Borte bra, men hjemme best, sier mange. Vel, for meg er det stikk motsatt. Hjemme bra, men borte best. Kanskje er det fordi jeg egentlig ikke har noe hjem der jeg kjenner meg hjemme. Jeg har hatt følelsen av å bo i en koffert eller på andres territorium hele livet, og det har alltid vært et savn å eie noe. Dessverre er ikke Norge særlig godt tilrettelagt for enslige som ønsker å kjøpe seg eget sted, så fremt du ikke vil ta til takke med å bo langt til skogs, eller i ei knøttlita leilighet. Jeg kunne fint gjort førstnevnte, men har ikke bare meg selv å ta hensyn til. Det ville neppe vært spesielt moro for ungene.
Men nå må jeg bare. Jeg har leid det samme huset på Vingnes siden eldstejenta var 2, men i løpet av vinteren må jeg finne meg et nytt sted. Arvingen av dette huset stunder på å ta over, og for min del stunder jeg på å slå rot et sted. Røtter som jeg egentlig ikke vet om jeg har lenger, utenfor Toten. Røtter som kanskje til og med heller ikke ønsker å gro på norsk jord.
Det smalt i trynet mitt da jeg måtte en tur på butikken i dag tidlig. Dopapir, noen grønnsaker og litt melk. Det ble omtrent 20 euro. Velkommen hjem, a! Til alt overmål var posen med snack-gulrøtter bedervet. Ja, det er sikkert min feil - jeg burde sett nærmere på produktet før jeg la det i kurven. Men etter tre uker i Europa har jeg senket guarden, og stolt på at det jeg kjøper holder høy kvalitet. Ikke en gang traff jeg på noe bedervet i butikkene vi var innom. Grønnsakene var friske, innbydende og ferske. De beste grønnsakene kommer fra den norske bonden, er historien vi blir fortalt. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig ikke slik at bønder i andre land dyrker smakløse og dårlige grønnsaker. Tvert i mot. Det smaker bedre av en tomat dyrket i Italia, enn i et drivhus på Innlandet. Det er enkel matematikk.
Jeg gadd ikke hisse meg opp over det. Jeg tok tapet. Jeg burde vel dratt tilbake til Kiwi og krevd pengene tilbake, men jeg orket ikke.
Sannheten er at jeg begynner å føle meg godt forsynt i mitt eget fedreland. Jeg kjenner en klump i magen som vil rive meg vekk fra Norge, og etablere meg i et annet land. Men gresset er ikke grønnere på andre siden, forteller alle meg. Kanskje ikke. Men det er langt i fra brunere eller mer vissent.
Men det er enklere sagt enn gjort når man både har et yrkesaktivt liv i en jobb jeg trives i, og har barn som trives godt i sitt miljø her i byen. Jeg kan ikke bare rive opp, og flytte - selv om jeg i teorien hadde hatt muligheten. Det er jo det positive med å leie, og ikke eie. Da står man fritt. Eller friere, da. Men hvor fritt står man egentlig? Barnløse pensjonister og uføre emigrerer landet. Jeg skjønner dem godt. Milliardærene, også. Jeg skjønner de også. Sorry, mitt kjære Norge.
Ja, og i tillegg har vi et begredelig og deprimerende fotball-landslag.
I dag våknet ungene først nærmere ett. Det var åpenbart deilig å komme hjem. Dette er tross alt hjem for dem, selv om det aldri har vært hjem for meg. Det må jeg respektere og anerkjenne. Det gjør meg også ekstra bevisst på at jeg ikke kan hoppe på det første og beste billige skuret jeg finner på Finn, når jeg i løpet av høsten må intensivere jakten på et eget sted. Ikke først og fremst for meg. Men for jentene mine.
For mitt sted, det vil for alltid være flyktig. På reise. Langs landeveien. Fra land til land. Det er der jeg trives aller best.
Så er det jo slik at home is where the heart is. Og akkurat det kjøper jeg. Jeg kunne aldri flyttet til Italia om jeg hadde hatt muligheten, i alle fall ikke før jentene mine selv blir godt voksne og etablerte på sine kanter.
Samtidig må jeg også være klar over at det er en risiko for at en eller begge kommer til å bli mer og mer som meg. At de heller aldri slår vil slå rot et sted. Eller kan.
I bilen på vei hjemover i går, så ville 10-åringen høre på Lillebjørn Nilsen. Han var temaet for sommeravslutningen på Steinerskolen på Lillehammer i juni, der vi foreldre og venner fikk servert en rekke flotte tolkninger av Nilsens fantastiske katalog.
Jeg har aldri vært noen stor fan av Lillebjørn Nilsen, men min storesøster elsket ham. Og i en Ford på vei hjem til hverdagen jeg dro i fra, så innså jeg på mitt 48. år at Lillebjørn kanskje var mer lik meg, enn jeg tidligere har tenkt.
Og med hue under armen, og armen i bind
Vender jeg livet det annet kinn
Og legger tippelappen inn hver onsdag
Nå har jo den digitale tidsalderen gjort at vi kan levere tippekupongen helt frem til kampene starter, så tekstlinjen er således litt avlegs - men Lillebjørn sier det allikevel slik jeg også ville ha sagt det:
Sommern var en skandale, med sludd og nordavind
Før vi viste ordet av det, satte høsten inn
Vintern gikk som vanlig, det vakke mange fuglene som sang
Likevel tror jeg at våren vil prøve seg nok en gang!
Det blir det spennende å se hva våren vil bringe. Vi snakket om det på vei hjem fra ferie. Hvor er hjemme neste år på samme tid, når vi reiser hjem fra sommerferien 2025? Om ikke annet så blir det et spennende element som kanskje kan få fattern til å tenke på noe annet enn sludd, nordavind og snø i tiden som venter.
Men hold nå opp, fattern! Det er fortsatt bare 20. juli, og du har to deilige uker med sommerferie igjen. Jentene skal videre til mora si i morgen, og der venter nye eventyr og ende mer ferietur. Det kan da umulig være så gæærnt å ha to hjem, to liv, og få både i pose og sekk? Men det som de også sikkert kjenner på, er at de lever sitt liv i en koffert. Heldigvis har de dobbelt sett av det meste, og det er bare det mest vesentlige som fraktes frem og tilbake mellom mor og far. Det minimerer i alle fall følelsen av rotløshet - tror jeg. Jeg får et inntrykk av at de er i ferd med å gro sine røtter i Forset, der mora har kjøpt hus - og det er jeg veldig glad for. Samtidig vet jeg også at de sterkeste røttene sine, har de fortsatt her - som har vært hjemmet deres i hele deres liv.
Så de må vi dra opp med varsomhet i løpet av året, slik at de fortsatt kan settes i frisk jord, der det er ny grobunn, og de kan vokse seg minst like sterke.
Og samme hva som skjer, og hvor vi ender opp - så klamrer vi oss fast til at home is where the heart is, både liten og stor.
Alt jeg har er en koffert, og to ukers flyttefrist
Likevel leser jeg "Bonytt" og er stadig optimist
I dag skal vi nyte en deilig, solfylt dag hjemme. For dette er tross alt enn så lenge, og fortsatt hjemme for jentene.
Med oss i monitor har vi da så klart Lillebjørn Nilsen, som dagens soundtrack.
For vi kan vel ikke være annet enn optimister. Selv far, som murrer av norske matvarepriser og råtne gulrøtter - og kjenner han sikkert fint kunne vært onkelen til Beate, som akkurat som tanta syntes alt var bedre før. Men for min del syntes jeg ikke jazzen gikk i dass med Django Rheinardt. Den gikk i dass etter Django, med et hederlig unntak av Nilsens “Tanta til Beate”, da.
Jeg har husket å levere V75-kupongen innen fristen!
Der er jeg om ikke annet evig optimist!