I dag kommer ungene, og det siste skal pakkes ferdig før vi laster bilen Tetris-style, slik at alt er klappet og klart for morgendagens avreise.
Ritualer er viktig, og et av ritualene som er fast før vi legger ut på road trips, er å være tidlig preppet. Lister er skrevet, og det meste er gjort klart og pakket allerede forrige helg. Siden ungene har vært hos sin mor den siste uka, så ga det oss også tid til å få vasket eller kjøpt inn det siste vi trenger før avreise. Så er det jo slikt at det finnes butikker også langs veien, men jeg har alltid vært tidlig ute – og trives godt med det. Så har jeg jo skjønt at vi alle er forskjellige, og at mange gjerne også synes jeg er i tidligste laget med en del. Den tar jeg, men samtidig har jeg hverken noe behov eller ønske om å endre meg særlig. Jeg koser meg med forberedelsene, og ser på de som mer rituelle enn et resultat av et behov for kontroll, en diagnose eller at det har noe med min afantasi å gjøre. Men hvem vet? Profesjonelle hadde sikkert funnet en del spennende materiale i dette også, og det kan helt sikkert analyseres og forklares på en helt annen måte enn det jeg selv gjør.
Ungene har også lært seg å like å være i forkant med lister. I alle fall later de som det. De skrev sine egne lister, og fikk selv ansvaret for å pakke hver sin koffert med det de tenkte burde være med på en potensiell tre-ukers road trip. Vi kryssjekker og hjelper hverandre med tips og tanker, men jeg pakker bevisst ingenting for ungene – og sjekker heller aldri listene eller kofferten deres før alt skal pakkes i bilen. Jeg tenker at det er god læring i det. Selvstendighet og ansvar. Der er jentene mine gode, og de har stort sett alltid hatt med seg det de trenger – og skulle noe viktig være igjen hjemme, så er ikke det verdens undergang. Så fremt det ikke er telefoner eller ladere, da – men det er nok det første de eventuelt dobbeltsjekker rett før avreise.
Etter at bilen er ferdig pakket, så blir det også en rydde- og vaskerunde i heimen. Jeg liker å komme hjem til et ryddig hjem, slik at man slipper å pakke ut i et allerede eksisterende rot. Der er vi alle også forskjellige, og det må litt insentiver til for å få med alle i heimen på den ideen. Men også det har kommet seg litt med årene, og jeg ser at spesielt den eldste også setter pris på at det er rent og pent – uten at hun er i nærheten så opptatt av det som meg. Kanskje er det nok en udiagnostisert diagnose jeg har, men igjen handler det om egen trivsel og velvære – og om ritualer.
Min mor tror fortsatt jeg er en rotekopp, for jeg var nok også det mens jeg bodde hjemme. Det store skiftet kom nok da jeg var i HMK Garden, og etter hvert lærte å sette pris på orden og renhold. Jeg merker at rot fort spiller inn på humøret mitt, og selv om jeg i mitt eget hodet ikke på noe som helst vis er ekstrem, så oppfattes jeg nok fort som det blant de som ikke har det samme behovet for orden som meg. Det er også helt greit, men blir fort en utfordring under samme tak. Spør du ungene, så fører vel det til at det blir i overkant mye mas fra far om rydding – men som jeg bruker å si; jeg er heller ikke noe spesielt glad i å rydde, så derfor prøver jeg heller å rote mindre. Forebygging er generelt bedre enn reparering, samme hva det gjelder.
Derfor synes jeg det også er bedre å komme hjem til et ryddig og rent hjem etter ferien, enn å måtte skride til verks med å rydde med en gang vi kommer hjem. Litt rot har vel aldri skadet noen, sier folk. Nei, men det har heller ikke det å ha det ryddig.
Det vesle som er igjen til i morgen når vi senere i kveld går til sengs for å prøve å få noen siste timer på øyet i egen seng, er alt vi trenger å ha lett tilgjengelig fremme i bilen. GPS, ladere og telefoner, så klart. 10-åringens tre følgesvenner – Brillebjørn, Blå og Sjiraff, som har vært med i mange år, og etter alle solmerker kommer til å være med i mange flere. Tegnesaker, analog kartbok over Europa, ark med bilbingo, drikkeflasker og 12-volts kjølebag.
Og så må spillelistene lastes ned på telefonene, slik at vi har musikk å kose oss med langs veien.
Den første smarttelefonen som integrerte inn musikk var den første iPhone-modellen, og den feirer i dag 17 år. Den ble lansert for folket for første gang 29. juni 2007 – altså bare snaut 2,5 år før min førstefødte kom til verden. Ganske utrolig, siden det i ungenes narrativ alltid har vært sånn – og tanken om at musikk ikke skulle være en del av telefonene i deres verden hører gamledager til.
Gamledager var altså i 2007.
Den første reklamesnutten for iPhone ble vist så tidlig som under Oscar-utdelingen samme år, og var tonesatt med låta «Inside Your Head» av den da relativt ukjente artisten islandske artisten Eberg, hvis egentlige navn var Einar Tönsberg. Eberg ble aldri noen kommersiell suksess, men Einar lefler fortsatt med å lage musikk for reklame og TV-serier hjemme på Island, og hadde sist suksess med vignetten til en irsk animasjonsserie for barn i alderen 2-5 år - Puffin Rock (Lundefjell) - tilbake i 2016.
I morgen drar vi!