Søndagen startet med en rusletur ut i Edinburghs gater for å få oss litt frokost. På gjestegiveriet vi bodde serverte de ikke frokost, og det var egentlig helt greit - så da havnet vi på Subway i stedet. Enkelt og greit.
Etter frokost hadde vi noen timer å slå ihjel før dagens rosin, Hearts of Midlothian mot Aberdeen i skotsk Premier League.
Vi endte først opp på julemarkedet som var satt opp rundt Waverley stasjon, nederst i dumpa nedenfor Edinburgh Castle.
Et skikkelig mellom-europeisk inspirert julemarked med alt fra varm gløgg og julekuler, til tyske bratwurts og skotsk haggis. Mye arts and crafts, litt ost, spåkoner, tarotkort og en del jøggel.
Ei klassisk turistfelle, men allikevel veldig artig. Jeg er et lett bytte for slike boder, som jeg synes er både koselig og fint - men klarte å moderere meg til kun en julepynt for neste års juletre. Tradisjon tro når Vladimir er på vintertur.
Det ble også rigget for skotsk nyttårsfeiring - Hogmany - nede rundt stasjonen, og det var satt opp en rekke karuseller - deriblant et stort pariserhjul. Jeg må nok tilbake hit med ungene en gang også, for det virker som at det er mye også for de minste - kanskje spesielt ved juletider.
Etter å ha rundet julemarkedet vandret vi opp mot det kjente slottet, som vi kjenner fra blant annet Military Tattoo.
På veien opp de bratte gatene stimet turistene seg, og det var langt køer utenfor alle museumene på veien. Vi nøyde oss med å beskue den flotte, gamle arkitekturen og selve slottet fra utsiden, og tok heller en tur innom The Scottish Whiskey Experience. Heller ikke der løste vi billett, men nøyde oss med en tur innom butikken.
Der ble det også med en whiskey ut igjen på både Vladimir og Estragon, men butikkens dyreste til rundt 400,000 norske kroner lot vi stå igjen i monteren sin.
Etter en sving innom porten til slottet for å en liten smak av utsikta, så hastet vi ned igjen og i retning 22 Chester Street, for å legge fra oss litt og skifte klær før matchen.
Tjue minutter skulle det ta å gå fra der vi bodde og til Tynecastle - banen til laget Hearts of Midlothian.
Hearts er et av de eldste lagene i Skottland, og har spilt på Tynecastle siden 1880-tallet. Det er det opprinnelige laget for protestantene i byen, slik Rangers er det i Glasgow.
Norge har hatt flere spillere i klubben opp gjennom årene. Først ut var vel legenden Kniksen fra Bergen, mens sistemann var Bjørn Maars Johnson for noen sesonger siden.
I år har det gått helt galt for klubben, og de ligger limt til bunnen av tabellen. Like før jul fikk manageren fyken, og de ansatte tyske Daniel Stendel i fra Klopps Gegenpress-skole. Om det allerede ga resultater gjenstod å se.
Før kampstart ble det en tur innom den imponerende supporterbutikken, og tradisjon tro ble det lue på Vladimir - selv om de her solgte alt mellom himmel og jord med Hearts-logo.
Innafor kjøpte vi med oss en Cola og en Walker’s Crisps, og fant setene våre på rad 20 i seksjon B på langsiden Whitfield Stand.
Tynecastle var den absolutt flotteste stadionen til nå. Mye takket være den intime følelsen når det blir bratt helling på tribunene. Der vi satt hadde tribunen en helling på 34 grader, maks. tillatt på fotballstadioner. Selv barn ville da sett bra med voksne folk på setet foran seg.
Etter en litt slurvete innledning, så viste faktisk hjemmelaget seg som det beste laget, og tok fortjent ledelsen tidlig i andre omgang etter en flott avslutning fra lagets beste - en ung japaner utlånt fra Manchester City.
Da en av hjemmelagets spillere rev ned en Aberdeen-spiller på vei gjennom, og fikk direkte rødt kort, så ble det tunge siste tjue minutter for Hearts. Aberdeen utlignet på det påfølgende frisparket, men heldigvis for hjemmelaget holdt de uavgjort helt inn med én mann mindre. De var til og med farlig frempå på noen kontringer mot slutten også, men det ble med det ene poenget - og fortsatt bunnplassering i SPL.
Etter kampen hastet vi oppover igjen mot sentrum, og fant oss en pub som viste Liverpool - Wolves. Estragon er svoren Liverpool-tilhenger, så da ble det både en matbit og et glass øl til kampen på The Grosevenor.
Etter kampen ruslet vi en runde rundt i New Town, før vi tok los på Old Town oppover mot slottet, og fant oss en pub som fristet med live musikk.
Vi endte opp på The Whistle Binnies, som var av det alternative slaget - midt i Vladimirs gate. Som en salig blanding av Felix på Lillehammer og gamle pøbben på Gjøvik.
Ja, så mye déjà vu fikk vi til gode gamle Pøbben at vi til og med så en lokal versjon av gode, gamle Per H!
Bandet for kvelden var en gjeng gutter som kalte seg «Manhattan». Det gikk i coverlåter, og jeg ble mistenksom av navnet.
En del 80-tallssvisker og soft rock ble servert, men gutta viste også tøffere sider, og skapte full fyr i lokalet da de også dro hits fra band som The Killers, Blink 182 og Green Day!
Strømtomme og fornøyde med dagen ruslet vi tilbake til 22 Chester Street rundt midnatt, etter en liten stopp innom en amerikansk klovn med rødt hår for en liten matbit på turen hjem.
Takk og farvel, Edinburgh! Jeg kommer garantert tilbake hit.