Vi trodde nesten ikke våre egne øyne da vi våknet, og innså at vi faktisk hadde kommet oss helt til Italia i den gamle skrabben av en Mondeo, som hittil på turen har bikket både 210, 211 og 212,000 på triptelleren.
Til alt overmål skulle vi nå også innta hotellfrokost på italiensk jord, og ungene var nok spente på hva som ventet dem nede i spisesalen, da vi ruslet ned rett før halv ti.
Jeg hadde prøvd å duse ned forventningene et hakk, da jeg regnet med det ville være en standard kontinental frokost, slik du gjerne får i Quality-kjeden. Joda, det var det - men det var også italienske godbiter som en vanlije- og sitronpai, samt andre diverse bakverk til frokosten. Både ungene og far var mer enn godt nok fornøyd, og kunne pakke bilen og sjekke ut på mett mage før klokka 11.
I går kveld hadde fattern sust oppe helt til nærmere ett på natta, på desperat leting etter et sted vi kunne være noen dager. Planen var å lande et sted rundt Gardasjøen, som jeg har drømt om å besøke så lenge jeg kan huske. Til slutt ga jeg opp jakten på det perfekte sted innenfor vårt budsjett, og kastet meg rundt å bestilte fire netter på Hotel Residence, som skulle ligge ganske så langt opp i åssiden vest for byen Limone de Garda, ganske så langt nord.
Så da ble det å punsje inn den adressen på GPSen før vi forlot parkeringsplassen utenfor hotellet. Nærmere tre timer viste den gode gamle TomTom’ern, mens kontrollorganet Google Maps kunne melde om to og en halv - og det med tilnærmet samme rute og kommando: raskeste vei utenom bomringer.
Vi kjørte gjennom mye vakkert italiensk landskap, og jeg skulle gjerne tatt bilder i stedet for å kjøre. Jentene ble nok begge litt lei av maset mitt om at de måtte ta bilder og filme, samt i tillegg være kartlesere og håndtlangere. Alt i alt er jeg superfornøyd med hvordan de hjelper til, og håndterer sin gamle, garantert litt for krevende, gamle far på tur. Jeg er evig takknemlig, jenter - dere er helt rå!
På hotellet ved Gardasjøen kunne vi ikke sjekke inn før klokka 16, så vi hadde rikelig med tid, og planla i første omgang en tur innom byen Brescia. Fattern kjenner jo godt til byen fra fotballhistorien, og det var vel her urokråka Mario Balotelli var innom på tampen av hans storhetstid på banen.
Vi skulle i utgangspunktet styre unna motorveier, men så klarte sjåføren å misforstå de blandede signalene fra GPSen, så vi havnet utpå motoveien like før byen. Og så er det jo slikt her i landet, at du må betale toll for den strekningen du kjører. Helt grei måte å gjøre det på, det - men problemet nå var at jeg visste vi kom til å stå i kø på vei ut av neste avkjøring.
Akkurat det skjedde. Italiensk køkultur er ikke det spott bedre enn vår egen, så her samlet bilene seg i fem forskjellige filer inn mot to åpne luker i bomringen. Det måtte bli kaos og forsinkelser av slikt.
Vi kom oss etterhvert igjennom, bare for å kjøre enda mer feil. Jeg hørte min egen fars hissige stemme da han kjørte seg vill i Trondheim på 80-tallet, og utbasunerte; “Nei, nå reiser vi hemmat!” - og luftet ideen for jentene om å droppe Brescia, og heller gå for en mindre by. De var hjertens enig. Sannheten var vel at de også begynte å gå lei av fatterns klaging og stress bak rattet når trafikken tetnet seg, og filene ble for mange. Toto, we’re not in Kansas anymore.
Så dermed bar det i stedet videre mot Gardasjøen. Vi tastet inn byen Salo’ på GPSen, men passet på å stikke innom en matforretning langs veien, samt fylle på litt mer diesel, før vi endelig så Gardasjøen med egne øyne for første gang.
I Salo’ - byen med den litt brokete fortiden som gjemmested for Mussolini og hans fascistvenner - lå vakkert til i det sydvestlige hjørnet av Italias største innsjø. Ungene gispet av synet, og det var tre par frydefulle mennesker som steg ut av bilen i den stille, gloheite Syden-lufta, og gikk med spente skritt ned mot vannkanten.
Gradestokken i bilen hadde bikket 32, og vi hadde tatt våre forhåndsregler med solkrem og veskeinntak - men det ble allikevel litt tøft for tre nordmenn, som har kommet fra et kaldt og surt år hjemme.
Men selv om det tidvis var kvelende varmt, så tar jeg slikt vær foran slik været i hjemme i Norge nå, hver eneste dag i uken.
Vi gledet oss over palmer, raske båter og fine biler - mens vi prøvde å blende inn som middelklasse-turister på strandpromenaden.
Vi måtte vel unne oss litt mat her før vi dro videre mot hotellet, som jeg enda ikke hadde sjekket hvor langt unna vi var - men det kunne jo ikke være særlig langt.
Valget falt til slutt på en tilfeldig restaurant langs strandpromenaden, der vi åt og drakk godt til lunsj for under 30 euro. Slettes ikke galt sammenlignet med hva det hadde kostet hjemme.
Rundt klokka halv fire satte vi oss inn igjen i bilen for å kjøre opp til Limon de Garda, der vi hadde fått instrukser om å ta av fra veien som gikk langs sjøen, og sirkle oss opp hårnålssvinger helt til vi kom til hotellet - som lå godt oppi lia, dessverre uten utsikt til innsjøen.
Vi ble litt forundret at GPSen viste at vi fortatt hadde en times kjøring igjen, men da var det nok medberegnet at det både var lave fartsgrenser, og en del kø oppover. Det var tett med biler i begge retninger, for Gardasjøen er et yndet reisemål for både italienerne selv, samt de aller fleste utlendinger.
Vi møtte ingen norske biler langs sjøen - noe vi forøvrig gjorde rett utenfor Brescia før i dag; en Volvo med KH-skilter - men vi møtte, og lå etter en god del danske. Tydeligvis har danskene lagt sin elsk på vestkanten av Gardasjøen for sommeren 2024.
Vi fulgte veibeskrivelsene til punkt og prikke, og kom etterhvert frem til hotellet. Da hadde vi hatt følelsen av å klatre opp Trollstien to ganger, med flere smale hårnålssvinger opp gjennom åsen, og Gardasjøen som ei mindre og mindre stripe med ferskvann under oss for hver sving vi tok.
Slitne og glade for å endelig kunne dra på håndbrekket på Mondeoen i noen dager, så kom vi etter snaut 20 minutters klatring frem til Hotel Residence Campi. Vi innså da at langt oppi her lå det til og med et par andre landsbyer, hvorav et par til og med hadde butikker, restauranter og en landhandel. Det får vi muligens tid til å sjekke ut en annen dag, for her skal vi altså være helt frem til fredag.
Vi sjekket inn og fikk rommet vårt i første etasje av leilighetskomplekset. Standarden var enkel, men rommet var stort, og vi hadde en egen balkong - med utsikt til både hagen, og fjellene bortenover. Helt utmerket, tross at det hverken var inkludert frokost eller badehåndklær - men derimot to store bassenger; ett utendørs og ett innendørs. I tillegg kunne du spille så mye minigolf du bare orket, og det var en gratis velværeavdeling kun for voksne - til jentenes store misnøye.
Etter at vi fikk båret inn all bagasje, og installert oss på rommet - så bar det ut i varmen for å ta et velfortjent bad. Det var relativt stille på hotellet, og ikke mange biler på parkeringsplassen. Vi telte tre danske, to tyske, en rumensk og vår - og ved siden av oss, så var det en dansk far med to gutter i bassenget da vi kom dit. Ublue som vi var, flekket vi av oss, og hoppte uti. I alle fall den yngste og den eldste. 14-åringen ville helst passe på å slikke sol, og smurte seg godt inn med den nye solkremen hun hadde kjøpt sammen med lillesøster - til fatterns store frustasjon; for vi hadde jo rikelig med SPF50 med oss. Men som jeg sa, feriepengene gjør dere jo selv hva dere vil med - og en bronze gold ville de jo ha - samme hva jeg mente og sa.
Etter at sola begynte å gå ned bak noen skyer som kom truende over fjelltoppene, så tørket vi oss og bestemte oss for å gå løs på bakkene nedover en gang til. Vi trengte noe mer supplement til kjøleskapet på butikken, og den stengte klokka 20. I tillegg drømte ungene om en ekte italiensk pizza, så jeg lovde også at vi skulle finne et sted å spise.
Pizzarestauranten nede i sentrum av Limone hadde litt turistfelle-preg på seg, men jeg hadde sett en langt oppi lia på vei nedover igjen, så vi ble enige om å kjøre opp igjen der.
Der fikk vi prima utsikt, og kunne sitte ute i 27 grader sent på kvelden, og nyte et ekte italiensk måltid. Nok en gang endte vi opp med å kjøpe tre retter, selv om vi visste vi hadde klart oss med to. Prisen var derimot ikke så ille, men så lot vi oss friste til å kjøpe tre glass brus også. Det til sammen kostet mer enn den dyreste pizzaen, så totalen kom opp i nærmere 50 euro for oss tre - men utmerket godt var det. Iris ble fristet av pasta med laks, og skrotet derfor tanken om pizza. Evelin på sin side drømte om mozzarella, spekeskinke, og parmesan - og fikk også alle sine drømmer oppfylt. Fattern prøvde atter en gang noe nytt, og gikk for en pizza med Ewes-ost. Det viste seg være saueost, og pizzaen var nydelig - med de beste cherrytomatene jeg noen gang har smakt - men ufattelig mektig. Dermed ble det masse igjen på tallerkenen, men denne gangen fikk vi heldigvis med oss restene i en pizzaeske, slik at det også kan bli pizzarester til lunsj i morgen. Kalde, så danne - for noe stekeovn var det ikke på rom 419.
Stappmette og trøtte betalte vi, og kjørte den korte turen opp igjen til hotellet litt over klokka halv ti. Sola hadde da forlengst gått ned, og det var skumt ute. Vi flatet ut på sengene lykkelige over å nok en gang slippe å ha på vekkeklokka for å pakke ned igjen, og kjøre bil, i morgen. Og skulle fattern og minsta våkne før 14-åringen, så kan vi alltids bare snike oss ut for et morgenbad. Livet er herlig i Italia - og de neste dagene skal nytes til det fulle!
Dagens soundtrack blir Eddie Vedder sin “Hard Sun”, som ble laget for filmen “Into the Wild”. Vi føler at vi er litt i det ville her oppe i lia, og sola - den har stått hardt på for oss med norsk hud i dag. Buenno Notte igjen!
