Så var dagen kommet. Avreise Gud veit hvor. Kontinentet.
Hva skjer så? Jo, så klart blir jeg skikkelig sylta. Hoster som en gal, og det renner i både øyner og nese. Jeg har hangla noen dager, men i går kveld slo det ut i full blomst. Typisk min flaks. Stort sett aldri syk, men de gangene noe biter på meg, så er det gjerne i ferier.
Men the show must go on. Jeg pakket noen ekstra kleenex lett tilgjengelig i midtkonsollen, og etter en frokost og en kattevask var vi klare.
Mål for dagen: Larvik.
Der går ferga som skal ta oss til Hirtshals i morgen tidlig klokka åtte, og vi må være på fergeleiet senest klokka null sju hundre.
Nå er det ikke bare jeg som har hanglet litt den siste uka. Mondeoen har tradisjon tro de siste dagene skapt en del unødige bekymringer tett innpå avreise. Den elektroniske feilen som varsler at bakluka er åpen har slått seg på igjen. Jeg slet med det samme i vinter, selv om bakluka var godt lukket. Plutselig forsvant feilmeldingen, men nå er den altså tilbake - og fører til at vi hverken ser grader, kilometerstand eller annen informasjon i dashbordet. Great.
To nye sommerdekk ble salet på av de flinke folka på Dekklåven fredag, og med det merket jeg umiddelbart en bedre kjørekomfort. Jeg funderte lenge på å la det stå til, og heller ta et dekkeskift et eller annet sted i Europa, men så var det noe med det å spare seg til fant. Med dyrbar last og en Autobahn i vente, så er det greit å være godt skodd. Og note to self, hvis du også skulle være ute i siste liten: Styr unna Dekkteam, tidligere Dekk1, på Lillehammer. De skulle ha 3000 kroner for to billige, sør-koreanske dekk – og mente hardnakket jeg ikke kunne få en bedre deal. Folkene på Furnes la på to testvinnere fra Nokian til 2800!
I tillegg har bilen de siste dagene lugget litt på lavt turtall. Alle væsker er sjekket, og oljen var ny for en måneds tid siden - så jeg har ingen god forklaring. Det ene bakdekket skulle ha vært skiftet, men det er godt innafor minstemålet. Jaja. NAF-medlemskortet er dyttet ned i midtkonsollen sammen med pass, europeisk helseforsikring-kortene våre, og noen ekstra sikringer. Folk kom seg jo til Jugoslavia og hjem igjen på bilferie for 50 år siden med biler som var i langt dårligere stand.
So off we went.
Det ble en kjapp tur innom bestemor på Toten for å si hadet, hente igjen noe gjenglemt, og bunkre opp med ekstra kleenex. Det gikk to pakker bare på turen dit!
Deretter bar det sydover gjennom vakre Toten og Hadeland, før vi skar gjennom Ringerike langs en ny strekning på E16.
Jentene var eksemplariske, og lot fattern styre med sine lyter, som kommer med en kraftig manflu. Evelin slo ihjel tiden med å underholde bamsene baki, mens storesøster holdt på med sudoku og egen spilleliste foran.
Før vi visste ordet av det nærmet vi oss Drammen, og svingte oss med gjennom Liernes vakre frukt- og grønnsaksgårder.
Før Bragernes-tunnelen ble det bråstopp på en søndag ettermiddag, muligens et frempek på hva som venter oss i tyske storbyer om noen dager. Den tid, den sorg. Køa løste seg opp relativt fort, vi kostet på videre.
Vi hadde enda ikke rastet, men fant ut at matpakkene vi pakket med oss i dag tidlig godt kunne fungere som kveldsmat og frokost i morgen, all tid butikkene jo er stengt.
Dermed ble det i stedet en rask og usunn middag hos den gule M ved avkjøringen til Torp, før vi tok den siste sjarmøretappen til Gon camping i Larvik, der vi hadde leid oss hytte for natta.
Vi ble geleidet bort til hytte nr 5 på den idylliske campingplassen jeg først besøkte i tenårene, og fikk installert oss med kun det vesentligste for ei skarve natt. Resten fikk være i bilen, for vi ruller ut igjen allerede før hanen galer i morgen tidlig - for å rekke danskebåten.
10-åringen ville prøve badevannet, så vi tok oss en tur ned til stranda, som også bruker å være godt besøkt av lokale. Litt putt var hun nok for å måtte bade alene, men i anledning den elendige formen, og konstant rennende nese og hoste, så måtte jeg fornuftig nok stå over å duppe skinkene.
Trøtte og kjeie ruslet vi bort igjen til hytta for å teste ut hengekøyene, og unne oss litt skjermtid på brisken. Vi satte i oss feriens første is på verandaen utenfor, før vi flatet ut alle tre - fattern med øynene limt til EM. Rett etter jeg skrudde på tok Slovakia ledelsen mot England, til stor jubel i hytta. I alle fall i min køye. De andre skottet bare rart bort på meg, med et blikk som sa ække du sjuk, a…
Ingenting ville glede meg mer om Slovakia slo ut England. Det er av sine egne man skal ha det, heter det seg. Roald Dahls SVK med 1-0 ledelse til pause!
I pausa ble det en tur bort til kjølebagen, som på ferier fungerer som fysenskapet. Intet fristende. Ei brødskive med skinke til kvelds ble gevinsten. Her er det altså ferie, og ingen har hatt vett til å pakke med seg noe munngodt. I min delvise feberfantasi glemte jeg ved et par anledninger at det var søndag på tur nedover, da jeg svingte innom noen stengte butikker. Men ikke den blå. Seriøst: for hver nye gang jeg hører og ser Bent Stiansen prøve å overbevise meg om å handle i den butikken, så legger jeg på ei ny uke med boikott.
Snart er det avspark andre omgang, og den store vennlige kjempen Slovakia skal manes på videre. Med det tuner vi ut for dagen i hytte 5, som trolig tar kvelden noe tidligere enn normalt etterpå i anledning morgendagens ventende maraton etappe, både til sjøs og til lands.
I går skrev jeg om ritualer og tradisjoner. Sommer og bilkjøring har de siste ti årene – minst – vært ensbetydende med Kent på fulle guffer i bilen. I fjor la vi også turen innom Eskilstuna, og tok turen opp til boligområdet Hagnesta Hill, der bandet i sin tid hadde sitt første øvingslokale. For mange år siden brente jeg to CD’er med mine Kent-favoritter, som fortsatt ligger i CD-folderen. Tradisjon tro ble det også litt Kent på vegen nedover til Larvik, og dagens låt blir så klart en fra disse samlingene; nemlig «Max 500». Ferien er i gang - men jeg håper virkelig formen tar seg opp etter ei god natts søvn på Gon Camping!
Over og ut fra de tre reisende Tandsethers!