Vi hadde satt klokka på ni for å ha god tid til vi måtte sjekke ut klokka elleve i dag tidlig. Fattern hadde glemt å dra skikkelig igjen for lammellene, og derfor våknet han av lyset allerede halv sju, og fikk ikke sove igjen. Det ble derfor en litt tidligere morgen enn planlagt, og han surret derfor rundt på mulige overnattingssteder for kvelden på telefonen, før ungene først gløttet på øynene da alarmen ringte.
Da tok vi et lite familieråd i forhold til neste natt, og kom frem til at vi ikke hadde lyst til å kjøre så alt for langt i dag, men heller stoppe og se oss litt rundt der vi passerte. Dermed ble det ei leilighet i den lille landsbyen Mehring, rett før Trier - langs Moselelva. Bookingen ble gjort, og adressen hentet ut. Hvis vi kjørte strakteste vei via motorveiene, så skulle turen dit bare ta rundt en halvannen time fra der vi bodde i natt.
Mens ungene dusjet og ordnet seg, så stakk jeg en tur bort til Lidl for å handle ferske baguetter og litt god ost, og dekket på nede på det sjarmerende, tyske kjøkkenet for en felles frokost før nedpakking og avreise.
På slaget elleve var vi i bilen, og kjørte den korte turen ned til byen Koblenz for dagens første stopp. Byen ligger strategisk plassert der elvene Mosel og Rhinen møtes, og i dette krysset er det bygget opp et turistpunk som kalles Deutsche Eck - der en gigantisk statue av Wilhelm Erobreren skuer ut over elvene.
Da vi nærmet oss byen, så gikk veien både over til fire-felts, og det var tjukt med kø i begge retninger. Byen var langt større enn jeg først hadde forestilt meg. Visst var det bare (!) litt i overkant av 100,000 innbyggere her, men trafikkbildet virket mer kaotisk enn det vi opplevde i millionbyen Köln i går.
Etter litt stanging og desperate feltskifter etter en GPS med humørsyke og en viss forsinkelse, så kom vi oss endelig frem til et parkeringshus nede i sentrum. Der parkerte vi ikke langt unna en svensk-registrert bil - den første skandinavisk-registrerte bilen vi hadde sett siden vi passerte Bremen.
Vi vandret med ærbødige skritt mot tysklands hjørne, for å ta erobreren nærmere i øyesyn. Mens vi labbet av gårde hørte jeg et stort sukk fra Evelin, og skjønte at noe skikkelig kjedelig hadde skjedd. Reimen på den fine, grønne favorittveska hennes hadde røket tvers av, og hun ble naturlig nok kjempelei seg - siden hun har elsket veska siden hun fikk den til jul. Jeg prøvde å trøste den utrøstelige 10-åringen med at det hverken var hennes feil, og forsikre henne om at den helt sikkert gikk an å reparere igjen hvis noen nål- og tråd kyndige fikk boltre seg med den.
Ei fungerende veske trengte hun imidlertid på turen, så for å bøte litt på skuffelsen - så ble vi enige om å rusle bort i gågata i gamlebyen, etter at vi hadde sett oss ferdig hos William, for å se om vi kanskje fikk tak i ei rimelig reserveveske som hun kunne bruke resten av turen.
Det tok ikke lange stunden før vi kom over en butikk med “ekte lærvesker fra Italia”. Jeg forberedte Evelin på at prisene her neppe var innenfor vårt budsjett, men jammen hang det ikke ei grønn veske som lignet på hennes ute ved et salgsstativ, til kun (!) 30 euro. Jeg hadde ikke hjerte til noe annet enn å tilby meg å kjøpe veska til henne, som plaster på såret - og det reddet virkelig dagen, omtrent før den hadde begynt!
For å feire den nye veska, samt å kvittere ut gevinsten for fullt brett på bilbingoen - som begge fikk på veien inn til Koblenz - så ble det et stopp utenfor en fristende iscafe. Temperaturen var god, selv om det fortsatt var overskyet ute - så vi tok sjansen på å sette oss ut. Ungene fikk hver sin tallerken med frozen yoghurt-is med diverse deilig tilbehør, mens fattern gikk for en kaffe - og håpet å få smake litt av begge.
Etterpå ruslet vi litt mer rundt i den trivelige gamlebyen i denne gamle byen, med historie helt tilbake til romertiden før vår tidsregning - og i dag kanskje mest kjent (!) som hjembyen til den ene halvdelen av Modern Talking, samt den tidligere tyske landslagskeeperen Bodo Ilgner.
Byen kunne skilte med spennende butikker, en god del gallerier og kunstbutikker, samt de klassiske souvenirbutikkene. I tillegg var det tydeligvis dagen for brylluper - for i løpet av den halvtimen vi satt utenfor iscafeen, så gikk to brudepar forbi med følge.
Etter et par timer i byen, så fant vi tilbake til byen, og prøvde oss ut igjen av den litt forvirrende indre bykjernen - trafikalt sett. GPSen hang fortsatt ikke med, så fattern prøvde seg på lykke og fromme, mens Iris desperat prøvde å assistere via Google Maps i passasjersetet. Nå var planen å krabbe opp oppover Moseldalen, langs en av veiene som fulgte elva Mosel på hver side helt frem til Trier.
Vi endte opp med å prøve den sydligere ruta først, og peilet oss inn på 49’ern - som veien skulle hete. Det vi ikke hadde tatt inn over oss, var at vi plutselig var på tur i feil retning østover fra Koblenz, og det skulle ta oss 8 kilometer før vi fikk snudd igjen, og kommet oss tilbake.
En halvannen time til neste overnattingssted, ja. Det skjer i alle fall ikke. Vi hadde også tenkt å følge elva oppover, og den tok minst dobbelt så lang tid som via motorveien litt lenger oppi dalen.
Vi fikk til slutt snudd, og etter å ha kjørt gjennom noen smale smug, og trange gater, så var vi plutselig på rett kjøl, og fikk elva Mosel på vår høyre side.
Her svingte vi oss gjennom idylliske småbyer, og skuet ut over de mange cruise-elvebåtene som gikk opp og ned elva med pensjonister om bord. Moseldalen er en populær turistdestinasjon både for pensjonister, og for yngre som er mat- og vinglade. I tillegg er veien en yndet rute for folk på motorsykkel eller tråsykkel, og vi passerte en rekke tråkkende på ferietur langs vår vei vestover.
Tidvis var det en del stopp på grunn av veiarbeid. For ikke så mange dagene, så var det et fryktelig ruskevær her i området, og vi så spor etter en del jord- og leirras, som trolig hadde gått helt ned til veien noen steder. Dette hadde nok også gått ut over noe av avlingene langs åskammen på begge sider, men stort sett stod druerankene nettopp ranke, og stolte, oppover lia. Et fantastisk skue, som vi dessverre ikke fikk tatt noen gode bilder av.
Det neste stoppet vi gjorde var i den idylliske postkort-småbyen Cochem, som lå på nordsiden av elva, som et slags Tysklands svar på Positano langs Amalfikysten. En rekke, gamle trivelige små hus, som i dag stort sett fungerte som restauranter, souvenirbutikker eller overnattingssteder. Her krydde det av turister, som hvert år trekker til småbyen for å ta det majestetiske slottet på toppen i nærmere øyesyn.
Klokka hadde nå trikket godt over fire, og leiligheta vi skulle bo i for natta lå en times biltur lenger vest herifra - hvis vi ikke kjørte langs elvebredden. Dermed rakk vi ikke noen omvisning inne på slottet, men vi ruslet en tur opp de bratte bakkene for å få noen bedre bilder av slottet på litt nærmere hold.
Vi kom oss tilbake til bilen, og passerte faktisk en annen norsk bil - med BT-skilter. Den første norske vi har sett siden Nord-Tyskland. Vi humret litt, og lurte fælt på hvor de var på vei - og tenkte at de sikkert hadde snakket om det samme hvis de så vår bil. Vi svingte ut igjen på veien, og tok snart turen oppover i lia for å komme oss inn på motorveien mot Trier, som visst nok skulle spare oss for litt tid. Det var kjekt, siden vi måtte sjekke inn før klokka 18 - og fattern var samtidig hypp på å få sett kvartfinalen mellom Spania og Tyskland som begynte samme tid; forhåpentligvis sammen med et kobbel med lokalpatrioter et sted i Mehring.
Da vi kom ut igjen på motorveien, så bar hastighetene igjen opp i 130-140. Jeg har de to siste dagene merket at bilen oppfører seg noe anderledes på veien enn da vi kjørte nedover. Jeg stoppet derfor på en bensinstasjon, ikke så langt unna Tysklands Formel 1-bane Nürburgring. I første omgang passet jeg på å fylle diesel til rekordlave 154 cent for literen - det billigste til nå i Tyskland - men også for å sjekke litt på dekkene. Som jeg fryktet, så så jeg allerede merker på de splitter nye dekkene foran, som tyder på at de allerede har begynt å slites litt skeivt. Det har vært et problem i alle år jeg har eid Mondeoen. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har kostet på meg hjulstillingskontroll. Den viser sjeldent noen store avvik, men blir rettet litt opp for hver gang. Jeg kan så og si ingenting om bil, men mistenkte at dette var tilfellet også denne gangen. Lufttrykket var kontrollert på Lillehammer rett før avreise, men jeg burde for sikkerhetsskyld også sjekke dette igjen nå. Jeg fant imidlertid ikke noe sted å gjøre det på, så det får vente til i morgen. Så får vi bare leve med at det romler og homper litt i høy hastighet - og satse på at vi i alle fall kommer oss helskinnet rundt omkring til slutt!
Etter en times tid krabbet vi oss nedover igjen mot Mosel, og tok veien noen kilometer østover igjen, før vi fant den lille landsbyen Mehring.
Der fant vi overnattingsstedet vårt på gode koordinater, og parkerte rett utenfor inngangen. Jeg slo på tråden til dama som stod som utleier for å høre om innsjekkingsdetaljene, men de hadde jeg visst allerede fått på e-post - men ikke fått sjekket. Hun var like blid for at jeg ringte, og opplyste både om praktiske forhold rundt leiligheta, samt hvor nærmeste restaurant var. Hun advarte mot at det kunne være folksomt, siden Tyskland snart skulle spille kamp - og jeg svarte flott - det er nettopp den vi (les: jeg!) også håper å se!
Etter å ha bært inn bagasjen, og sjekket forholdene - så bar det rett ut igjen. Vi ruslet de snaue fem minuttene bort til det lokale torget litt lenger øst, og prøvde oss på det anbefalte stedet nede ved elva. Der hadde de draptert verandaen sin med svart plast for å kunne få best mulig bilde utendørs selv i sollys. Der var det stappet med tyskere i landslagsdrakter, og da vi prøvde oss i døra - så fikk vi bare et skuldertrekk tilbake; dessverre, det er fullt.
Vi ruslet videre, forbi noen hus, og noen vinranker. Vi kom til et nytt lite hotell og restaurant, og spurte om de skulle vise kampen. Dama bak disken pekte på en gammel rør-TV på maks 28 tommer, som stod rett ved siden av baren på en pinnestol. Ellers takk.
Siste forsøk var å prøve oss på den italienske pizzarestauranten vi hadde funnet på Google Maps. Vi ruslet opp dit, og spurte om de hadde tenkt å vise kampen. Det var ingenting som tydet på det inne, men vi fikk opplyst om at de hadde lerret og prosjekter ute - og kunne gjerne sette på kampen, men advarte oss om at det sikkert ble litt lyst bilde på grunn av sola, som nå koste oss på kinnet.
Det fikk bare gå. Vi satte oss ned ute på den trivelige uteserveringa i bakggården, og bestilte oss litt godt i glasset og tre pizzaer. Nok en gang antageligvis én for mye - men øynene til alle argumenterte nok en gang for at vi var skrubbsultne alle mann. Vi hadde tross alt bare fått i oss litt is siden frokost. Jevnlige måltider er vi dessverre ikke så gode på når vi er på tur, og i dag har vi heller ikke kommet til steder med noen naturlige rasteplasser - for vi har jo kjølebagen full av både brødmat og pålegg.
Pizzaene kom raskt på bordet. Fattern ville ha et lite glass hveteøl, men fikk høre at de kun hadde en halvliter. Jeg bestilte derfor i stedet en cola, men angret meg brått. Jeg skulle jo se fotball i 90 minutter, så jeg skulle vel klare en stor en på halvannen time - så jeg løp tilbake til en overrasket kelner, og prøvde å gestikulere at jeg angret meg, og ville endre bestillingen min. Han så rart på meg, men kom ut igjen med en duggfrisk, diger hveteøl.
Igjen ble fristelsen større enn forstanden, og jeg brukte 75 minutter inkludert pause på å komme til bunns. Da var jeg så stappmett og stinn, og trøtt - at jeg ikke visste mine arme råd. Ungene ble også stappmette før de kom seg igjennom sine pizzaer, og hvis vi hadde samlet bitene som lå igjen - så var vi nok ikke langt unna å ha spist 2 - og betalt for 3. Det vanligste er vel at tilbudene er motsatt?
Note to self - igjen! Kjøp 2, betal for 2 - del på alle tre!
Pizzaen var forøvrig utmerket god, selv om den samme kelneren tvilte litt da han kom og hentet igjen tallerknene, og innså at ingen av oss hadde spist opp. Konseptet “mett” er det ikke alle som skjønner - spesielt ikke de med stor omsorg for både mat og mennesker. Men slik er det jo, folk blir mette - og jeg har aldri vært noen fan av å truge i hverken meg selv eller ungene mat hvis de ikke orker mer. Det må være lov å legge igjen mat på tallerkenen - spesielt når det er andre som har dosert.
14-åringen var slettes ikke giret på å se på noe fotball, og ba om å få ta turen tilbake til rommet alene med nøkkelen da hun hadde spist opp. Helt greit for meg. Det er deilig å se en trygg og stor jente, som selv kan vandre trygt gatelangs i Italia uten at jeg er den smule bekymret. 10-åringen varslet at hun ville gjøre det samme hvis hun gikk lei i andre omgang, for enn så lenge ville hun henge på restauranten sammen med fattern. Det fikk hun derimot ikke lov til, og syntes det var blodig urettferdig. Det er en forskjell på å være 10 og 14 år alene langs veien i et fremmed land - og som jeg sa; Iris vil trolig kunne hamle opp med de fleste som eventuelt prøvde seg egenhendig!
Iris forsvant “hjemover” mot at hun sendte melding da hun var inne igjen i leiligheta, og ti minutter etter fikk jeg melding om at hun hadde låst seg inn, og innlosjert seg på et av de to store soverommene med det som 14-år gamle jenter heller liker å gjøre enn å sture på en skjerm med fotball.
På stillingen 1-0 til Spania, og med et kvarter igjen å spille - så hadde fattern endelig kommet til bunnen av glasset med hveteøl, og Evelin var relativt klart for å komme seg tilbake. Vi betalte derfor, og vandret tilbake før slutt. Vi gikk en annen rute hjem, siden jeg hadde sett på kartet at det var en lokalbank ikke så langt unna. Da fikk jeg supplert med nok et uttak av kontanter, siden beholdningen av cash nå begynner å bli dårlig. Så dårlig at jeg ikke hadde noen mynter å gi driks med på restauranten, så vi ble sikkert skulet etter da vi forsvant uten å legge igjen noe annet enn brukte servietter.
Rett før vi kom tilbake til leiligheta hørte vi plutselig massive skrik i fra alle leiligheter og bakgårder. Tydeligere ble det ikke her nede. Tyskland hadde utlignet. Bilene som passerte på veien begynte alle å tute som besatt, og det var rene tyrkiske tendenser selv her inne i den stille og rolige Moseldalen.
Vi kom oss inn igjen, så fattern fikk sett ekstraomgangene på telefonen sin. TV’en i leiligheta fungerte kun hvis man registrerte seg som bruker på Amazon TV - og alt stod på tysk, så det hoppet jeg glatt over. Med gratis WiFi, så fungerer RiksTV sin app heldigvis utmerket også i utlandet - og da fikk jeg også norske kommentatorer.
Resten av kvelden ble brukt på våre respektive rom. Ungene ville nok en gang dele rom og dobbeltseng, og koste seg ut kvelden med skjermtid og avslapning i de deilige sengene.
I morgen kommer nok en gang klokka til å stilles til ni, for som i dag tidlig, så må vi også ut klokka elleve her i morgen. Per nå har vi ikke sett oss ut noen klar rute for morgendagen, men det lukter både Luxemburg, Belgia og/eller Frankrike, siden vi er helt i den vestlige delen av Tyskland. Så får vi bare håpe at bilen holder, og at vi treffer blink på en eller annen overnatting også i morgen kveld.
Dagens låt blir ei låt som dukket opp på spillelista til 14-åringen i løpet av turen tidligere i dag, og som gjorde at fars hjerte svulmet av stolthet på vegne av arvingens musikksmak: The Smiths med “Barbarism starts at home” - uten at jeg legger for mye i låttittelen - haha!