Endelig er sommerferien her igjen, og tradisjon tro blåses det litt liv i Vladimir og Estragon-bloggen igjen.
Etter en uke med hjemmekontor hos kjæresten i Rjukan, så ble det retur Lillehammer i går kveld, og litt ompakking av allerede ferdig organsiert bagasje til årets sommerferie med kids. Tre uker til ende skal jeg og de to yngste jentene i flokken være sammen på ferie, og hva er ikke bedre start enn å returnere samme vei som jeg kom ifra i går.
Første etappe av ferien vil tilbringes sammen med min kjære, og det blir samtidig første gang ungene er med nedover - og første gang hele den ekspanderte ungeflokken på fire møtes. Spennende dager i vente for både små og store, altså.
Ungene ble levert på døra hos meg rett etter klokka åtte i dag tidlig, og ikke lenge etter var vi på veien. Mondeoen pakket til randen av telt, soveposer, skift, regntøy, campingstoler, mobilladere, kosebamser, overraskelser, fun & games, og godt humør.
Værmeldinga så tradisjon tro mørk ut, så vi bestemte oss tidlig for å sikte oss inn mot en overnatting med tak, og ikke teltduk, over hodet. Ankomst Rjukan var planlagt først tirsdag, så spenningen lå i første omgang i hvor vi kom til å ende opp for natten. Iris ville nok helst kjøre i ett. Jeg gleder meg til i morgen, og møte Lena!
Vi hadde rikelig med tid, for å unngå både stress og for lange etapper - så første stopp ble gjort allerede på Gjøvik. Der kunne ferieturen allerede fått en brå slutt, da en allikevel småstressa far klarte å surre bort mobiltelefonen sin. For et tiår siden relativt uproblematisk, men nå dessverre selve kjernen av alt man skal foretå seg.
Da vi stod på La Baguette for å kjøpe oss brunsj oppdaget jeg at telefonen var forsvunnet. Heldigvis klarte de små grå å spore minnet tilbake en time, da far hadde prøvd ei skjorte i en klesbutikk, og lagt telefonen på puffen under påkledningen.
Mens ungene satte tenna i hver sin baguett med ost og skinke, så hastet far tilbake til den aktuelle butikken med en aldri så liten, stor stein i magen.
Takket være en uvanlig tid med Korona, så hadde en av de ansatte vært inne og desinfisert prøverommet, og funnet telefonen - så Vladimir slapp med skrekken, og en solid påminnelse om å ikke skru av hodet når ei skjorte skriker på ham. Et lettelsens sukk gikk også gjennom ungene da far småjogget tilbake til baguettstasjonen viftende med sin egentlige hjerne - telefonen med værmeldinger, kart, feriepenger og ikke minst bloggeverktøy på.
Etter en liten svipp innom Normal og Søstrene Grene, med mobilen godt plantet i lomma, og ikke i hånda, så bar ferden videre til Raufoss.
Der overrasket vi bestemor, som var i full sving med å flørte med kunder og kollegaer på Ting og Tøy. Ungene kastet seg i armene til bestemor, før de forsvant bort i lekekroken, på jakt etter noen nye, brukte skatter. Et par mobildeksel, en Nerf til eldstemann i Rjukan, og et par runder på parketten iført hvert sitt par med rulleskøyter, urovekkenden nærme reoler med krystall og glasstøy, senere - så var vi atter en gang ute på landeveien.
Etter et hett Facebook-tips sveivet vi i gang Stian Barsnes Simonsen & NAF sin “road trip med kids-podcast” Forsetet mot baksetet, og cruiset gjennom både Hadeland, Ringerike og Modum mens vi quizzet oss gjennom Dyr i Afrika, Europeiske byer og Verdensrommet. Rn umiddelbar suksess for både liten og stor, og før vi visste ordet av det rullet vi inn i Vikersund.
Der begynte vi jobben med å lete etter en campingplass for natten. Teltet hadde vi allerede nedstemt grunnet værmeldinga, men vi hadde forhåpninger om ei campinghytte med kokeplate og harde køyesenger.
Vi så ikke snurten av noen campingplass i skiflygingsbygda, og siktet oss heller inn på Hokksund, der far visste det lå en ganske så stor NAF-camping.
Forhåpningsfulle entret vi campingen på jakt etter hytte, men steilet da vi ble konfrontert med prisen. På grunn av Covid-restriksjoner måtte man også bestille utvask og vask av sengetøy, så ei natt i ei lita hytte uten innlagt vann ville kostet oss 1100 kroner.
Vi vurderte å gå for en teltplass til 280 kroner, men den mørkeblå horisonten minnet oss på hvorfor vi i utgangspunktet hadde skrinlagt teltplanene for natten. Vi kommer tilbake hvis det blir aktuelt, repliserte far, før vi tok oss et aldri så lite familieråd i Mondeoen. Takket være at mobiltelefonen fortsatt var med på tur, så fikk far trålet seg gjennom campinger, hoteller og vandrehjem i nærheten - og valget falt på et tremannsrom på Kongsberg Vandrehjem gjennom Booking dott com. En PayPal-transaksjon senere, og vi var set for natta for kun en 50-lapp mer enn det Hokksund skulle ha for ei lita, falleferdig, vasslaus koie.
Til alt overmål fikk vi da også TV, WiFi, dusj og gratis frokost med på kjøpet.
Tilfredse rullet vi inn i Kongsberg, og parkerte nær gågata på jakt etter middag. Valget falt på en godt besøkt pizzarestaurant med det lite kreative navnet MyPizza.
Ungenes store feriefavoritt Pizza Margharita stod så klart på menyen, mens far lot øynene overstyre magen, og klinket til med en Gyrosrull.
Mens vi ventet på maten åpnet himmelens alle sluser seg, og regnet pisket ned på den mørkegrå asfalten utenfor vinduet. Like greit at det tok en god halvtime fra bestilling til at maten stod på bordet, for da vi til slutt kom oss gjennom etegildet, så hadde skybruddet passert, og vi kunne spasere tilbake til bilen noenlunde tørrskodde.
Etter en liten sving innom min faste Kiwi på fars road trips til Rjukan, så rygget vi oss inn på parkeringen utenfor Vandrehjemmet, pakket med oss det mest essensielle for ei natt, og snek oss forbi en håndfull småfulle håndverkere fra Baltikum, som hadde samlet seg i kringvern rundt askebegeret utafor inngang.
Bak skranken ventet verdens triveligste danske, gamle dame på den lille kontigenten på tre. Hun hadde allerede gjort klart parkeringsbevis og kvittering, og bød far på kaffe fra automat, mens hun satte øynene i ungene: Liker dere vafler?
Ungene nikket synkront, mens hun fortsatte; Da må dere virkelig ikke gå glipp av frokosten i morgen. Ferske vafler, egg og bacon!
Euforiske trampet jentene opp en halv etasje på jakt etter rom 29 - med både Brillebjørn og Vovv-vovven på slep. Far fulgte etter med en varm og etterlengtet kaffe i den ene hånda, og bagasje for ei natt, ompakket i en ny Søstrene Grene-bag, i den andre.
Snart i mål, tenkte han, og helt uten søskenkrangling. Ikke før han hadde tenkt tanken, så smalt det så klart. Et godt utstyrt rom med både dobbelseng og køyeseng burde jo bare vært en eneste stor lykke - men, nei da, så klart mente begge at de hadde fortrinnsrett på overkøya. Evelin fikk medhold av dommer pappa, siden hun var først ute med å melde overkøye. En fornærmet storesøster syntes prosessen var blodig urettferdig, men noe motvillig etablerte hun seg i underkøya.
Så slo plutselig realiteten inn for lillesøster - hva om jeg faller ned? Var ikke den sperra litt liten? Jeg vil sove nede! Dette løser seg jo eksemplarisk, tenkte far, men da ville så klart ikke storesøster bytte. Hun skulle jo sove nede! Far tilbød minstejenta selveste kremplassen ved siden av ham selv i dobbeltsenga, men da hadde plutselig tanken om ei natt i overkøya blitt så forlokkende at hun ble ved sin lest.
Sånn går no' dagan, og i støyen fra Disney Channel på hotellets lille 20” senket roen seg endelig i rom 29, med to unger gaflende på eplebiter og ostepop. Er det ferie, så er det ferie.
Jeg gleder meg så til i morgen, sa Iris igjen, og far sa seg stolt enig. Jeg skal ikke legge skjul på at turens absolutte høydepunkt venter allerede i morgen den dag, når flokken endelig skal møtes!