I dag ringte klokka ved 9-tida. Da hadde fattern allerede vært av og på drømmeland siden 7-leite, men det var uansett godt å slumre i posen.
Vi hadde ikke mer enn tida og veien på oss for å få unna både en dusj, en kjapp frokost, pakking av bil, og utvask av hytte - for jeg håpet vi skulle rekke å komme oss på veien til senest ti, siden jeg mistenker dagen kan bli lang, med to rause stopp planlagt for dagen.
Vi tok farvel med Camping De Molenhof, og kom oss avgårde. Tastet inn Oberhausen på GPSen, og uten kø skulle det gå på akkurat i underkant av to timer. Først måtte vi gjøre et siste stopp i Nederland for å sende et par gammeldagse prospektkort, men det å finne frem til en postkasse ved hjelp av den særdeles utgåtte TomTom GPSen ble et mareritt. Vi havnet til slutt på en vei som var stengt, og GPSen klarte ikke å finne vegen rundt - derfor ble det nok en gang co-piloten på 14 som fikk jobben med å være kartleser via Google Maps. Når vi en vakker dag kommer hjem så spøker det for at TomTomen havner i el-avfallet, gitt.
Vi krysset etter hvert grensa tilbake til Tyskland, og tok A31 sydover mot Ruhr- områdene, der storbyene og de klassiske fotballbyene ligger tett som hagl. Dortmund, Gelsenkirchen, Bochum, Duisburg, Essen, Mönchengladbach, Düsseldorf, Leverkusen og Köln ligger alle innenfor en radius på en time.
Vi peilet oss derimot inn på byen Oberhausen. Ikke for at byens fotballag Rot-Weiss Oberhausen trakk, men fordi byen kunne skilte med Tysklands største kjøpesenter, Westfield Centro. Her ventet nemlig et av turens forhåndsbestemte høydepunkter for 14-åringen; kosmetikk-butikken Sephora.
For ei 14 år gammel jente i 2024 er det omtrent som å komme til en eller annen hellig gral; som det for meg på samme alder i 1991 var å få komme på ei platesjappe eller en fotballstadion. Tidene forandrer seg, og preferansene er forskjellige - men spenningen og gleden er den samme.
Med unntak av litt kjøring i stampe rett før byen, så gikk det relativt greit, og etter skjema helt frem til den enorme parkeringsplassen utenfor Westfield Centro - Tysklands største kjøpesenter. Parkeringsplassen lå faktisk et godt stykke unna, og var delt inn i flere soner rundt forbi akkurat som på en stor flyplass. Vi havnet på en parkeringsplass som lå i nær tilknytning til naboen - Rudolf Weber Arena. Den enorme hallen har huset alt fra boksekamper, hockeykamper, håndballkamper, Germany’s Next Top Model, Eurovision 2015, og en hel haug med konserter og show - men i den senere tid har den stått mer tomt enn det har vært liv der. Det neste på programmet er wrestring til høsten, og så skal Cirque du Soleil dit i 2025.
Vi ruslet rett forbi, og inn på det gigantiske kjøpesenteret. Her finnes en rekke lukseriøse spesialbutikker som Swarosky og Hunkemöller, samt at man i tillegg kan friste med hjemmekjente butikker som Søstrene Grene og HM. Hovedmisjonen til jentene var imidlertid som sagt å avlegge Sephora et besøk, og heldigvis hadde senteret skjønt tegninga, og plassert en god del “fedre-benker” rett på utsiden av inngangen.
Jentene viste overraskende stort måtehold, men kjøpte hver sin ting. 14-åringen handlet noe hun hadde ønsket seg i lengre tid, og like stor var nok gleden over å både kunne snappe fra butikken, samt kjøpe en Sephora-pose - som nok kommer til å bli spart på i flere år fremover.
Vi svingte også innom Haribo-butikken, og kjøpte med oss litt munngodt, før turen gikk innom en stor butikk som hadde alt - litt som på gamle Steen & Ström. Fattern siklet lenge på 2CV- og VW Boble-playmo, og et tysk drikkeleksspill av “Grevinnen og Hovmesteren” - men klarte å holde eurosedlene i lomma. Evelin på sin side ville innom en butikk som het “Claire’s” - som fattern aldri hadde hørt om, men som hun kunne alt om - visst nok på grunn av ei “jente hun følger på YouTube Kids”.
Aldri har jeg vel følt meg så gammel - skjønt barnet i meg våknet også da jeg i Haribo-butikken kom over posen “Balla Balla”…
I stedet for å handle noe som min egen far ville kalt for “skrapari”, så ble det i stedet en lunsj på den enorme food-courten på senteret. Visst nok Europas nest største av sitt slag, med hele 1100 sitteplasser, og to etasjer med forskjellige restauranter du kunne velge og vrake mellom. Vi tok en helt enkel variant, siden det meste under det store taket her var i det øvre sjiktet prismessig - minst på norskt nivå.
Dermed ble det to toast og en slags fiske-bagel, med en cola på deling og en kaffe til far. Helt grei lunsj til 20 euro - ikke så gæærnt allikevel hvis du sammenligner med prisene på Hunderfossen.
På vei ut av kjøpesenteret etter den sene lunsjen, så ruslet vi forbi et par spesialbutikker for fotballfrelste. Både Schalke 04 og Borussia Dortmund hadde sine egne butikker inne på senteret, og i en av de andre butikkene som hadde alt, så kunne vi i sportsavdelingen finne supporterutstyr for andre lokale lag som Fortuna Düsseldorf og Borussia Mönchengladbach.
I tillegg fantes det en haug med Tyskland-effekter, muligens i anledning ffotball-EM - og fattern lot seg i det minste friste til å måte på seg et par supportereffekter - uten at det ble noen handel av det.
Litt etter klokka 15 så var vi forsynte med kjøpesentervandring for denne gangen, og ruslet tilbake til Mondeoen bak Rudolf Weber Arena. Vi plottet inn det neste målet for dagen, som var Tysklands fjerde største by Köln. Jeg har alltid hatt lyst til å se Kölnerdomen med egne øyne, og ungene var også giret på det etter å ha sett bilder av den på nett.
Vi fant relativt raskt ut igjen på hovedveien, og selv om det nok en gang var tett trafikk og en del kø, så gikk turen på i underkant av timen. Nok en gang måtte vi søke hjelp hos Google Maps for å komme ut igjen av ei lita floke som TomTomen hadde satt oss i - men med litt hjelp fra en GPS oppdatert i sanntid, så fant vi overraskende greit frem til parkeringshuset rett ved siden av domen. Jeg lot meg også overraske over hvor få biler, og hvor lite kø, det faktisk var i sentrum av denne millionbyen - men mye av det må tilskrives tysk infrastrukturekspertise, som igjen overgår alt det du finner hjemme i vårt nisseland. Det går tregere gjennom Lillehammer sentrum enn det gikk gjennom sentrum av Köln - og det med temmelig mange flere biler (og stort sett det samme antallet filer).
Vi parkerte farkosten, og labbet opp trappen mot dagslyset. Der manifiserte det gedigne byggverket seg midt i åpningen av trappa, og alle tre ble slått i bakken av hvor mektig og stor denne katedralen var. Jeg blir neste svimmel av å se på toppen, sa Evelin. Jeg følte det akkurat slik selv.
Religion er som kjent for mange av oss ensbetydende med fotball, og for oss gjør Gudene mirakler med beina. I anledning EM, så var et av fotopunktene utenfor Kölnerdomen en solid forstørret EM-ball, som selvfølgelig fattern så sitt snitt til å bli avbildet ved siden av.
Litt putt for å ha lagt igjen capsen i bilen var jeg, for nå var det ganske god temperatur, og sola stakk tidvis frem og penetrerte den blanke issen med sine stråler - men da vi ruslet inn de digre hoveddørene til katedralen, så kunne jeg takke (høyere makter) for det. Alle med hodeplagg ble kommandert til å ta av disse. Bare legger og armer gikk imidlertid fint, så kjole, skjørt, shorts og kortermet var ingen hindring for å få komme inn.
Det var en mektig opplevlese å se alle de fantastiske og detaljerte utsmykningene - både på utsiden og innsiden, men mest av alt ble jeg slått i bakken av de mange flotte glassmaleriene. Jeg har elsket glassmalerier siden jeg fikk et slikt i julegave da jeg var smågutt, av en perifer slektning. En gave man kanskje ikke skulle tro falt i smak hos en liten gutt, men som jeg hadde med meg i flere år, og hang i vinduet for å se på fargespillet da det møtte sollyset, i flere år etterpå. Dessverre mistet den livet for mange år siden, så derfor koser jeg meg i stedet når jeg kan se på glassmalerier andre steder - som for eksempel i kirker.
Ekstra spesielt var det å se glassmaleriet som var fullt av det som vi i dag kjenner som pixels. Ikke vet jeg om dette var noe forut for sin tid, eller om det er et glassmaleri modernistert eller gjort i nyere tid, og da etter dataalderens inntog - men fascinerende og kontrasterende var det i alle fall å se noe slikt i en massiv, diger høgg-gammel katedral.
Etter å ha sett oss ferdig i kirken, tent et lys for de døde, og tatt en tur ned i krypten for å hilse på de døde prostene, så bar det ut igjen i Kölns gater. Der ble vi et lett bytte for den nærliggende souvenirbutikken. Slike butikker nær slike store attraksjoner er jo som klassiske turistfeller å regne. Det vet jeg jo inderlig godt - men allikevel måtte jeg innom å sikre meg blant annet en kjøleskapsmagnet til samlingen. Vi kjøper ikke fra hver by vi besøker, men liker å ha med en magnet fra hver tur vi har vært på - og i år ble det altså Kölnerdomen som får pryde kjøleskapet sammen med de andre i samlingen.
I tillegg hadde jeg lovet jentene is for vel utført bilbingo i Mondeoen over et par dagers kjøring. Den var også ganske så overpriset, og kulene var små - men det la faktisk ingen demper på humøret. Jeg var smertelig klar over det på forhånd, så derfor var jeg godt forberedt - og det holdt i massevis med det som var allikevel. Men å sette seg ned utenfor isbaren med tre kopper kuleis, nei det fikk vi ikke lov til. Det kom en fyr bort til oss rimelig kvikt etter at jeg hadde fått tatt det obligatoriske bildet, og sa at bordene absolutt ikke var til folk som kun kjøpte is. Da måtte vi ha kostet på seg brunsj og drikke også. So be it. Vi tok med isbegerene våre og gikk.
Nå var vi klare for å komme oss ut igjen på veien. Problemet var bare at ingen av oss klarte å finne igjen den trappa vi kom opp. Jeg husket jo at jeg så rett på domen da vi steg opp fra bakken, men vi gikk rundt og rundt uten å finne noen trapp. Til slutt måtte vi bare glise, og begynte å fabrikere om at vi var med i en Truman Show-serie, der noen hadde passet på å ommøblere det eksteriøre mens vi var inne i katedralen.
Mens vi skrattet og fabulerte om det, så fikk jeg et aldri så lite Eureka! Vi stod jo praktisk talt rett ved trappa - som kun var en helt ulogisk kloss midt på plassen, med ei enkel lite trapp ned til parkeringshuset. Det er sant som de sier - det første man blir blind på er øynene. For en meningsløs frase, forresten. Har noen hørt om noen som har blitt blind på noe annet enn øynene? Ja, forresten. Jeg er jo blind i mitt indre. Jeg tar det tilbake.
Vi kom like enkelt ut igjen av Köln, som vi kom inn i byen. Nå bare det videre sydover. Jeg ringte opp Fru Klaudia, som var vertskap for Margaretas Gästhaus i en liten landsby på østsiden av Rhinen en time syd for Köln. Der hadde vi i hurten sturten i går kveld kastet oss rundt og bestilt hyre for ei natt, til pene 850 norske kroner for et familierom med to soverom. Da fikk vi heller leve med delt bad og kjøkken med de andre gjestene.
Jeg hadde lovd henne å slå på tråden en time før vi kom, så vi ringte henne opp mens vi stod i stampe langs hovedveien sydover mot Bonn. Hun var glad for at vi ringte, og ønsket oss varmt velkommen. Trolig var det parkering ledig rett utenfor, så det var bare å stå der gratis.
Landskapet begynte drastisk å nærme seg noen mil lenger syd. Det ble flere høydedrag, og vinrankene i Rheinland Pfalz begynte å vise seg for oss langs noen av de flotte åssidene. En rekke flotte slott, ruiner og andre erverdige bygg prydet landskapene rundt oss mens vi kjørte. Såpass fjetret var jeg over utsikten, at jeg plutselig lå i feil fil, og kjørte av hovedveien et par mil før jeg egentlig skulle. Ut igjen i samme retning kom jeg ikke, for der var påkjøringsfeltet stengt. Dermed måtte kartleser Iris igjen inn på Google Maps, og sammen fikk vi snirklet oss gjennom noen småveier og småbyer langs en parallell strekning sydover, før vi endelig kom inn igjen på hovedveien. Nå svingte hovedveien snart ned langs Rhinen, så vi kunne ta den i skue på vår høyre side. En rekke elvebåter og små, koselige byer på andre siden var også en fryd for øyet. Et fantastisk flott landskap, rett og slett - og det mest mangfoldige og spennende til nå, i motsetning til det relativt paddeflate og identiske nord.
Da det gjenstå ei snau mil til byen Rheinbrohl, så passerte vi en Polizei-bil som stod i et veikryss og speidet. Vi lå klink i fartsgrensa, men muligens var det det at vi hadde norske skilter som gjorde at den syntes vi var et spennende skue, så den la seg diskret på hjul. Jeg konsentrerte meg hardt om å følge skiltene til punkt og prikke, slik at jeg ikke skulle være over fartsgrensa, og holde meg i de filene jeg skulle. Sistnevnte var egentlig ikke noe problem, for nå hadde veien blitt så liten, at her var det kun ei fil i hver retning.
Da vi kom til avkjøringen til Rheinbrohl, så svingte den av etter oss. Hva var oddsen for det? Jeg forberedte jentene på at vi sikkert måtte ta en prat med politiet, siden de sikkert var nysgjerrige på hva noen nordmann i en sliten, gammel og rusten Ford Mondeo gjorde så langt nede i Tyskland. Jeg svingte av nok en vei, akkurat slik som GPSen fortalte meg jeg skulle gjøre - og politiet fulgte etter.
Ved neste kryss, så fortsatte de imidlertid rett frem. Litt skuffende, egentlig. Jeg hadde sett frem til å prøve den elendige skoletysken min i passiar med tysk politi.
Etter noen hundre meter rullet vi inn foran Klaudias lille gjestehus, i ei trang gate midt i den lille, søvnige småbyen. Hun møtte oss blidt i døra, og ønsket oss velkommen - og viste oss opp på rommet. Vi fikk en guidet tur rundt fellesarealene - også den felles stua i første etasjen. Hun kunne fortelle at hun hadde vokst opp i dette huset selv, og at det var bestefaren hennes som hadde bygd det en gang i tiden. Nå bodde hun og mannen i et hus rett bakenfor, mens det gamle huset var satt i stand med fire rom for utleie. Ett familierom, to dobbeltrom og ett enkeltrom.
Vi fikk beskjed om at vi var de eneste gjestene for natta, så vi hadde både badet og kjøkkenet for oss selv. Med ett mulig unntak, da - for plutselig fikk vi servert en historie som skremte vannet ut av 10-åringen: Det viste seg nemlig at en fyr som hadde leid naborommet - nummer tre - plutselig hadde forsvunnet i løse lufta for et par dager siden, da han egentlig skulle ha sjekket ut. All bagasjen lå nemlig igjen på rommet, og i tillegg var visst nok nøkkelen forsvunnet, og i morgen skulle vertinnen ringe politiet hvis han ikke dukket opp igjen. Evelin fikk så klart oversatt dette, og ble brått engstelig for at fyren skulle komme tilbake i nattens mulm og mørke, eller begynte å spekulere i alt det som kunne ha skjedd.
For å få tankene over på noe annet, så bestemte vi oss for å rusle bort til det bitte lille torget 200 meter opp i bakken her. Der lå det tre restauranter og en klassisk bierstube. Ungene var sultne igjen, og her var nærbutikken stengt - så da fant vi ut at vi skulle koste på oss litt kveldsmat på Imbiss Salvatore. Jeg skjønte med en gang at dette ikke ville bli noen kulinarisk opplevelse, men vi hadde fortjent å sitte ned og kose oss litt nå, etter en dag med mange inntrykk.
Iris gikk for en husets lasagne, mens Evelin ville ha kyllingvinger. Disse var nok i sterkeste laget, men hun motet seg opp, og lot det stå til. Fattern på sine gikk for en würst med brød, som minnet om en slik tjukk løkpølse som man får på bensinstasjoner i Norge. Den ble servert med sennep, mens pølsebrødet her i traktene kun var et rundstykke delt halvveis i to. La gå, jeg var tross alt egentlig ikke så veldig sulten - og hadde i tillegg kjøpt meg en hveteøl, som viste seg å være gigantisk.
Etter å ha spist og drukket oss stappmette til kvelds, så tok vi oss en rusletur rundt om i den lille småbyen, og fant til slutt ut at vi endelig skulle teste ut geocaching-appen. Vi hadde planer om å få til en geocache i Nederland, som var et land vi enda ikke hadde cachet i - men det ble skrinlagt på grunn av manglende tilgjengelige cacher i området rundt campingen i går.
Her lå det imidlertid en cache i relativt kort gangavstand unna, ved en kirke litt lenger syd langs gata som gikk vest for det lille torget.
Evelin fant cachen med en gang, og vi fikk logget cache nummer 208 - og den første i årets sommerferie. Dessverre hadde vi ikke med oss noen reisevenner å legge igjen denne gangen, men det var allikevel en artig avslutning på kvelden, før vi ruslet tilbake til familierommet vårt i Vogtstrasse 27.
Resten av kvelden koste vi oss i hver vår seng på det rause og flotte familierommet. Klaudia hadde gjort alt perfekt klart for oss, og lag på deilig sengetøy, samt lagt frem håndklær, kluter og en liten pose Haribo til alle - også til far! Fantastisk.
Jentene forsvant velfortjent inn i hver sine serie, for her var det også et velfungerende WiFi-nett tilgjengelig inkludert i leia.
Plutselig hørte jeg det romsterte utenfor i gangen, og reiste meg opp for å inspisere om det kom noen nye gjester - og plutselig fikk jeg se et hode forsvinne ned trappa med en koffert fra rom nummer tre. Det var nok den savnede fyren som Klaudia hadde snakket om tidligere i kveld, som nå endelig var tilbake for å hente sakene sine - og forhåpentligvis sjekke ut. Jeg slo på tråden til henne for sikkerhets skyld, hvis hun ikke var klar over at han var her - siden hun jo hadde sagt at han også hadde stukket av med nøkkelen. Hun var glad for at jeg ringte, men hadde visst full kontroll på situasjonen, og hadde fått tilbake nøkkelen.
Dermed kunne også Evelin roe seg med at mysteriet var løst, og det slapp å bli noe som viklet seg inn i en skummel drøm i løpet av natta.
Ei natt som nå ligger foran oss, men som fordrer at vi stapper sov-i-ro godt inn i ørene - for toglinja oppdaget vi at også ligger rett i nærheten av huset, og vi merket godt de gangene toget passerte. Så får vi tro det ikke tøffer så mange forbi her natterstid.
I morgen venter en ny dag, og da går ferden videre nedover langs Rhinen, før vi tar en ny og spennende vei. Men hvor, ja det får dere vente til i morgen med å se…
Dagens soundtrack blir i anledning dagens amerikanske nasjonaldag Pete Droges flotte “Fourth of July”. Ungene hadde begge igjen det amerikanske flagget på sin bilbingo da vi nærmet oss Rheinbrohl i ettermiddag, men tror du ikke at det manifisterte seg utenfor et hotell på andre siden av Rhinen - rett ved siden av det norske.
Bingo - og god natt!