I dag våknet jeg i svarteste skaugen et sted i Frankrike av at morgensola stakk inn gjennom loftsvinduet hjemme hos Martine og Jean Pierre. Jeg hadde sovet som en stein hele natta, minus da jeg klarte å velte den lille gjestesenga en eller annen gang midt i otta, da jeg rullet meg for mye over på en side. Heldigvis uten å vekke hverken unger, vertskapet eller bikkja Romy.
Klokka viste faktisk 5 først da jeg våknet, og jeg prøvde desperat å få et par ekstra timer på øyet før det ble morgenstell. Frokosten var bestilt av a mor nede klokka ni presis, og jeg må ha vært borte igjen en liten stund - for neste gang jeg gløttet på øynene, så var det av en deilig duft av franske pannekaker og annet godt nede fra kjøkkenet. Jeg dro ut ørepluggene, og kunne høre at deres egen familie var i gang med frokosten allerede. De ønsket nok å spise ferdig før gjestene fra Norge satte seg til bords.
Klokka ni var vi nydusjet og ferdigpakket alle tre, og gikk ned trappa for å bli møtt av husets lille vakthund Romy - som hadde fått seg en ny venn for livet i Evelin.
Inne på kjøkkenet hadde Martine dekket opp til den lekreste søndagsfrokosten - i deres eget kjøkken. Makan til gjestfrihet. Jeg har ingen bakgrunn for å bedømme om interiøret så typisk bygdefransk ut, men det var i alle fall veldig koselig, og med en del tunge, rustikke møbler som også tyder på at vi ikke er fryktelig langt unna Tyskland.
En diger ladning med franske pannekaker - crepes - lå klare. Fremme stod det en hel haug av forskjellige syltetøy og geleer. I tillegg var det baguetter og diverse oster. To typer smør. Hun kom med varm kaffe til far, og ungene fikk valget mellom juice og melk - med eller uten nesquick. Prima service på alle måter - som vi også prøvde å formidle sterkt nok. Jeg anbefaler alle som reiser om å innlosjere seg i private hjem, som leier ut rom. Da gjerne hos den eldre garden, som har det i blodet og sjela å oppvarte. Hun tilbød seg også om å lage omelett til oss, men vi sa det holdt i massevis med bløtkokt egg, som hun også kom med. Rett og slett en nydelig start på dagen! Magnifique!
Vi stusset litt på at det var dekket på til fire ved bordet, siden vi hørte familien allerede hadde spist - men like før vi hadde tatt siste biten med fransk baguett, så kom det en familiebekjent innom. En hyggelig kar i 70-årene, som virket som om hadde med seg en levering av noe fludium til baren som de hadde ved utgangen til den koselige vinterhagen bak huset. Han ble så klart også bydd på frokost, og takket ja - og satte seg ned sammen med oss. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han mestret noen ord på engelsk, så vi fikk kommunisert litt over en kaffekopp - og han var veldig nysgjerrig på hvor ferden gikk videre.
Italia, svarte jeg. Så da var det ingen vei tilbake. Neste stopp på ruta måtte bli støvellandet - som ungene har drømt om i flere år.
Vi takket pent for maten, og overtalte Martine til å la seg fotografere med jentene. Deretter vinket vi farvel, mens hun fulgte oss med øynene da vi rullet ut av porten, og forsvant gjennom lauvskogen.
Selv om Italia nå var planen for dagen, så måtte vi først avlegge et besøk i en liten landsby som het Riquewihr - etter et hett tips på Facebook fra min gode, gamle kollega Steinar. Det var under en time unna, og den lille byen hadde rykte på seg av å være en av Frankrikes aller flotteste. Midt i mat- og vinfatet Alsace - og et eldorado for mat- og vinglade sykkelturister.
Vi kjørte forbi flere idylliske småbyer på vår vei dit, og vi skjønte straks vi ankom den lille byen at vi ikke var de eneste som ønkset å avlegge den et besøk.
Til tross for at det var skiltet og tilrettelagt med et hundretalls parkeringsplasser, så måtte vi gjøre noen runder rundt om i byens trange gater, de der bil faktisk var lov, før vi fant en plass. En times parkering kostet 3.50, og det var tydelig at dette nok var en turistattraksjon som også visste å gjøre penger.
Vi tok oss tid til en time, og trasket rundt sammen med andre turister - deriblant både svensker og dansker. Det var en fryd for øyet å spasere rundt i de gamle smugene, og det var også en fryd for luktesansen å dra inn alle gode luktene fra restaurantene rundt forbi. Vi derimot kom rett fra matfatet til Martine, og det var like greit når vi kikket på prisene. Skjønt, man får jo hva man betaler for. Vi ruslet i alle fall forbi en restaurant i ei sidegate som hadde Michelin-anbefalingsklistremerke på vinduet.
Ikke kunne vi smake på lokal vin heller, selv om 14-åringen hadde lyst - og mente hun tross alt følte seg som 18. Jeg lovde å kjøpe et glass vin til henne på 18-års dagen i stedet.
I stedet unnet vi oss et par Bretzels med respektive ost og salt, samt noen idylliske postkort, og en fin ting til juletreet - en tradisjon vi har med oss når vi er på reise, at vi supplerer med et reiseminnet til juletreet - langt uten for sesong. Her var det imidlertid jul allerede i en kjellerkrok vi fant, der det både var julepynt og digre pepperkakemenn- og damer å få kjøpt.
Etter en times tid var det på tide å komme oss ut igjen på veien, og peile oss inn på Italia. Først måtte vi gjennom Sveits - et land som fattern har gått i fra å elske på 80-tallet, da jeg idoliserte Pirmin Zurbriggen og syntes “Heidi og Bestefar” var underholdende barne-TV - og til å få landet omtrent like langt opp i vrangstrupen som mitt eget fedreland. Ikke så mye på grunn av landet i seg selv, for det skal jo være flott - og det har alltid vært en drøm å se naturen og landskapene der. Det at det har blitt en smeltedigel for rike folk som vil sno seg unna store skattetrekk, og det faktum at det helt sikkert også har vært med på å dra opp prisene i landet til å bli Europas høyeste, faller jo ikke i god jord hos en som alltid har stemt Rødt.
Jeg varslet at vi ikke kom til å legge igjen et rødt øre i Sveits - og muligens heller ikke stoppe. Jeg ante ikke hvor feil jeg kunne ta!
Først måtte vi komme oss ut igjen på hovedveien sydover. Nok en gang slurvet jeg med planleggingen, og glemte å kontrollsjekke Google Maps for eventuelle køer. Jeg stolte nok en gang blindt på den avlegse TomTom’en - og det førte oss selvfølgelig rett inn i ei kø, bare sekunder etter at vi hadde forlatt påkjøringsfeltet.
Der ble vi stående en god halvtime i krabbefart før det til slutt løsnet opp når alle foran oss hadde fått flettekjørt fra to til ei fil. Det er meg ei sann gåte hver gang jeg opplever slike køer, som egentlig ikke skyldes noe annet enn at flere biler kjører i rykk og napp, og forårsaker dårlig flyt ved flettekjøring. I teorien burde jo dette kunne løses uten at det blir fullt stopp i flere minutter av gangen - men det er vel laget matematiske formler og gjort forskning rundt dette med kø som bekrefter at jeg nok en gang har feil.
Etter at køa løste seg opp, så gikk det radig til Basel - og plutselig var vi i Sveits. Vi snakket om å ta oss en matbit i Frankrike før vi ankom Sveits, men vi rakk aldri noen avkjøring før det var for sent. Det nærmet seg middagstid, og siden det ikke ble middag i går - så fikk vi passe på å få i oss et varmt - men enkelt - måltid i dag. Valget falt på en McDrive rett ved hovedveien, ved den sveitsiske byen Egerkringen - mest kjent for å ha oppfostret Reto Van Arx - som i sin tid fikk en håndfull NHL-kamper for Chicago Blackhawks.
Her kunne selvbetjeningspanelet friste med en familiedeal - til en tilsynelatende rabattert pris. Vi hadde alle skrudd av 4G, roaming og Gud vet hva, og vi hadde glemt å sjekke hvordan sveitsiske franc stod i kurs - så derfor visste vi ikke annet råd enn å klinke til på “tilbudet”.
Like før hadde jeg fåttt en tekstmelding om at telefonoperatøren min hadde sperret for mobildata i dette omådet. Sveits og Norge, altså. Skal mæssom stå utafor fellesskapet, og se på andre. Ok da, det er helt greit å stå på egne bein, og det er helt greit å ikke være medlem av EU - men det hadde vel fordret at man hadde løst mange ting på en bedre måte enn EU - og ikke verre, som jeg tidvis har på følelsen av.
Etter å ha blåst 29 sveitsiske franc på en meny for tre inkl. Happy Meal hos den gule s, så bare det ut igjen på hovedveien. Men hva var nå fartsgrensene her i Sveits? Nå hadde vi kostet på motorveier med en grense på 130, men med en trafikkflyt som var nærmere 150 - så jeg stolte på GPSen i bilen - igjen - og de øvrige bilene, som alle lå i 120. Ikke hadde vi sett hverken laserkontroller eller fotobokser siden vi forlot Norge for ei uke siden heller, så det måtte da gå bra.
Så plutselig - før jeg får reagert, så oppdager jeg en fotoboks som bllinker som på en pressekonferanse før en EM-finale, og tar bilder av bilene foran meg uten at jeg klarer å reagere med å bremse godt nok ned. Dermed havnet jeg i fotoalbumet til den sveitsiske statskassen også, og kan se frem til en hyggelig økning i regnskapet om et par måneders tid. Jeg skjønner jo hvor den sveitsiske statskassa får pengene sine fra, all den tid milliardærene fristes med enorme skatteletter ved å flytte dit. For penger må inn, og hva er vel da enklere enn å dra det inn ved å plassere umerkede fotobokser langs snorrette, to-felts motorveier - og samtidig ikke skilte fartsgrensene særlig godt. Først etter at det blinket ble jeg bevisst på å se etter fartsgrenser. Jeg fant ingen skilt over 100, og tipper at jeg derfor må forberede meg på å punge ut for å ha vært 10-15 over det lovlige. Det ble en innbringende dag på moroveien for Sveits denne søndagen!
Jeg gadd ikke bli irritert over det en gang. Bare oppgitt. Jeg har full forståelse for kontroller ved skoler og barnehager, men her på disse veiene som var konstruert for fart i 140 ga det rett og slett ingen mening.
Jeg lot meg derimot mer irritere over været - som jeg faktisk ikke kunne gjøre noe med. Men typisk nok lå det et tungt og lavt skydekke over alpene, som gjorde at vi ble frarøvet de mest spektakulære synene på vår ferd sydover.
So be it - ingen ting å gjøre noe med. Vi fikk ikke tatt særlig mange bilder allikevel.
Siden ingen av oss nå hadde på mobildata, så fikk vi ikke sjekket i sanntid hvordan trafikkflyten var fremover - men plutselig slo radiomeldingene på tysk inn i bilen, og av det lille jeg fikk med meg, så var det at det var kø ved Gotthard-tunnelen, og en ventetid på rundt en halvtime. Vi hadde ikke særlig mange alternativer. Vi kunne så klart tatt gamleveien over, men med skydekket som var, så ville det ikke gitt noen visuelle opplevelser annet enn frykt på vei ned igjen hårnålssvingene på den andre siden. Så vi fikk bare stå i det.
Det viste seg at forsinkelsene var større enn som så, og selv om vi tidvis beveget oss, så stod det også tidvis bom stille, og det ble ikke flyt igjen i trafikken før det hadde gått en snau time. Da hadde vi blitt forbikjørt på høyreflanken av et par beringsbiler, så alt tydet på at det i tillegg til vanlig stor trafikk som skulle flettes fra to kjørefelt og til ett inne i tunnelen, så hadde det også vært et uhell et eller annet sted.
Etter hvert løsnet det opp, og vi kunne passere alpene, og begynne nedstigningen på den andre siden. Været lettet også på andre siden av fjellkjeden, slik det som oftest gjør. Heldige er de som bor syd for de høye fjellene!
Vi tok ruta der Sveits er på sitt bredeste, slik at vi endte opp med å kjøre lenge i Sveits også etter Gotthard-tunnelen, og krysset ikke grensa til Italia før ved 19-tida, nede ved byen Chiasso. Da hadde vi kost oss med bedre vær, og noen fantastiske syn - som blant annet husene ved Lugano-innsjøen. Dessverre var vi for opptatt til å både kjøre bil, og å se (vel, så var noen litt opptatt av helt andre ting også) - så det ble dårlig med bilder av området, dessverre.
Vel over grensa, så ble det spontan jubel i bilen. Italia! Endelig Italia! Det hadde vært en drøm for jentene i mange år, og endelig var de der. Det var helt nydelig å oppleve. Nå var vi rett ved Como, og den nydelige Lago Como. Evelin syntes far sa noe helt annet, og stusset veldig - men det ble fort rettet opp igjen, og vi svingte oss ned moto Como for å finne et sted å stoppe, slik at jeg fikk satt på igjen mobildata, og funnet et overnattingssted for natta. Nå begynte det å bli farlig sent, og jeg visste fra tidligere research at prisene her i området var langt utenfor vårt budsjett - spesielt etter å ha bidratt i den sveitsiske statskassa. Det gikk først da også opp for meg at vi hadde betalt over 350 kroner på et helt ordinært måltid på McD - langt, langt over prisen i Norge.
Problemet skulle imidlertid ikke bli å finne et hotell, men å finne et sted å lete etter et hotell. Gatene var trange, og scootere og biler kjørte forbi på begge sider. Italia er morsomt, men i trafikken får man fort hjertet i halsen. Det endte med at jeg havnet på ei smal gate, som snirklet seg oppover et byggefelt, før jeg til slutt ga opp - og vrei bilen inn på en provisorisk vegskulder. Denne gangen falt valget på Hotels dot com, der jeg også hadde et gavekort på 800 kroner som måtte løses inn før utgangen av juli. Det ga oss mer handlingsrom, og etter noen raske søk, så fant jeg et hotell langs veien videre østover mot Bergamo - som med 800 kroners avslags endte på 800 inkl. frokost. Her var det bare å kaste seg rundt og bestille.
Deretter punsjet jeg inn adressa på GPSen, snudde bilen, og begynte på de siste 30 minuttene med kjøring for i dag. Først etter at jeg hadde bestilt, så innså jeg at det var et hotell i den kjente hjemmelige kjeden Quality. Det fikk ikke hjelpe at det lå utenfor alle byer, men det som var viktig nå, var gratis og enkel parkering, og at det kostet mindre enn de dyre overnattingsstedene i Como.
På turen ut til hotellet, så svingte vi innom en matbutikk. Der bugnet det av deilige varer selv på en søndag, og vi kunne sikkert ruslet rundt der minst like lenge som vi var i Riquewihr. Men vi var trøtte og slitne, og det ble bare supplert med en baguett, ei pakke nektariner og en lokal foccacia med soltørket tomat - så vi hadde litt kveldsmat på rommet. Evelin på sin side siklet på et helt kjøleskap fullt av Mozzarella-produkter, med det får bli for en annen dag.
Vi kjørte noen flotte småveier bort til hotellet, og siden hotellet lå utenfor de største ferdsårene, så var det raust med ledige plasser på parkeringen rett utenfor - og i den enorme lobbyen var det heller ikke noe kø. Vi fikk sjekket inn, og for første gang vist alle tre passene for legitimering. Deretter pakket vi det vi trengte for i morgen tidlig, og kom oss opp i 2. etasje på rom 207 - med to rause dobbeltsenger, og en deilig balkong.
Det var tydelig at vi hadde kommet oss syd for Alpene, for selv om det fortsatt var delvis gråvær, og regnet lå og lurte i lufta - så var lufta helt stille, og luftfuktigheten akkurat slik den var i Kroatia i fjor sommer. Som Iris sa det; det føles jo ut som Syden her!
Jeg var helt enig. Enormt deilig - spesielt når vi leser om hvordan juliværet er for de stakkarene som befinner seg hjemme i Noreg .
Kvelden ble brukt på hotellrommet, der ungene dumpet ned i hver sin seng, og ble overlykkelige over å finne YouTube på hotellets smart-TV. Fattern på sin side hadde en times blogging foran seg, men da kllokka nærmet seg 23 - og begge ungene åpenbart var både overtrøtte, og humørsjuke - så ble det takk for farvel til skjermer for i dag.
Dagens soundtrack blir så klart Dean Martin sin udødelige “That’s Amore”, som selv om den er så amerikansk du får den, høres ut som den er en fullblods italiener.
Buona notte!
Utsikten fra balkongen på rom 207