I dag våknet vi av alarmen kvart på seks. Ganske så brutalt i sommerferien, og ekstra brutalt med en kraftig forkjølelse. Natta gikk fint, men jeg merket raskt at både hoste og sårhet i bringa var enda verre i dag, enn i går. Det kommer til å bli en lang dag, det er sikkert.
Tjue på sju rullet vi ut av campingen, og kjørte de ti minuttene bort til fergeleiet. Vi tok oss et medbrakt rundstykke til frokost i bilen, før vi som en av de første fikk kjøre inn på båten. Ungene ble litt skuffet over at vi ikke måtte vise passene, og fattern på sin side ble overrasket over at dama i bua hilste ham velkommen med fornavn da han åpnet vinduet. Her har de effektivisert siden forrige gang jeg tok ei bilferge til Danmark, og bilen var åpenbart både sjekket inn, og inventaret gjort rede for, allerede i form av skiltgjenkjenning.
Vi trillet inn på båten som en av de første. Nydelig. For først inn, betyr vel også først ut igjen?
Vi ruslet opp, og fant oss en fin plass i akterneden. Det fikk bli vår base de neste fire timene. Ungene forsvant etterhvert enten ut på tokt, eller inn i en eller annen nedlastet serie på telefonen - mens fattern gikk inn i en dyp, mental konsentrasjon for å prøve og unngå de mest voldsomme hostekulene inne på den full-bookede båten.
Etter at tax-free butikken åpnet, og han fikk kjøpt seg ei flaske med eplemost, og en Läkerol - så gikk alt meget bedre. Ungene var tålmodigheten selv, og de fire timene over Skagerak gikk utrolig nok mye fortere enn jeg hadde fryktet - godt hjulpet av Kaptein Krok, som engasjerte både de minste - og 10-åringen - da vi nærmet oss Danmark, og fikk de med seg på en runde rundt på båten på skattejakt.
Da det var tid for å finne igjen bilen, så stod vi først og skrapet på døra utenfor plan 6, seksjon C - rett foran Arve Juritzen, som også var på samme overfart.
Vel inne i bilen, så flagget jeg høyt at vi nok kom til å bli loset først av - men jeg hadde ikke innsett at vi etter at vi parkerte og låste, hadde blitt heist til værs i båtens indre - og at Mondeoen nå hadde en trekvart danskebåt med feriepakkede biler under seg, som alle var fus på å komme ut på den danske landeveien før oss.
Dermed ble det enda mer venting. Fattern tok det overraskende greit, men lufta begynte så smått å sive ut av ballongen på hun i baksetet.
Heldigvis gikk det ikke mer enn 10 lange minutter før det endelig var vår tur, og vi kunne snegle oss ut av båten, gjennom havna, forbi tollen, og ut på den deilige, danske motorveien med marsjfart på 130.
Der gikk det i høggende ta’n, som fattern min alltid brukte å si. Plutselig hadde vi passert Aalborg, der Iris i sin tid fikk sitt første møte med Danmark i form av et møte med en sjiraff i dyreparken. Deretter gikk det ikke lenge før vi kostet forbi Århus, og vi var godt over halvveis gjennom det flate, vindfulle nabolandet.
Planen var å ikke legge igjen ei krone på dansk jord, og den holdt vi. Vi måtte imidlertid unne oss en rast, og svingte inn på rasteplassen Fuglesang rett etter Århus. Der nøt vi et rask måltid av det som var igjen i kjølebagen fra i går. Hardkokte egg, noen skiver med spekeskinke, og litt brødrester med Port Salut-ost. Lunsj for champions!
Da vi nærmet oss grensa til Tyskland, så begynte den lange dagen å tære på alle tre. Vi var spente på om vi skulle bare koste forbi grensevaktene, eller om det ble en tidkrevende prosess og nok ei kø. Da vi nærmet oss, så skjønte vi at det var dagen for sistnevnte. Alle personbilene ble rutet inn i et skogholt, der både Polizei og tollvesen hadde stilt seg opp for å ta bilene og inventaret i nærmere øyesyn. Bilen foran oss ble vinket inn til siden for en ekstra sjekk, og vi gnuget på passene våre, og tenkte i det minste det kunne bli spennende å få lov til å vise de for første gang på turen.
Neida. Da det var vår tur, så kikket ikke den utsendte Schleswigeren på oss en gang, men vinket oss bare lett videre uten øyekontakt. Vi var dypt fornærmet og skuffet alle tre. Så vi virkelig så gudfryktige ut?
Vi kom oss overraskende greit gjennom oppbudet av kontrollposter, og plutselig var vi i Tyskland, uten at vi merket store forskjellen på landskapet. Fra grensa var det fortsatt over halvannen time ned til Kellinghusen, der vi hadde forhåndsbestilt ei leilighet på AirBnB for natta - men først måtte vi gjøre en liten sving innom grensebyen Flensburg.
Der var nemlig min far som ung voksen, da han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden - og det har vært en aldri så liten drøm for meg å en gang se byen han en gang så med sine egne øyne. Den første og den nest siste byen utenfor Skandinavia han fikk se med egne øyne - den siste familiens Berlin-tur midt på 80-tallet.
Jeg vet lite om tiden hans i Flensburg, og det samme gjør min mor. Dette var lenge før han møtte muttern, og fattern var aldri den mest snakkesalige - og muttern var heller ikke typen til å spørre så mye om akkurat det. Jeg var heller dessverre ikke interessert å vite ting fra hans liv mens han var i live, og derfor er denne perioden i hans liv rett og slett en interessant gåte. Hva tok han til seg de gangene de hadde tjenestefri? Hvordan så Flensburg ut på den tiden, rett etter andre verdenskrig? Hvor var de innlosjert?
Noe finnes i kilder fra folk i samme kontigent, som kan leses på nett - men hans egne opplevelser vil ingen dessverre få vite.
Jeg tastet inn “sentrum” på GPSen, men innså fort at kartet overhode ikke stemte med terrenget. GPSen er en gammel TomTom, og selv med en blodfersk oppdatering av kartet, så var er den langt under pari med tjenester som for eksempel Google Maps sin veibeskrivelse. Ingen oppdateringer i sanntid, og en særdeles treg og lite responsiv skjerm.
Jeg kjente irritasjonen krype på, og kastet meg over av-knappen i fart. Iris fikk i stedet jobben med å finne frem til sentrum via telefonen. Hun er en strålende god kartleser, og fikk oss fort på riktig vei - men problemet var nå å finne parkering. Det var ikke tydelig markert inne på Google Maps-visningen vi hadde, og jeg hadde andre biler både i hue og i rævva, så det var ikke noe særlig tid til tankepauser underveis. Det endte med at vi fikk oss en rundt rundt byen på brosteinslagte bilveier, og fikk se både leilighetskompleks og slitne mennesker.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men hadde nok kanskje et vel romantiserende bilde av denne byen etter å ha tenkt mye på min egen far, og hans tid der. Sannheten var noe helt annet, i alle fall i dag. Mange slitne bygg, og sprikende og grell arkitektur. Langt unna vakre, tyske byer som for eksempel Celle, som jeg besøkte i fjor.
I tillegg kan jeg aldri å huske å ha sett en større konstentrasjon av uteliggere, fylliker og andre på livets skyggeside på lang, lang tid. Selv ikke Storgata i Oslo kunne måle seg med det som møtte oss da vi til slutt fikk parkert i et parkeringshus ved rådhuset, og labbet i retning hovedgata.
Ei hyggelig, lita sidegata dro imidlertid litt opp inntrykket. Der var det trivelige nisjebutikker, og Evelin la sin elsk på nok et par bamser, som var stiftet sammen, og lå i en tilbudskurv på utsiden. 4 Euro for to nye bamser - ett varp! Hun gikk fornøyd inn for å dra kortet, der de ferske feriepengene lå og sitret etter å bli brukt. Nei, her var cash king. Vi ble pekt i retning av en minibank, og hutret oss dit i et vær som nå var på sitt dårligste siden vi forlot Lillehammer i går tidlig. Sur vind, litt yr i lufta, og rett og slett hustrig. Ingen god medisin for en som fortsatt bakser med en sterk forkjøelse, og samtidig ikke har vett nok til å ha bukse og genser lett tilgjengelig for skift i bilen.
Etter å ha hastet rundt et kvartal, forbi brautende uteliggere og annet skrømt, så kom vi oss til slutt til en minibank, og fikk tatt ut nok Euro til at vi skulle ha litt kontanter i reserve fremover, samt at ungene fikk noen selv - til odel å eie. På mange måter er det gledelig at det fortsatt finnes land og steder der kontanter spiller en stor rolle. Jeg er jo så gammeldags at jeg fortsatt setter pris på konseptet kontanter - og en ting jeg har erfart er at ungene lærer seg økonomisk måtehold mye bedre ved å ha en seddel i lomma, kontra at det bare er noen tall på en app, og et kort som enkelt sier “biip”.
Vi tok turen opp igjen til nisjebutikken, der den snille jenta hadde lagt bamsene til side for Evelin. Hun betalte, og sa tusen takk - mens fattern på særdeles gebrokkent tysk prøvde seg på et schuss - som 14-åringen påpekte hørtes mer ut som ett kyss - før vi kom oss videre.
Vi funderte på å spise litt middag før avreise Kellinghusen, slik at vi slapp å styre med matlaging etter at senere fikk innlosjert oss i leiligheta. Vi trasket et par kvartaler uten å finne noe fristende, og lufta gikk atter en gang litt ut av ballongen på alle tre. Iris klaget på at hun også nå begynte å få vondt i halsen, og vi var nok alle mest interessert i å komme oss under et permanent tak for natta. Dermed fant vi igjen bilen, betalte for parkeringa (fattern trodde forøvrig det var gratis, siden det stod frei utenfor parkeringshuset - men Iris påpekte etterhvert at det vel bare mente at det var ledige plasser. Det er godt å ha med seg noen drevne tyskskolerte Steiner-kids på tur!).
Så bar det ut av Flensburg - byen jeg alltid har hatt lyst til å besøke, men raskt innså at aldri kunne leve opp til forventningene. Vi svingte ut igjen på 7’ern i retning Hamburg, og kjørte en times tid før GPSen foreslo at vi skulle ta av hovedveien, og følge noen mindre veier i retning den lille byen Kellinghusen. Det ble dagens desiderte høydepunkt, og bare bekreftet det vi egentlig allerede har tenkt - de flotteste opplevelsene langs veien får du utenom de digre ferdselsårene. Autobahn ser tilnærmet likt ut over alt, men langs småveiene gjennom det tyske kulturlandskapet, så får du virkelig se Tyskland.
Iris gledet seg over tyske murhus og tettvokste alleer, mens lillesøster i baksetet var mer opptatt av om vi ikke snart var fremme. Nå nærmet vi oss ti timer på reise - til vanns og til lands - så det var veldig forståelig.
Da vi rullet inn i Kellingshusen, så stoppet vi utenfor en tysk butikk for å gjøre litt innkjøp til sen middag, og frokost i morgen. Vi gleder oss alle over å rusle rundt i helt ordinære matbutikker i utlandet, og 14-åringen har blitt akkurat slik som far sin: et undrende vesen på hvorfor vi til de grader blir avspist med få alternativer å velge mellom i nisselandet Norge. Hvorfor alt er så dyrt? Ja, og hvorfor har vi egentlig så stygge hus i Norge - sitat Iris? Hun drømmer åpenbart om et kontinentalt, rødbrunt murhus når hun en vakker dag blir voksen, og skal etablere seg.
Vi lot fristelsene komme til oss mellom reolene inne på EDEKA, og endte opp med en god skjerv med varer. 21 Euro takk. Ja, krona er dårlig stilt i forhold til Euroen, men ikke kom å si at Tyskland er et dyrt ferieland når det kommer til mat og drikke. Vi måtte garantert ha betalt minst det dobbelt skulle vi handlet på Bent Stiansen 1000 i Noreg.
Og da falt ikke fattern en gang for fristelsen å kjøpe et sett med tyske landslagsspillere Playmobil-edition!
Middagen ble enkel denne mandagskvelden, etter en hel dag på løypen. To ferdigpizzaer på tilbud ble med i papirposen fra butikken, og tre minutter etter at vi kjørte ut av parkeringsplassen utenfor butikken, så svingte vi inn utenfor leiligheten vi hadde leid på Ziegeleiweg 20. Et aldeles vakkert sted, både utenpå og inni. AirBnB, ass. Her var det oppredd senger for tre, det var kaffekapsler klare på kjøkkenet, og til alt overmål var utvask i morgen inkludert. Alt dette for snaut sjuhundre norske kroner. Jeg velger meg slike alternativer over overprisede hotellrom eller campinghytter du må vaske ut sjæl hver natt i ferien - om jeg selv kunne bestemme. Men, så klart. Det er ikke all verdens å ta seg til ellers, hvis man ikke bare vil slappe av og sove - eller alternativt se på EM med tyske kommentatorer.
Ungene var strålende fornøyd med to soverom, og kapret det største - slik at fattern selv kunne ligge på sovesofaen på stua, og dermed ikke plage noen andre med hostinga og de andre ulydene som kom med sin manflu.
Etter at ferdigpizzaene ble fortært, så flatet vi ut i hver vår seng.
Dagens soundtrack, på denne dag 183 i 2023 - klink halvveis i dette blogg-prosjektet med 366 innlegg og ei spilleliste med 366 låter - blir R.E.M sin gamle udødelige “Drive”. I dag har vi kjørt, og kjørt og kjørt - og nå er vi helt kjørte, og tar natta i Kellinghusen.