Jeg våknet av ei skikkelig hostekule rundt halv åtte, og prøvde desperat ikke å vekke resten av huset, i denne idylliske, frodige fliken av den tyske småbyen Kellinghusen.
Jeg hørte noen tasset oppe, så de vi leide underetasjen av var nok i alle fall våkne - men i fra rommet til jentene var det heldigvis stille. Begge hadde nok dyttet “sov-i-ro” langt inn i øregangen for å nettopp unngå å bli vekket av fattern.
Jeg var ikke spesielt sugen på å opp halv åtte sjæl, så jeg ble værende på brisken i stua - som var lekkert oppredd, med behagelig dyne og pute.
Klokka hadde vi satt på 10, siden utsjekk ikke var før senest 12. Jeg kunne nok tenkt meg å komme ut før, men samtidig fortjente vi alle en dag uten stress og mas. Våkne skikkelig, spise en god frokost - med spennende tysk pålegg fra gårsdagens handel - og ta en lang dusj.
Ute var det temmelig grått og overskyet, så det var ingen insentiver fra naturens side til å få oss til å gire opp. Vi kunne i stedet prioritere en ompakking, slik at vi hadde litt lettere klær lett tilgjengelig, hvis sola skulle komme tilbake i løpet av dagen. For i dag var det bukse og langermet som gjaldt.
Det ble ingen samlet frokost, men vi spiste på skift ettersom hvor vi lå i løypa med dusjing og pakking. Ved 11-tida var vi klare for å sjekke ut, og pakket Mondeoen for en ny, lang dag langs landeveien.
Herfra og ut skulle egentlig alt foregå på sjans. Overnattinger på lykke og fromme. Så tok fristelsen litt overhånd da jeg rett før helga kom over en campingplass i Nederland etter litt susing rundt på Google Maps. En tilsynelatende god deal på ei klassisk campinghytte, på en campingplass ikke langt fra grensa til Tyskland – en passelig dagsmarsj med bil unna. Jeg kastet meg rundt og bestilte overnatting for to netter før det ble utsolgt. Jungelordet sier jo det at du får de beste kjøpene i forkant på nett, og ikke hvis du plutselig banker på døra på drop-in. Ok, litt mot prinsippene for turen – men lå gå.
Med det åpnet det seg en Pandoras boks med merarbeid. Og jeg som trodde jeg nå hadde tatt ferie fra administrativt arbeid. Campingen ville absolutt ikke ha noen betaling ved ankomst, og via anerkjente betalingsmidler som kredittkort og lignende. De skulle ha forhåndsbetalt via bankoverføring.
Javel. Jeg gjorde jo det samme til en campingplass i Sverige i fjor sommer. Jeg fikk oversendt detaljer for IBAN, BIC og Gud vet hva, og plottet alt sammen inn på «betaling til utland». Den funksjonen var visst deaktivert, så jeg måtte gå en ny runde med to-trinns pålogginger, bekreftelser, koder, autoriseringer, fingeravtrykk – You Name It – for å i det hele tatt komme meg frem til der jeg skulle betale. Så var det i neste omgang ikke helt samsvar mellom det jeg hadde fått beskjed om å legge inn i nettbanken, og det campingplassen hadde bedt meg om å registrere. Etter å ha fått lagt inn IBAN og adresse, beløp – og trykket send, så oppdaget jeg at jeg hadde glemt å oppgi et langt referansenummer jeg også hadde fått i e-posten. Skitt, la gå. Heldigvis hadde jeg registrert fullt navn og hva betalingen var for i merknadsfeltet. Da skulle det vel gå på skinner? Jeg sendte en e-post for å få det bekreftet, men null respons. To virkedager skulle det også ta, også var det helg, da.
Så det var med en viss spenning på hva som ventet oss over grensa.
Noen nye ulyder hørtes fra motoren da vi rullet ned bakken fra der vi hadde overnattet, men heldigvis ble lyden borte så snart vi passerte sentrum i Kellinghusen. Den gamle GPSen trengte litt tid på å summe seg, og fattern hadde ikke tålmodighet til å stoppe og vente, så han kastet seg ut i den retningen han hadde fått for seg at vi skulle. Det viste seg å være feil, men alle veier leder som kjent til Rom - så etter noen kilometer, så kalibrerte den seg riktig igjen, og så fikk vi heller ta en ekstra liten runde om noen idylliske små landsbygder i traktene rundt Kellinghusen, før vi kom ut igjen på hovedveien som skulle ta oss forbi Tysklands nest største by, Hamburg.
All den tid GPSen ikke var helt i vater, så var kartleseren på 14 i forsetet i aller høyeste grad påkoblet - der hun satt med en fysisk kartbok, sin egen telefon, og fatterns telefon med Google Maps. Sistnevnte var mer synkron og oppdatert enn all verdens TomTom, og kunne gi oss oppdateringer i sanntid om mulige situasjoner og forsinkelser på veien.
Den lyste rødt like før Hamburg, men vi hadde ikke annet valg enn å følge strømmen av biler som skulle i samme retning forbi et område med vegarbeid, og en innsnevring av filer. Jeg er glad for at jeg ikke sitter i slik trafikkork i det daglige, men bevarte utrolig nok fatningen. 10-åringen i baksetet koste seg med å vinke til alle trailersjåførene i innerfila, som vi passerte, og gleden var stor da noen tok seg bryet med å vinke tilbake.
Vi så ikke stort av Hamburg, og plutselig var vi igjennom via tunnellen under Elben. Det var litt kø også etter Hamburg, og da fikk Evelin full match med en trailersjåfør fra Østerrike, som både vinket og tutet til henne. Ekstra moro var det at vi passerte hverandre opptil flere ganger i løpet av noen kilometer i rykk og napp.
Marsjfarten lå på rundt 130, og Iris uttrykte sin store overraskelse over at det ikke gikk fortere. Hun hadde nok sett for seg Autobahn som noe mytisk. Fri fart, og hastigheter på over 160. Jeg måtte skuffe henne med at Forden neppe kom seg opp i noe mer enn maks 140 før det begynte å bli ubehagelig både i kjøreopplevelse og i støy - men det var visst helt greit.
Vi la bak oss mil etter mil, og passerte etterhvert avkjøringen til Bremen - byen der elgen fra Trøndelag herjet på slutten av 80-tallet, og som var en sterk medvirkende årsak til at Oppland Arbeiderblad på den tiden kjørte medlemsturer til Bremen for å se fotballkamper.
Det ble nok en gang med drømmen om å besøke Weser stadion for mannen bak rattet, for noe mer køkjøring i en relativt stor by fristet ikke. Derfor kostet vi videre vestover i retning dagens mål: Nederland.
Vi ble enige om å ta av motorveien i retning Cloppenburg, for å ta en alternativ rute mot Nederland enn den kjappeste, som visst nok var nedom Osnabrück. Etter gårsdagens opplevelse langs de mindre veiene, så var vi skjønt enige om at det nok var mer å se på den ruta, enn vi hvis vi tok raskeste vei. Vi svingte av fra trefeltsen, og ble rutet inn på noe som så ut som en ordinær norsk riksvei, med ei fil i hver retning. Vel og bra det, men vi havnet selvfølgelig bak et kobbel med lastebiler som lå og stanget i 60 i 100-sona - uten noen særlige muligheter til å kjøre forbi.
Etterhvert begynte tålmodigheten tradisjon tro å renne ut for samtlige i bilen, og i takt med at kjeklingen ble større enn normalt, så skjønte jeg at det nok straks var tid for en pause. Klokka hadde bikket 15, og ute var det grått og regn. Vi hadde kjørt gjennom byger helt siden vi passerte Hamburg, og selv om gradestokken viste 18 røde, så var det en gjenkjennelighet i tidligere sommererfaringer. Jeg forbannet meg selv innvendig for at jeg ikke klarte å trumfe igjennom en pakketur med fly til Rhodos, men samtidig visste jeg jo innerst inne at det var dette jeg selv også helst ville gjøre. Kjøre bil på nye veger, se steder jeg aldri har sett før - og ha friheten til å svinge av, og stoppe, hvor enn vi måtte ønske.
Vi peilet oss inn på byen Lingen, der vi fant oss en plass i et parkeringshus nær sentrum. Byen så ganske så trivelig ut av det lille vi så, da vi tuslet ut av parkeringshuset og mot sentrum. Det var så og si folketomt, så byen var åpenbart ingen turistdestinasjon. Vi tok noen obligatoriske bilder av kirker og gamle, tyske hus - før vi penset oss inn på den nærmeste restauranten vi fant som ikke var kebabsjappe eller en hurtigmat-kjede. Valget falt på La Vino, som lå like ved torget i byen. Et torg der det for anledningen også var satt opp ei utescene, som garantert hadde vært åsted for en livat åttendelsfinale da Tyskland slo Danmark noen dager i forveien.
Inne på La Vino var det også folketomt, men det var åpent - og ei ung jente var rask med å gi oss tre menyer, og vise oss til et bord ved vinduet. Stedet så veldig flott ut, og stolene var noen av de beste jentene hadde sittet på i en restaurant. Vel og bra det, men da er vel prisen også deretter, tenkte fattern i sitt stille sinn. Egentlig skulle vi prøve å knipe på restaurantopplevelser på denne turen, siden vi har pimpet opp budsjettet på overnattinger - men la gå, vi fikk kaste oss i det, og få oss en god middag på restaurant denne gangen. Opplevelser koster, og det er ikke hver dag vi er i Lingen. Faktisk er jeg rimelig sikker på at dette var første og siste gangen for oss alle.
Jenta som jobbet der var særdeles ustødig på engelsk, så nå måtte vi grave dypt i skoletysken for å kunne gjøre oss forstått. I tillegg var hun veldig hissig på grøten, så da vi ba om litt ekstra tid for å kikke i menyen, så var hun tilbake allerede innen et minutt. I effektivitetens forfjamselse, så var ungene plutselig klare - en barnemeny med spaghetti på Evelin, og en klassisk Margherita på Iris. Jeg hadde knapt rukket å se på menyen selv, så måtte bare raskt ta et blikk, og bestemme meg for det første jeg så. Pizza Napoli, bitte. I det hun rev menykartet ut av hendene mine, så innså jeg at jeg hadde bestilt pizza med sardiner og oliven. Greit nok, det. Sardiner spiser jeg regelmessig på brødskive, men oliven er vel ikke akkurat noen favoritt - selv om jeg i utgangspunktet er altetende. Tankene gikk tilbake til gamle Napoli (!) på Raufoss, der jeg som ung voksen tok det freidige valget om å smake på oliven for første gang, da jeg ba om ekstra oliven på en pizza som i utgangspunktet var uten. Da servitøren skulle hente igjen etterlatenskapene etter måltidet, så samtlige oliven igjen på tallerkenen - minus én. En historie som har fulgt meg i de nære kretser siden den gang.
DIY-ide? Vinstativ av Europaller!
Nå var jeg altså der igjen, og måtte lære meg å like oliven på nytt, på en italiensk-tyrkisk restaurant i Lingen - byen som er Tysklands svar på Nesbyen, vel i alle fall i den forstand at landets varmerekord ble satt her for så kort tid tilbake som i 2019.
Vi hadde også snakket om det å spise ute i forkant av turen, etter at vi har gjort flere bomkjøp opp gjennom årene - mest fordi øynene har vært mer sultne enn magen, og erfaringen har ofte vært at tre retter har vært langt, langt i overkant for oss tre. Men nå som Evelin gikk for en barneporsjon, så burde det kanskje gå. Hun kunne jo supplere med litt pizza fra fattern og fra storesøster. Selv sardiner og oliven var hun også villig til å gi en sjanse.
Maten kom raskt på bordet, og alt så lekkert ut. Sardiner på pizza var en overraskende god ting, men det var bare ett problem - sardinene var alt for, alt for salte. Kanskje hadde kokken vært litt lemfeldig med saltbøssa ut over sardinene også, for Iris meldte om det samme for sin standard og plaine tomat- og mozzarellaversjon: alt for salt!
Evelin på sin side fikk spaghettien sin plain, med litt hint av oregano, og ellers noe som lignet på smeltet smør. Åpenbart en rett som var skrudd sammen for den gjengse kresne ungen, og ikke ei modig jente fra det kalde nord, som elsker å smake på alt mulig rart hun ikke har smakt på før. Dermed ble det sardiner og oliven på spaghettien, uten at det heller falt i særlig god smak. Men hun skal ha for forsøket, og for at hun smakte!
Måltidet satte oss tilbake med 500 kroner. Vi hadde vel ikke betalt så mye mer om vi hadde kjøpt det samme i Norge, men konkluderte med at restauranten nok lå litt høyt i pris - og identifiserte synderen; tre stk. 0.2 enheter med mineralvann til blodige 3.40 pr. flaske. Det er ingen myte. Øl er billigere enn Cola i Tyskland.
Mette ble vi, og etter å ha betalt regninga, og lagt igjen den eneste euroen vi hadde i kontanter i tips (storfolk fra Norge på tur!) - så fant vi igjen Mondisen, og kom oss ut igjen på landeveien. Vi fylte opp tanken på en bensinstasjon i nærheten, til en literspris på 169 cent. Jeg har fortsatt ikke helt skjønt hvorfor drivstoff-prisene her til lands skal opplyses i eurocent, og ikke i euro.
Ikke før vi hadde kommet oss ut igjen av Lingen, så kjente alle tre på et ubehag i mageregionen. Var det saltet? Var det sardinene? Eller var det bare det at vi nok en gang hadde gått en halv dag uten noe mellommåltid. Vi er ikke akkurat særlig flinke med regelmessige små måltider på tur, dessverre - så da blir det noen slike tøffe tak for kroppen.
Det balanserte seg etterhvert som vi nærmet oss grensa til Nederland. Der gikk vi glipp av den første avkjøringen som GPSen ønsket å geleide oss inn på, da stemma til hun på TomTom’en plutselig hadde blitt taus. Da fikk det bli neste. Alle veier leder jo til Rom.
Dermed ble det en skikkelig bygdetur gjennom smale veier, og små dorfs - før vi etterhvert krysset grensa midt i ingensteder; ei grense som kun var markert med et tysk flagg i veikanten på den ene siden av veien, og et nederlandsk flagg i veikanten, noen få meter lenger bort, på den andre siden av veien.
Nå viste GPSen kun 20 minutter igjen til vi skulle ankomme dagens destinasjon: Camping De Molenhof, midt i ingensteder på den nederlandske landsbygda; i en region som både kalles Twente, og som bærer provinsnavnet Overijssel. Hva er denne trangen nederlendere har til å kaste j’er inn i alle ord?
Etter å ha buktet oss forbi små gårder, maisåkre, grisefarmere, og idylliske små landsbyer, så havnet vi tilslutt ut på et jorde, der vi kunne se campingplassens ikoniske, gammeldagse mølle i det fjerne. Iris var litt bekymret for at GPSen viste at campingen var stengt, men fattern bare fnøs, og påstod at internett hadde feil. - Det er jo en campingplass! - De stenger jo ikke klokka 17!
Da 10-åringen og jeg ruslet mot resepsjonen, så ble vi møtt med en stengt dør, og et lokale som hadde gått i svart. Det var ikke mye liv ellers å høre fra campingen, men et skilt på døra henviste oss til et telefonnummer som vi kunne ringe, hvis det var folk på ferde etter stengetid.
Telefonnummeret ble ringt, og en hyggelig jente svarte blitt på perfekt engelsk: Oh, you are the family from Lillehammer! Ja. Yes. Indeed.
To minutter etter hadde hun tatt turen inn i resepsjonen, skrudd på lyset, og åpnet opp skyvedøra for oss. Vi ble møtt av Overijssels bredeste smil, og følte oss med ett velkomne til Nederland. Hun kunne melde om at de sjeldent hadde nordmenn på campingen, men at det tidligere i dag hadde kommet en familie fra Danmark dit - noe som også visst nok var ganske så sjeldent. Visst nok var det stort sett nederlendere og tyskere som la familieferien sin hit.
Etter en hyggelig passiar, der fattern både fikk lurt inn litt prat om fotball (jeg måtte jo forsikre meg om at de sendte kveldens åttendelsfinale mellom Romania og Nederland på campingen), Norge og kalde vintre - så ble vi utstyr med tre billetter til bassenget på området, en nøkkel til hytta, og et kart over nærmeste toalett og dusj.
Vi parkerte, og pakket med oss det mest nødvendige, og tok den lille campinghytta i nærmere øyesyn. Det var ikke rare plassen til utstyr, men det visste vi jo om fra før. En liten kjøkkenkrok med hybelkomfyr, et lite bord med fire stoler, og to køyesenger. That’s it - men veldig koselig, og ikke minst strategisk plassert rett ved siden av minigolf-banen, og mellom toalettbygget og restauranten, og badeanlegget.
Her akter vi å bli i to døgn til enda. Det skal bli deilig med en hviledag fra kjøring i morgen, vel muligens med unntak til en liten tur bort til nærmeste sentrum for litt handling. Værmeldingen ser dyster ut, så noen store krumspring utendørs blir det neppe i morgen. Takk og pris så er badebassenget her under tak på regnværsdager, og så åpnes taket opp hvis sola stikker frem. Det kommer til å bli redningen i morgen.
14-åringen kastet seg ned på senga, og oppdaterte seg sammen med venninner, etter at vi hadde fått alt vi skulle ha med inn på plass. Fattern hastet bort til restauranten, der han hadde blitt lovd at kampen skulle vises, og 10-åringen ble med i dragsuget, med lovnader om slush og is, og at lekeplassen var rett i nærheten.
Spennende med ny is : Skattekiste!
Jeg klarte ikke dy meg da jeg så de hadde Grolsch hveteøl på fat, og fikk meg et høyt og duggfrisk glass, som jeg tok med meg ut foran TV-skjermen, der den nederlandske nasjonalsangen akkurat hadde satt igang. Der satt jeg og frøys i 90 minutter, men hveteølen varmet. Fotballen varmet ikke s veldig, og det var ikke akkurat noe stort liv, som jeg vel hadde både trodd og håpet på. To nederlandske par +/- 70 var de eneste som hadde tatt turen, men til alt hell så kunne den ene mannen nok engelsk til at han lot seg forbarme over en nysgjerrig og pratesugen nordmann, som endelig fikk pratet litt fotball - på en salig blanding av nedertysk, nedernorsk og engelsk.
Himmelriket på glass - Grolsch Weizen
Ekteparene var kortreiste, og kom fra den nærmeste byen av en viss størrelse - Oldenzaal. Å ja, hjembyen til Jan Vennegoor af Hesselink? svarte jeg. Mannen så forfjamset på meg ganske så overrasket - eller mildt sagt sjokkert - over at jeg satt inne med så smal kunnskap om tidligere fotballspillere fra hans egen hjemby. Dermed var samtalen i gang, og det viste seg at det faktisk var fruen som var mest interessert av dem to. Hun hadde sesongbilletter til Twente sine hjemmekamper, som jo kommer fra den nærmeste storbyen Enschede - omtrent like langt fra Oldenzaal som vi er fra Oldenzaal her.
Jeg fikk aldri med meg navnet til mine nye venner fra Oldenzaal, men de var om ikke annet ulastelig antrukket i noen gevanter de hadde fått seg under forrige EM i 2021.
Det ble lett match for Nederland tross en under pari fotballkamp, men det var artig å skravle litt fotball med hender og dårlig engelsk, før jeg på overtid takket for meg, og labbet bort igjen til hytta.
Der vanket det etterhvert litt kveldsmat, og litt tysk snop og ei flaske Fritz-Spritz (!) som hadde overlevd fra i går - før vi etterhvert krøyp ned i soveposene, og slappet av resten av kvelden, mens skyene tett igjen himmelen, og vinden tok tak i hytteveggene.
Label: Terningkast 6 - Smak: Terningskast 1. Never judge a book by its cover!
Om litt blir det en tur på det flotte sanitæranlegget, som er konstruert som interiøret av ei mølle. Fasilitene har så langt vist seg å være top notch til å være en camping plassert i ingensteder - og med et ganske beskjedent antall gjester ut i fra det vi har observert i kveld. Men så begynner vel ikke sommerferiehøysesongen for nederlendere og tyskere før om noen uker heller.
Dagens soundtrack blir det gamle one-hit wonderen fra Rusted Root - “Send me on my way”, som også er ei låt som jevnlig hentes frem igjen når jeg er på road-trip.
God natt fra campinghytte nr. 2 på Møllehov camping, på den nederlandske landsbygda - og en god nyhet er at forkjølelsen virker til å ha lettet litt, og Iris sin halsvondt har heldigvis heller ikke blitt noe verre…