Etter en deilig natts søvn for tre slitne reisende, så ble valget av husly bekreftet som en suksess, da vi våknet av at regnet trommet mot blikktaket på den lille hytta vår på Møllehov.
Fattern var først ut av soveposen, og unnet seg en lang og god dusj under rennende varmt vann. Det lille ekstra settes pris på når vi er på campingplasser, slik som ubegrenset dusjing - uten å måtte tenke på mynter, poletter og sekunder. Terningkast seks!
Det var mørkt og grått utendørs, og regnet strømmet ned - noe som visst nok heller ikke var uvanlig i disse traktene sommerstid, i følge jenta i resepsjonen. Vi startet derfor dagen med en tur bort på nærbutikken Plus, som lå fem minutter unna i bil, i småbyen Weerselo. Det er alltid like forsmedelige når man kommer fra dagligvarekommuniststaten Norge, å trave rundt i utenlandske butikker og se på det bugnende utvalget av alt. Så også her, selv om det senere skulle vise seg at dette etter lokal standard var en liten butikk.
Vi rasket med oss noen ferske rundstykker til frokost, og kjøpte inn til middag senere på dagen. I dag skulle vi være økonomiske, og samtidig lokal patriotiske - så vi gikk for prefabrikert oransje gresskarsuppe, og kjøpte i tillegg noen gossine små kjøttboller vi skulle ha ved siden av.
Etter frokosten, så ville ungene bade. Inkludert i leie av hytte var fri tilgang til bassenget, så vi pakket sammen badeklær og skift, og småjogget gjennom regnet bort til det bassenget - som på gråværsdag er var innomhus. Taket kunne de kjøre til siden ved sol, men i dag passet det fint å bade inne.
Vel innendørs, så ga vi oss i kast med å prøve og navigere oss gjennom nederlandsk informasjon om hvor skifte, og hvordan få garderobeskapene til å låse seg. Det endte med at fattern måtte haste tilbake til hytta etter noe mynt, for å putte på skapet. De tok bare 1-euring, og jeg hadde en 2’er - så jeg måtte også en tur innom resepsjonen for å veksle.
Der fikk jeg beskjed om at jeg nok ikke kom inn igjen før om 30 minutter, siden det var en forsinkelse på ut- og inngang, slik at man ikke kunne - sitat - gi billettene videre. Men intet problem. Den blide jenta bak disken skjønte at jeg hadde ærlige hensikter, og kjørte ut en ny aktiv billett til meg.
Da jeg kom meg inn igjen, så prøvde jeg navigere meg gjennom informasjonen om hvordan få aktivert skaplåsen. Det ble bom på bom, helt til jeg skjønte at skapet jeg trælet med, måtte være defekt.
Etter å ha flyttet alt pikkpakket vårt gjennom fire forskjellige skap, så traff jeg til slutt ett som virket - og fikk låst.
Dermed bar det ut i bassenget også for far, der ungene, som de eneste i lokalet, allerede mesket seg. Temperaturen lå på et lite knepp kjøligere enn det svømmebassenget på Jorekstad, så fattern måtte holde seg i konstant bevegelse med svømming for ikke å fryse. Ungene på sin side syntes vannet var perfekt. Vi fikk testet sklia, og plutselig forsvant også ungene ut - for det lille bassenget - for de minste - som var permanent ute, måtte jo visst også testes. Vannet der var bare soloppvarmet. Vel, det var ikke noe sol - så med andre ord var det bikkjekaldt, uten at det så ut til å legge en demper på badegleden til jentene. Jeg takket imidlertid pent nei til å bli med, og skyldte på det som sant var - jeg hadde trolig røket med på flekken av kuldesjokk, og kanskje forverret en forkjølelse som endelig var på vei ut av kroppen.
Etter å ha hengt i bassenget en god stund, så kom vi oss opp igjen, og fattern fikk seg en velfortjent glovarm dusj for å få varmen igjen i skrotten.
Ute så det ut til å lette så vidt, selv om det fortsatt var litt duskregn i lufta. Jentene benyttet anledningen til å slappe av litt på hytta, mens fattern ofret 10 euro for å få vasket klær, og kjørt de en runde i tørketrommelen. Vi pakker alltid for mye, for det ender jo opp med at vi vasker det vi går i, og bruker det samme igjen varmetørret. Note to self - igjen!
Etter at vasken var satt på bar det bort til resepsjonsområdet for å kikke litt. Evelin hadde veldig lyst til å kjøpe en pose sand, som visst nok gjemte en del edelsteiner som hun kunne vaske frem på campingens gullgraverstasjon. Ikke ulikt den gamle favoritten på Hunderfossen, altså. Hun veide frem og tilbake, for det satt langt inne å ta hull på feriepengene denne gangen. Det satt i alle fall langt inne og selv skulle gå frem til en respesjonist i Nederland, og betale for moroa. Men hun kvinnet seg opp, og fikk det unnagjort. Som jeg sa til henne; du vil komme til å angre deg hvis du ikke gjør det.
Dermed fikk mineralsamlingen hjemme nye tilskudd, som alle ble samlet opp i en fin pose, og resterende i den tomme is-skattekista fra i går.
Nå var klokka allerede bikket tre, så vi var i grunn klare for å innta middagen. Jentene hjalp til, og på hybelkomfyren i hytte nr. 2 så disket vi opp med oppvarmet gresskarsuppe med mini-kjøttboller, og egenstekte krutonger av noe tørt, tysk brød vi hadde igjen. Konklusjonen ble, ikke overraskende, at både fatterns - og i alle fall Steinerskolens - gresskarsuppe var mye bedre.
Men det ble et varmt måltid i kroppen, og uten at det kostet skjorta.
Etter middag hadde regnet nok en gang startet, og derfor bestemte vi oss for å gjøre oss en tur bort til byen Oldenzaal - et kvarters tur herfra. Oldenzaal skulle være litt større enn Lillehammer, med sine snaut 32,000 innbyggere - og ikke bare var byen kjent for den gamle landslagsspissen Jan Vennegoor af Hessellink; men kanskje enda mer for å være hjembyen til verdens en gang beste fotballdommer - selveste Bjørn Kuipers.
Som om ikke det var nok, så drev nederlenderen, som dømte sist EMs finale som et av sine siste sverdslag i dommerdrakta, i dag kolonialforretningen Jumbo i nevnte by. Dit måtte vi så klart og sjekke ut utvalget. Kanskje Bjørn var på jobb? I beste fall kunne far få et bilde av seg selv utenfor butikken, i god nerdestil.
Som sagt, så gjort. Vi plottet inn Jumbo Kuipers på GPSen, og la i vei. Etter et snaut kvarter rullet vi inn foran butikken, og steg inn. Der var utvalget enda et par hakk vassere enn på Plus vi hadde besøkt i dag morges. Her var det fristelser etter tur, og nok en gang brant pengene i lomma på fattern spesielt. Ungene tviholdt godt på sine, men Iris kjøpte med en reisegave som var på ønskelista fra ei av hennes venninner - snill som hun er - men ingenting til seg selv. Jeg mistenker hun har en plan for pengene; en plan som meget mulig manifisterer seg i morgen den dag!
Selv om vi ikke har plass til å kjøpe med all verden, og må vise måtehold i det vi også stapper i kjølebagen på vår videre ferd - så kunne vi ikke unngå og gå rundt å kikke; og sikle! Ikke overraskende var det mye fotballrelatert i butikken. Om det tilskrives EM eller eier Bjørn Kuipers skal være usagt, men det var uansett artig å se innovative produkter som “fotball-brød”; et brytebrød formet som en fotball - med samme mønster.
Ostedisken var også et kapittel for seg selv - åpenbart, siden vi befinner oss midt i ostefatet. Det ble en lokal geitost med ut igjen, i tillegg til litt lokal snacks, og faktisk litt lokalt frukt og grønt - som også var langt mer innbydende her enn i landet vi sokner til. Det er vel og bra å kjøpe lokale varer også hjemme, men den norske bonden er langt i fra fus på å levere verdens beste salat - slik reklamen prøver å fortelle oss.
Det endte til slutt med nok en fullstappet pose med godsaker, til pene 16 euro totalt. Regnet hadde sluttet, og sola stakk så vidt frem bak ei mørk sky - så vi bestemte oss for å kjøre den lille stubben inn til Oldenzaal sentrum, og ta oss en titt rundt der.
Vi fant en parkeringsplass, og skjønte fort at denne gangen måtte det løses parkeringsbillett. Informasjonen var nok en gang kun på nederlandsk, og selv om fattern prøvde de mest intuitive alternativene, så tok det vinter og vår før han endelig klarte å få trekt 66 eurocent fra masterkortet for en halvtimes hyre.
Den halvtimen brukte vi på å rusle inn til det innerst. Vi tok peil på kirketårnet, som alltid er et tips hvis man vil komme seg til kjernen. Vi passerte et koselig torg, der det åpenbart hadde vært stemning i går under EM-kampen - og fant etterhvert frem til en is-sjappe. Ijs, du vet. Til alt overmål het butikken Thijs - og hvis det var familienavnet på gesjeften, så var det den perfekte bransjen for familien Thijs.
Der ble det tre forskjellige varianter av kuleis, som vi koste oss med mens vi labbet tilbake til bilen, og satte kursen mot campingplassen igjen.
På campingen stakk sola skikkelig frem, og vi byttet fra langermet til shorts og t-skjorte. Nå stod mini-golf for turen, som er en yndet aktivitet for ungene hver sommer. Det måtte vi så klart få kvittert ut også på denne turen. Jeg ante uråd, for jeg minnes hvordan det stort sett bruker å gå - en eller annen blir sur og/eller irritert, enten på seg selv, eller på andre. Det gikk på skinner frem til hull 4, men da måtte vi ta en time-out, og en liten prat på banen om hvordan vi egentlig snakker til hverandre, og hva vi egentlig vil ha ut av et uskyldig spill med kølle og ball. Vi kom til en slags enighet, og kunne fullføre de 18 hullene uten de store utbruddene. Fattern dro (tradisjon tro) av med seieren, mens andre og tredjeplassen fordelte seg etter alder i nedadgående sortering.
Sola var nå i ferd med å gå ned over jordet i regionen Twente, og vi tok oss en siste runde rundt på campingen til fots for å lete etter andre skandinavere. Vi hadde jo hørt rykter om noen dansker på feltet, men fant dem aldri. Vi ruslet bort til det som skulle være “gjørmebadet” lengst øst på området. Porten var som i går stengt, selv om det stod at åpningstiden var frem til 23. Jeg mistenker som nevnt tidligere at fellesferien ikke har begynt for alvor i Nederland (og Tyskland) - og det gjenspeiles ved at det er overraskende glissent på den enorme campingen. Ellers er alle på fotballferie i nabolandet i sommer?
Evelin så imidlertid sitt snitt til å smette inn en gammel turnstile - som stod ved siden av porten. Kanskje det var veien inn til området? Overraskelsen var stor da hun ble møtt av nok et gjerdet på utsiden - til alt overmål også drapert med piggtråd i god, gammel WWII-stil. Da hun prøvde å komme seg tilbake samme vei, så fant hun fort ut at dette kun var utgang. Der stod hun, altså. På andre siden av gjerdet, uten å komme tilbake. Hun lo godt først, og storesøster skrattet på den andre siden. Etterhvert gikk humoren over i dyp fortvilelse, og litt redsel - men hun ante råd, og begynte å klatre over svingdøra i metall - som heldigvis ikke hadde piggtråd over seg. Fattern passet på at det gikk greit på den andre enden, og vips var hun på trygg side av campingen igjen. Da kom også skjelven over at det nok var en litt skummel opplevelse i det hun innså at hun var sperret ute på et jorde utenfor campingen, uten noen logisk mulighet til å komme seg inn igjen. Heldigvis ordnet alt seg med litt god, gammeldags klatring.
Tilbake på hytta, så ble resten av kvelden tilbringet med å sjekke reiserute for i morgen (fattern), og base rundt i sengene (ungene, som plutselig går fra å være 10 og 14, til å begge være 8 - men moro er jo bare det, så lenge de passer på at det ikke går ut over andres eiendom og campingens regler for lydnivå).
Fattern fikk tid til å plapre ned noen velvalgte ord om dagen, og da klokka hadde bikket 22 var det dags for kveldsstell, tannpuss og den siste natta i Nederland for denne gangen.
I morgen bærer det videre på vår ferd, og da skal vi inn igjen i Tyskland en tur…
Dagens låt er signert Kent-vokalist Joakim Berg, som for noen år siden kom med et glitrende soloalbum noen år etter at han la bandet sitt på hylla. Låta “Ingenmansland” passer ganske godt til der vi bor.