Helt siden jeg var barn, så har jeg alltid likt sommeren best av alle årets fire årstider. Den gangen virket sommeren evig, og med rette. Ikke på grunn av kjedsomhet, slik mange voksne gjerne konkluderer med, hvis noe føles lenge eller evig, men på grunn av frihetsfølelsen som en lang ferie utenfor årenes øvrige, faste rutiner ga.
I voksenlivet blir vi som ikke er lærere i grunnskolen stort sett vant til å ha tre uker sammenhengende, noen ganger fire. Barn og unge i skolealder kan imidlertid nyte over to måneder med sommerferie, hvis de da ikke er gamle nok til å tuktes ut i en eller annen utakknemlig sommerjobb. Og da varer den jo evig!
Jeg har ingen erindring om noen dårlig stemning, men bildet tyder vel på at dette ikke var to happy campers akkurat her. Var det været? Var det mors fototrang? Jeg har lenge drømt om å finne igjen dette stedet, og gjøre en rekonstruksjon av bildet, snart 40 år etter.
Jeg vokste opp i et relativt enkelt hjem, med en far som jobbet skift på det lokale stålverket, og ei mor som var delvis hjemmeværende husmor - og delvis kontorist på Vestre Toten lensmannskontor (kontordame, som det het den gangen). Fattern (min far) var mer opptatt av å ha fri fra jobb i elgjakta på høsten, enn å kaste bort feriedagene i juli. Vi var aldri utenfor Sverige, men jeg husker bilferiene om sommeren som lange og særdeles opplevelsesrike. Den uka vi var på road trip virket som en evighet. En fantastisk evighet. Jeg husker også bare god stemning, selv om spesielt ett bilde i familiealbumet nok tyder på noe annet. Eller var det bare to som var veldig lei av at mor skulle stille oss opp for å fotografere?
Fattern døde da jeg var seksten, så disse fantastiske bilferiene tok slutt det året jeg fylte 15. Det hadde vel sikkert tatt slutt åkkesom i den alderen.
Gjennom 20-årene jobbet jeg med mye forskjellig, og la i den grad det lot seg gjøre, passet jeg på å enten være “i mellom” jobber, eller i allefall sikre meg fire uker ferie i strekk, hver sommer. Da jeg begynte på høyere utdanning i godt voksen alder, så kunne jeg atter en gang smake litt på denne evigheten - skjønt vår, eller rettere sagt min, opplevelse av tid skjønte jeg også endret seg med alderen. Sommeren varte ikke lenger evig. Plutselig var den over.
Da jeg parallelt med studiene fikk jobb på opptakskontoret ved Høgskolen i det som den gang het Lillehammer, så ble jeg forberedt på at sommeren var høysesong. Travlest av dem alle: juli måned. Siden jeg fikk min eldste i 2010, så fikk jeg allikevel tre ukers sammenhengende fri i juli for å få kabalen til å gå opp på hjemmebane, men jeg hoppet alltid av en karusell som gikk minst like fort da jeg hoppet på igjen. Det ble stort sett en ukes nedtrapping og en ukes opptrapping fra og til jobb - så i praksis satt jeg igjen med ei uke, der jeg virkelig kunne ta fri. Ganske så langt fra følelsen av en evighet.
I vår skiftet jeg beite til Den norske filmskolen, og for første gang på godt og vel 15 år, så kan jeg nok en gang endelig ta fire uker sommerferie. Ikke nok med det; karusellen går langt i fra så fort midt på sommeren der, som den gjorde på opptakskontoret. Karusellen stoppet for en stund allerede onsdag, med eksamensavslutningen til BFA kull 12.
Så kom fredag. Siste arbeidsdag før ferien. Fire uker sommerferie lå foran mine føtter. Euforisk lykke. Denne gangen skal sommeren var for evig. For evig i fire lange, deilige uker!
Da jeg i løpet av tenårene og tidlig voksenlivet tok inn over meg at opplevelsen av tid også endret seg med alderen, så valgte jeg å ta tyren ved hornene. Når jeg fyller dagene med nye opplevelser eller nye omstendigheter, så virker tiden lenger. Ei uke på hjemmebane med jobb og familieliv oppleves for meg ofte som veldig kort. Mye er repetativt, og de faste rutinene gjør at julekvelden hvert år kommer som seg selv på kjerringa. En helgetur ut og bort, derimot, kan virke som fjorten dager i forhold.
I lys av det har jeg de siste årene også knapt vært hjemme i sommerferien. Ikke fordi jeg ikke synes det er deilig å være hjemme, men for at følelsen av tid da strekkes. Strekkes så langt jeg får strukket den. Til en opplevd form for tidsbegrenset evighet.
Bilde fra forrige gang vi var i Sverige på ferie - sommerne 2019.
Ungene mine på sin side føler nok fortsatt at sommeren varer evig, uansett om de hadde vært hjemme eller borte. Det er barnas priviligerte måte å føle tid på. Heldigvis liker også ungene mine å være på tur, og det må jeg bare nyte så lenge jeg kan. Det kommer fort den sommeren der de ikke lenger vil være med fattern på tur.
I dag pakkes bilen ferdig, før jeg etter en liten tur på blueskonsert med en gammel bekjent fra Toten, skal hente jentene mine oppe hos barnemor.
I morgen tidlig kjører vi ut på E6, svinger sørover - og kjører inn i fjorten dagers evighet, der vi prøver å la hver dag virke som en uke - og det ikke fordi vi kjeder oss.
Seks år siden Iris og jeg var på road trip alene for første gang. Her ikke så langt unna de traktene vi skal til igjen i sommer, et sted ikke så langt i fra Vätteren.
Tradisjon tro vekkes også fars skrivekløe til live. De siste seks-åtte årene har jeg tatt til tastaturet hver ferie. Ikke fordi jeg er nødt til å dele mine og våre opplevelser, men mest av alt for å ha noen reisebrev og skrevne minner å se tilbake på - både for min egen del, men ikke minst for mine barns del. Hukommelsen fungerer jo ofte slik at vi kun husker de høye toppene og de dype dalene - men sjeldent alt som kom der i mellom. Som jo er selve livet, for å parafrasere den svenske poeten Stig Johansson.
Vel vitende om at ikke alt sikkert er behagelig lesning, for jeg har også opp gjennom årene prøvd å være blodig ærlig i forhold til det å feriere som alenepappa med to barn - og alt det innebærer. Skjønt er jeg, for de som kjenner meg godt, også veldig god til å male på noen ekstra strøk, så når dere kanskje som gamle damer en gang leser opp igjen disse ord, kjære Iris og Evelin, så skal dere vite at hver ferie og hver opplevelse med dere tross alt har vært en fryd og en glede for pappa. En herlig følelse av at sommeren fortsatt varer evig.
I fjor var jeg sammen med ungene alle tre ukene av ferien, og vi var knapt hjemom. Da doblet vi oss også opp i fjorten dager, med pappas daværende kjæreste og hennes to barn. Ett år er lang tid, selv om det går aldri så fort når man står der lille julaften hvert år. Mye skjer på ett år, både i barn og voksnes liv. Mennesker kommer og går, liv fødes og ebbes ut, og relasjoner forandres. I sommer er det igjen bare oss, men det er jammen meg ikke bare, bare - og jeg er sikker på at vi atter en gang klarer å toppe ferien og følelsen av tid. Følelsen av glede. Følelsen av evighet.
“Vilken tönt”, tenkte nok de to utskremte svenskene som måtte bytte et slitt og til slutt punktert dekk på fridagen sin, sommeren 2016.
Midt oppi denne gleden, så krydres ofte ferieopplevelsene våre med indirekte og direkte spenningsmomenter - og ikke sjeldent har dette hatt noe med bil eller telt å gjøre. Da Iris var 4 punkterte hun og jeg midt i ødemarka i Sverige, uten mobildekning. I fjor punkterte vi på E6 med full bil, og for noen år siden så hadde Estragon og jeg en road trip uten barn Finland (og Sverige) på langs, som også til slutt kostet meg en gammel Mazda. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi kommer oss alltid hjem, og det blir gode historier og artige minner også av slike uforutsette hendelser.
I år blir det nok en gang et spenningsmoment allerede fra start. Etter siste arbeidsdag fredag var jeg innom Sulland fordi nok en ulyd dukket opp i Mondeoen. En ulyd som først kom etter at jeg for fjorten dager hadde bilen inne hos nettopp Sulland, for å reparere og bytte bremseklosser og hjullager. 14,000 kroner av feriebudsjettet, takk - og langt flere ulyder etterpå enn før. Misantropen og Murphyen i meg mistenker jo at verksteder rundt forbi holder på som politiet gjør i Josef Fares sin strålende “Kopps” (2003). “Vi kan jo ikke utelukke at vi har gjort noe feil”, sa den ene. “Det høres ut som at bremsene går litt innpå, men det går forhåpentligvis bra”, sa den andre. De hadde så klart ikke tid til å sjekke noe mer enn det, og mandag morgen bærer det i vei. NAF-medlemskapet er fornyet, og gutta på Sulland vinket farvel, mens den ene fortsatte “… og husk å sjekk felgen for varmegang… da må du i så fall kontakte et verksted i Sverige”, før de i kor sa; “…. god tur”…. i et litt mer lavmælt toneleie. “Jaja, det blir jo uansett en god historie”, tenkte jeg, mens jeg rullet ut av verkstedet, og prøvde å ignorere ulydene og de indre bildene av en Cresco betalingsløsning langt utover høsten.
Fattern og meg utenfor en eller annen campinghytte på 80-tallet.
De mest minnerike og unike opplevelsene oppstår ofte når man minst aner det. Både på ferietur og i livet ellers. Jeg har vokst opp med å feriere uten stramme reiseplaner. Hver sommer tok, som tidligere nevnt, fattern (min far, altså) ei uke ferie fra fabrikken, og da panket vi og kjørte fra campingplass til campingplass. Hver kveld var det knyttet en spenning til hvor vi skulle sove for natta. Vi “sjanset” på campingplassene til vi til slutt fikk napp. Herlige minner som har gjort at jeg også vil bringe videre road trip-ferier til mine barn.
Den gangen var det som regel alltid ledig. De to siste årene har denne overnattingsmetodikken vært litt mer utfordrende, da pandemien også dro med seg et skikkelig belegg på norske campingplasser.
Fattern og meg på en eller annen rasteplass.
Selv om vi i år endelig skal ut av landet igjen på ferie, så har fattern tatt lærdom av noen tidligere bomturer - og har i år forhåndsbestilt plass på to campingplasser. Først campinghytte i en snau uke, før vi har to døgn der vi lar tilfeldighetene råde, før vi den siste uka har bestilt teltplass med strøm. I en ideell verden så skulle vi klart oss fjorten dager uten strøm og dekning, men det er vrient å holde ungene helt bort fra teknologien all den tid fattern sitter med hodet nedi en skjerm og blogger hver kveld. Barna gjør som kjent som jeg gjør, ikke som jeg sier. Jeg har skjønt såpass - og akseptert det. Akkurat som jeg har akseptert at bilmekanikere på sin side som regel sier noe helt annet enn de gjør.
Vel, vel…
Det gledes i alle fall enormt over at årets sommerferie - og årets road trip med jentene - nå er rett rundt hjørnet. Opplevelser skal oppleves, minner skal skapes, og bilder skal tas.
Jeg får si god tur, da. Til meg selv. Til ungene. Til oss.
Og til dere, da. Som vil være med på turen, og som kommer til å bruke av deres dyrbare tid - ja, kanskje til og med ferietid - på å lese de kommende ukers blogginnlegg - fra en høyst ordinær alenefar på tur med sine to døtre.
Jeg har forståelse hvis det vil virke som en evighet…