Tjuvstart til dyre dommer
Palmelørdag 2018 startet rolig og avslappende med noen solstråler som snek seg inn bak de lystette rullegardinene i nr. 17, og fristelsen var stor til å bare bli liggende langt utover dagen. Formen var stigende og gleden over påskeferie var påtrengende.
Men Vladimir var omtrent like kort i paradis som han andre fyren, for plutselig slo det meg at jeg hadde hoppet uti dypt vann med begge beina og lovet ungene Bergenstur inkludert 14 timers bilkjøring - minimum. Det med unger som historisk sett aldri har vært spesielt glad i å kjøre bil.
Jeg måtte kaste meg rundt og preppe bilen best mulig for en minst mulig strabasiøs ferd for alle parter.
I deilig påskesol plukket jeg opp kidsa hos mammaen og pakket bilen med alt jeg tenkte kunne komme til nytte. I stedet for å vente til søndag og kjøre strekningen i ett jafs, så tenkte jeg det kunne vært lurt å tjuvstarte turen på lørdag. Både grunnet ungene aversjon mot å kjøre lengre enn tjue minutters turer, men også grunnet at vi natt til søndag skal stille klokka en time frem. Ikke at hadde gjort store forskjellen på mine kids, men det er tross alt den ene morgenen i året jeg har er håp om å se tallet 9 først på klokkeradioen.
Nextbase DVD-spillere ble installert etter å ha tilbragt det siste halve året i boden, bord og koppholder rengjort og klare for ny besudling av kjekssmuler, buser og druesplæsj.
Litt over klokka to var vi klare for avreise. Trodde jeg. Brillebjørn, solbriller, pysj, ostebricks, kredittkort, ekstra puter og tegnesaker. Paracet, walendulakremer, blodtrykksmedisiner, ørepropper og q-tips. Ny olje på UF’en, så mye overflatemøkk at skiltene nesten ikke syntes og en skvettlapp i hardplast på halv åtte, som skrapet nedi ved den minste dump. Vingromsåsen, here we come!
Fra baksetet strømmet gamle melodier, og jeg spurte meg selv; hva er’re som skjer? Er det bare drøm og fantasier? Neida, Postman Pat og Paw Patrol runger ut i kupeen, og muligens overdøvde det verste av ulydene fra både ødelagte skvettlapper og en utålmodig og lydsensitiv far. Ingen vei tilbake. Sett deg oppi kørja å la ballongen gå. Bergen here we come eller noe...
Å skli på rumpa ned kuleløypa i OL ville vært en fryd for stumpene i forhold til den massasjen vi fikk av Mesta sine mesterverk over Vingromsåsen. Så store dumper i vegen at vi nærmere Torpa omtrent letta og tok luftveien vestover i stedet for på en tre-fire hjul.
Med kvalme unger kom vi oss heldigvis helskinnet ned til Dokka, og kunne svinge ut på den litt bedre vegen mot skjønne Valdres. Ungene hadde ikke hatt ihjel hverandre enda, og ikke gått på nervene til hverandre. Faktisk var stemningen så god at jeg tok meg selv i å tenke What’s the Catch?
Det skulle jeg så klart aldri ha gjort, for rett etterpå begynte klagingen. Vondt i magen, når er vi fremme?, jeg er sulten jeg er trøtt. Vel, jeg kjenner lusa på gangen og lot meg ikke irritere nevneverdig, men stoppet på en rasteplass og fikk sjekket på Booking.com etter mulige overnattinger i nærheten av Fagernes. Campinghytte uten frokost, mot utvask og tillegg for sengetøy til 700 spenn? Lite fristende. AirBnB hadde noen rom, men med store depositum eller gebyrer for vasking.
Scandic Fagernes 1199 kroner på familierom med tre senger inkl frokost. Tja. Joda. Dyrt, men veldig greit i forhold til å slippe både utvask og baling med sengetøy. Samtidig var det stas å få frokostbuffet - selv om ungene trolig hadde vært mer enn fornøyd med hvert sitt rundstykke fra Kiwi. Før jeg visste ordet av det hadde jeg trykket på bestill. Ingen vei tilbake. En dyr natt for å spare to timers bilkjøring i morgen, men det skulle ikke forundre meg om det var verdt det læll.
Vi var så vidt passert Flaggfjell før maset begynte igjen. Langt er det til Fagernes?
Etter å ha drømt meg bort i pleksiglassvarianten som drosjesjåfører i utlandet har mellom seteradene i flerbruksbiler, så så vi heldigvis Fagernes i det fjerne.
Men vi måtte ha oss middag. Det å spise ute med unger er håpløst. I alle fall med mine. Så fremt man ikke er gjort av penger og gladelig spanderer på seg måltider som det bare pirkes i. Men det er koselig også da. Så jeg prøver hver gang å overbevise både meg selv som forelder og kidsa om at nå blir det hyggelig. Det safeste er dessverre det dårligste. Hus fra McD går alltid ned, det er med leke som trekker oppmerksomheten vekk fra potensielle konflikter og det setter ikke fattern i annen gjeld enn samvittigheta. Det som har vist seg å være nest best har vært kinarestauranter. Ris er og blir en hit.
Vi rullet inn i Fagernes og fikk øyne på en sliten kinarestaurant samlokalisert med et hotell uten folk hverken i lobbyen eller resepsjonen. Som å vandre rett inn i en påskekrim. Hvem hadde drept alle? Plutselig skranglet det i noe dekketøy, og ei dame fra fjerne Østen ønsket oss velkommen med to menyer på dårlig norsk og gestikulerte til oss at vi selv kunne velge hvilket slitte respatexbord vi ville sitte ved.
Vi plasserte oss ved vinduet. Ungene fant fort ut hva de ville ha, men kjøkkenet kunne ikke levere kylling-nuggets, som var på barnemenyen. Innbakt kylling derimot kunne de levere, men den hadde de ikke i barneporsjon. Det gikk visst ikke å dele voksenporsjonen i to heller, men de kunne lage en lunsjversjon - tro det eller ei - til 115 kroner kuveret.
Jeg følte meg litt som en reservert utgave av Jack Nicholson i den legendariske diner-scena fra Five Easy Pieces, men i stedet for å akkedere noe mer, så bestilte jeg to stk og en på varm plate til far.
Maten kom på bordet etter at ungene i løpet av ventetiden hadde påført de obligatoriske, stakkars gullfiskene ytterligere stress og søvnproblemer. Helt greit, men ikke mer spennende og smaksrikt enn at far sjøl kunne ha lagd det på kjøkkenet. Dyrt var det også. Dyrere enn andre kinarestauranter på samme nivå.
Nær 500 kroner fattigere gikk vi ut igjen tre kvarter senere. Far en god del mettere enn avkommet, siden jeg også fikk forsynt meg litt av ungenes tallerken. Ungene var mer interessert i isdisken enn å spise opp middagen, men dessert ble ikke aktuelt. Du spanderer vel du, Iris? Hun ga meg the evil eye og jeg ga dama bak disken masterkortet. Vi betalte og dro.
Noen hundre meter bortenfor parkerte vi utafor Scandic, plukket med oss koffert og sekker, og ruslet mot inngangen. Midt i skyvedøra løper det en gammel kjenning som ikke er kjenning rett på oss. Selveste Lahlum’en. N’ Hans Olav. Var vi nå indeed med å vandre inn i en påskekrim for alvor?
Jeg var nesten på et hei, men bet meg i det. Foran oss i køa stod flere av hans likemenn fra alle verdens kanter. Selv om den sjakkrutete, lilla vesten ikke var en del av antrekket, så lyste det nettopp litt sjakk av hele situasjonen.
Så klart! Fagernes Chess International. Vi hadde ramlet inn på ei internasjonal sjakkturnering av alle ting, men med to unger på slep og et ansiktsuttrykk som lyste av chop suey, så var det ingen som tok Vladimir for å være noen deltaker.
Etter at Lahlum hadde ønsket velkommen og talt opp kontigenten foran oss, så var det vår tur. Ingen familierom igjen, sa du? Vi hadde nyss bestilt et sådan på oh store Internett!? Vel, vel, vi kunne få ei barneseng på dobbeltrommet, da. Akkurat. Suns je oook, som mor mi sa. Vi får vel litt rabatt da? Åh nei, du, vi var fortsatt tre stk. Så prisen for dobbeltrom ble det samme som familierommet. Jeg som alltid har trodd prisene på rom har vært pr rom og ikke huggu. 1199 kroner, takk. Frokosten er jo inkludert da, sa hun bak skranken. Doooh! Jeg bet i meg Jack Nicholson fra Five Easy Pieces igjen, tok nøkkelen og tok fatt på fire etasjer med trapper med kidsa på slep.
Vel oppe og inne på rom 414, så fikk vi kastet fra oss utstyr og inspisert rommet. Helt greit selv uten ekstra seng, og best av alt: badekar! Ungene gikk i fra skaftet og var nakne før jeg rakk å ha av meg skoene. I det jeg hang opp jakka fylte vannet seg opp i badekaret og ungene hadde stjerner i øya. Sånt blir luksus når vi aldri har hatt badekar i heimen sjøl.
Etter en tre kvarters tid i badekaret og litt lørdagsgodt, så var det deilig å strekke seg ut i hotellsengene. Kidsa i ei seng, og fatter’n i ei annen. Evelin sovnet nettopp mot veggen, og snorker fornøyd mens storesøster og far venter på Alle mot 1. Så får vi se hvor lenge vi holder ut før vi slukner. Det er nok sjakkfolket som må gjøre discoen på Fagernes i kveld.
Så spørs det om kidsa sover lenger enn normalt i morgen selv med en fremskutt time. Gjør de det så var det vel verdt å tjuvstarte turen selv til dyre dommer.
Over et fjell, gjennom en tunnel
Litt over klokka fire våknet jeg av at Iris klaget på dårlig plass og at hun ikke fikk sove. Jeg hadde sett det komme. Helt siden vi ikke fikk familierommet som tross alt var grunnen til at vi booket rommet i utganspunktet. Helt siden Evelin klaget sin nød over at Iris ikke skulle legge seg til å sove samtidig som henne. Helt siden Iris nesten ikke ville sove rett etter Alle mot 1 fordi lillesøster både lå urolig, sparket og tok all plassen i senga. Vel, hun hadde fått valget om ei hel enkeltseng alene. Jeg er tross alt vant med å ligge på kanten når Evelin noen ganger kommer på visitt opp i singlesenga mi hjemme, sånn mellom to og seks som regel. Men det var visst ikke aktuelt. Hun skulle ligge der allikevel. Da så.
Klokka nærmet selv halv seks-seks ny tid før det endelig ble stille i senga ved siden av, men da hadde far like store vanskeligheter med å sovne igjen. Siden jeg ble pappa har jeg blitt avhengig. Ja, en slags misbruker. Ikke av medikamenter, tobakk eller dårlig hjemmebrent; men av sånne rosa voksdotter man dytter inn i øra for å få det knyst stille. Sov i ro.
Dette selv om det aldri blir stille med min konstante øresus etter en uvøren tur på Muse- og Live-konsert på Rockefeller back in the days. Faktisk blir susen forsterket med disse voksdottene, men av en eller annen idiotisk grunn så har jeg endt opp med å ha visse problemer med å falle i søvn uten. Dette er altså en fyr som i utganspunktet kunne sovne momentant midt i en setning, en film eller med hånda i en eller annen godteribolle. Uten sov i ro blir alle lydene forsterket. Pusting, snorking, vrikking, kløing. Mitt snev av misfoni kan kanskje ha noe med det å gjøre, men jeg hadde aldri problem med å sovne uten noe innabords før. Tross alt, heldigvis er det bare voksdotter - og hverken Koskenkorva eller Sobril.
Plutselig våknet jeg av at ungene våknet igjen ved sju-tida; seks gammel tid! Da hadde jeg svimet av på morgensiden uten propper. Heldigvis. Men kroppen verket etter lite søvn, og jeg så på hu eldste at det også der hadde blitt et solid underskudd på søvnkontoen.
Men opp skulle vi. Ungene kastet seg opp i badekaret nok en gang, og ved åtte-tida var vi klare for hotellfrokost.
Et frokosthav av muligheter, men ungene var ikke de som skulle ha valuta for pengene her. Den kalde havregrøten ble så vidt rørt i hos yngstefrøken, mens maskineriet til eldstefrøken ble startet i gang av melonbiter.
Far hvilte derimot ikke på laurbærene, og kompenserte for lite søvn med mer enn nok frokost: rundstykker med sennepssild, egg og bacon, müsliblanding og røkelaks. En god fire-retters med vinpakke bestående av eple, appelsin, melk og kaffe.
Etter frokosten rasket vi sammen tingene våre og sjekket ut. Hasta la vista, Fagernes!
Ut på E16 i nydelig påskevær, forbi rakfiskfarmer og røde låver med Valdres-rosa, som et Yorkshire i norsk vesterled. Jeg skjønte jo tegninga når vi møtte haugevis av SU- og SV (!)-registrerte biler på vei østover mot sol og snø. Vi var i temmelig ensom majestet vestover. Som tre nybyggere i en wagon headed west, på jakt etter fruktbar mark og grønt gress. Vel, gress i alle fall. Ikke sånn Loddefjord-gress, vel og merke.
Sola var fortsatt fremme da vi passerte vakre Vang i Valdres, og klatret oss oppover mot Tyin. Som varselet kom også tåka og spredte snøbyger da vi kjørte forbi Tyinkrysset. Til tider total white out.
Vi kusket videre mot Sogn og Fjordane på de nye, flotte strekningene av europaveg 16. Når vi beveget oss nedover igjen mot Lærdal var det som for nybyggerne å passere snøfulle Sierra Nevada, og plutselig se åpenbaringen av frodige landskap. Det er lenge siden jeg har blitt så glad for å se gult gress. Åh, dom som bor her er heldige som har gress, utbrøt minstejenta spontant.
Lærdalstunnelen ble en smule lang for ungene, men redningen kom i form av Gråtass og jakten på mirakelvannet, som ljomet inni Mazda’n mens vi spiste kilometer for kilometer av de 25 i totalt mørke. Skjønt det tok noen av dem før jeg innså at sikten ble mye bedre og mer trafikksikkert hvis jeg byttet fra solbrillene til de ordinære hornbrilla.
Vi poppet ut av tunnelen i Aurland, men kjørte bare på videre vestover. Jeg lovet kidsa en beinstrekk i Gudvangen i stedet. Da bakseteraden skjønt at vi faktisk offisielt nå var på Vestlandet, så brøt allsangen ut - og de var skjønt enig om at teksta måtte stemme presis med denne vegen.
Over eit fjell, gjennom ein tunnel, over ei bru, ja der bur du. Eg håper du veit kor heldig du er, du bur på Vestlandet
Tunnel på tunnel før vi endelig fikk tanket opp litt diesel og smoothie på Shell Joker (?) i Gudvangen. Stedet Gud glemte, men vikingene fant igjen. Sporene etter den årlige vikingfestivalen preget det knøttlille sentrumet, hvis man egentlig kan bruke det begrepet på ei brygge, en souvenirbutikk og noen hytter.
Etter Gudvangen klatrer vi enda flere høydemeter og ble på ny møtt av det hvite pulveret som hver påske setter regjeringskvartalet på vent. Nei, ikke miltbrann altså, men snø.
Selv om snøen begynte å bli noe løs i fisken, så var det tydelig at området her også kunne skilte med østlandsmengder med snø. Vi passerte avkjøringa til Myrkdalen, kjent for sitt alpinanlegg og arnested for talentfulle skiskyttere.
Vi hadde tenkt å ta en lunsjrast i Vossevangen, men med gårsdagens affære på kinaen i Fagernes friskt i minne, så kjente jeg på skepsisen til å dra med hele sigøynerfølget inn på et møblert spisested. Vi fikk oss en biltur innom sentrum og slo oss til ro med at ei pølse på en bensinstasjon nok var det enkleste og beste nå.
Vi stoppet på en Deli de Luca/Esso i enden av rånegata, men 35 kroner for ei wiener i tørt, hvitt brød luktet rip off lang vei. Far fnøs i barten han ikke hadde, og lovde pølse på neste normalprisede stasjon.
Vi snirklet oss mot Bergen gjennom hårnålssvinger og korte tunneler, og etter å ha passert perlen av et sted mellom fjellene, nemlig Dale (ja, de med klærne!), så svingte vi inn på en Shell-stasjon. Ostepølser til 15 kroner virket som et varp. Jeg så for meg lange, ostepiplende, kjøttfulle saker (!) og bestilte to stykker. En til hver kid.
De hadde bare én igjen, gitt. Så typisk. Evelin, den mest sultne, fikk den. En kort, innskrumpet sak. Iris, som egentlig ikke ville ha, ble oppgradert til ei lang baconpølse til samme prisen. Et varp! Til 15 spenn! Fatter’n gned seg på pungen. Den med penger i altså! Men, han måtte jo ha ei pølse sjæl også. Gode råd ble dyre. Virkelig dyre. Krydderpølsa så god ut. Ok, jeg tar den. Regninga kom og totalsummen hadde skutt i været ut over de to ganger 15 de hadde tatt for barnas pølser. Så hun her sitt snitt til å kompensere for at vi fikk oss ei baconpølse for 15 spenn, eller var det safran i krydderpølsa? 69 kroner for ei lunken pølse i en tørr kano var vel i overkant syntes Vladimir. Fatter’n. Je.
Men med sultne unger og et vær som programmessig hadde gått fra sol, via snø, tilbake til sol igjen og nå til sprutregn - så lot jeg være å rasle med sablene. Ikke var jeg noe glad i Trang Fødsel heller. Lei av å bli lurt, la-la-la-la. Jeg betalte, vi åt og vi dro.
Rett før Arna måtte jeg svinge innom nok et sted. En hver by med respekt for seg selv har innført piggdekkgebyr. Så også Bergen. Maks to dager ble en utfordring for oss, men jeg hadde ikke noe valg. 70 kroner, takk. Straight nok. Men hvor finner jeg automaten i Bergen sentrum for å fornye førstkommende tirsdag?
Nå gikk været fra regn til hagl og tilbake til regn igjen før vi hadde kommet oss mellom Åsane og Sandviken. Jeg har aldri kjørt bil til Bergen før, men hadde i mitt hode trodd vi kom annerledes på. Tjue minutter før estimert ankomst sendte jeg melding til utleiers far, siden førstnevnte hadde dratt sin kos til Granka og lagt igjen jobben med nøkkelutlevering til far sin. GPSen stolte jeg blindt på, men fem minutter før estimert ankomst så vi to runde, røde skilt med en hvit horisontal, bred strek i. Vegen stengt på grunn av vegarbeid. Jeez! Innkjøring forbudt. Takk for den.
Et par pauli gloser fra forsetet og en ny, alternativ rute plottet inn på TomTom’en. Nye tjue minutter, altså? Seriøst? Vi ble geleidet ut igjen av byen og var nesten helt ute ved Sandviken igjen før herrestemma på trøskeværket ba oss om å ta u-sving og kjøre hele vegen tilbake til der vi var i stad på nytt. Dette inkluderte også nok en bompassering. Bomtur i dobbel forstand, altså.
Men etter å ha kjørt en annen vei i ren frustrasjon, så koblet endelig GPSen seg på igjen og ledet oss opp til huset der vi skulle bo. Reidar ventet tålmodig på oss, og overleverte nøklene i hui og hast før han kom seg vekk. Han var ikke særlig kjent her i følge ham selv, og det noe ghettopreget i nabolaget tydet på at dette kanskje ikke var noe Makrellbekken i Bergen.
Vel installert i den kvæntine loftsleiligheta så ventet valg av soverom, utpakking og en kort samling i bunn før vi fant nye krefter og jaget ut igjen på jakt etter en søndagsåpen butikk. Matkroken Landås ble redningen, bare noen hundretalls meter nedenfor her. Søndagspriser hadde de jaggu meg også. Selv med spartanske varer så kom de to posene på til sammen 400 kroner. Jeg lukket øynene, som jeg alltid gjør, og dro kortet, traff på koden og kjørte «hjem».
Nå ventet en rolig kveld i leiligheta med lettvin middag fra absolutt nederste hylle. Nudler med pølsebiter. Nudler sluttet jeg å kjøpe da jeg bikket noen og tjue, men ungene elsker det. De får det aldri av meg, så for dem ble det som å sette tenna i østers eller noe annet fint da de plutselig, en regntung palmesøndag i Bergen, endelig fikk igjennom ønsket sitt. Eureka!
Da herremåltidet endelig stod på bordet og var servert var det ingen unger å spore. Spennende som det var med ei fremmed leilighet, så var de i full lek på et av soverommene, og svarte selektivt som vanlig. Lurer på hvordan dagens kids hadde respondert på matklokkene som ringte til dugurds på gårdene før i væln? Plutselig innså jeg at jeg ikke var 19 lengre. Heller ikke 41. Jeg var 72.
Etter litt hojing og frustrerte jall, så kom ungene til bords, og familien Høgtoppeoglangtnede kunne endelig samles foran selfiestanga minus stang. God middag!
Etter at begge ungene var i seng kunne endelig Vladimir tappe seg et stort glass med Vikingfjord, hente seg en sylteagurk og se på Norwegian Rednecks i fred. Nei, vent litt. Det var en annen tur.
Det ble i stedet blogging (glad for at ikke autokorrekturen byttet denne til blotting) og knotring på en alt for liten iPhone med alt for store fingre, og et glass cola zero. Hvorfor kjøpte jeg ikke med en kald øl om ikke annet!?
Vel, vi får se i morgen. Og det er en oppvask som må tas. Og en søppelpose som må ut. Var det ferie vi var på? Joda. Så jeg strekker ut beina litt på benken her og lar oppvasken stå til i mårrå!
Piker, pingvin og sang
Dunk!
Jeg våknet kvart over ett av at jeg lå alene i senga. Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd, fikk famlet tak i talatuten, skrudd på lommelykta og konstatert at Evelin lå og snorket som ingenting hadde skjedd på gulvet nedenfor senga. Snork. Pust.
Ikke et massivt jordskred fra Ulriken hadde vekket henne i denne søvnen. Jeg tok tak i henne og fikk løftet hele bunten av menneske og sovepose opp igjen i senga, uten at hun i det hele tatt været noe som helst. Da morgenen kom trodde hun ikke på meg, og siden jeg heller ikke har billedbevis så har hun selv vondt for å tro at det har skjedd.
Noen timer tidligere hadde jeg vært inne hos eldstesøster, som for første gang hadde fått nattskrekk utenfor hjemmet. Heller ikke hun hadde noen erindring av oppstandelsen da hun ble konfrontert med hendelsen ved 7-tida i morges.
De to små damene dekket frokostbord og vi fikk i oss litt mat, før vi pakket sekk og gjorde oss klar for en dag på Akvariet. Ute skinte sola, og meldinger om snø hjemmefra ble hånlig ledd av. Samtidig grudde vi oss alle litt ekstra til å returnere øst. De er heldige som bor her, sang jentene ut i kor. Vel uvitende om de 300+ dagene i året med pissregn.
Da vi kom oss ut, så oppdaget Vladimir fort at det nok hadde vært både nedbør og kaldt i natt, for UF’en var full av stålis. Noen minutter med forurensning på tomgang kombinert med isskraping, og vi var klare for å kjøre.
Akvariet var plottet inn på GPSen, for far fikk lagt inn at vi skulle kjøre utenom Ibsens gate, som kostet oss tjue minutter og to ekstra bompasseringer i går på grunn av vegarbeid. Nå var det bare straka vegen, og jeg gleder ungene med kun 18 minutters kjøring.
En halvtime senere befant vi oss i den samme blindveien for fjerde gang på rad. Vladimir var illrød i topplokket, og liret av seg ufinheter mot byen og kommunens flittige utsendte, som atter et sted hadde sperret av flere veier på grunn av vedlikeholdsarbeid. Akvariet nås via Haugeveien, kunne skiltene fortelle oss - men hvor i himmelens navn var den?
Jeg plottet inn veien på GPSen, men den fortsatt å sende oss i runddans rundt i de gamle San Francisco-bratte bygatene rundt omkring på Nøstet. Jeg ble mer og mer stresset, mens ungene sang Knutsen og Ludvigsen av full hals så det heldigvis overdøvde de verste gryntene fra førersetet.
Kjære vene! Jeg hørte fatterns utbrudd i reprise inni meg; da han på slutten av 80-tallet forvillet seg inn i Trondheim sentrum med familiens sølvgrå Mazda 929 stasjonsvogn, på ei ukes fabrikkferie i fellesferien og med muttern, uten førerkort og kartkompetanse, og meg, hengende belteløs fremover mellom forsetene med piggsveis, bollekinn og sidevis av nedskrevne bilnummer, som parkerte statister da han utbrøt: Vi reiser hemmat! , etter å ha stresset seg opp i et trafikkbildet som ikke lignet ytter-Kolbu.
Møkkaby!, ropte jeg i affekt, med vinduet oppe og to flaue unger i baksetet. Snart kaster jeg den GPSen i brusteina!
Litt for ofte glipper det noen pauli ord, men ungene er ekstremt flinke til å ikke gjenta, men heller stramme opp fattern og minne ham på en gammel deal: for hver gang jeg glipper med ei glose, så blir det penger på bok for jentene hvis de ikke gjentar det. Så langt har det fungert over all forventing. Jeg er overhode ikke stolt av egne utbrudd, men veldig stolt over at de flinke ungene mine ikke er like løsslupne i kjeften. Noen ganger kommer jeg unna med at jeg snakker om FIFA. I Bergen kommer jeg kanskje unna med at jeg kan komme til å nevne bydelen Fana hvis jeg kjører meg bort i trange smug?
Pappa, jeg synes ikke Bergen er en møkkete by jeg, arresterte eldstefrøkna meg betimelig. Nei, Bergen er en fin by det.
Etter ytterligere minutter skjønte jeg at jeg møtte ta en seriøs samling i bunn. Jeg skrudde av TomTom’en, og fant frem Google Maps for å gjøre meg litt kjent. Det manuelle trumfer det automatiske. Egentlig burde jeg aldri hatt GPS, men kun forholdt meg til å lese kartbøker, NAF-bøker eller kart på telefonen, hadde det ikke vært for at det også hadde vært kjekt og hatt noen øyne på vegen innimellom.
Jeg fant ei rute som burde ta meg ut av labyrinten av blindveier og enveiskjøringen i Nøstet, og ta meg mot Haugevegen. Så gjort, og plutselig var vi på sistnevnte veg og nærmet oss, i følge telefonen jeg hadde på live kart i fanget, endelig Akvariet. Tre kvarter forsinket.
Der fant vi også parkeringshuset, som var eneste åpenbare alternativet når man var så dum å ankomme museet med bil. 160 kroner og vi kunne stå til klokka fire. Det burde vel holde? Og jeg kunne vel bare gjøre som hjemme på Lillehammer, og stappe inn kortet på nytt når vi skulle dra og kun bli belastet for faktisk parkeringstid. App har jeg jo ikke. Jeg er for gammel for slikt.
Vi kastet loss og kom oss opp til billettluka, betalte 550 kroner for inngang og valset inn akkurat i tide for matingen og presentasjonen av «ta-på»-gjengen rett innenfor hovedinngangen.
Ungene mine blir stille som mus og veldig reserverte hvis andre unger er til stede. Akkurat som meg for 35 år siden. Dessverre. Jeg likte bedre å være med folk som var 40 år eldre enn meg enn jevnaldrende.
Ingen ville mate kråkeboller eller fisker. Ingen ville ta på noe. Eller noen. Men plutselig gikk det et lys opp for hu minste, og så satte hun kneene opp på bassengkanten, brettet opp arma og grep fatt i ei forfjamsa sjøstjerne. Hei du!
Dette spontane motet fikk også den litt mer forsiktige storesøstera til å finne litt indre mot, og plutselig stod de med hver sin sjøstjerne i hånda.
Rett etter bar det videre ut til pingvinene. De skulle mates og vi fikk bli litt mer kjent med de 20 bøylepingvinene, som koste seg med sild og annen snacks foran et entusiastisk påskepublikum på omtrent det samme antallet. Pingvinene sang og skrek tilfreds mens fisken glei ned bokstavelig talt på høykant. De har ikke tenner og svelger fisken hel.
Akvariets utsendte med Garth Brooks-mic avlivet også ei pingvinmyte om monogamien. De kan faktisk også gå fra hverandre, men det er kun hvis de er uenig om barneoppdragelsen.
Etter pingvinseansen bar det inn igjen på akvariet, og vi ruslet rundt og kikket på de mange rare og mer normale innbyggerne de kunne skilte med. Alt fra kakkerlakker og piraja, til grønn mamba og atlanterhavslaks.
Et besøk hos Elias ble det også tid til, samt påskens første is. Overpriset sådan, som alt annet til salgs her. 36 kroner for wiener, 26 kroner for Skyr og 35 kroner for Shake-is. God påske!
Etter å ha ruslet rundt i de tre etasjene inkludert to kinofilmer a kvarteret, så var det dags for dagens høydepunkt i følge programmet: Sjøløve-oppvisning.
Det var ikke helt i samme divisjon som delfinshowet på Kolmården, men vel bevares - både Kim og Amy leverte, og publikumet applauderte veloppdratt.
Siste stasjon før avreise var nede hos krokodillene i kjelleren. Mektige skapninger som flekket tenner og satte øya i oss - og heldigvis ikke motsatt.
En tur innom museumsbutikken, der begge fikk kjøpe seg hver sin bamse innenfor rimelighetens grenser for reisepengene de hadde fått av bestemor. En blå delfin og slags isbjørn ble fangsten, og fornøyde satte vi oss inn i Mazda’n igjen. Vladimir satte inn kortet i parkeringsautomaten, men den skjønte så klart ikke at det var på grunn av mulig avkorting av parkeringstid. Nei, selv om vi dro to timer før betalt maks.tid, så var det ikke ei krone å få igjen. Hvorfor var jeg ikke overrasket?
Vi begynte å bli sultne, og klok av skade burde vi dratt hjem og spist nudler og pølser fra i går, men så er det jo veldig kjedelig også da. Vladimir fikk et nytt innfall. Vil dere ha pizza? For en stakket stund var jeg igjen verdens beste pappa, og alle var så klart kjeeeempesultne!
Vi kom oss the hell out of Dodge og satser på en billig pizzasjappe i utkanten et sted. Akkompagnert av ytterligere mer eller mindre ustemt synging fra kvinnene i baksetet passerte vi leiligheta og fortsatt innover dalen.
Jeg skrudde på igjen GPSen, men i samme øyeblikk fikk jeg øye på en Dominos Pizza. Det hadde jeg aldri testet, men skulle ikke det være billig og helt greit? Det var i alle fall rimelig på de britiske TV-reklamene jeg husket å ha sett. To pizzaer for £20 eller noe. Problemet var at nå var vi ikke i London, men på Minde i utkanten av Bergen by. Javel, vi tok sjansen.
Vi fikk tak i menyen, og prisene så helt greit ut. Bredt utvalg i størrelser var det også. Begge kidsa ville ha det samme, og en barnepizza ble alt for lite. De var tross alt skrubbsultne. Aller helst ville de hatt en medium pizza hver, men heldigvis fikk jeg overtalt dem til å dele en stor. Selv kjøpte jeg en medium variant med litt sterkere skyts. 100 % mozzarella var det visst. Og best av alt, den var norsk. Hvor gjemmer de norske bøflene seg egentlig?!
Overraskelsen var stor da jeg nok en gang endte opp med å måtte betale nærmere 500 spenn for at to barn og en far skulle spise litt dårlig fast food. Jeg vinket tilbake Håkon som hadde ekspedert oss, og påpekte avviket fra menyen til regninga på over 40 kroner for den største pizzaen. Det er fordi du byttet ut bacon med mais, svarte han først. Seriøst?
Det kan ikke stemme at mais koster 40 kroner mer enn bacon, spurte jeg. Håkon var enig. Det hørtes rart ut. Han latet som han kikket nærmere på datamaskina si, men kom så med svaret. Det er prisen for å spise her; prisene i menyen er for take-away.
Seriøst? Ja, det er jo normalt at det er dyrere å spise inne enn å ta med hjem. Noe med avgifter og moms å gjøre, vel? Ellers er prisene på take away kunstig lave pga at de legger til min 75 kroner for utkjøring, og spekulerer i at flere er late enn de som henter? Gudene vet. Men som i går og som dagen før, så lukket jeg øynene, betalte og gikk. Et lite øyeblikk hadde jeg vurdert å endre til take away, stappe ungene i bilen igjen og kjøre tilbake til Landås - men vi hadde allerede rotet til et helt hjørne i «restauranten», så vi ble. Jeg begynte plutselig å le. Iris lurte et øyeblikk på om fattern hadde blitt gal. Galere enn normalt altså. Hva ler du av?, spurte hun. Jeg sa som sant var at jeg hadde identifisert grunnen til at pizzaene var 40 kr dyrere nå enn hvis vi hadde dratt hjem. Det er fordi det koster 40 kroner ekstra pr pizza å ha slike gjester som oss, som ikke klarer å sitte i ro, og som roter og søler så mye, svarte jeg.
Forklaringen virket plausibel for 8-åringen, mens 3 1/2-åringen ikke hørte, der hun hadde lagt seg i skinnsofaen. Det er ikke ekstra moms eller noe sånt, vettu. Det er ei ekstra rengjøringsavgift. Akkurat som når du leier et krypinn gjennom AirBnB.
Pizzaene kom på bordet, og Evelin orket én bit - 1 altså! Iris spiste tre. Resten av besøket ble brukt til å ignorere farsan sine formaninger og synge videre fra Juba-Juba albumet. Nå hadde vi pizza med ananas, skinke og mais igjen for resten av turen.
Når alt er sagt. Min pizza var den beste jeg har smakt fra en ferdigkjede. Bunn og fyll stod til terningkast fire pluss. Toppscore! Fem og seks er forbeholdt hjemmebakt. Det gjorde at irritasjonen lettet litt. Vi tok med oss resten hjem, overlot oppryddingen til Håkon og vendte nesa hjemover til leiligheta.
Etter en tur innom Rema og apoteket (sov i ro!) parkerte vi utenfor nr 10 og lempet inn sekk, pizzarester og nye familiemedlemmer, før vi tok beina fatt og ruslet oss en tur rundt i nabolaget.
Vi måtte blant annet rekke område og finne nærmeste bussholdeplass. I morgen får Mazda’n stå, og vi tenkte gjøre bybussene utrygge. Bussholdeplassen lå kun noen hundre meter nedenfor leiligheta, i Nattlandsveien.
Vi ruslet opp på en høyde i nærheten, der vi både fikk flott utsikt mot Bergen sentrum, Ulriken og ikke minst Brann stadion. Ungene var mest opptatt av en liten lekeplass de så bak noen blokker, så på vei hjem ble det et stopp der for å brenne litt energi til kvelds.
På vei opp til leiligheta igjen gikk vi forbi blomster som stakk opp i fra jorda i en hage. En sterk kontrast fra status vår på andre siden av fjellet!
Hjemme i leiligheta ble det litt barne-TV, påskekos, søskenkjærlighet og -krangling, ytterligere synging av Bergenssanger og litt kveldsmat, før småpikene fikk dusjet og stabbet seg i seng. Minste først, og eldste noe motvillig rett etterpå.
Etter at eldste var i seng og blitt sunget til, så feiret far nok en strek i livets almanakk med en kald øl, som hadde blitt med i posen fra Rema tidligere i dag. Ahh!
I morgen venter nok en dag, men bilen får stå. Så gjenstår det å se om det går knirkefritt med kollektivtransport når vi i morgen kaster oss på både buss og tog (Fløien). I tillegg gjenstår det å se om vi nok en gang får opphold. I dag har vi sett regn i det fjernet, men ikke kjent en eneste dråpe. Da blir Bergen en trivelig plass, selv med dyre pizzaer, stengte veier, piker, pingvin og sang!
Vår beste dag
Med sov i ro i øregangene, så sovnet jeg umiddelbart etter at jeg la hodet på puta i går. Uvisst om en halvliter Grans-øl på styrten rett før sengetid hadde noen innvirkning, men jaggu var det deilig å bare sovne uforstyrret uten alle smålydene. Kun forstyrret av den konstante, moderate øresusen som jeg har lært å omfavne som en god venn.
Det er ikke slik at jeg blir dauvhørt med disse voksdottene. Som far sover jeg fortsatt med et øye og øre oppe i forhold til unormaliteter fra ungene. Derfor våknet jeg umiddelbart av dunket da Evelin for andre natt på rad deiset i gulvet. Skjønner jo godt at Evelin fortsatt tviholder på sprinkelsenga si hjemme, selv om hun begynner å få farlig dårlig plass.
Jeg rakk ikke løfte henne opp igjen før hun bare krabbet opp i senga igjen sjøl, sa et eller annet som jeg ikke husker og sov videre. Tydeligvis ingen krise skjedd.
Ved 4-tida våknet jeg igjen av at hun hadde mareritt og skisserte skrekkscenarier i delvis søvne, men etter litt kos og nynning sovnet hun igjen. Hele huset var fortsatt stille da jeg våknet for meg selv klokka sju. Jeg prøvde desperat å la være å tenke på at klokka for noen dager siden bare var seks, men før jeg rakk å slå vekk tanken, så gikk det i døra fra Iris’ sitt rom, og Evelin stakk nesa si inn i kinnet mitt. Nå er det morgen!
TV’n i kjøkkenkroken hørte jeg ble slått på før Iris brøt ut; det snør! det snør! Jeg kunne ikke tro det. All den tid mandagen var spådd til å bli den «dårlige» dagen, og vi hadde badet oss i vårvær dagen i forveien, så kunne jeg virkelig ikke tro at hun snakket sant. Jeg kikket ut av loftsvinduet, og jaggu ta meg: snø! Digre kjerringer. Østlandske sådanne. Neeeeei! Det var jo dette vi ville bort fra.
Vel, vi hadde uansett lagt planer, så selv om tåkelaget og snøfjonene ble tettere og tettere hvert minutt som gikk, så skulle vi nå alltids opp på Fløyen.
I tillegg skulle vi parkere Mazda’n etter gårsdagens prøvelser downtown. Vi skulle ta bussen.
Etter en frokost og påkledning av regntøy, som var det nærmeste vi hadde skikkelig vinterklær, så ruslet vi ned og ut mot Natlandsvegen, og buss nr. 2 som skulle ta oss ned til sentrum.
Snøværet hadde virkelig eskalert i det vi hoppet av bussen rett ved Bryggen. Der stod en diger kontigent kinesere allerede tett i tett under tak i et portrom, mens vi vandret gatelangs med freidig mot. Vi er da østlendinger, så selv om dette ikke var helt som forespeilet, så var det jo strengt talt ingenting mot for hva vi har vært vitne til hjemme i vinter.
Klokka var rett før ti, så butikkene hadde ikke åpnet enda. Ungene begynte å bli utålmodige, så vi hadde i realiteten ikke noe alternativ enn å kaste oss uti det og bestille billetter med Fløibanen.
En plakat reklamerte med påskeaktiviteter, kanopadling (!) og byens beste utsikt. Nuvel. Nå var det tett, tett skodde og snøvær. Det var fem minutter å vente på neste avgang, meldte billettøren, og ungene syntes det var skrekkelig lenge.
Vi betalte 195 kroner for tur/retur billett, og da toget endelig kom kunne vi naturlig nok velge og vrake blant plassene. Vi var de eneste ombord. De eneste som trolig var dumme nok til å dra opp dit midt i vinterens verste, lokale snøvær. Jaja. Ingen vei tilbake.
Vladimir sendte tanker til både Murphy og Truman. To tette følgesvenner gjennom de siste 25 årene. At jeg ikke har blitt fullstendig paranoid er egentlig en gåte, all den tid jeg har vært på feil sted til feil tid. Som fluepapir trekker jeg til meg slike mindre og større situasjoner, der jeg nesten blir overbevist om at jeg er en brikke i et større spill. En som skal stresstestes og motprøves til alle kunstens regler. Ja, han som alltid møter kun én bil ned Vingarvegen på glatte dager, og så klart alltid midt i den krappeste svingen. I gamledager lot det meg irritere, men nå er jeg så godt vant at selv om jeg irriterer meg utad, så gliser jeg inni meg. Ikke at det kanskje høres friskt ut heller? Det burde kanskje vært motsatt? Noen ganger er det det også. Heldigvis.
I godt humør benket vi oss ned på første rad, og toget begynte å ta oss bratt oppover lia. Tilsynelatende. Vi så nada.
Vel oppe, så vinket vi farvel til sjåføren, som sendte oss ut med et glis og et ønske om en god dag. Stupid fucking Americans, hadde han sikkert tenkt hvis ikke han hadde hørt vår dialekt. Dumme, jævla østlendinger.
Som da Clark Griswold samlet sin utvidede familie til tenning av julebelysningen i Hjelp, det er juleferie, så følte jeg et tilsvarende fårete ansiktsuttrykk prege trynet mitt mens jeg tok ungene med på utkikkspunktet og introduserte dem for den spektakulære utsikten. Se havet. Se byen. Se fjella. Er det ikke flott?
Utsikt over Bergen by, påsken 2018
Ungene så ikke humoren, så vi vandret mot lekeplassen, som lå snøtung og ubesudlet av barn rett ovenfor. Med friskt mot løp ungene rett bort til klatrestativene og skliene, som var fulle av snø. Det stoppet ikke de to små vikingene fra Lillehammer, heldigvis. Det var full fres og stormende jubel, mens en liten kontigent av like dumme (som oss) asiatere stod og frøs i jeans og sneakers, mens de tok bilder og lo spastisk.
Far prøvde å svelge den verste negativiteten og skuffelsen over timingen for turen opp til Fløyen, og lot det stod til. Litt snø tar ikke knekken på en høgding i jeans og sneakers. Jeg så på ungene mens de lekte forlystelig, tok bilder og lo.
Etter at ungene gikk lei de snøtunge lekestativene, så vandret vi oppover langs en traktorvei i tung nysnø. Skiltene fristet med trollskogen, men de treskjærte trollene var delvis borte i all snøen. Evelin var veldig skeptisk til å fortsette, siden hun ikke ville risikere å møte på troll. De er av tre, prøvde jeg å si - men hun var nok fast bestemt på at trollene skulle komme. Iris forsvant inn i en lysning der klatreparken visst nok skulle ligge, og klatret rundt på de delene som var synlige over snøen. Evelin ville gjerne bli med, men fars rigide forhold til lover og regler gjorde at hun ikke fikk lov å bevege seg fritt rundt i løypa som hadde 7-års grense på kommunens plakett.
Etter å ha baset rundt og blitt både våte og kalde, så fristet et besøk i varmestua de for enkelthets skyld hadde kalt Fløyen kafé. Jeg kunne lukte turistfella lang vei nok en gang, men før jeg rakk å moderere noe, så hadde ungene halvvegs bestilt pannekaker med bacon fra dama bak disken. I tillegg kom både juice og bamsedrikke i kjølvannet av disse. 39 kroner for pannekaker syntes å være et varp, helt til fattern så at pannekaker var snakk om pannekake. I tillegg var den kald og kom med nada unntatt noen baconbiter som var stekt inn i den. Fattern nøyde seg med en svart kaffe. Jeg kjente jo atter en gang lusa på gangen, og regnet med å få leftovers til kaffen læll.
Etter å ha satt til livs oppvarmede ferdigprodukter for 150 kroner, så bar det ut igjen i snøhaugen. Vi hadde funnet ut at det var en geocache ikke langt fra lekeplassen, og entusiasmen var stor da ungene gikk rett på og grov den fram fra under ei rot.
Ungene begynte å bli forsynt, men unnet seg en siste tur på lekeplassen. Slageren ble en snurreleke som påførte kidsa svimmelhet og ustø gange, og alle tre gliste godt hver gang en av ungene gikk på huggu i snøen etter å ha prøvd å gå normalt etter en tur rundt.
Klokka hadde nå blitt tolv, og siste stopp på Fløyen for denne gang ble en tur innom påskekyllingen på verkstedet. Den ferskeste hadde klekket ved midnatt og det var fortsatt et egg igjen i rugekassa. Iris fikk holde en få dager gammel kylling, og syntes det var veldig stas. Hun pratet i vei med den unge jenta som hadde kyllingansvaret, og Evelin på sin side kunne også fortelle at Scott også har kyllinger, men vi har høner i barnehagen. Jenta som jobbet der svarte høflig og engasjert på ungenes spørsmål og kommentarer, så dette ble en flott avslutning på en værmessig bomtur av en fjelltur.
Should we stay or should we go? Flere hadde ankommet Fløyen i løpet av den siste timen. Mest lettkledde asiatere (ikke sånn lettkledde, da) og lokale barnefamilier med moderne bekledning. En del hadde med ski, for det var også påskeskirenn for barn oppe på flata. Vi så fortsatt ingenting ut over, og i følge værmeldinga så det plutselig også dystert ut. Jeg spurte ungene hva de ville nå, og de var skjønt enige om at en tur ned igjen til byen var å foretrekke. Vi satte oss inn i neste tog, og seks minutter senere steg vi ut 320 høydemeter nedenfor.
En liten tur innom leke-, tullball- og kostymebutikken Robins skattekammer ble det tid til før vi i snøfokket måtte finne på noe annet på vår siste fulle dag i byen. Med en liten pose med noen småleker i hånda, så ble plutselig nøden stor for 8-åringen som måtte akutt på to. En trang som overhode ikke hadde vært tilstede da vi var på den øvre stasjonen med toalett minutter tidligere.
Nuvel. Er dere sultne? Vi hadde ikke spist noe annet enn en halv, vassen og kald pannekake hver siden frokost, og da far oppdaget en Burger King ikke langt unna torvet, så lot ikke følget be seg to ganger. Der ble det både dotur og kids menu med noe plastikkskrap av ei leke ved siden av. Fattern fikk også kjøpt seg en Whopper, og for en gangs skyld klarte et måltid for tre personer å komme på under tohundrelappen. Så får det så være at hverken ernæringsfysiologer eller matkjennere applauderer valget, men med barn til bords ute må man noen ganger svelge noen kameler, i dette tilfelle kamuflert som nuggets. Det enkle er ofte det beste.
Før turen hadde jeg også snakket om å gå på kino i Bergen, så mens vi satt og spiste sjekket jeg programmet. Brillebjørn-filmen gikk kvart over fire. Om kun to og en halv time! Jeg burde holdt kjeft om den, og dratt en hvit løgn - men jeg sang ut, og Evelin var fast bestemt på å se den. Men hvordan skulle vi slå ihjel to og en halv time, vi som ikke hadde tålmodighet til å vente fem en gang? De var i ferd med å sprekke inne på Burger King. Ser dere flere som er så urolige her, spurte jeg. Nei, men de andre spiser jo, svarte Iris. Sant nok.
Vel, en halvtime ekstra kunne kanskje kjøpes her vi var, tenkte jeg plutselig. Vil dere ha is? Lettlurte unger, ass. Is ble det, og plutselig var ventetiden nede i to!
Plutselig kikket vi ut av vinduet og så at snøværet hadde stoppet. Jammen så det ikke ut som om sola også hadde kommet. Vi pakket sammen, og gikk ut - og sannelig: blå himmel og sol. Snøen som falt tidligere var nærmest borte. Alt dette i løpet av en kids menu og en softis på Burger King.
Hvorfor var jeg ikke overrasket? Hadde vi ventet en time/halvannen på Fløyen, så hadde vi fått den fulle og hele utsikten. Men det ville seg ikke for Truman, Murphy og øss.
Den spontane og utålmodige inni meg var nære ved å foreslå at vi skulle bruke en ny tohundrelapp på å ta turen tur/retur på nytt. Da hadde vi sikker både slått ihjel timene før kinoen og fått en helt annen opplevelse av turen/utsikten. Men den fornuftige og tålmodige trumfet igjennom å spare oss for det. Been there done that. Det er en tid for alt, og tiden for Fløyen var forbi. Nå kunne vi rusle litt rundt i Bergens gater og nyte vårværet, som igjen strålte fra deilig blå himmel. Snøen på bakken var borte. Nesten utrolig med snøværet noen timer tidligere friskt i minne. Selv opp mot Fløyen så det ganske moderat ut med snø nå.
Plutselig hadde vi spist ytterligere en time, og på turen hadde vi også funnet ut hvor vi skulle gå for å ta bussen hjem etter filmen. Fra punkt K utenfor Festplassen gikk buss nr. 12 til Montana, og på dens ferd rett forbi huset «vårt» i Landåsvegen. Alltid kjekt å være beredt.
Vi ruslet opp til kinoen, kjøpte tre billetter og en stor boks med sprættkønn på deling, og satte oss til å vente den siste halvtimen før dørene åpnet.
Evelin gleder seg som en.... eh... unge. Brillebjørn er en stor favoritt, og utgaven hun fikk til jul har vært fast sengekamerat siden natt til første juledag. Nå måtte brillebjørn imidlertid passe leiligheta vi leier, så vi ikke løp noen risiko for å glemme igjen brillebjørn på kinoen.
Da klokka slo fire åpnet dørene til sal KP2, og de få som hadde løst billett vandret opp. Jeg hadde Iris foran meg og Evelin rett bak meg, viste billettene til kontrolløren og gikk innover gangen.
Rundt svingen oppdaget jeg plutselig at Evelin manglet, og ble superstresset. Vi hadde ikke gått mange meterne, så hun kunne ikke være langt unna. Jeg snudde og sprang tilbake, og der stod den lille, vakre skapningen og ventet utenfor inngangen av salen, rett ved billettkontrolløren. Hun hadde sikkert sett på noe annet i det vi viste billetter, og blitt ufrivillig hektet av. Stakkars lita brast i gråt og løp i armene mine da hun endelig så meg. Vi snakker vel maks 15 sekunder, men de var nok uendelig lange for Evelin da hun plutselig ikke fant hverken meg eller Iris. Da var det godt å kunne sitte på fanget og kose pappa litt ekstra før filmen startet.
Utenom oss tre, så satt det tre andre barnefamilier der. Flust av plasser med andre ord, så jeg lempet ryggsekk og jakker på plassen rett ved siden av meg i den vel 100 plassers store salen. Så kom de. Rett før lyset ble slukket. Moffa, mormor og den lille håpefulle. Eg tror vi har denne plassen, sa bestemora og siktet til setet der jeg hadde satt i fra meg alt pikk-pakket. Vi satt klink midt på, på rad 5. Midten på rad 2, 3, 4, 8, 9, 10 var up for grabs, men neida. Så klart skulle Moffa og gjengen sitte på de plassene de hadde fått tildelt. Jeg kan flytte sekken hvis dere vil sitte her, sa jeg - så ydmykt jeg bare kunne uten å virke irritert eller oppgitt. Ja, det ville de visst gjerne. Så jeg flyttet sekk, klær og luer over på Iris’ side i stedt, og satte meg ned igjen skulder mot skulder med bestemor. Hvorfor var jeg ikke overrasket? Igjen gikk tankene til Truman og Murphy. Jeg lo innvortes. Gapskrattet. Så typisk. Fluepapir.
Nå kunne filmen bare begynne, og det gjorde den. Evelin og de fire andre 3-åringene i salen sang med og var kjempebegeistret, men for storesøster så ble det en times lang smertefull reise. Vel, for fattern også.
Jeg tok meg i og tenke veldig tidlig at å ta 95 kr pr hode for dette måtte være en hån mot alle som har interesse av film. Både barn og voksne. Javel, så er målgruppen kanskje bare 2- og 3-åringer. Et slags norsk drømmehagen uten noe som helst slags mål og mening. En rekke episoder på gården var solgt inn som en kinofilm på 1 time og 3 minutter. Det var vel 50 minutter for lenge. Er den ferdig nå? spurte Evelin etter 10 minutter. Da var «første episode» ferdig.
Jentungen på ferie hos besteforeldrene stod overfor en situasjon hun ikke turte, brillebjørn klappet i henda tre ganger og lagde fantasi-magi, jentungen klarte motsøvelsen og brillebjørn feiret med brillebjørn-sangen. Der har du filmen. Ganger 6-7-8. Hver episode på TV slutter sikkert med den sangen også, for hver gang brillebjørn sang og danset denne, så lurte Evelin på om den var ferdig nå. Et makkverk. Som episoder i barne-TV for 2-3 åringer. Ok, greit. Men hva med storesøsken og foreldre. Og kan man ikke forsøke lage ei helhetlig historie med mening også myntet på 2- og 3-åringer?
Dette var mer rip off enn både kinamat på Fagernes, pizza i Minde, pannekaker på Fløyen og pålegg på Matkroken til sammen! 285 kroner for en time med så dårlig håndverk at mange seriøst bør ligge søvnløse om natta og lure på et karriereskifte. Skuespillerne hadde null innlevelse, og jeg skulle levert en mer troverdig versjon som bestefar sjæl. Stemma til brillebjørn hentydet med sitt toneleie at alle 2-3 åringer, og andre interesserte, er kollektivt tilbakestående og må tiltales deretter.
Hihihi, sa han. Hihihi, sa jentungen. Mye fnising, så litt redsel - men når brillebjørn tryllet frem kaninører og -rumpe på bestefars traktor, ja da ble det trygt å bli med på en kjøretur rundt på tunet.
Denne filmen kan neppe ha kostet mer enn leien av teknisk utstyr og tarifflønnet til de involverte, og hvis barnefamilier går mann av huse for å ta med 2- og 3-åringene på dette - så vil det bli et vanvittig overskudd ut i enden. Da vil jeg nesten si at dette er på grensa til svindel satt i system. Et system som har melket Karsten og Petra-konseptet for en haug med ulike filmer, og flere er vel på vei. Men Karsten og Petra er Oscars verdig i forhold til denne. Det sier en hel del.
Men hva kan jeg egentlig si. Evelin var kjempefornøyd! Dette var den beste dagen, utbrøt hun rett etter filmen. Etter å ha hatt følelsen av å bli forlatt rett før filmen og deretter forsont i løpet av sekunder, så ble det kanskje en oppladning som gjorde at samme hvor elendig filmen var så hadde dette vært helt fantastisk. En times filming av brillebjørn med statisk kamera i en innstilling, mens brillebjørn sang og snakket, hadde sikkert også blitt mottatt like bra. I den alderen underholdes de uavhengig av innhold. Men er det dermed sagt at de skal ignoreres av fagfolkene?
Men når det er sagt. Det kommer flere slike bølger med faglig ignorering. Hvis de noen gang blir aktiv russ, så får de russelåter som produseres med samme letthet og ignoranse for mottaker som det Brillebjørn-filmen for smårollingene ble. Og akkurat som de ble tilfredsstilt nå, så skulle det ikke forundre meg om de ble tilfredsstilt igjen som 19-åringer i en alt for dyr russebuss med Ta meg bak i fuglekassa eller noe tilsvarende med eurodance-rytmer fra en gutteromssynth. Jeg kjenner jeg blir svett bare av tanken.
I ishockey opereres det med effektiv spilletid. Fjerner vi de gjentagende sekvensene med brillebjørndansen og alt annet vas uten mening, så ville ikke kinofilmen klokket inn på mer enn litt over en halvtime. Men jeg er raus nok til å holde kjeft om alt dette til Evelin. Hun er i sin fulle rett til å ha kost seg gjennom timen med film, men snakket flere ganger om at den var «veldig lang» på vei mot Festplassen og bussen.
Da vi så plattform K, så stod så klart buss 12 og blinket ut av lomma. Rakk det itte, gitt. Jeg gliste for meg selv, og sendte nok en tanke til gutta boys. Truman og Murphy.
Vi tok en siste spasertur ned mot Lille Lungegårdsvannet i påvente neste buss mot Montana og Landåssvingen.
20 minutter senere satt vi på bussen hjem. Fornøyde og mette. På film, snø, mat og sol.
Evelin var kjempeimponert over at bussen stoppet rett utafor leiligheta vår. Vi ruslet opp, og lagde kveldsmat av noen rester. Ungene dusjet og ordnet seg for natta.
Evelin sovnet lykkelig med brillebjørn knugende inntil seg, til tonene av Kjære Gud jeg har det godt og Bæ bæ lille lam.
Da jeg kom ut igjen til Iris, så spurte jeg henne om hvordan hun hadde likt filmen. Kjedelig, var svaret. Det var så dumt med den sangen flere ganger! Jeg sa ikke stort, men anerkjente hennes mening, og sa jeg var helt enig - men at jeg trodde Evelin likte den godt, så det fikk være vår hemmelighet at vi ikke likte den.
Vi så på hverandre, smilte og skjønte vi var på nett, før nattasangen også ventet storesøster. Jeg kunne ikke annet enn å synes at valget var helt utmerket for dagen. For turen.
For hva betyr vel et massivt snøfall? Hva betyr skodde? Hva betyr en dårlig film uten dypere mening? Hva betyr en overpriset pannekake? Ingenting. I det store bildet.
Gode opplevelser kan skapes ut av de små ting. Som å hoppe ut i nysnøen. Å holde en nyklekket kylling. Å spise en is. Å hoppe i en sølepytt. Gode opplevelser kan skapes ut av de nære ting. Som å gi hverandre en god klem. Å holde ei lita hånd. Å gi hverandre et blikk og føle seg forstått.
Kjære lytt til mørket når vår dag er gått. Natten nynner over fjærne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månen over tun og tak er like ny, men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre.
Dagen i dag den skal bli vår beste dag.
Kan det være nødvendig å være så sint?
Jeg lå lenge og funderte på å ta ei natt til i Bergen før jeg fant roa natt til i dag, men endte opp med å konkludere med at det ville bli deilig med en rolig dag hjemme før ungene skal videre på påskeferie med mammaen sin på langfredag.
Ved halv ett tida ble det byssing vel vitende om at reveljen var senest klokka sju.
Litt etter klokka sju våknet jeg av at Evelin snakket til meg. Ei natts sammenhengende søvn, uten unge på gulvet eller med mareritt. Deilig!
På stua satt Iris allerede og så på barne-TV, som dessverre går til alle døgnets tider. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sperret Disney-kanalene på boksen hjemme for å unngå nettopp dette, men i påsken hadde jeg lovet meg selv at jeg skulle prøve cut ungene some slack.
Vi tømte kjøleskapet for rester til frokost, ryddet sammen, gjorde oss halvt presentable på badet, og var ute av leiligheta halv ti - en halvtime før frist for utsjekk. Deilig å slippe rengjøring, men som den ordentlig fyren jeg er, så var det så klart både ryddet og vasket opp igjen i leiligheta, så noe særlig valuta for rengjøringsgebyret på 350 spenn fikk vi vel ikke. Men det er vel heller ikke poenget, selv om hun eldste stusset litt da jeg sa at vi slapp å vaske oss ut. Så da kan vi bare rote masse da? spurte hun forventningsfullt. Hun visste nok svaret og skjønte nok umiddelbart hva fars himlende øyne mente.
Mazda’n hadde innvendig stålis etter noen kalde Bergensnetter. Minus 2 grader viste stokken denne morgenen, men etter litt innvending isskraping og full fyr på varmeanlegget så var vi klare for avreise.
Jeg plottet inn en ny vei hjem, for det verste jeg vet (vel...) er å kjøre samme vei tilbake fra ferier. Jeg liker rundturer. Jeg la inn Geilo som via-punkt, og gledet meg til å kjøre Måbødalen, Hardangerbrua og -vidda. For ungene spilte det ingen trille, men eldste syntes også det hørtes lurt ut med en ny vei og andre utsikter. Så fikk jeg heller holde kjeft om at ruta tok en halvtime lengre.
Jeg måtte også passe på å legge inn at vi skulle unngå Ibsens gate, slik at vi ikke havnet i samme uløkka som da vi kom søndag.
Som sagt, så gjort. GPSen begynte med å sende oss inn ei enveiskjørt gate med 30-sone, hvor vi halvveis måtte stoppe fordi en lastebil fra en møbelbutikk sperret veiet. En ny sofa skulle ut! Temperaturen begynte allerede å stige i Mazda’n, og jeg satte den i revers og rygget hele veien tilbake. Så overstyrte jeg ruteplanleggeren et par gater før jeg igjen tok til å stole på den. Vi fikk oss derfor både en tur innom Paradis og en bratt og smal vei på Nesttun, før vi passerte Espeland og Flatabø på vei ut av byen og mot E16 igjen.
Jeg synes alltid det er moro å kjøre litt utenfor allfarvei og se andre ting enn tunneler og støygjerder, og håpet det også skulle smitte over på ungene. Baki var de allerede i gang med å småkrangle over bagateller. Evelin var sulten igjen og irritert på storesøster, for at hun sang med til Knutsen og Ludvigsen, som fortsatt hadde tillit som bilorkester.
Kan det være nødvendig å være så sint?
Både pappa og Iris sang med og gliste til hverandre i speilet, vel vitende om at teksten var ytterst treffende for vårt felles lynne. Lillesøster hadde en streng mine, og kikket demonstrativt ut av vinduet mens sangen fortsatte.
Må man sitte i timesvis uten et ord, til rompa har blitt blå?
Vi kom inn igjen på E16 ved Arna og fortsatte samme vei som vi kom helt til Voss, avbrutt av et lite dostopp rett før Vossevangen. Blå himmel og deilig sol. Skulle tro det ble en flott tur over fjellet igjen!
Ungene var fortsatt mer opptatt av å akkedere i baksetet, og fars formaninger om litt enighet ble kontant avvist. Se hvor fint det er her? Se på det fjellet? Sjekk den brua? Ingenting beit på.
Kan det være nødvendig å rope så fælt?
Fattern hadde nettopp skreket ut i oppgitthet over tidenes bomsjokk. 150 kroner for én enkel passering. Tunnelen før Hardangerbrua. Eneste trøsten var at det var godt vi ikke kjørte bil over 3500 kilo. Da var bomavgiften på 600 kroner.
Ja, seks hundre kroner!!
Kan det være nødvendig å være så sint, så sint som jeg er nå!
Humøret tok seg opp da vi nærmet oss Eidsfjord, men ungene var fortsatt ikke spesielt imponert over fars messing om oppdagelser som se her er redningsbilene til han ene i «Vinterveiens helter»? Det er altså ikke bare ungene som ser for mye TV hos oss!
Opp Måbødalen sparte jeg dem for historien om Norges verste bilulykke og alle skilting om rasfare, men penset i stedet oppmerksomheten mot Vøringsfossen. Etter å ha bygd opp visse forventinger blant kidsa i baksetet, så ble så klart anti-klimakset stort da alt var nediset og veien til utsiktspunktet også til alt overmål vinterstengt. Vi får dra hit på sommeren en gang, prøvde jeg meg.
Da vi hadde klatret opp på selve vidda, så skulle vi alle ønsket at vi hadde med oss ski og far drømte om alle de millionene han skulle vinne på trav, som alenevinner av V75 i en jackpotomgang, og hvilken flott hytte han skulle ha kjøpt seg på Hardangervidda.
Det var et nydelig skue, men misunnelsen var nok å spore i alle tre ansiktene i den møkkete flerbruksbilen som kikket ut på alle barn og voksne som lekte utafor hyttene og i bakkene.
Noen millioner hadde kanskje ikke vært nok heller. Mange av hyttene lignet også der på helårsboliger, og det var en overvekt av Tesla SUVs med personifiserte kjennemerker langs veien.
Jeg slo fra meg hyttedrømmen, og tok til å fantasere om hvordan det var å kjøre brøytebil her når det snodde som verst. Det ville vært noe for Brøyt i vei på NRK. Jeg mener, de hadde jo allerede med en Hans Josefsen i første sesong!
Ungene begynte å bli lei pappas masing om se ditt og se datt. Jeg husker jeg vel også ble det da jeg satt baki en Mazda på 80-tallet og hørte de samme ordene fra min far. Fordelen min var at jeg ikke hadde noen å krangle med bak i der. Annet enn modern og fadern da. Det var kanskje ingen fordel allikevel når jeg tenker meg om. Jeg hadde helt sikkert lært meg å takle småkrangling og kjeiking bedre hvis jeg hadde opplevd det med søsken i nær alder selv. Jeg husker jo hvordan det var da jeg fikk med meg mitt jevnaldrende søskenbarn på ferietur til Borås. Det endte med kasting av steiner på hverandre på en parkeringsplass utenfor Liseberg. Sånn sett burde jeg vært mer overbærende med mine egne unger for småkrangling, men jeg har en lei tendens til å blande meg inn og prøve å avslutte det på et tidlig stadium. Jeg har nok blitt flinkere til å be dem løse det selv, men alt for mange ganger har det endt med at det bare eskalerer.
Noen ganger er det jo også bare lek, og ved et tilfelle rett etter Ustaoset i dag fikk jeg passet betimelig påskrevet av kidsa for at jeg blandet meg inn og avbrøt dem i leken, som for meg hørtes ut som en krangel. Jeg prøvde forklare at jeg trodde de kranglet, og spontant repliserte hu minste; Skjønner du ikke norsk eller? Vi brøt ut i spontan gapskratt alle tre. Uttrykket hadde hun helt sikkert plukket opp av fattern en gang han ikke hadde fått igjennom formaningene sine - og nå satt den som et skudd i retur!
Kan det være nødvendig å være så sint? Hva godt kan bli av det?
Vi var sultne og slitne alle mann da vi nærmet oss Geilo, men med den mengden folk og parkeringsdirigenter som møtte oss der, så satte jeg farten videre mot Gol. Strikken ble lengre og lengre baki ettersom blodsukkeret dalte og sulten gned. Vi hadde en femhundrelapp igjen, men jeg var lite fristet av å brenne den på noe overpriset, dårlig mat.
Da vi ankom Gol parkerte vi først utenfor en kinarestaurant. Igjen! Heldigvis klarte jeg samle mot til å snu i døra da jeg så prisene. Kinarestauranter var for noen år siden på laveste trinn i prissjiktet, men i dag virket det som hvem som helst uten skam i livet kunne prise en ordinær rett med litt soyasaus og maskinkokt ris til over to hundre kroner. At det gikk an! Ungene fulgte lydige og sultne etter tilbake til bilen, mens far brummet over prisene.
Kan det være nødvendig å være så sint?
Stopp nummer to i Gol ble en kebabsjappe i hovedgata. Ungene så seg ut pølser og pommes frites. 50 kroner pr hode var innafor, vel. Etter å ha observert den uflidde, trege inderen (!) bak disken prøve å tilfredsstille en skiturist fra Voksenkollen samtidig som han skulle brette og fylle to rullekebab, så kjente jeg atter en gang lusa på gangen. Dette ville blitt dårlige terningkast, så vi gikk nok en gang fra et spisested med uforrettet sak. Ungene var så sultne at de snart begynte å gape som fugleunger, men sjefskråka hadde fortsatt ikke klart å oppdrive bra nok mark!
Vi drar på en bensinstasjon, sa jeg i frustrasjon og oppgitthet. Jaaaaaa, svarte ungene. Dansende av glede. Det er utrolig hvor kompliserende vi voksne kan gjøre små basale behov som føde. Gi ungene ei pølse på Shell, og de er fornøyd.
39 kroner kostet det for pølse og pommes frites på den lokale Circle K (vittige sjeler kaller den rund k på norsk). De fikk hvert sitt isoporfat til å ha med i bilen, og koste seg med lunken grill og delvis råe potetstenger. Jeg smakte på det, og tenkte at jeg burde dratt tilbake og tvingt vedkommende som serverte dette til å smake på det sjæl.
Daske neven i bordet så koppene flyr, dit kaktus og pepper gror.
Men ungene var fornøyd. Var det godt, spurte jeg. Jaaaa, svarte de. Syntes de virkelig det? Det virket oppriktig. Kanskje de bare var veldig sultne. I nøden spiser fanden fluer, sies det. Men noen elsker fluer! Nam!
Med ny energi innabords (jeg kjøpte en kald grill i tørt, hvitt pølsebrød til 40 kroner. Hva er avansen på en sånn?? 30 kroner??? Nei, stemmer, det er ikke nødvendig å være så sint!) var vi snart tilbake i Oppland. Jeg satte på en film til ungene i baksetet for å lette den siste etappen.
Kidsa hadde ikke nevnt film siden vi dro fra Bergen, og rett og slett imponert fattern noe helt vanvittig. For noen år siden var det nesten utenkelig å kjøre tur/retur Lillehammer-Toten med hun eldste som ble bilsjuk momentant. Nå kjørte hun 7 timer i bil, nesten i et strekk. Nesten utrolig at hun ikke klaget mer, egentlig.
Da vi nærmet oss Lillehammer igjen måtte jeg si til ungene at pappa var uendelig stolt av at de hadde vært så flinke. Selv om det hadde vært noen runder i baksetet, så kunne det ha vært atskillig verre.
Rett før Vingnes stod trafikken stille for første gang på turen. Jeg var mot normalt helt rolig. Ikke den smule irritert. Ungene var også rolige. Skottet ut og tilbake på skjermen. Er vi snart hjemme? Ja.
Vi hadde vært i bil siden før klokka 10 om morgenen, og da vi svingte inn Øijordsvegen ved 18-tida, så var det uten at noen hadde sovet så mye som et sekund. Tre fornøyde mennesker veltet ut av bilen og kom seg inn døra hjemme.
Borte bra, men hjemme best. Vi var skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig miniferie!
Ungene sovnet fornøyde og far kysset begge stolt god natt. Glemt var søskenkrangling, kalde pølser og dyre bompasseringer.
Knutsen og Ludvigsen hadde så klart rett.
Crash boom bang på renselsestorsdag
Ungene sov til åtte for første gang i påsken på selveste skjærtorsdag. Dagen for renselse og feiring av Jesu siste måltid. Selv skulle vi også bruke dagen til renselsen og siste måltider - for denne gang. Lite visste vi imidlertid om det da vi gløttet på øynene. Vladimir så sitt snitt til å dra seg til halv ni, mens Iris så på barne-TV og Evelin løp opp og ned for å fortelle at hun hadde begynt å dekke på frokostbordet.
Etter en deilig frokost med kokte egg, hjemmebakt brød, frokostblanding og kiwi, så måtte vi finne på noe å gjøre.
Tross ti blå ute, så skinte sola fra skyfri himmel og ungene fikk på seg uteklær, tok med seg hver sin spade og ruslet ut for å måke av plattingen. Snøen var imidlertid helt steinhard. Selv far gikk oppå skaren. Hva kunne da være bedre enn å ake på jordet.
Jordet utenfor huset vi bor i er perfekt for aking. Nesten 180 grader med mulige veier, de fleste slakt bratte, men lange slik at farten ble god. Foruten en rad med bjørketrær, med en bekk og en del annen vegetasjon nede ved Saksumsdalsvegen, så var det ingen hindringer.
Jeg hadde hatt denne treklynga i bakhodet flere ganger opp gjennom årene med skare-aking, men akebrettene hadde alltid stoppet opp før ungene har nådd disse. Ikke burde jeg vel være så hysterisk påpasselig heller, det har jo alltid gått bra - men har alltid sagt at ungene må kaste seg av eller prøve stoppe hvis akebrettene skulle skyte mer fart enn normalt.
Da Iris var tre år falt hun av akebrettet på skaren, og skrapte seg bra opp på munnen og leppa, slik at hun blødde og måtte en tur på legevakta for å sjekke ei løs tann. Det gikk heldigvis bra etter litt kos og omsorg, alt grodde og melketanna satt på helt til den løsnet av egen kraft.
Hendelsen skremte henne ikke fra å ake på skaren, men det tok nok en vinter før hun ville ake på skaren igjen. Siden den gang har det blitt mange flere aketurer på skaren på Øijordet.
Ungene koste seg i sola med aking på herlig skareføre, og fattern gikk inn igjen for å lage kakao, finne kvikk-lunsj og ta med seg liggeunderlag for å overraske ungene med en piknik i på jordet.
Da jeg kom ut igjen var ungene klar for pause, men siden kakaoen var varm foreslo jeg at de tok en ekstra aketur før de kunne drikke den. Iris prøvde en alternativ rute mer mot Steinerskolen, der det var en ekstra helling som sikkert ville gi både ekstra fart og kil i magen. Ikke var det noen trær i enden heller, så linja var helt risikofri. På turen ned svinge brettet hennes slik at hun allikevel havnet rett før bjørketrærne.
Så skulle Evelin kaste seg etter, og fattern filme turen. Det begynte bra, men det røde «baby»-akebrettet uten styring skiftet fort kurs og vridde seg mot bjørketrærne. Jeg prøvde å skrike til storesøster langt der nede om å prøve å løpe bort å stoppe henne, og skrek til Evelin at hun måtte prøve stoppe eller kaste seg av.
Det hele skjedde på sekunder, og plutselig innså jeg at hun ikke stoppet og fór rett inn i buskene mens jeg løp etter nedover på skaren. Hvordan gikk dette? Jeg tenkte det verste. Kolliderte hun nettopp med et tre? Jeg hørte henne skrike kort. Jeg skrek tilbake, og ble livredd i samme øyeblikk.
Stresset og nervøs løp jeg nedover mens jeg kikket mot trærne. Heldigvis var Evelin relativt fort oppe på beina og løp oppover mot meg. Hun gråt. Iris hadde kommet seg bort til henne og kunne melde at hun blødde fra ansiktet.
Da jeg kom ned til der vi møttes så jeg at hun hadde skrapt seg godt opp på kinnet.
Jeg bar henne inn, mens flinke storesøster hentet både akebrettet og tok med seg kakaoen og liggeunderlaget inn igjen.
På badet fikk jeg renset såret med klorheksidin, som naturlig nok sved på huden slik at Evelin gråt panisk. Jeg trøstet så godt jeg kunne. Kinnet så ganske herjet ut, men jeg konkluderte egentlig fort med at hun hadde vært veldig heldig. Jeg kunne ikke vite at hun ikke hadde kollidert rett i en bjørkestamme, men hun virket fin ellers, kunne gjøre rede for seg og skrammene på kinnet så veldig ut som hadde møtt kvister eller greiner.
Akedagen fikk en brutal slutt, men det var hell i uhell at det gikk så bra. Noen dager eller uker med vondt i kinnet går an å leve med, men jeg kjente fortsatt pulsen slå sterkere enn normalt. Man får jo en støkk i seg når man ser hvor det bærer hen, men ikke klarer å gjøre noe med det eller stoppe henne på noen vis.
Egentlig hadde vi tenkt å dra til Gjøvik og besøke mitt søskenbarn med kids, men slo fra meg dette pga. uhellet med Evelin. På spørsmål om hun allikevel ville det, så kviknet hun til og ville gjerne det. Et godt tegn, vel, så vi kastet oss i bilen rett etter 12 og fartet sydover.
På Gjøvik kunne tremenningene leke med hverandre, mens søskenbarna la noen flere løse planer for sommerens road trip. Sommerens Estragon disket opp pølser på varm kulegrill, sola skinte og ungene lekte.
Vladimir på sin side hadde lagt merke til at såret til Evelin begynte å væske og var blitt veldig rødt. Klok av skade burde jeg så klart holdt meg unna Google, men et søk senere hadde overbevist meg om mulig infeksjon.
Vi kastet oss i bilen og dro ned på legevakta. Heldigvis kunne dama bak skranken fort konstatere at dette så helt ufarlig ut, men at det kom til å gjøre vondt en god stund og ta tid å gro. Det viktigste var å holde det rent, men beskjeden var nok til å berolige både far og datter.
Lettet kunne vi dra opp igjen til Kopperud og ungene kunne leke litt mer, før vi rullet oss hjem til Lillehammer litt før kl. 18.
I morgen drar ungene videre på påskeferie med mammaen sin, så vi nøt et siste kveldsmåltid sammen for denne påsken, og det ble renselsestorsdag på ekte etter kveldsstellet for en modig og flink snart 4-åring, med ei skikkelig rose på kinnet.
Heldigvis gikk alt bra tross alt, og Evelin har fått en skikkelig dramatisk historie å fortelle besteforeldrene og mamma til helga - og sikkert barnehagen til uka.
Fortsatt god påske, hilsen Vladimir og kidsa. Neste gang vi ses blir når Vladimir og Estragon pakker snippsekken og drar mot Finland onsdag 4. juli. Til dess: au revoir!