I påvente av sommerferie og nye road trips, så pakket Vladimir sekken rett etter jobb fredag 12. juni, og satte kursen sydover mot Gjøvik.
Turen var løst snakket om med Estragon for fjorten dager siden, men det fantes fortsatt ingen klar plan annet enn at det var lenge siden jeg - Vladimir - hadde vært på Svartungen - et vann på grensa til nye Viken, lengst syd på Totenåsen.
Estragon på sin side har røtter fra et bruk uti Skrukklia, ikke langt fra Lygna, så den tentative planen ble å vandre fra Svartungen og dit.
Etter en kort tur innom polet for å plukke opp ei miniatyrflaske med whisky til kveldskaffen, så ble Estragon plukket opp utenfor sin bopel på Gjøviks tak.
To litt for tunge sekker, med liggeunderlag, sovepose, hengekøye og litt proviant fikk plass baki Forden, før det bar gjennom gode, gamle fylkesveier og bygdeveier; høgda over til Aas kirke, ned gjennom Kolbu sentrum, og deretter gjennom det fantastisk vakre kulturlandskapet som utgjør store deler av den geografisk store kommunen Østre Toten.
Både Vladimir og Estragon mimret om gamle kjente langs ruta, og pekte og forklarte litt om mange av de flotte, gamle storgårdene vi passerte. Et par omveier fikk vi også ufrivillig lagt inn, delvis på grunn av ukonsentrasjon, og delvis på grunn av sviktende hukommelse. Heldigvis har Estragon hukommelsen på rett sted fortsatt, så etter en tre kvarters tid svingte vi inn på bomveien Skjølåslinna, som skulle ta oss siste biten inn til Svartungen.
Sist Vladimir var på Svartungen måtte ha vært sent 80- eller tidlig 90-tall, på besøk på hytta til min forlengst døde onkel Marius - fatterns eldste halvbror. Estragon på sin side regnet seg fram til at han sist hadde vært i området i 92, og da på Lønnsjøen, som vi passerte på førersiden et stykke før Svartungen.
Min bestefar Josef var i fra Dystebakken, som lå godt synlig fra fylkesveien der vi svingte inn på Skjøåslinna. Han flyttet videre til Narum da han ble gift med min bestemor, som kom derfra, men i området bor det fortsatt slektninger, og de fleste av navna var godt kjente for meg gjennom alle historiene jeg har fått fra mor mi opp gjennom årene. Bading på Bergsjøen (Bæsjøn på totning) var blant aktivitetene jeg har hørt en del om fra mutterns oppvekst.
Mye så sikkert likt ut sist vi begge var på disse traktene, men bomstasjonen var oppgradert fra den gamle kassa med selvbetjening, og til en helautomatisk variant med kortleser. Der kunne turen ha sluttet før den hadde begynt, for automaten var ikke medgjørlig med alle de fire kortene vi prøvde. Til slutt fikk Estragon et gjennombrudd. Bommen åpnet seg, og vi rullet videre langs grusveien i retning Svartungen.
Vi stoppet kort på ved Lønnsjøen for å kikke, og passerte etterpå avkjøringa til Bergsjøen. Etter noen kilometer gjennom skogen åpenbarte endelig Svartungen seg på høyre side.
Fylkesgrensa til Viken går omtrent midt i Svartungen, og i enden bukter grensa seg slik at vi på noen hundre meter kjørte både ut av og inn igjen i Innlandet fylke. Vi parkerte rett før den stengte bommen før Vesle Svartungen, og gjorde oss klar for å labbe av gårde. Men hvor?
Estragon hadde printet ut et par detaljerte kart fra Kartverket, og vi så fort at det hadde blitt vel mye å gape over å gå i retningen vi først hadde tenkt. Klokka var allerede sju på kvelden, og det ville vært kjekt og fått opp camp før det ble for sent.
Estragon kunne fortelle at Fjellsjøkampen var gamle Akershus sin høyeste topp, og der var det visst nok tilrettelagt med tårn og sikteskive til mange av fjellene syd for Dovre.
Noen kilometer lenger nord, og innenfor grensa til Innlandet, prikket vi imidlertid ut Bjørnåsen. Den var godt og vel ti meter høyere, og kanskje var det mulig å få god utsikt derfra også? Vi måtte prøve, og prøvde etter beste evne å plotte ut de beste stiene å følge opp mot Bjørnåsen.
Terrenget i grenselandet mellom Østre Toten og Skrukklia består av et utall myrer og myrtjern. Fattern var ofte i disse traktene på multeplukking - både før og etter jeg kom til. Så også hadde nok faren til Estragon vært.
Det var godt vi var godt skodd med fjellstøvler begge to, for ikke før vi hadde tatt av den relativt nypreparerte grusvegen, så gikk stiene over flere bløte myrer. Det var gjort en god frivillighetsjobb med å legge ut klopper over de største myrene, men vi unngikk ikke å få testet impregneringa på lærstøvlene. Begge par bestod heldigvis prøvene med glans.
Etter litt labbing over myr og i skog, så tok vi en kort rast ved Rødsteintjenn. Været var fint, og kveldssola varmet. Et lite øyeblikk skulle jeg ønske fiskestanga var med, for det vaket livlig ute i tjernet, men klok av skade er ofte ikke fiskene i slike myrtjern særlig gode matfisker. Drikke tok vi i alle fall ikke sjansen på.
Etter fem minutter på rumpa og en liten matbit gikk vi videre innover. Vi passerte både Midttjenn og Bjørnåstjenn før vi tok av på stien mot Bjørnåsen. Det var godt skiltet ved de fleste stikryss, så kartet brukte vi bare til å sjekke ut hvor vi var i forhold til landskapet.
Stien opp til Bjørnåsen var bratt, men god. Selve toppunktet lå et godt stykke innover igjen, men vi rakk å se merkepinnen før sola gikk ned. Utsikten var marginal de fleste stedenen der oppe på grunn av vegetasjonen, med gamle, digre granbusker uberørt av mennesker. Vi var nå inne i det som var naturreservat, med urskog og gammelskog på alle kanter. Stien opp var som stier flest både gamle og nye dyretråkk, og vi kunne se at skogens konge nok heller ikke var langt unna, uten at vi noen gang fikk øye på den.
Vi kastet fra oss sekkene på toppunktet, og gikk litt lenger inn for å finne en bra plass for å slå leir. Snaut hundre meter unna toppen fant vi et fint sted utpå en kolle, der vi hadde god utsikt innover østlige delen av Totenåsen, nordlige Hurdal, og i horisonten, vel, så langt øye kunne se. Estragon er en dreven mann på å identifisere topper, så han peilet ut både Midtre Sølen, Rondeslottet og Trysilfjellet fra der vi var.
Etter litt fundering fant vi oss hvert vårt par med gamle stammer, og fikk satt opp hengekøyene våre. Klokka hadde nå bikket elleve, og myggen hadde også funnet veien til toppen, så Vladimir fikk av seg shortsen, og fikk på seg lang under - og over.
Primusen ble fyrt opp, og vannet kokt opp. Kveldsmaten ble Rett i koppen på Vladimir, og frysetørret turmat i oransje pose på Estragon. Estragon hadde vært smart og tatt med seg litt lettere sko for å bruke i camp, mens Vladimir måtte holde ut med fjellskoene litt til.
Etter en lang arbeidsuke skulle det bli godt å krype ned i posen i hengekøya, men som seg hør og bør måtte det bli litt godt drikke før den tid. Estragon hadde lurt med seg noen bokser med Corona i sekken. Det perfekte valget for tider som dette. Vladimir supplerte med kaffe og miniatyrflaska med den berømte skogshøna. Heller ikke et dumt valg i et område der skogsfuglene heller ikke var veldig langt unna.
Plutselig hadde klokka bikket ett, og etter en tannpuss og et siste streif over den flotte horisonten, så krabbet begge ned i hver sin hengekøye og falt til ro.
Etter å ha speidet litt mot horisonten og ned mot lysa fra noen husklynger nord i Hurdal, så sovnet Vladimir til lyden av naturen og Estragon, som fortsatt bakset rundt i hengekøya på jakt etter den beste liggestillingen.
Jeg simpelten elsker å sove ute og i hengekøye. Telt er deilig det også, men etter at jeg prøvde hengekøye for første gang tidligere i år, så vil jeg nok si at komforten er hakket bedre når du kan svaie litt lett med dine og egne bevegelser. Jeg hadde trodd det ble litt ubehagelig, som i gamle vannsenger, men det skulle ikke mye til før jeg ble omvendt der. Gleder meg allerede til neste natt i køya!
Men. Det er et lite men. Jeg er veldig var på lys når jeg sover, og har alltid likt det helt mørkt. Slike blindfolds er ikke spesielt behagelige, så hjemme bruker jeg gode, klassiske rullgardiner på soverommet sommerstid. Jeg fikk et eureka med teltlivet for et par år siden, da jeg kjøpte et lystett telt. Mørkt og svalt inni selv midt på sommeren.
Så med soloppgang før klokka fem, så våknet så klart jeg også i takt med den. Heldigvis virker stoffet i hengekøya ganske lystett i seg selv, så jeg snudde meg over på siden, og sovnet heldigvis attpå en halvannen times tid.
I tillegg er nok liggeunderlaget mitt en smule for bredt for Bøyekøya. Jeg kjøpte ekstra bredt liggeunderlag fra Klymit for to år siden, og er veldig fornøyd med komforten og isoleringen, men i ei enmanns-hengekøye spretter den delvis ut i løpet av natta. Så også i natt. Jeg sover like godt for det, så det er ingen stor greie.
Litt større greie kan det vel derimot bli hvis ikke jeg får kjøpt meg et myggnett til neste hengekøyetur. I helga kompenserte jeg med å dra soveposen delvis over hele ansiktet, og det holdt de verste blodsugerne borte.
Jeg nøt morgenkvisten i hengekøya, og lå bare og skottet ut mens jeg hørt på fuglekvitter og suset fra trærne. Slik ble jeg liggende i godt over en time før jeg krabbet ut, tok på støvla og satte i gang vannkoking til kaffe og frokost.
Etter å ha fått i meg varm blomkålsuppe Rett i koppen, så tok jeg med meg en knupp fruktnøtt til kaffen, og la meg i lyngen utpå pynten. Rett ved campen gikk det en snaut 10 meter loddrett ned, og på pynten der var det perfekt med morgenkaffe. Estragon var også våken, og nøt utsikten og sine rundstykker med tubeost.
Etter å ha slappet av godt og lenge, så var det tid for å rive leir. Det praktiske med hengekøyene er at dette er gjort på veldig kort tid, og rett før 11 stod vi klar for avmarsj. Kartet stappet jeg inn under lokket på sekken slik at vi lett kunne ta det frem ved behov.
Hvor nå?
Jeg hadde funnet ut at det var en geocache på toppen der, så den måtte logges før vi gikk ned igjen. På vei ned fra Bjørnåsen fant vi ut at vi også måtte prøve oss på utsikta på Fjellsjøkampen når vi tross alt var i området.
I luftlinje så vi rett mot Fjellsjøkampen på vei ned igjen fra Bjørnåsen. Hvilken sti skulle vi satse på opp? Så kom jeg på kartet stappet inn under sekkelokket. Der var det ikke noe kart, gitt. Borte vekk. Jaja. Vi valgte stien som gikk over myrene ved Abbortjern i stedet for den andre ruta, som ville ført oss i motsatt retning enn dit vi skulle på nedfarten senere på dagen.
Ved krysset gjemte vi sekkene godt inni skogen, slik at vi skulle slippe bære disse tur-retur Fjellsjøkampen. Vi satte på vei inn mot Abbortjern, og så ut som til å følge ei skiløype som omtrent gikk rett over vannet. Bløt myr omkranset tjernet, så vi tok til slutt avgjørelsen om å bevege oss i terrenget utenfor markertt sti, for så å sette kursen mot oppfarten til Fjellsjøkampen, og således komme inn igjen på det som på nettet så ut til å være den største stien opp.
Vi bakset oss gjennom kratt og tett skog, og satte i vei over noen mindre myrer. Etter noen justeringer underveis kom vi endelig inn på det som måtte være hovedstien fra Toten-siden og opp
Sola hadde nå fått et godt tak på denne juni-lørdagen, så i retrospekt burde vi jo tatt med vannflaskene oppover. De lå altså igjen i sekkene.
Etter litt taktfast marsj oppover gjennom myr og skog kom vi endelig frem til toppen og tårnet på Fjellsjøkampen. For første gang på turen hørte vi også andre mennesker, og i løpet av det kvarteret vi brukte til å speide 360 grader etter topper ankom det enda flere turlystne fra både Hurdalssiden og Totensiden.
Tydeligvis var Fjellsjøkampen et yndet mål på en solrik søndag som dette, og det var jo fullt forståelig. Toppen har vært en favoritt hos DNT siden tidenes morgen, og allerede i 1884 stod følgende å lese i turistforeningens årbok:
"Fjeldsjøkampen i Hurdalen er en af landets videste udsigter. Den rager så høit op over omgivelsene, at man fra toppen har udsigt til Jotunfjeldene, fjeldene og riksgrænsen i Østerdalen, Øieren og Christianiafjorden samt hele Thelemarksfjeldene."
Finværet skapte litt soldis lengst vekk i horisonten, men vi skimtet en rekke topper i alle retninger i det fjerne. Gaustadtoppen, Rondeslottet, Trysilfjellet, Nevelfjell, Skeikampen, Skogshorn og Besshø - for å nevne noen.
Etter å ha sugd til oss litt majestetisk norsk horisont, så labbet vi nedover igjen i retning sekkene. En kjapp tur uti villnisset for å plukke opp nok en geocache ble det også tid til for Vladimir.
Vi bestemte oss for å følge stien helt ned igjen, og med det ble det en aldri så liten omvei, noe vi var klar over, men som vi også fikk en påminnelse da vi tok igjen ryggen til tre vandrende som kom opp til tårnet på Fjellsjøkampen da vi gikk ned igjen.
Etter å ha plukket opp sekkene igjen tok vi en liten stans for å få i oss litt væske og peanøtter ved Midttjenn. Det ga oss en ekstra boost for å ta fatt på de siste seks kilometerene ned igjen til bilen.
Fornøyde og litt slitne kastet vi sekkene inn i Forden, som ventet tålmodig på samme sted vi hadde parkert den, og kjørte hjemover igjen samme vei som vi kom.
Estragon ble sluppet av hjemme på Gjøviks tak, mens Vladimir, med tunge fjellsko, kjørte de tre kvarterene hjem mot Lillehammer. Dusj, klesvask og sofa ventet - og det beste av alt, det var en hel ekstra fridag i vente dagen derpå, før jobb og barn attern en gang ventet på mandag.
En skikkelig bra tur var der, og det går nok ikke så lenge før jeg pakker hengekøya igjen. Da med myggnett og lette campsko i sekken!