunne ikke få opp noen bilder av at jeg faktisk hadde vært ute i robåt på egen hånd tidligere. Og det merket jeg! Det tok litt tid før jeg ble vant til de gamle treårene, teknikken og ikke minst det faktum at den ene åremansjetten var smalere enn åregaffelen - slik at jeg måtte være påpasselig for at ikke åra skulle dra av gårde.
Etter å ha prist meg lykkelig for at det ikke var en eneste levende sjel i området som bevitnet han oransje raringen som rodde på kryss og tvers, i rykk og napp, og litt i ring, så fikk jeg etterhvert litt mer dreisen på det. Det ble noen turer frem og tilbake, mens jeg prøvde å dregge litt med stanga.
Ikke et eneste tegn til napp. Greit nok, dette var sikkert ikke den beste tiden å fiske på, men læll da. Rapporten tilsa at det skulle være tjukt med sulten ørret her, men her var det ikke så mye som et lite vak en gang.
Jeg ga meg ikke på lett. Jeg måtte jo få noe selskap til sjarlottløken og soppen til senere.
Tiden fløy ute på Tverrflitjønnet, og plutselig hadde jeg vært utpå i tre timer - uten så mye som et lite tegn til noe som helst. Ølen hadde jeg ikke fått drukket, da jeg var mer opptatt av å trene opp ro-teknikken enn at jeg skulle sitte å supe pils. I det øyeblikket jeg hadde tenkt å ro inn igjen for å fortøye båten, og innse at middagen faktisk bare ble potetmos med løk og sopp, så hørte jeg et gedigent plask. Så det er fisk her, altså?
Jeg så aldri vaket, men rodde i vei i retning der lyden kom fra. Midt i tjernet var det en ørliten passsasje, som nærmest delte tjernet i to. Jeg hadde prøvd meg gjennom der for et par timer siden, men ikke kommet igjennom på grunn av lite vann og mye stein. Det endte i stedet med at båten gikk på grunn, og den oransje mannen ble rød i toppen. Men denne gangen skulle jeg over.
Jeg kom meg tilslutt gjennom, og tok til å både dregge litt, og også kaste i fra båten. Det nærmet seg nå kvelden, og snart var solen på vei ned. Det var vel nå fiskebettet skulle starte?
Men nei, da. Det ble bare gras her også. Og i løpet av båtturen gikk også en spinner og en sluk tapt. Jeg kjøpte tidigere i år nye fiskestenger til meg selv og ungene på SportOutlet. Ungene hadde bare noen gamle stenger med lukkede sneller, og min gamle stang var delvis knekt. Nå er vel ikke fiskeutstyret på SportOutlet noe å anbefale. Man får det man betaler for, heter det - men den stanga jeg kjøpte var faktisk relativt dyr til SportOutlet å være - og jeg var veldig fornøyd med snella da jeg testet den første gang forrige helg, på en liten tur ut med kidsa.
Men sena, som var ferdig påspolet - og grønn - virket ikke all verden. Jeg har opp gjennom årene reddet inn mangt et utstyr med litt jobbing og lirking, men denne gangen virket det som om sena røyk ved minste motstands vei.
Vel, vel. Jeg innså at det ikke ble ørret til middag. Så jeg rodde tilbake mot camp, og fikk heldigvis lirket meg forbi den smale passasjen med steiner igjen.
Jeg fortøyde båden, og hang pent opp igjen redningsvesten. Så fant jeg frem pulverkaffe, whisky, kokekar, primus og mat. Jeg hadde ikke spist siden lunsj, og nå hadde klokka bikket åtte.
Jeg angret meg fordi jeg ikke hadde tatt med meg noe annet krydder. Gastromat hadde passet perfekt. Det er jo selve go to krydderet til Monsen. Han drikker jo til og med kokt vann med gastromat, som en eller annen slags turbuljong. Men, men. Man tager det man haver.
Potetmosen rørte jeg ut i godt kokt vann. Jeg droppet å helle kaldt vann rett fra tjernet oppi, da jeg ikke ønsket å ryke på noe rennaræv på turen. Så konsistensen ble litt så som så. Men med litt stekt løk og sopp oppi, og rikelig med salt og pepper, så ble det om ikke annet et måltid av det til slutt.
Til maten kunne jeg endelig også jekke den ene ølboksen jeg hadde tatt med meg. Det smakte godt.
Da jeg ankom plassen tidligere, så hadde jeg plukket med meg en plastikkdings i fra stien som jeg fant, som jeg tenkte at jeg måtte ta med meg ned igjen som søppel. Den hadde jeg bare lagt på det gamle bålet som var bygget opp på plassen her. Jeg tenkte ikke på at det var et bål som hadde vært aktivt på lenge, da det jo i Norge er bålforbud helt frem til 15. september (fra 15. april) - men da jeg satt og spiste, så merket jeg plutselig at det røyk og ulmet i fra bålet. Baksiden av plastikkdingsen jeg hadde lagt oppå hadde smeltet, så her hadde det tydeligvis vært folk og fyrt bål ikke lenge før jeg ankom plassen tidligere i dag.
Vel, det var jo godt opparbeidet med steiner rundt - og rett ved vannet. Og rent juridisk sett, så har jo ikke jeg tent bålet, tenkte jeg. Så jeg la på noe bark og noe småtteri som jeg fant liggende på bakken, og fra bjørkestubben som var lagt opp som en provisorisk benk rett ved siden av blåplassen. Og sannelig begynte det ikke etter hvert å brenne. Ok, med litt hjelp av noen dype utblåsninger fra 45-åringen. Visst er det bålforbud, men det er også slik at man kan fyre bål hvis man påser og vurderer at det er helt trygt - altså at det overhode ikke er sjanse for at det skal gå galt. Ikke ville jeg jo ha en skogbrann på kappa mi. Jeg vurderte at dette var helt innafor. Rett ved vannet, og godt oppbygd med stein - og jeg fyrte ikke veldig hardt - men brukte kun nedfall som lå rundt teltleieren på bålet.
Det ble raskt mørkere, og jeg koste meg med å ligge ved bålet, og se og høre på naturen rundt meg. Noen flere fiskevak hørte jeg imidlertid ikke. Jeg var oppe og prøvde noen kast også, uten at jeg merket noe som helst. Hadde ørreten tatt helga, montro?
Det var så godt som skyfri himmel, og det lovet godt for været for morgendagen - akkurat slik jeg hadde sett på værmeldingen. Jeg følte meg ganske så trygg på at det ikke kom til å regne i løpet av natta, så det var nok et greit valg å droppe tarpen. Skjønt jeg fikk ikke sjekket om værmeldingen hadde endret seg siden jeg dro fra jobb ved halv to tiden - for her inne var det ikke noe form for signaler. Bare det var deilig. Jeg hadde jo med telefon, powerbanks og videokamera - men alt ble kun brukt til å ta bilder og filme med. Ikke fikk jeg vært på nett, ikke fikk jeg ringt, og ikke fikk jeg sendt meldinger. Og jeg kjente på at det var veldig godt!
I retrospekt hadde jeg kanskje fått med meg at det både skulle være en meteorstorm og oppskyting av en rakett som man visst nok skulle se også her i Norge, hvis jeg hadde hatt nett. Dette gikk meg hus forbi, og jeg krabbet meg inn i kokongen og ned i soveposen før midnatt. Månen så jeg gjennom myggnettingen, der den speilet seg rund og fin i Tverrlitjønnet. Jeg vurderte stå opp igjen, ta på meg brillene og få noen gode observasjoner og bilder av månen - men jeg var alt for trøtt, og jeg lå alt for godt. Det å ligge i hengekøye - og sove i hengekøye - er faktisk noe av det beste jeg vet. Så jeg skjønner vel egentlig ikke hvorfor jeg gjør dette mye oftere?
Jeg sovnet som en stein rett etter jeg tok bilde av månen, og våknet igjen først i grålysningen ved 5-tida. Siden jeg lå i vinterpose, så hadde jeg tatt av meg alt av klær. Posen er beregnet på ned til minus 30 grader, og blir alt for varm utenfor vintersesongen med klær på. Men faktisk var jeg litt småkald på overkroppen i 5-tida, da jeg ikke hadde dratt glidelåsen helt opp. Jeg vurderte et lite nanosekund å stå opp for å prøve morgenbettet. Det er vel da man kunne råkt på å få napp. Men det var alt for deilig i posen, så jeg dro opp glidelåsen, snudde meg rundt - og sovnet igjen.
Neste gang jeg gløttet på øynene så var det allerede lyst, og sola hilste meg god morgen. Myggnettingen var duggvåt, og så også bakken utenfor - men ellers var det en varm og deilig lørdagsmorgen. Langt unna folk og fe, så bryr jeg meg ikke så mye om hvordan jeg går kledd heller, så som den skap-naturisten jeg er, så labbet jeg rundt i leiren i blanke messingen, og prøvde et par kast. Siden jeg åpenbart ikke har haill, så kanskje ørreten lot seg friste av en splitter naken morgenfisker? Åpenbart ikke. Null napp. Null tegn til napp.
Jeg hadde på meg en shorts og en t-skjorte. Det var vær til det. Så hang jeg resten av klesparken til tørk på hengekøya, mens jeg lette etter noe å spise til frokost. Frokost, ja? Jeg hadde jo ikke tatt med meg noe til frokost. Jeg hadde en pose potetmos igjen, men det fristet lite til frokost. Jeg hadde jo tenkt å spise ørret til frokost. Jeg fisket i stedet frem en New Energy fra sekken, og ei flaske Cola Zero. Breakfast for Champions!
Jeg hentet vann, og kokte opp vann på primusen slik at jeg fikk meg en kaffekopp i det minste. Det smakte godt. Så tok jeg frem kartet og plottet ut kompasskursen til et annet vann litt nordøstover: Gryttjønnet. Der hadde man også fått mye fisk under prøvefiske, så kanskje det var bedre muligheter der?
Mellom disse tjernene så gikk det noe oppmerket sti på kartet, så nå hadde jeg en gylden mulighet til å øve med med navigasjon. Jeg la kompasset på kartet, og fant retningen jeg ville gå til Gryttjønnet - stilte linjene mot nord, og memorerte gradene mot marsjpila - sånn i tilfelle jeg skulle komme borti og snu på skiva.
Så var det å rive leir, og pakke sekken. Jeg tørket liggeunderlaget litt i sola, men tenkte uansett at jeg måtte tørke alt når jeg senere på dagen kom hjem. Så det endte opp med at jeg i stedet pakket effektivt, og et kvarter senere var jeg klar for å labbe videre dit marsjpila på kompasset ville ha meg.
Kartet jeg hadde printet ut var ikke veldig detaljert, men jeg visste at jeg kom til å gå mye i myr. Jeg måtte bare ha øynene med meg, og følge med slik at jeg ikke plumpet uti ei synkemyr i et område uten mobildekning.
Etter å ha ruslet over myrterrenget, og gjennom bregner, kratt og fjellvegetasjon - så skimtet jeg tilslutt Gryttjønnet. Jeg speidet etter et fint sted å hvile, der jeg samtidig kunne fiske - og fant det på en liten odde som stakk litt utover i tjernet. Dette var også en idyllisk og fin plass. Et par båthus kunne skimtes på andre siden, og i motsatt ende av tjernet gikk det også en sti opp igjen til Revsjøvegen. Jeg hadde kjørt forbi skiltet som pekte til Gryttjønnet på veien opp i går, men i stedet for å følge den opp igjen til veien - så ville jeg gi meg selv en ny utfordring med kompass-navigasjon.
Så etter å ha fisket og slappet av litt der, så tok jeg ut en ny kurs med kompasset. Denne gang i retning Slivatnet, der jeg og ungene hadde vært en tur forrige søndag. Fra Slivatnet var det ikke mer enn en kilometer bort til der jeg hadde bilen - i luftlinje.
Nok en gang innebar turen videre å gå i myr. Her var myrene både større og tyngre enn på forrige etappe, og i det varme været så kjente jeg at beina begynte å bli passe fornøyd. Heldigvis hadde jeg gode fjellsko på meg, så jeg holdt meg både varm, tørr og god på beina. Etter å ha gått og gått, så skimtet jeg til slutt Slivatnet. Nok en gang hadde jeg gått rett på tjernet kun på bakgrunn av kompasskursen. Mer skal det ikke til for å oppleve mestringsfølelse også i en alder av 45!
Da jeg endelig fant et sted for å sette meg ned til en rast ved Slivatnet, så var det en svett og varm totning som endelig kunne ta hull på plata med Nidar Smash som han hadde gjemt i sekken siden i går. Aldri har vel fire ruter med sjokolade smakt så godt!
Jeg nøt naturen, sola og sjokoladen før jeg også her måtte prøve å fiske litt. Rett ut fra der jeg satt og hvilte, så så det ut som en marbakke der fisken muligens kunne påtreffes. Jeg bestemte meg for to mulige scenarier. Fikk jeg fisk, så skulle jeg fyre opp primus og spise lunsj, og så ta en ny kompasskurs gjennom terrenget bort til dit bilen min var parkert. Hvis det ikke var tegn til fisk, så skulle jeg bare følge bilveien i enden av Slivatnet opp igjen til Slivasshytta, og gå Revsjøvegen bortover til bilen. Jeg var passe lei av å vasse i tung myr, og mistenkte jo tidlig at det var scenario to som kom til å skje.
Jeg fikk rett. I forsøket så mistet jeg nok en gang en sluk. Og en wobbler. Det er jaggu bra jeg ikke har kostet på meg noen custom sluker til dyre dommer. Samtidig er det også på tide at det ligger ei pakke fra Skitt Fiske og venter på meg på Rema 1000 - med nye og godt anbefalte ørret-sluker.
For den jævla ørreten lar vente på seg. Jeg vet ikke om det er fiskeren, timingen eller utstyret det skorter på. Hvis det blir bruktbart vær om fjorten dager, tror jeg at jeg skal prøve meg igjen. På et annet vann. Og med Sølvkroken Aura Flake med i fiskeveska! Da, ørreter… Da!
Etter å ha pakket sammen igjen, og ruslet til enden av Slivatnet, så kom jeg etterhvert inn på krøttervegen som gikk opp igjen til Revsjøveien, og det var en varm og sliten totning som etter litt trasking langs veien kunne kaste sekken og stanga inn igjen i bilen, ta seg en ny knupp Nidar Smash, og sette snuten tilbake til sivilasjonen.
Until next time, Gausdal Vestfjell…
