I dag våknet vi av et smell utenfor vinduet, men det var ikke noe mer dramatisk enn at gjengen på naborommet smelte igjen døra da de gikk ut i sola rett etter klokka ni.
Da var det også greit for oss å stå opp. Evelin og jeg sover på soverommet, og da vi ruslet ut i stua, så var Iris allerede våken, og lå på sovesofaen og knotret med telefonen.
Ute varmet allerede morgensola, og hilste oss velkommen på balkongen. I følge Yr skulle det bli delvis overskyet gjennom hele dagen. Ok, vi så noen ørsmå skyer i horisonten, men det var det. Kanskje det er delvis overskyet her nede?
Vi ordnet til med pålegg og baguetter, og inntok frokosten på balkongen, før vi tok en kjapp opprydning, fikk på oss badetøy, og gikk ned til bassenget. 10-åringen klarte knapt å vente med å hoppe uti. Vannet i bassenget er ikke veldig varmt, men det er akkurat passe svalende og deilig når kroppen varmes opp av sola ved bassengkanten. 14-åringen var mest interesserte i å tæne - mens fattern på sin side også liker å ligge rett ut i sola, men ta et bad i ny og ned for å kjøle meg ned. Evelin på sin side kunne gjerne bodd ute i vannet, og syntes det var litt kjedelig at reisefølget hennes ikke hadde det samme preferansen.
Sola tok etterhvert mer og mer tak, og etter en god halvannen time, så var det på tide med en pause. Vi kjenner alle på litt småvondt i hodet, og litt svak svie i huden av denne totale forandringen fra å komme ut fra en lang, kald vinter og nå sommer hjemme i nisselandet vårt, og til å komme hit, syd for Alpene, der sola nesten alltid skinner, og det, som i dag, er 30 røde på stokken.
Lykke! Men en lykke vi må forvalte med omhu for ikke å gå på solstikk.
Vi bestemte oss for å ta ei pause midt på dagen. Vi satte oss i den glovarme Mondeoen, og kjørte lenger oppover, og innover, til en liten landsby som het Vesio. Det er fascinerende å se hvor folk har funnet ut at de skal bosette seg for mange hundre år siden her i området. Kanskje tusenvis. Vitoro lå klint oppe i skråningen i et juv mellom de høye fjellene som omkranser oss, og fra det lille torget kunne vi faktisk også se en flik av Gardasjøen, langt, langt der nede.
Denne lille plassen hadde også en del hoteller, butikker og restauranter. Vi stakk en tur innom den lokale Coop-butikken (!), og provianterte det vi hadde glemt i går - blant annet egg til morgendagens frokost.
Her var det kun enveiskjøring gjennom det lille sentrumet, og parkeringsplassene var få. Vi fikk ikke plass utenfor butikken, men fant en liten, ledig plass et par hundre meter lenger fremme. Fattern lot både telefonen og det gamle videokameraet gå varmt, mens han filmet og tok bilder i alle retninger - til 14-åringens flauhet.
Men all verdens flauhet glir fort vekk hvis man frister med is. Rett ved torget så lå det en uterestaurant i tilknytning til et av hotellene, som fristet oss med en plass i skyggen, og et iskart med de lekreste konstruksjonene. Det var dyrt så klart; fra 7 euro og oppover for de lekre is-rettene deres. Egentlig hadde jeg tenkt vi bare skulle ha ordinær gelato, i form av kuler i beger eller kjeks - men siden det ikke stod på menyen, så ble det at ungene fikk velge seg hver sin dyre, store rett - og så fikk jeg heller nøye meg med en Americano, og ei ekstra skje til å smake med.
Evelin gikk for en spaghetti bolognis (is formet som spaghetti, og med jordbærsaus som skulle være bolognesen). Iris på sin side gikk for et highball-glass med After Eight-is, mintsirup, sjokolade og krem.
Alt så lekkert ut da det kom på bordet, men Evelin sin is var dekket med krem - mye mer enn på bildet i menyen. Vi ble enige om at ting gjerne aldri så ut som på bilder, og viste til hvordan McDonalds-burgere avviker fra bildene og til hva du får i hånda. Nuvel. Det var bare å skuffe mesteparten av kremen til siden, og gå løs på de ordentlige godsakene under.
Fattern var så heldig at han fikk rause smaksprøver fra begge to - for det var mye. Mer enn nok for oss tre.
Etter at vi var forsynte, så måtte vi inn for å betale, og da oppdaget vi selvfølgelig at innendørs hadde de en fristende gelato-disk med de lekreste smaker, til 1.50 pr. kule. Akk, ja. Da vet vi det til neste gang, at det også lønner seg å stikke snuten inn på steder - og ikke bare forholde seg til menyen på bordene utenfor. Evelin på sin side hadde tenkt tanken at de nok hadde vanlig is på innsiden, men hadde ikke klart å foreslå det høyt nok slik at fattern hadde tatt tegnet. Men da har vi lært til neste gang.
Vi snirket oss videre, og tok av en hårnålssving for å komme oss rundt igjen en annen vei enn vi kom, siden veiene her som sagt var enveiskjørte. Etter åtte minutter på svingete, smale veger, delvis bare med grus som dekke, så var vi tilbake på hotellet.
Vi pakket ut det vi hadde kjøpt, og hoppet inn igjen i badetøyet. Først på programmet nå stod minigolf, som var gratis - men fordret et depositum på 20 euro, slik at ikke vi skulle stikke av med golfkøllene og golfballen. Området her har i tillegg raust med skikkelige tennisbaner, og tilbyr tennislærere og leie av bane. Det kunne vært morsomt, men for totale newbies, så ville det, etter å ha kikket på menyen, fort blitt en kostbar affære.
Så vi valgte det sikre foran det usikre. Etter å ha forsert de 18 slitte minigolfbanene - det var vel en grunn for at det var gratis - så bar det en tur tilbake til bassenget. Evelin hoppet uti med en gang, mens de to eldste flatet ut på hver sin solseng. Etter en god stund ble nok Iris litt fornøyd av varmen, og tok turen tilbake til rommet. Evelin og jeg holdt ut en snau time til, før vi også tenkte det nok var best med en pause.
Klokka hadde nå bikket halv fem, og vi fikk gjøre alvor av at vi også skulle lage en del middag på egen hånd. Rommet er utstyrt med en kjøkkenkrok, med ei kokeplate, et kjøleskap og noen skap med diverse utstyr. Vi hadde kjøpt inn tortellini, pastasaus på glass, og diverse ferske grønnsaker, deriblant løk. Fattern disket opp en bolognese-variant fra hofta, som falt i smak hos alle tre - der vi koste oss med den spektakulære utsikten fra balkongen til middagen.
Etter middag var det tre småslitne og overopphetede nordmenn, som unnet seg en sen siesta på hver sin seng, før vi først nærmere halv sju kviknet til live igjen, og tok oss en tur ut igjen for et kveldsbad. Først var vi innom innebassenget, og prøvde en dukkert der - men der manglet jo sola for å varme oss opp igjen, så vi kom oss raskt ned til det mye mer fristende utebassenger.
Naboene våre fra Tyskland så vi sjekket inn med ei jente på Evelin sin alder i går, og i kveld var den samme jenta i bassenget. Begge var for bluge til å ta kontakt med hverandre, men hadde veldig lyst. Evelin holdt på å øve på å stå på hendene under vann i bassenget, og like etter at hun begynte med det, begynte den andre jenta med det samme. Det er fascinerende å se på barn som etteraper hverandre, og har lyst til å ta kontakt, men ikke våger. De drev for seg selv på ulike områder i bassenget, og kikket på hverandre i ny og ne. Da Evelin etter en stund kom opp igjen fra bassenget, så kunne hun fortelle at jenta hadde sagt hei, og Evelin hadde sagt hei tilbake. Hun hadde nok lyst til å bli kjente med denne kjenta, men var usikker på nasjonalitet, og om det gikk an å kommunisere og leke sammen uten å kunne samme språket. Jeg fortalte Evelin min historie om da jeg ble kjent med to tyskere på 80-tallet uten å kunne et kløyva ord tysk, så får vi bare se hva morgendagen bringer.
Etter å ha badet ferdig, så ruset vi opp igjen til rommet for å tørke oss, og skifte til noe annet. Siden vi hadde spist middag, så tenkte vi at vi fikk klinke til med en dessert på restauranten her på hotellet.
Jentene gikk for hver sin klassiker; sjokoladesalami (!) på Evelin, og sjokoladefondant på Iris. Fattern derimot lot desserten bli Mojito, til lange øyer fra 14,5-åringen - som også gjerne ville smake. Det ble lovnader om en Mojito i 20-års gave, uten at det falt i særlig god jord. Alt ble inntatt mens vi hvilte øynene våre på solnedgangen, og de magiske nyansene av de forskjellige fjellkjedene nordover i horisonten.
Da vi hadde satt i oss hver vår dessert, så forsvant ungene tilbake på rommet, mens fattern ble igjen for å få med seg første omgang av Spania - Frankrike - som han tilfeldig oppdaget at de sendte i en TV-krok inne i restauranten, da han gikk inn for å betale. Dermed ble det en ekstra hveteøl i anledningen, mens jentene koste seg på rommet.
Det ble imidlertid kun med en omgang, da restauranten stengte klokka 21.45. Like greit. Da kom også Evelin ned igjen, og lurte på hvor det ble av far.
Stedet vi er på får nok ingen toppkarakter, men bassenget trekker opp. Så må vi jo i løpet av uka prøve maten på restauranten også. Ellers er det en del å trekke for; som at alt stenger klokka 21.45, at minigolfen er veldig sliten, inventaret på rommene er så som så - vi har for vår del to av fire plastikkstoler på balkongen med knukket rygg. Dassen er et kapittel for seg selv, og både kjennes ut og høres ut som den skal kollapse, hvis man da ikke setter seg “lett”, og blir sittende “lett”. Ellers bærer stedet preg av litt dårlig vedlikehold sånn generelt, men hva gjør vel det når det er 30+ varmegrader ute, og bademuligheter!
Så får det bare stå sin prøve i morgen at fattern allerede blitt solbrent på leggene - av alle ting.
Dagens soundtrack kommer i anledning været fra det svenske bandet “Solen”. Deres låt “Mitt nya liv” har jeg gode sommerminner fra i fjor med, da den gikk jevnlig på Estragon & min sin road trip tur/retur Kroatia. Den har blitt spilt i år igjen, og skulle jeg fått velge - ja, da hadde jeg nok glatt valgt meg et nytt liv - i Italia!