I løpet av snart 14 dager på veien, så har vi etter hvert snudd døgnet om til sommertid for oss early birds. I dag var intet unntak, og selv om det så mørkt ut da både Iris og jeg våknet av noen hissige måker, og en illsint kolikk-baby i 5-leitet, så sovnet vi begge igjen, og sov til halv ti! Lillesøster hadde sovet gjennom alt spetakkelet, og våknet først da Iris og jeg forsiktig begynte å skravle litt. Like greit. Nå var det bare tida og veien for å få spist frokost, dusjet og pakket leir, før vi måtte forlate åstedet innen klokka 12 på avreisedagen. Vi rakk det med et lite kvarter.
Vi kunne imidlertid ikke helt glemme Vaffleriet, og jeg hadde lovd ungene at vi skulle innom å teste softisen før vi satte kursen hjemover. Terningkast seks, igjen. Nydelig konsistens og temperatur, slik en softis skal være. Ungene fikk halvt av halvt med strø fordi de ikke klarte bestemme seg, og fattern fikk endelig smakt sirupsvaffelsmuler på softis. Intet mindre enn helt genialt, men det kunne gjerne vært flere større biter for mer tekstur.
Både far og barn var ganske forsynt med å fryse på nettene nå, så vi var alle tre enig om at 5 1/2 time hjem til Lillehammer var overkommelig, selv om vi kom oss farlig sent i gang.
En tur innom Coop for litt proviant, og litt lektyre for baksetet, og vi var on the road again.
Vi kjørte tilbake til Byrkjelo, og tok Fv 60 gjennom vakre bygder som Utvik, Innvik, Olden og Loen, før vi tilslutt sa farvel til hav og fjord da vi passerte Stryn. Dette må være en av de vakreste veiene på Vestlandet, og vi var nok heller ikke alene om å synes det, da turist-trafikken her var merkbart større enn det vi tidligere hadde sett på veien. Mang en tysk bobil var forlengst kommet opp etter at grensene åpnet 15. juli, og det krydde av folk både i Loen og i Stryn. God nok grunn til å bare kjøre forbi.
Naturen på disse traktene er spektakulær vakker. Ingenting slår fjord og fjell i kombinasjon med gamle gårdsbruk og grønne kulturlandskap. Rett og slett en visuell nytelse.
Vi stoppet opp ved Jostedalsbreen Nasjonalparksenter ved Oppstryn for en beinstrekk, og to geocacher. Det var som å stå med begge beina godt plantet inni et Tiedemann og Gude-maleri.
Da skiltet om siste stopp før fjellet dukket opp, så turte vi ikke annet enn å stoppe for en dopause. Den vesle Joker-butikken i ingensteds så sitt snitt til å sko seg godt på at det var 7 mil til neste mulighet for drivstoff, proviant og dass. Ti kroner måtte jeg ut med for at 6-åringen skulle skvette litt, og da var det på toppen av det hele tomt for dasspapir. Da får de skylde seg selv hvis dassen ikke takler tørkepapir i skåla.
Vel, vi nøyde oss ikke bare med dass. Vi måtte jo supplere med en is til også - den andre for dagen - før vi la fatt på stigningen og tunnelene opp mot Bjorli.
Et lite øyeblikk vurderte jeg Gamle Strynsfjellveg, men her var det skiltet advarsel om stans og ventetid grunnet vegarbeid, og det tok jeg ikke sjansen på med de to passasjerene baki. Etappen kom sikkert til å bli krevende nok som den var - den lengste på en dag hittil.
Utrolig nok gikk turen over all forventning. Det var lite mas, og overraskende lite krangling - med et par, tre hederlige unntak. Ungene kjente seg plutselig igjen flere steder fra ferieturen med mora i fjor, og det virket som de syntes det til tider var gøy å følge med ut av vinduet. Slettes ikke verst!
Vi kusket på og droppet lunsjpause med medbrakt påsmurt på fjellet. Det fristet ikke stoppe da vi så tempen sank 5 grader på noen få minutters kjøring.
Det gikk i NRK Super, allsang, skravling i munnen på hverandre, ok; en del småkrangling og en del vondter (klassikeren på turen var: det kjentes ut som om jeg brakk armen. Noen har en jobb å gjøre med å tøye smerteterskelen sin) - og plutselig var vi i Lom.
Å stoppe der var totalt uaktuelt. De få gangene jeg i nyere tid har passert Lom, har det krydd av folk i alle retninger, og så også i dag. Tydeligvis har mange valgt Lom som ett av sine stoppesteder på årets Norgesferie. Gledelig for handelsstanden, men ikke for slike semi-misantroper som meg. Ungene begynte å bli sultne på middag, så jeg peilet meg i stedet inn på bensinstasjonen i Vågåmo, der ungene gikk for to doble wiener med pommes frites. Fattern stod over, og tenkte det sikkert ble rester igjen, men med kun seks strimler fritert potet igjen, så fikk det heller bli en mellombar fra lageret i bilen. Minst like delikat som en overtrukket wiener og noen vassne potetfingre.
Nå gikk tida fort hjemover. Fra Otta har nye E6 blitt både flott og effektiv, men bomringene kom tett som hagl.
Da vi ankom Lillehammer i halv åtte-draget, så rundet trip-telleren akkurat 195 mil. Drivstoffmessig har vi kommet bra ut av det, sett bort fra at vi sikkert har vært noen miljøsvin. Under 5 liter diesel på mila i snitt, og kun én gang har jeg fylt drivstoff på turen - full tank i Haugesund.
Den økonomiske svien kommer nok ikke før regningene for bom og ferger begynner å tikke inn på digipost. Ikke har jeg fått ordnet meg med autopass, så det er ingen rabatter å hente - og jeg er rimelig sikker på regninga kommer til å bli langt større enn det vi har brukt på drivstoff. Noe man altså må ta med i beregningen hvis man velger bilferie i Norge.
Så etter 13 dager på veien var det altså over. Det er utrolig moro å være på tur. Jeg elsker bilferier, og synes det er moro at ungene også genuint setter pris på, og liker det. Samtidig tror jeg alle tre syntes det var stas å komme hjem, og ikke minst se frem til å legge seg i egen seng, i nytt sengetøy - vel vitende om at hverken kolikkunger, måker, kulde eller regn kom til å forstyrre nattesøvnen.
Mens fattern ryddet ut av bager og sekker, så forsvant ungene ut, og deretter ble jeg nektet inngang til kjøkkenet. Jeg skjønte de pønsket på noe, men ikke hva - og tok meg selv i å tenke bare de ikke roter.
Noen minutter senere ble jeg ropt inn til rundstykker med påsmurt rørt rips, som ungene nyss hadde plukket, og rørt ut med sukker med hjelp av fatterns Mojito-muddler. Intet mindre enn en nydelig overraskelse, og med hånda på hjertet - og hundre prosent objektiv - det beste pålegget jeg har smakt på lang, lang tid. Verdens snilleste unger, tross alt.
Takk for turen, jenter, og takk til de av dere som har funnet glede i å være med en alenefar med to døtre på bilferie rundt om i Norges land gjennom disse blogginnleggene. Takk også for mange hyggelige kommentarer på fjesbokji.
Until next time: fortsatt god sommer!