Endelig! På feriens nest siste dag kunne vi innkassere gevinsten: sol og blå himmel da vi åpnet teltduken. Da fikk vi heller leve med at det fortsatt var frisk temperatur, på grensa til det kjølige. Vi er tross alt ganske langt inni landet, og ikke så veldig langt unna Jostedalsbreen nasjonalpark.
Teltplassen vår ligger under noen svære furuer som kaster mye skygge, så da frokosten skulle inntas flyttet vi bord og stoler bort i sola, litt lenger mot Gloppefjorden. Ungene syntes det var moro å se og lære om flo og fjære, og var storøyde da de så at sandbanken de i går kveld gikk langt ut på nå snart var borte i vannet.
Etter frokost ble det en rolig morgen i sola, med kaffe i ro og mak på far, mens kidsa duret rundt på campingen på egenhånd. Lekeplass og strand, mer trenger man ikke får å få litt egentid som voksen, og heldigvis syntes ungene det var helt greit å utforske verden litt på egenhånd uten far i hælene. Det er ikke alltid.
Ved 11-tida kjørte vi opp til Trivselsskogen; et flott turområde rett ovenfor E39.
Der ble det en liten spasertur opp til Solplatået. På veien opp fant ungene modne markjordbær, som de tredde på strå, og spiste opp på veien.
Oppe på platået ble det ny geocache-jakt. Denne gang finurlig gjemt inni en spesialbygd trekubbe, som gikk i ett med terrenget. Vi hadde neppe klart å finne denne hvis det ikke var bilder av kubben i loggen fra før, så vi visste heldigvis hva vi skulle lete etter.
Far nøt den flotte utsikten, og prøvde ta vare på hvert sekund, vel vitende om at årets sommerferie på tre uker nå nærmet seg slutten. Like vemodig hvert år. Jeg gleder meg allerede til jeg blir pensjonist, og kan kjøpe meg bobil - med forbehold om at V75-potten en vakker dag sitter i løpet av de neste 25 årene.
Etter å ha fått oss litt frisk luft, så var ønsket fra ungene å dra tilbake til kafeen vi var på i går. Far var heller ikke vond å be, så vi koste oss atter en gang med deilige minipannekaker og belgisk vaffel - med utsøkt, lokal jordbær ved siden av. Ikke fra Sogn, som jeg kom i skade for å påstå i går, men fra rett opp i høgget her. Rett og slett en nytelse, og value for money.
Gode og mette på nederlandske spesialiteter, så gikk vi ut i sentrum for å utforske dette vakre tettstedets andre spesialbutikker. At noen tidlig får øynene opp for stoff, er ikke noe nytt, men heldigvis er stoffet som fenger her i gården av den ufarlige sorten. Iris fant en haug med stoff utenfor en lokal butikk som het Fantasi, og kjøpte seg liksågodt litt stoff.
Det skal tidlig krøkes, og med arven fra to håndarbeidglade bestemødre, så faller nok ikke eplet langt fra stammen. Stoffet skulle hun bruke til å sy noe fint av, visst. Vi gikk inn i butikken, og ble skjønt enig om dette hadde vært både godtebutikken og lekebutikken til sammen for både bestemor og Momo.
Med stoffet i veska, vandret vi videre ned mot det nederste nivået av det vesle, men koselige sentrumet her i Sandane. En fin fontene, og en liten lekeplass slo ihjel nok en halvtime for ungene, og fattern fikk seg noen avslappende minutter i solskinnet på en benk like ved.
Like bortafor lå Grandeparken, en liten oase mellom all asfalt og betong bak Europris. Der var det bygget opp en liten badestrand, så Evelin var rask med å få på seg badetøyet. Temperaturen falt ikke helt i smak, selv for en tøff 6-åring, så det ble med litt vassing, og enda noen skjell og steiner til den allerede voksende samlinga av slike.
Iris orket ikke uti, men tok heller oppdraget med å lete etter en geocache, som var gjemt i en steinmur ved siden av stien, som gikk langs stranda. Den dukket raskt opp, og vi fikk logget vår geocache nummer 160.
Etter en tur innom butikken for å handle litt siste proviant for frokost i morgen, og en svipptur innom ungenes store favoritt Nille, så fartet vi tilbake til campingen for litt sol og lek. Far med NAF-boka ved campingbordet, og ungene i skytteltrafikk mellom strand og lekeplass.
Plutselig meldte sulten seg hos ungene, og bestillinga var klokkeklar. De ville gi restaurant Mona Lisa oppe i sentrum en ny sjanse. Far var skeptisk etter gårsdagens observasjoner, men tenkte de måtte få viljen sin. Trolig ble dette siste sjanse for et måltid på en italiensk restaurant, drevet av noen som aldri har satt sine bein hverken i Italia eller på en kokkeskole, for i sommer.
Nå var stedet så godt som folketomt, så vi fikk oss et bord, og saumfarte menyen. I retrospekt burde jeg skrevet anmeldelser av både campingplasser og spisesteder vi har vært innom, og i lys av komiker Espen Lervaag sin ferske tirade mot V-E6 på Biri, så skulle det snart vise seg at vi hadde havnet på et sted som glatt kunne gått den vegkroa i næringa når det gjaldt not value for money.
Iris kunne i grunn skrevet sine egne anmeldelser av livretten på ferieturer: Pizza Margherita. Det ble ikke overraskende bestillingen nå også. Evelin ville ha enten kebab eller pølse og pommes frites, så da ble det en av hver - så fikk far spise så mye han orket.
Nå kom vi riktig nok billigere ut av det enn Lervaag på vegkroa, men kvalitetsopplevelsen var nok i samme gata. Når det er sagt; Iris syntes pizzaen var av de beste på turen, og Evelin tømte glatt den vesle tallerkenen med en liten grillpølse og en neve pommes frites til 80 spenn. Terningkast seks fra unga.
Far derimot var lite fornøyd med det han fikk servert, til den nette sum av 180 kroner. Kebab er bare en fellesbetegnelse for grilla kjøtt, så man vet aldri helt hva man får. I min verden bør imidlertid kebab smake krydder som spisskummin, koriander, allehånde og andre deilige krydderier, men her var det bare intetsigende, stekte biffbiter. Det kunne like gjerne vært solgt som biffsnadder.
Ungene hjalp gladelig til med å spise pommes frites, men også de stusset på kjøttet jamfør kebaben de har smakt tidligere i ferien. Enda godt de ikke bestilte egen porsjon. Kjøttet var i tillegg dynket i en sterk hvitløkssaus, som ikke har noe i en kebabtallerken, slik jeg kjenner det, å gjøre. Mulig dette er helt innafor i Tyrkia, men langt unna kebab slik klassiske kebabsjapper i Norge ville servert. Det meste av kjøtt ble liggende igjen på tallerken, og snaut 400 kroner fattigere vendte vi snuten tilbake til campingen.
Tilbake på campingen pønsket ungene ut en plan. De måtte plutselig på do begge to, men jeg skjønte noe var i gjerde. Litt etter kom de tilbake med hver sin is kjøpt for egne penger, og en is til far - betalt og kjøpt av ungene selv. En utrolig flott overraskelse som gjorde pappa både glad, stolt og rørt.
Det blir dessverre som alltid en del krangling på slike turer, både ungene i mellom, og med far. Akkurat som det norske sommerværet, så er humøret til oss mennesker også vekslende, og selv om vi prøver vårt aller beste å ha solskinn hver eneste dag, så kommer de kraftige bygene når man minst aner det. Da er det viktig å huske på at etter regn, så kommer alltid sol. Det er fryktelig moro å være på bilferie, men også til tider veldig slitsomt og lite ferie. En erfaring jeg også delte i klesvaskkøa med teltnaboen vår i fra utenfor Bergen, som også er alenefar, og er på tur alene med tre unger.
I sum synes jeg dog at vi er flinke alle tre, og ungene er ofte både hjelpsomme med alt som må gjøres praktisk, samt at de hjelper hverandre. Vi har hatt mange samtaler underveis på vegen disse to ukene om å ville hverandre vel, og å lære å sette andres behov foran sine egne noen ganger. Jeg har utfordret ungene til å tenke; hva kan jeg gjøre for at søstera mi skal få en best mulig dag eller opplevelse? Om det når frem til et i utgangspunktet egoistisk individ, er jeg ikke alltid like overbevist om - men jeg synes det er en viktig verdi å lære seg, selv om man også i livet til syvende og sist blir født alene og dør alene. Alle er sin egen lykkes smed, heter det seg, men hvis man klarer å smi lykke også til mennesker rundt seg, og spesielt de man er glad i og er i familie med, så tror jeg det er en viktig verdi å ha med seg i livet. Jeg har nok selv ofte før satt andres behov mer foran mitt eget enn det som godt har vært, så med årene har jeg nok blitt mer egoistisk - på godt og vondt - men det er fortsatt ingenting som gleder meg mer enn å se begge mine døtre kose seg sammen, høre de le klukkende sammen, og ta vare på hverandre. Spandere av egen lyst og av eget initiativ, i stedet for å tenke mitt, og bare mitt.
Bestått eksamen med glans skjedde altså i dag, da ungene uten føringer også kjøpte noe for egne penger i hemmelighet for å overraske og glede far. Det må jo bety at jeg har gjort mye rett, tross mine åpenbare feil og mangler. Iris kjøpte også en kjekspakke i dag, som hun spanderte av både til lillesøster og far, uten at noen hadde bedt henne om det. Far er stolt av deg, Iris!
Været var strålende resten av kvelden, og vi koste oss med kortspill ved teltet, og et lite kveldsbad i Gloppfjorden - som når alt kom til alt bare ble et kveldsvass.
I morgen pakker vi teltet og vender østover, og så får tiden vise om det når helt hjem, eller om vi må ta et pitstop til på veien. Lørdag skal vi imidlertid senest være hjemme. Da har vi ett døgn med opprydding og klesvask før moroa er over for denne gang mandag morgen. Skjønt, ungene har ferie nok ei uke - så mens far jobber kan de bare fortsette å leke godt sammen, være gode venner og forlikte, og ville hverandre vel hele neste uke til ende. Kremt. Host.