Fredag 4. september etter jobb pakket Estragon, Pozzo og Lucky bilen på Gjøvik, og tok turen nordover for å plukke opp Vladimir, som utålmodig ventet utafor Kiwi Vingnes.
Helgen skulle tilbringes i Rendalen, der Vladimir hadde bestilt Skånborket seter for helga via den eminente portalen til inatur. Det hårete målet for turen: Opp på Midtre Sølen - 1755 meter over havet.
Klokka hadde allerede passert fem før vi forlot Lillehammer, og siden alle kom rett fra jobb, så fant vi ut at vi måtte få oss litt mat i skrotten allerede på Øyer. Der havnet vi på Hafjell Pizza, og mens Pozzo og Lucky koste seg med en stor pizza på deling, så gikk Vladimir og Estragon for et alternativ de sjeldent går for på slike etablissementer: Kyllingsalat!
Det skulle vise seg å ikke være et dumt valg - for de var begge skjønt enig om at dette måtte være den sprekeste salaten de hadde fått servert på en pizzarestaurant noen gang. Raust med deilig kylling var porsjonen i meste laget, så godt og mette stabbet de fire herrene godt ut i 40-åra over veien og ned på Spar for å handle litt mer proviant for helga.
Tradisjon tro ble det så klart litt handling over evne, og det var så vidt vi fikk plass til alt - soveposer, puter og øvrig bagasje - i den spreke Volvoen til Pozzo. Bedre med for mye enn for lite, sier det.
Praten gikk livlig på vei oppover E6, og mens sola allerede hadde blitt lav på himmelen kusket vi over den vakre Friis-vegen i retning dalstrøket østafor. På veien traff vi på en gjeng kuer som overhode ikke hadde tenkt å flytte seg for en bil full av glæp, og Vladimirs forsøk på å gå ut for å jage dem funket heller ikke.
Etter litt om og men fikk vi snirkelt oss forbi, og da vi nærmet oss Rv. 3 hadde sola dratt dyna godt over nesen, mens Olav Traaen fylte kupeen med entusiastiske utbrudd fra Ullevaal - der Norge allerede var i god gang med å tape for Østerrike i fotball.
Vi tok av østover ved Hanestad, og snirklet oss ned til det smått mystiske og perifert plasserte tettstedet Berset, der ingen av oss noen gang hadde satt sine bein før. Noen beinstrekk i Berset ble det heller ikke nå, for vi kjørte videre østover via Østagrenda, og kom til slutt inn på bomveien som til slutt skulle ende opp ved idylliske Fiskevollen ved den vakre Sølensjøen.
Et eller annet sted midt på begynte vi å speide etter ei lita hyttegrend, og med litt juks i fra satelitt-kartet på telefonen, så fant vi til slutt frem til det som måtte være setra vi hadde leid. Da var det allerede stummende mørkt, så vi så ikke annet enn nøkkellåsen i lyset fra en mobiltelefon.
Setra så koselig og gammeldags ut, slik sånne setrer skal. Vi bar inn proviant og bagasje, mens levende lys ble tent og vedovnen ble matet med bjørkeved. Klokka nærmet seg 22, og for fire slitne karer midt i sin beste alder, så tok det ikke lang tid før øynene begynte å bli smalere og smalere - og det uten å ha smakt på hverken øl eller gin. Skjønt Vladimir måtte unne seg en liten klunk med vin, før vi ikke lenge etter midnatt slukket lyset og fant sengene vi skulle sove i.
Spenning i hverdagen: Tar det fyr?
Lørdag morgen våknet vi av et flott vær. Vladimir var først ute av senga, og fikk kokt seg både kaffevann og pakket dagssekken for turen som vi hadde i vente. En liten spasertur ut den friske fjellufta fikk han også, før resten av setra etterhvert også våknet til liv.
Etter en relativt kjapp frokost og litt pakking, så var vi straks klare for å kjøre de få kilometerne inn til Mistdalen, som var vårt utgangspunkt for dagens tur opp til toppunktet på Midtre Sølen. Anslagsvis skulle turen ta ca. 8 timer tur/retur, men folk hadde gått den både på kortere og lengre tid.
Været var upåklagelig, så i solskinnet fattet vi friskt mot og labbet i vei innover skogsbilveien som skulle ta oss til stien. 12,5 kilometer til Sølen, viste skiltet. Vi hadde satt av dagen, så her var det ingen som skulle stresse. Kun fire middelaldrende menn og naturens elementer. Som en slags fattigmanns Hemingway-kvartett.
Stien innover gikk i fint og lett kupert terreng, men vi hadde Sølens rygg fremme i horisonten, og visste at det brått kom til å bli både brattere og mer spenstig. Så lenge været holdt seg slik, så ville det ikke vært noe å si på at hele dagen gikk til denne turen.
Oppover mot skalet kom skyene inn over Rendalen, og noe av solvarmen ble borte, men så lenge det var oppholdsvær så var det bare godt at det ikke var for varmt når vi tross alt skulle gå såpass langt.
Beina til Estragon hadde allerede begynt å krangle litt, all den tid han hadde fått i seg lite næring i det siste, og hadde kvartettens desidert tyngste sekk på ryggen - så vi tok en del pauser underveis videre oppover. Akkurat slik det skal være, og i tråd med eksperter som Monsen. Å gå på tur er hverken en konkurranse eller en travel aktivitet. Du skal bruke den tida du trenger, og ta det heller litt roligere og saktere enn å gå på for hardt og fort.
Etter noen timers gange satte vi oss ned i begynnelsen av skallet opp mot Skardtjønna, og fikk i oss både litt tørt og vått. Hvis man ikke fyller på underveis, så kan man fort plutselig gå tom - så det er viktig å prøve å få i seg litt næring. I sekkene hadde vi både vann, kaffe, brus, sjokolade, nistepakke og en og annen snack - så vi skulle i alle fall ikke stå på tilgangen til næring!
Vi hadde hverken sett mennesker eller dyr langs vår flere timers lange ferd fra Mistdalen og opp til Skardtjønnet, men da vi kom over den siste kneika og så det lille fjellvannet på flata mellom Midtre og Søndre Sølen, så dukket det etterhvert opp flere folk som hadde lagt lørdagen sin Sølen. Det var folk på vei både opp og ned fra stien som gikk videre mot toppen i fra enden av vannet, men trolig hadde nok alle kommet fra enten Mefurua eller Grøndalen/Gravåsen.
Vi stoppet for nok en matbit og en varm kaffekopp ved enden av Skardtjønna, og Estragon fikk heldigvis pakket om, og satt igjen den store 75-liters sekken.
Det stod flere sekker i området, så det var nok flere som hadde pakket for mye, og valgte å sette igjen litt vekt nede ved stikrysset. Ingen går vel rundt å stjeler sekker oppi her, så det var nok også helt trygt - men for sikkerhetsskyld ble sekken gjemt bak en stein litt utenfor stien.
Nå hadde Estragon fått skikkelig gangsperre, så han holdt flere ganger på å kaste inn håndkleet da terrenget både ble brattere og mer ulent. Nå var det stein, stein og atter stein under beina våre, og det gikk et flertalls høydemeter oppover for hvert minutt. Vi tok oss godt med pauser oppover også, for alle skulle med. Alle skulle opp! Ingen er raskere enn den bakerste, og halve poenget med en slik tur er at man får opplevelsen i sammen når man drar en gjeng.
Pozzo hadde anslagsvis stipulert at vi kom til å bruke en times tid til toppen i fra utgangspunktet nede ved vannet, men vi måtte nok doble den og vel så det - men nærmere seks timer etter at vi la ut i fra Mistdalen kunne alle fire endelig strekke hendene i været på toppen av det som da føltes som Innlandets tak.
De siste meterene av steinur-stien gikk relativt nær den vestre kanten av fjellet, og suget i magen var godt da vi kikket over kanten og ned i evigheten til bunn av fjellet.
Dessverre hadde det skyet over såpass mye i løpet av dagen, så utsikta utover ble noe begrenset i forhold til hva vi kunne ha sett, men det tok ikke vekk det faktum at 3/4 av oss nå hadde satt personlig rekord i antall høydemeter til fots.
Vladimir hadde i forkant funnet ut at det også her, 1755 meter over havet, befant seg en geocache - så mens de andre tok bilder, og speidet utover horisonten, så forsvant han ned mellom noen steiner for å grave frem en plastikkboks, og signere denne. Så lenge slike ting er godt gjem under steiner, og en del av en verdensomfattende aktivitet - så får det ikke hjelpe om man har plassert litt hardplast ute i naturen. Det er tross alt ikke søppel. Søppel så vi forøvrig ingenting av på turen, så det er tydelig at folk i den norske fjellheimen - i alle fall i disse traktene av landet - vet å oppføre seg.
Vladimir hadde fraktet med seg hjemmebakt sjokoladekake hjemmefra, som han hadde tenkt å overraske gjengen med på toppen, men regnskyene kom nærmere og nærmere - så vi fant fort ut at vi nok skulle prøve å komme oss ned igjen fra fjellet før et eventuelt regnskyll. Selv om alle var godt skodd, så ville det fort bli noen ekstra C-momenter hvis steinene nedover den bratte fjellsida skulle bli våte og glatte.
Etter at par lagbilder på toppen, og en triumferende slurk av sukkerbrus og en New Energy, så tok vi fått på returen igjen.
Det å gå nedover fjellet er tungt på en helt annen måte enn å gå oppover, og for Estragon med sin doble gangsperre, så var det nok ikke bare i horisonten at skyene var blitt mørke. Lenge drømt han både om redningshelikopter og et telt han kunne krabbe inn i, men beit tenna sammen og fortsatte.
Vladimir på sin side hadde andre ting å tenke på. Magen var i ulage, og gode råd var dyre. I et aldri så lite øyeblikk av fritt lende for andre vandrere, så kastet han av seg sekken, tok med seg en dassrull, og forserte ut av stien og bak et par kampesteiner et stykke bortafor traseen. Noen kilo lettere, mest av alt mentalt, kom han tilbake til resten som satt og hvilte - og ingenting ble igjen åpenlyst i naturen. Vi kan da fjellvettreglene. Grav deg - eller det - ned i tide!
Nede ved Skårdtjønna så var det endelig tid for både en god cowboystrekk, og ikke minst et raus stykke med sjokoladekake - og kaffe. Det som går ut må som kjent inn igjen!
Så plutselig åpnet himmelens alle kraner seg, og regnet skyllet ned over oss. Vi fikk fart på oss, og labbet vei i samme retning som vi kom - vel vitende om at vi enda hadde minst fem timer til vi var i bilen. Skulle det regne slik resten av turen, så kom det til å bli både tungt og demotiverende - omtrent slik det allerede var for Estragon, ganger to.
Heldigvis ga regnet seg etter kort tid, og vi kom oss helskinnet over den siste fjellura før vi begynte på nedstigningen igjen mot tregrensa - vel sett bortsett fra at Lucky klarte å gå på trynet på de sleipe steinene, og få seg en skikkelig karamell i kneet. Men det skal mer til for å stoppe en operasjonssykepleier fra Reinsvoll!
Estragon fikk mer og mer vondt i beina, og de siste kilometerene gikk det på ren og skjær autopilot og trass. Det var over 20 år siden han hadde vært i Helvetesuka på Befalsskolen, men akkurat nå virket det som om han hadde blitt med bilen til Doc rett tilbake til 90-tallet
I det fjerne ventet derimot både bil og ei varm seter, og etter å ha bitt tenna sammen, så kunne vi alle samlet endelig kaste av oss sekkene nede ved parkeringa i Mistdalen. Da hadde sola gått ned, og vi nærmet oss 12 timer med frisk luft!
“Jeg har aldri vært så glad for å se baklysa på en bil noen gang”, utbrøt Vladimir da han et par hundre meter bak resten også endelig kunne kaste fra seg sekken.
Etter nok et lagbilde i skumringen, så var det nå straka vegen tilbake til setra. Der skulle det lages middag, fyres i peisen og fylles litt godt i glassene - vel fortjent etter en lang fjelltur i dette majestetiske og flotte området av Innlandet.
Vi hadde satt av hele helga til turen, men på grunn av at det var et minimumskrav om tre netter ved bestilling av setra, så hadde vi faktisk helt til mandag med å komme oss ned igjen. Lucky hadde turnusfri mandag, så han kunne i teorien ha blitt igjen - men med én bil og resten av oss med andre forpliktelser mandag morgen, så måtte det bli retur på søndag. Det var derimot veldig deilig å slippe å stresse med å være ute av seterhuset klokka 12, så vi nøt en deilig søndag morgen på sofaen, og spiste en god, lang frokost med egg og bacon, før vi så smått begynte å pakke og rydde.
Vi kokte opp vann, og fikk vasket opp både dekketøy og vasket oss ut av setra, så den så minst like ren ut når vi dro, som da vi kom.
Vi hadde fortsatt flere timer av søndagen igjen, og det var ingen som hadde noen umiddelbare planer utover ettermiddagen, så vi bestemte oss for å ta turen inn til Fiskevollen for å kikke.
Fiskevollen er Norges største og eldste innlandsfiskevær, og her var det frem til for to år siden kommersielt fiske av sik. De fleste av naustene står i dag enten tomme eller blir brukt som hytter av private. Det har også blitt bygget flere hytter i området, så det var godt med folk i området. De fleste av disse var i privat eie.
Vi kom i snakk med den eneste fastboende familien på Fiskevollen, og de kunne fortelle et og annet om både historien og hvordan det fungerte med “lotter” (fiskerett). Fruen i flokken kunne ikke helt skjule sin frustrasjon over at det på sommerstid nok var litt for mange turister der for hennes smak, og det virket som om hun så frem til at sesongen var over, og de atter en gang ble fortlatt til seg selv gjennom vinterhalvåret. For isolert var dem. Kun seks scooter-turer pr. vintersesong hadde de lov til å ta, så her måtte innkjøp og ærend planlegges med nøysomhet. “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” bør kjenne sin besøkelsestid her!
Etter å ha kommet oss ned i bygda igjen, så bar turen videre nordover mot Jutulhogget. Tiden var ikke helt inne for de store spaserturene nedover i Norges største canyon i dag, men vi nøyde oss i stedet med å kikke ut over området fra ett av utkikkspunktene langs veien.
Nå var det middagstid, og vel så det, så vi spant videre mot Alvdal, der Pozzo har jobbet mang en dag og natt. Hans stamsted utsendt på disse trakter var Tavernaen, så da ble det det. Overpriset veikro, slik som de fleste er i dag, og en litt for stor avstand mellom pris og hva du fikk. Nuvel. Alle ble vel mette, så da fikk det vel gå - selv om jeg fikk litt vondt av barnefaren foran meg som måtte ut med 700 kroner for at mor, far og to unger med hver sin barnemeny skulle få seg en pre-fabrikert, oppvarmet institusjonsmiddag.
Når vi først hadde rotet oss til Alvdal, så ble returen tilbake til Lillehammer og Gjøvik via både Folldal og Atna. Vi svingte oppom Folldal gruve for å ta noen bilder, og etter det stoppet vi også ved et utkikkstårn som fristet med en kikkert rett mot Snøhetta i Rondane. Der klarte Vladimir så klart å plumpe rett oppi ei fersk ruke med sauemøkk, så mens de andre kikket på Snøhetta, så satt han og prøvde å pirke ut fersk bæsj fra de intrikate sålemønsterene med bark!
Etter ei god økt så var det meste heldigvis borte, og vi kunne fortsette turen uten at Volvoen luktet noe annen møkk en den som kom fra fire slitne, svette og trøtte herremenn i 40-åra på retur.
Og som de bruker å avslutte alle moderne eventyr fra slike turer: Alle var enig om at det hadde vært en fin tur!