Vladimir, Estragon og Pozzo hadde planlagt en tur opp på Rundemellen i Valdres i løpet av ferien, og sist helg gjorde vi unna pre-camp med litt kartglåming, pakkeprat og litt godt drikke.
I utgangspunktet snakket vi først om å komme oss av gårde den helga, men på grunn av ei lite optimistisk værmelding, og noe forsinket utstyr som skulle komme i posten, så ble avreisen utsatt til tirsdag. Med sommerferie på alle tre, og ei værmelding som viste en positiv forbedring, så lå det an til en knallbra start på årets sommerferie i flotte Valdres.
Men dessverre går ikke alt som planlagt. Pozzo var i dårlig form, og måtte kaste inn håndkleet før avreise. Kjedelig for ham, og kjedelig for oss to andre - men tur måtte det nesten bli. For min del var dette feriens eneste luke til å stikke ut på en tur med gutta, så selv om tre var blitt til to, så satte vi kursen ut på Rv 33 mot Valdres midt på dagen tirsdag.
Da vi nærmet oss Fagernes hadde regnværet eskalert, og uten strammere skjema enn at vi skulle finne en camp for natta, så valgte vi å ta et lengre stopp i den idylliske byen ved Strandefjorden. Her fikk vi gått på do, handlet litt i sportsbutikken til en tidligere landslagsutøver fra Skrautvål, og forsynemeg spist en bedre lunsj på et av byens middelmådige spisesteder. Ikke nødvendigvis middelmådig fordi maten var under pari, men middelmådig fordi det var en restaurant med en kjedelig meny slik du finner i hver eneste by, og på hvert eneste tettsted. En italiensk profil, med en meny bestående av ting du fint kan lage sjæl, og ikke en italiener å se på mils omkrets.
En sjåførtallerken og en Club Sandwich senere var vi ute igjen i Touranen til Estragon, og på stø kurs mot Rogne, der vi skulle svinge av.
Igjen åpnet himmelen seg, og vi fant ut vi heller kunne kjøre litt rundt i fjellheimen i påvente av en litt lysere horisont. På Yr var det altså spådd opphold, men utafor bilen hølja det ned.
I stedet for å kjøre opp til Turrsjøen, der turen skulle starte fra, så kjørte vi opp mot Yddin, og videre inn til Skaget. Her var det snø på toppene, og gradestokken hadde sunket til under 4 grader. Estragon pønsket på å gå opp på Skaget, men siden det nå så ut til å lysne opp, så valgte vi å kjøre ned igjen til hovedveien, og komme oss i retning Turrsjøen.
Vi fikk oss en ekstra kjøretur rundt Volbusjøen på grunn av ei trafikkulykke på Fv 51, heldigvis uten større personskader. Vi kjørte inn igjen på Fv 51 før vi tok av til venstre mot Melbybråten, og klatret oss opp Kollstadsvegen og videre innover mot parkeringa ved lille Turrsjøen.
Med Rundemellen hengende over oss, så fikk vi på oss hver vår tunge sekk, og begynte å traske innover i skaret mellom Kalvemellen og Rundemellen. Regnet hadde ikke gitt seg helt for kvelden, så det gikk ikke lang tid før vi stoppet og fikk på oss regntøy. Turen innover var skaret gikk forbi et par små fjellvatten, og etter en liten stigning kom vi opp på baksiden av fjellet, der vi dagen etter skulle gå opp. Regnet hadde gitt seg, men det lå fortsatt ustabile regnskyer i horisonten. Tross at noen av toppene innover var borte i skylaget, så var utsikten innover mot både Hemsedal, Vangsfjellene og ikke minst Jotunheimen flott.
Etter en liten rast og ei medsmurt brødskive med klassisk, norsk brunost, så tok vi peil på tregrensa i retning Øyangen.
Hengekøyer på snaufjellet funker dårlig, så i retrospekt hadde vi nok fått en bedre camp med telt, men etter litt solid research på begge sider av stien, så fant vi til slutt noen fjellbjørker vi kunne henge opp køyen i - og jammen fikk vi ikke brukbar utsikt også.
Temperaturen krabbet seg nærmere nullpunktet, så jeg fyrte i gang kaffevannet på primusen mens begge kastet seg uti arbeidet med å få opp tarp, hengekøye og myggnetting.
Etter litt baling fikk vi etter hvert opp camp, men det å bruke ei lita fjellbjørk som felles festepunkt for begge hengekøyene skulle vise seg å ikke være spesielt bærekraftig - bokstavelig talt.
Etter å ha spist litt varm rett i koppen til kveldsmat, drukket et par kaffekopper, og tatt et par-tre gode klunker whisky, så krabbet jeg opp i hengekøya. Dette var første forsøk med et myggnett fra Ticket to Ride hengekøya, og selv med ei hengekøye fra Bøyekøye, så skulle dette i teorien være en universell variant som passet de flest hengekøyer. Joda. Det funket utmerket å tre den innpå køya, men da jeg etterhvert fikk hektet rævva nedi hengekøya, så oppdaget jeg at patenten på opphenget til myggnettet burde vært smartere. Ideelt skulle det vært klips så man kunne festet tråden gjennom myggnettet fast i tråden på tarpen, slik jeg har sett andre myggnett. Slikt var det ikke på denne, så da fikk jeg heller leve med nettet gikk ganske langt ned i hodet mitt. Når alt kom til alt funket det jo etter hensikten - myggen holdt seg ute.
Jeg lå og nøt den gode, varme vinterposen - Trollheimen fra Helsport - og angret ikke et sekund på at jeg hadde valgt den tyngste, men samtidig varmeste, av mine to soveposer.
Plutselig raslet det voldsomt utafor tarpen. Ingen bjørn. Ingen sau. Det var Estragon som var ute og inspisert opphenget på køya si, og kunne melde om at den tynne fjellbjørka snart stod bøyd horisontalt som følge av vekten av to stykk hengekøyer med innhold. Han tok rask affære, og bestemt seg for å hekte ned køya, og flytte den til et bedre egnet sted rett bortafor.
Festet til Estragon sin hengekøye satt imidlertid bom fast under taufestet til Vladimirs tarp, så til den indre kjenningsmelodien til To gode naboer, så steg Vladimir opp igjen, og ut i bare undertøyet, for å assistere nabo Estragon. Begge med karakterriktige toppluer.
Festene lot seg skille, og jeg hoppet inn igjen i hengekøya inni myggnettet, og krabbet ned igjen i den varme posen, mens Estragon fikk satt opp igjen køya si i en fei, så han også kom seg i posen.
Natta gikk som netter bruker. Vladimir sov som en stokk, for denne gangen var øreproppene pakket. Jeg våknet en gang i halv fire-tida, men sovnet igjen tvert etter at jeg la fra meg telefonen - som også fungerer som klokke for en som ikke har brukt armbåndsur siden ungdomsskolen.
Da jeg våknet på morgensiden, så var det til delvis blå himmel og sol. Jeg veltet meg ut av kokongen, og satte på vann for å få meg kaffe og havregrøt til frokost.
Fra køya til Estragon, litt lenger bort i villnisset enn i går, var der tyst som i graven. Han sov.
Etter at frokosten var inntatt, så kom regnbygene igjen innover Øystre Slidre, kommunen vi nå befant oss i. Jeg krabbet inn igjen i kokkongen akkurat i tide, og la meg godt til rette og lyttet til regnet som trommet mot tarpen. Det var fortsatt helt knyst fra naboen, og med disse bygene var det absolutt ingen vits i å haste med noe som helst. Det var jo ferie, og alt var enda tørt og varmt under tarpen.
Etter hvert hørte jeg Estragon i nabokøya, og det var i alle fall bra at han hadde fått sovet utpå morgensiden, da natta der slettes ikke hadde vært like behagelig som hos Vladimir.
Nå tok regnet seg opp i styrke også, så da var det ikke annet å gjøre enn å ligge og slappe av under tarpen. Vi hadde så langt ikke hatt særlig med vind, men nå tok den også godt tak i tarpen, med litt for slappe barduner. Resultatet ble ei lita glippe nederst ved beina hos n' Vladimir, så regnvannet fant seg etter hver frem til fotenden av hengekøya. Den tunge, varme vintersoveposen tok imidlertid av for det potensielle våte ubehaget. Vanntett fotende må sies å være genialt, all den tid det gjerne er beina som ender med å stikke ut av hengekøyer og teltåpninger.
Yr viste at lettere vær og opphold var i anmarsj fra rundt klokka 13, men terrenget stemte heller ikke nå helt med kartet.
Nærmere klokka 15 pakket vi hver vår lettere sekk, og tok oss ut på stien igjen i retningen Rundemellen. Vi hadde hørt stemmer fra stien gjennom hele dagen, så det var tydelig at mange hadde trosset regnværet. Vi hadde tid til å vente, og med opphold ble også turen oppover igjen i terrenget mer behagelig.
Da fikk det ikke hjelpe at vi gikk inn i nok ei byge, denne gang som sludd, da vi begynte klatringen oppover fjellsiden. Skjønt noe særlig klatring var det ikke, men stien opp var tidvis ganske så bratt. Heldig var blåst bygen fort videre, og blå himmel og litt sol fulgte oss videre mot toppen.
Vi møtte flere turgåere på retur, og hadde også noen foran oss på stien - uten at det var noen trengsel.
Langt oppe i ura passerte vi et par sporty damer på 60+ fra Telemark, som tok seg ei pause langs løypa. Det var første turen deres til dette området, og de var begeistret over utsikta. Tradisjon tro når man vandrer i fjellet, så sies det hei og god tur videre, og en liten prat er ofte også vanlig. Et litt pussig fenomen, all den tid folk nesten ikke ser på hverandre i hverdagen ellers, men absolutt en koselig greie jeg har lært meg å like med alderen.
Da vi endelig kom opp på toppen var det som å komme til en egen planet. Et flatt, stort platå med steiner og varder, og flott utsikt 360 grader rundt.
På toppunktet var det plassert både ei sikteskive og en stor varde. Estragon pekte og fortalte ivrig om hvilke fjelltopper vi kunne skimte i horisonten, og Vladimir prøvde så godt han kunne å lære de ulike toppene og tindene sine respektive særegne fasonger.
Vladimir hadde sett seg ut en geocache på toppen, og etter å ha latet vannet med Jotunheimen i det fjerne, så kastet han av seg sekken og begynte å lete mellom steinene. Til slutt dukket den opp, og jeg fikk logget min høyeste over havet-cache hittil, på litt over 1300 meter.
Toppunktet lå på 1345 meter, men vi valgte å spise niste og ta en rast noen meter nedenfor, i ly bak noen steiner.
Etter å ha inspisert toppunktet og tatt et obligatorisk toppvardebilde, så ruslet vi ned igjen samme sti som vi kom.
Vi hadde latt campen stå for å spare litt vekt på toppturen, så nå var planen bare å gå ned igjen til camp, og pakke for å gå nedover igjen mot bilen.
Vi hadde i utgangspunktet tenkt at vi kunne slått ihjel to netter i hengekøya, men med litt råe klær, og varierende utsikter for været utover natta, så var vi begge enig om at det var like greit å rusle ned igjen.
Da campen var tømt, og naturen atter en gang overlatt til seg selv like uberørt som før vi kom, så salet vi opp med de tunge sekkene, og gikk opp igjen en snau kilometer samme vei som vi kom ned.
Fra krysset valgte vi å ta motsatt vei ned igjen, langs den bratteste siden av Rundemellen.
Det ble en til tide spektakulær tur, da stien brått gikk bratt nedover i alle fall 100 høydemeter, med den stupbratte veggen til høyre, og en herlig utsikt nordøstover.
Etter nærmere 4 kilometers gange var vi nede igjen ved bilen, og kunne endelig lempe de tunge sekkene inn igjen i bilen. Tradisjon tro hadde begge dratt med seg mye mer enn det ble bruk for, og deriblant hadde vi dratt med oss ølbokser tur/retur uten å ha vært i nærheten av å åpne en eneste en. Det hadde vært mer fristende med en kald øl hvis det var varmt i været. Boksene til Estragon hadde forøvrig også vært med tur/retur Fjellsjøkampen, så de ølboksene kan jo sies at begynner å bli reisevante.
Da vi ankom bilen møtte vi pussig nok atter en gang turfølget fra Telemark, som kom samtidig ned igjen til parkeringen ved Turrsjøen. De kom ned igjen langs stien vi gikk opp på tirsdagen, og var nok også glad for å kunne ta av seg sekkene, og lempe den inn i den andre av de to bilene på parkeringa. De skulle opp igjen til Beitostølen, der de hadde leid hytte. Vi ønsket hverandre fortsatt god sommer, og var alle enige om at Rundemellen hadde vært et flott bekjentskap og en fin tur.
Endelig fikk Vladimir bruk for Crocsene han hadde dratt med, og lot fjellskoene få hvile. Vi fikk besøk av et knippe kuer, hvorav ei la sin nysgjerrighet på Estragon, og prøvde å stikke hodet inn gjennom døra i baksetet der Estragon satt og skiftet.
Tre sauer kom også spaserende, og så nok så sitt snitt til å få litt godsaker, men skuffet måtte de vandre videre i det Estragon svingte den blå Touranen ut igjen på seterveien, og satte kursen ned igjen mot bygda.
Klokka nærmet seg halv åtte, og etter en liten sightseeing om Skrautvål stoppet vi på en bensinstasjon nede i Fagernes for en liten matbit og litt mer påfyll av drikke.
I anledning ferie var det ingen som hadde akutt behov for å kjøre straka vegen hjem, så vi la returen om Leirin, Steinsetbygda, Rust og Bruflat, før vi atter en gang var ute igjen på Rv 33.
Da vi ankom Gjøviks tak, der Estragon holder hus, var sola akkurat på vei ned i horisonten, og serverte en solnedgang av de sjeldne. Et magisk, visuelt punktum for nok en flott tur ut i vårt eget, mangfoldige, vakre fylke.
Rett før midnatt rullet Vladimir inn på gårdsplassen hjemme på Lillehammer, og forhåpentligvis blir det ikke veldig lenge til neste tur - da forhåpentligvis med en friskmeldt Pozzo på laget også!
Takk for turen!