Nok en gang våknet den eldste av oss tre før klokka sju på morgenen. Denne gangen var det heller ikke særlig mye lys, som stakk inn på soverommet han lå på i den lille Mosellandsbyen Mehring. Jeg prøvde å blunde for å få en time eller to ekstra, for klokka stod atter en gang på ni - men det var fånyttes. Dermed ble det igjen til at jeg begynte å klekke ut en potensiell rute for dagen på sengebrisken.
Vi hadde ikke bestilt noen overnatting for i dag, siden vi vel ikke var helt sikre på hvor vi kom til å havne når dagen endelig var omme - så i dag ble den første dagen vi i praksis måtte ta alt litt på sparket.
Jeg gikk i dusjen, og pakket sammen det som pakkes sammen kunne, så alt var så klart som det kunne bli da ungene ble vekket nærmere halv ti. Da hadde vi bare tida og veien for å få unna dusjing, frokost og litt rydding, før vi skulle sjekke ut.
Litt maning måtte til tider til, og det åpenbarte seg plutselig at 10-åringen hadde klart å “miste” en del sokkepar på turen. Nå fant hun igjen kun to - men insisterte på at hun hadde byttet sokker regelmessig siden vi forlot Lillehammer forrige søndag. Det er en grunn for at vi skriver lister, og kvitterer ut når vi pakker, prøvde jeg meg - men hun insisterte fortsatt på at noen sikkert hadde spist dem
Litt før elleve kom vi oss ut på veien, og tastet inn Tysklands eldste by Trier som dagens første destinasjon. Dit var det kun en snau halvtime, og i dag var det Iris som fikk lov til å bestemme hva vi skulle gjøre først - og da ble ønsket (så klart) shopping.
Vi overstyrte TomTomen nok en gang, og fulgte i stedet veiskiltene inn til Trier - langs de siste meanderne vestover. Været var godt, selv om det ikke var klar blå himmel - og vi nøt utsikten mot de staute vinrankene som ærbørdig stod i giv akt oppover åssidene.
Da vi til slutt kom inn til byen, så stolte vi nok en gang på at den gamle TomTomen skulle ta oss til det nærmeste parkeringshuset fra sentrum. Det gikk relativt greit, takket være at det ikke var hverken veiarbeid eller omkjøring. Vi rullet ned i parkeringshuset Basilika, rett ved byens staute basilika - og ruslet ut nærmeste utgang.
Vi peilet oss inn mot sentrum, og fant etter hvert gågata. Da hadde vi gått en omvei på ti minutter i forhold til hva som var den mest direkte ruta - men det var så mye fint å se på, at det var det ingen som klaget over.
Ungene fant mange spennende butikker. Spesielt de som lignet på Normal - med masse forskjellig stasj, deriblant sminke - var en stor slager. Så fattern måtte pent vente både på DM og Müller, som var to butikkene de tilbragte en del tid i. Evelin fikk i sistnevnte også supplert med nye sokker, noe hun vel i utgangspunktet ikke var spesielt begeistret over å måtte kjøpe seg. Men rene sokker må vi jo ha. Slik fungerer jo det siviliserte livet.
Vi ramlet også innom en spennende Outland-aktig butikk midt i byen, som yret av liv med fantasy- og spillinteresserte. Ungene synes slik er spennende, spesielt den yngste - og gikk rundt og siklet på mye av det de hadde. De reklamerte med at det i dag også var spill-lørdag, og etter det vi kunne se, så var det en hel kjeller satt av til eventer som de arrangerte jevnlig. Ikke ulikt slik de også driver med på Poku hjemme på Lillehammer. Fattern på sin side er ikke over seg begeistrert for slikt, men ser jo fascinasjonen. Jeg blir dobbelt så ivrig selv hvis jeg snubler over platebutikker/bruktbutikker.
En fyr som stod plassert i et hjørne av butikken trakk imidlertid fattern sin oppmerksomhet til seg. Gode, gamle Chucky - i en litt mer ond og skummel versjon enn den gode gamle fra 80-tallet.
Etter å ha trasket rundt i butikker i et par timers tid, så trumfet fattern igjennom at vi måtte besøke en vaskekte kafeteria. Ikke noe tull, men et ordentlig klassisk tysk bakeri. Valget falt på Biebelhausner Mühle i gågata. Mens vi stod i kø, og kikket på det bugnende utvalget i diskene, så møtte jeg blikket til 14-åringen, som nok tenkte på det samme som meg. Det var noe med navnet. Var dette Justin Biebers kafe i Trier, eller var vi rett og slett kommet til kirkekaffen?
Da det ble vår tur klinket vi til med et raust stykke ostekake, som Evelin hadde lyst på. Iris gikk for gjærbakst med fersk jordbær - og det ble to stykk kakao, og en kaffe til far. Denne gangen lot jeg fornuften seire, og regnet med at det skulle bli mer enn nok kake igjen etter at ungene var forsynte. Det ble det så klart, og jeg endte vel til slutt med å spise like mye på som begge jentene. Smaskens!
Nå var det på tide å finne tilbake til bilen vår. Vi husket at vi hadde passert det royale palasset til en gammel geistlig i byen - en by som altså har røtter helt tilbake til år 16 før vår tidsregning. Vi fant tilbake til samme hullet i bakken som vi kom opp, men der møtte vi bare en stengt dør, og et skilt som viste “kun utgang”. Dermed måtte vi nok en gang begi oss ut på leting etter en ny inngang til parkeringshuset.
Nok en gang viste fattern prov på en elendig retningssans, da han trålet i vei i motsatt ende av det han burde. Etter å ha kontrollsjekket med Google Maps, så fikk vi det bevist - og heldigvis hadde Iris allerede sett ut en snarvei vi kunne gå, forbi et parkområdet der en del folk drev og rigget til en ungdomsfestival som skulle foregå senere samme dag.
Vi fant til slutt rett inngang, og fattern gjorde nok ei blemme da han var hundre prosent sikker på rett etasje - og valset i vei, selv om Iris hadde prøvd å si at hun nok trodde vi var i feil. Hun hadde selvfølgelig rett, og etter å ha fulgt hennes anvisninger kom vi tilbake til Mondeoen, og kunne kjøre videre.
Vi var ikke langt unna Luxemburg, og planen var nå å kunne kvittere ut et besøk både i Luxembourg og i Belgia, så vi satte GPSen på den belgiske byen Arlon, rett over grensa - og kostet i vei. Da vi kom inn i Luxembourg, så hadde været begynt å gråne til mer, og vi fikk også noen regndråper på vår vei.
Det ble ikke tid til å se seg noe særlig rundt i lilleputtstaten, men vi fikk i alle fall tatt et stopp på det største kjøpesenteret i staten, som har en størrelse som ville gjort den til Norges tredje minste fylket - etter Oslo og Vestfold.
Vi merket straks at prisnivået var noe annet her enn i Tyskland, og det ble bare med kikken. Klokken begynte å bli ganske mye etter å ha slått ihjel en del tid i Trier, så vi satte oss i bilen igjen, og kjørte videre mot Belgia. Vi passerte grensa ikke så lenge etter, men ombestemte oss i forhold til ruta videre. Jeg peilet inn en ny kurs på GPSen - nemlig byen Virton, lengst syd mot grensa til Frankrike.
Den veien tok oss gjennom et belgisk kulturlandskap. Her var vi i utkanten av Ardenne-skogen, som er godt kjent fra andre verdens krig, og som jeg også har et spesielt forhold til etter min favorittserie “Band of Brothers”. Den opprinnelige planen om å besøke Bastogne får jeg ha til gode til en gang jeg ikke har med meg to jenter på 10 og 14 - som nok ikke hadde satt særlig pris på å vasse rundt i gammel krigshistorie.
Like før vi kom inn til Virton, så stoppet vi ved en stor belgisk matbutikk for å sjekke utvalget. Også her bugnet det av fristende alternativer. Prisnivået lå også her høyere enn i Tyskland - spesielt på ost. I tillegg var butikken isende kald, så det var ikke så fristende å bruke lang tid der. Vi kjøpte litt snacks, litt pålegg og litt druejuice. Lokalt potetgull var det billigste vi hadde sett tidligere, og for tre chips-glade, så ble det med et par poser videre på reisen. Den yngste og den eldste ble spesielt begeistret over å finne potetgull med sylteagurk-smak - som vi begge gledet oss til å sette tennene i et eller annet sted i verden senere i kveld.
Virton var mindre enn jeg hadde forestilt meg, og byen så litt mer sliten ut jeg hadde tenkt. Tankene gikk til noen av byene jeg passerte i fjor sommer gjennom Kroatia. Et høydepunkt var da vi kjørte forbi fotballstadionen til byens lokale fotballag Excelsior Vitron - som ligger på nivå tre i Belgia, men som faktisk eies av fotballspilleren N’Golo Kante, som av en eller annen grunn kjøpte opp klubben for ett års tid siden.
Etter å ha forlatt Vitron, så svingte vi oss videre sydover på små bygdeveier før vi om litt - midt inne i skogen - passerte grensa til Frankrike. Vi kjørte gjennom flatbygder og områder som lignet på Toten nord i Frankrike, før vi kom ut igjen på en litt større vei, som tok oss videre sydover i retning byen Metz.
Rett etter avkjøringen til Metz, så var det bråstopp på motorveien på grunn av en ulykke - men heldigvis var ikke forsinkelsen lenger enn på rundt ti minutt før vi kom oss videre. Klokka hadde nå bikket fem, og vi holdt marsjfart videre sørover mot byen Nancy. Nå begynte vi for alvor å kjenne sulten etter middag, siden vi nok en gang hadde godt på en smell, og kun spist kaker etter frokost.
Planen var nå å finne et sted langs veien for et enkelt og raskt måltid, og samtidig benytte pausa til å finne et overnattingssted i nærheten for natta.
Vi svingte innom ei vegkro, og prøvde oss der - men prisene skremte oss ut igjen. Maten her var dyrere enn det vi hadde spist på restaurant i Mehring kvelden før. Ny plan: vi finner en McD eller tilsvarende langs veien, og tar en rask matbit i bilen - og så fikk jeg heller bruke fem minutter i bilen utenfor vegkroa og finne et passende sted for natta .
Jeg saumfarte både Booking dott com og Air BnB etter noe ledige steder som kunne bookes på kort varsel langs den planlagte ruta videre sydover. De fleste stedene hadde siste innsjekk klokka 18, og det hadde den akkurat bikka. En del av stedene var alt for dyre, men etter en tur på Hotels dott com, så kom vi over et privat vertshus langt ute på bygda en times kjøring lenger syd i Frankrike, som var ledig for 800 kroner - og det inkludert frokost. Tilbakemeldingene fra andre gjester var at dette var et flott sted, men et koselig gammel ektepar som drivere - og at frokosten også var gull. Her var det bare å kaste seg rundt å trykke bestill.
For å avtale innsjekking og ankomst, så ble det oppgitt et telefonnummer vi skulle ringe. Vi ble litt stresset over at det stod at driverne kun snakket fransk, og begynte febrilsk å søke opp fraser på Google Translate som vi øvde oss på langs veien videre sydover. I tillegg speidet vi etter noen fastfood-sjapper langs veien, men begynte å stålsette oss for at vi måtte droppe middag. Men pytt, pytt - vi har jo bilen full av ost og skinke, diverse snacks - og ikke minst ei pakke med belgiske Ardenne-vafler, som vi også kjøpte oss på butikken i Belgia.
Utenfor svartnet det på himmelen, og plutselig ble alle himmelens kraner skrudd på for fullt. Heldigvis har vi nye dekk, og til tross for fatterns bekymring overfor hjulstillinga, så oppførte Mondeoen seg trygt og godt gjennom det massive regnet. Vindusviskerne fikk kjørt seg på full styrke, men vi holdt motet oppe tross alt - nå hadde vi alle fall sikret oss tak over hode til natten.
Iris komponerte ei melding via Google Translate, som vi sendte i vei til fruen i huset. Der varslet vi at vi kom til å ankomme ved 20-tida. Vi fikk et svar tilbake på fransk, som vi googlet oss frem til at betydde “Bekymringsløst”. Google Translate er omtrent like meningsløs og misvisende som TomTom sine GPSer, men vi la sammen to og to - og skjønte at det hun nok prøvde å skrive til oss var “Helt i orden” eller “Det er helt uproblematisk”.
Vi tok av veien ved byen Saint Die, som ligger ved det området i øst-Frankrike som kalles Vosges - og som også er en fjellkjede. Landskapet hadde nå endret seg til mer kupert terrenget, og større høyder - selv om vi ikke fikk så stort inntrykk av det gjennom alt regnet.
Etter å ha kjørt gjennom små, svingete bygdeveier, langt oppover, langt bortover, og så langt nedover igjen, så kom vi til den lille vegstubben som vertshuset vi hadde leid lå i. Vi var rett og slitt in the middle of nowhere - i pissregn. Men det var idyllisk og fint her - så pass kunne vi se!
Da vi stod utenfor huset, og studerte på hvor vi kunne parkere - så kom en godt voksen dame ut, og snakket til oss fort på fransk. Jeg prøvde å stotre frem noe som lignet på je parle nooo franssseeee, med je som på totning. Hun bare lo, og slo ut med hendene - og gestikulerte videre nedover. Hun holdt opp en portåpner, og jeg skjønte fort at hun skulle låse opp en port, som jeg kunne kjøre bilen inn i.
Vi fikk rygget til plass på den lille gårdsplassen hennes, og uten å kunne kommunisere med ord, så fulgte hun oss inn, og opp trappa i deres eget hus. Inne i dagligstua satt det som sikkert var mannen, sønnen og kjæresten til sønnen. De koste seg med en sen middag og noe godt i glasset, mens mor i huset tok i mot slitne turister som hadde leid seg inn i andreetasjen. Dette var autenisk og herlig - akkurat slik je liker det.
Andreetasjen var rustikk og hjemmekoselig. Fattern var plassert på ei gjesteseng på gangen rett opp for trappa, og ungene fikk sitt eget soverom, der også doen og dusjen var plassert bak en skillevegg. I tillegg var det et biljardrom i gangen oppe, og det var satt frem diverse forfriskninger som vi kunne kjøpte for en euro. Kaffen var derimot gratis. Hun spurte når vi ønsket frokosten, og jeg måtte ta meg ei pause for å febrilsk søke frem tallrekken på fransk - før jeg fikk sagt noe som lignet på det grisen sier; Nøff!
Dermed blir det altså frokost klokka ni, og vi må derfor stille klokka på åtte for å være våkne og nogenlunde klare når vi får servert søndagsfrokost sammen med familien nede i dagligstua.
Regnet hadde nå stilnet litt, så vi gikk ut igjen i bilen for å hente det mest prekære som vi trengte for natta.
Resten av kvelden gikk med på å sitte rundt det runde bordet oppafor trappa, og spise middag i form av kalde, litt tørre belgiske vafler - som vel mer smakte og kjentes ut som tjukke tebrød eller klassisk stomp, enn det vi gjerne tenker som belgiske vafler - sprø og deilige.
Ungene prøvde seg med et slag biljard, men kun to kuler gikk ned. Vertinnen, som presenterte seg som Martin - men som visst nok het Martine - kom opp med to køer de kunne bruke, men da vi prøvde å forklare at ikke alle kulene kom ut, så ble først også mannen Jean Pierre hentet, og deretter sønnen. Til slutt fikk de ut kulene, slik at ungene fikk tatt seg et slag biljard - og vi hilste dem alle høflige med “Bon Soare” (med toten-diksjon), og takket pent Merci!
Regnet hadde nå gitt seg fullstendig. Far hadde glemt at det var fotballkamper, og det var først da Iris lurte på om det ikke var kamp i kveld - at han innså at klokka nærmet seg andre omgang av Nederland - Tyrkia; og fikk sneket seg til å se på litt på telefonen - med lav lyd. Ute kunne vi skimte solnedgangen gjennom loftsvinduene, og den vakre, skogskledde åskammen. I morgen er det spådd sol - og det blir en fryd å oppleve litt mer av området og Frankrike i fint vær!
Foto: Iris Tandsether Nørstebøen
Franske M83 får i anledning dagens destinasjonen æren av å følge oss inn i natten med sin styggvakre “Lower your Eyelids to Die with the Sun”
Bonne nuit fra oss tre i skogen utenfor Taintrux