Splitte mine bramseil, så sår jeg var på leggene da øynene gled opp litt over ni i dag morges. Jeg visste ingen annen råd enn å snike meg opp på badet, og lete frem aloe vera-sprayen, som var pakket med i nødkittet vårt. Ah, som det lindret - og et digert note to self: gjør som de sier på flyene, hjelp deg selv før du hjelper andre. Solkrem skal på overalt også på en 47-år gammel gubbe - selv altså helt nederst på leggene!
Rommet forøvrig var knyst stille, men Iris gløttet så vidt på øynene, og lurte betimelig på hva fattern dreiv med for noe. Jeg hadde visst lagd et voldsomt til bråk, etter hennes oppfattelse, ved å liste meg inn på badet, og pirke ut ei salve fra ei toalettmappe - for så å snike meg inn på stua, for å lirke ut ei flaske med kaldt drikke fra kjøleskapet, for å prøve og dempe trangen til å bjeffe. Selv om forkjølelsen så godt som er borte, så hoster jeg fortsatt litt når jeg våkner på morgenen - til helt sikkert plage og støy for så vel mine egne jenter, og helt sikkert naboene vegg i vegg fra Darmstadt - hvis kjennemerkene på bilen dems gir riktig pekepinn.
Først nærmere klokka ti var alle oppe og står i 419, og vi kunne så smått begynne å diske opp frokost på balkongen. I vakre Vesio i går, ble det kjøpt inn egg - så nå ble det speilegg til frokosten, sammen med noen harde rundstykker, som var det som var igjen i butikken i går. I tillegg hadde vi pastarester fra middagen i går.
Jeg kikket innom Yr, og kunne se at det var spådd ei smellfeit, rund sol både i dag og i morgen, og en estimert temperatur på rundt 31 i skyggen. Fortreffelig! Vi hadde ingen større planer for dagen, så mens vi spiste frokosten, så diskuterte vi litt hva dagen i dag skulle bringe. Henge ved bassenget, eller ut på utflukt ned til Gardasjøen. For vi måtte jo gripe muligheten til å få duppet oss i en av verdens vakreste innsjøer også.
Vi begynte med bassenget. Der nede var også jenta fra naborommet, som nok en gang så bort på Evelin på en måte som tydet på at hun gjerne ville ha kontakt. Hun reiser alene som barn sammen med foreldrene sine, og bor vegg i vegg med oss her på hotellet. Evelin var nok fortsatt litt skeptisk, siden hun ikke føler seg komfortabel med språket - og hun tok på seg solbrillene, og sa seg i solsenga helt til jenta måtte gå, da mora var og hentet henne fordi de skulle ut på noe. Da først hoppet Evelin uti.
Leggene til fattern var rødstrengte og solbrente, så han måtte ta det ganske så rolig i dag. Etter et par dypp i bassenget, så fant vi ut at vi måtte prøve oss med en utflukt selv, og ble enige om å ta bilen ned til Limone, og utforske stedets offentlige strand.
Etter å ha snirklet oss ned de krappe, smale veiene ned fra fjellet, så kom vi oss til slutt ned til et parkeringshus nede ved Gardasjøen. Det skulle være 100 ledige plasser igjen, men etter å ha forsert imponerende fire smale etasjer, så var det fortsatt fullt. Den femte etasjen viste seg imidlertid også å romme en gedigen, utendørs parkering - og der var det rikelig med plasser. Eneste aberet var at bilen da måtte stå i sola. Og i dag - i dag var det glohett ute! 35 grader viste gradestokken i bilen da vi parkerte, og steg ut.
Vi fant en snartvei ned mot stranda fra der vi hadde parkert, og etter noen brattetrinn var vi nede ved promenaden, som gikk langs innsjøen. Der var det restauranter i fleng, og et hundretalls meter ved fine rullestein-strender. Det var allerede tjukt med folk, og alle plassene med skygger var så klart opptatt. Vi gikk helt i enden av stranda, og fant et sted mellom noen tyske turister, og noen italienske innfødte - og lagde oss en base.
Evelin og Iris var først uti, mens jeg passet på utstyret. Det var et yrende liv i innsjøen; folk i alle aldre som badet, mange som stod på SUP-brett, og en del som surfet. Lenger ut var det et yrende båtliv med både seilbåter, og fergene som gikk i skytteltrafikk mellom Limone sul Garda og Malcesine, på den andre siden. Vi hadde fått et tips om å se Malcesine, men det ble ikke anledning til det denne gangen.
Vi føler imidlertid at “vår” side av Gardasjøen var vel så flott. Jeg oppdaget tidligere i dag at området vi bor i, oppe i fjellene, som går under kommunen Tremisone sul Garde, stod oppført på samme liste som Malcesine - en oversikt over de fineste landsbyene og tettstedene i hele Italia. Lista var imidlertid lang. Flere av planets sivilisasjonsunderverker finner du i støvellandet - og for trauste nordmenn som er vant til vårt, så blir alle inntrykkene nesten vanskelige å ta ordentlig inn over seg. Heldige er de som vokser opp her - både klimatisk sett, og ikke minst byggteknisk sett. Mange av disse landsbyene, og veiene inn til dem, hadde sikkert blitt stengt av nordmenn med blå hjelmer. Heldigvis er det andre regler som gjelder her nede i sør, og heldigvis tillater Norge fortsatt at nordmenn drar ut av landet, og får oppleve at gresset faktisk er grønnere på den andre siden. Irrgrønt, faktisk.
Vi nøt både utsikten fra stranda, og det blanke, gjennomsiktige, turkise, deilige vannet. Temperaturen var omtrent som i bassenget vårt ved hotellet, men her var det enda klammere luft, og i dag var det altså også rekordvarmt - i alle fall i forhold til det vi har kjent på tidligere på turen. Vi badet litt på omgang, før Evelin og Iris valgte å bosette seg i vannet, mens fattern dormet litt på magen, på det rødrutete piknik-teppet vi hadde tatt med oss. Leggene måtte jeg legge et klede over, for ellers vil jeg sikkert ikke klare å gå i morgen.
Etter å ha badet ferdig, så kledde vi på oss, og ruslet bort til en av restaurantene langs promenaden. Der fikk vi oss et bord i skyggen, under en parasoll - og bestilte oss tre iskalde drikker - limonade og iste med fersken, samt en italiensk pizza på deling. Vi trengte ikke så mye mat, siden vi allerede hadde snakket om å spise middag på restauranten på hotellet i kveldingen, og fattern hadde fristet med italiensk gelato etter lunsj.
Vi gikk for en pizza med asparges, tomat, mozzarello og parmesan. Håndverket var ikke på linje med den pizzaen vi fikk oppe i åsen for to dager siden, men den var god og mettende - selv om asparges nok ikke falt helt i smak for 14-åringen.
Etter å ha betalt vandret vi tilbake mot der vi kom ned fra parkeringen. I enden av promenaden, rett ved inngangen til parkeringen, og det som var brygga til fergene som gikk tvers over Gardasjøen, så passet vi på å få med oss tre begere med deilig gelato. Evelin gikk for Biscotti og Mango, mens Iris gikk for Cheesecake og Limoncello. Fattern nøyde seg med pistasje - en opplevelse til terningkast seks i smak, og noe helt annet enn det Hennig Olsen prøver å få nordmenn til å tro at er pistasje-is. Det å spise isen ble imidlertid en utfordring, all den tid vi spiste den mens vi labbet oppover trappene igjen til bilen. I denne varmen, så begynte isen å smelte umiddelbart, og det kom noen saftige gloser fra 14-åringen i det isen rant nedover både hender og klær i motbakkene.
Da vi kom opp igjen til bilen, og åpnet døra - så viste gradestokken inne i bilen ufattelige 46,5 varmegrader. Det tror jeg må være rekord for Mondeoen - i alle fall i mitt eie.
Det var så varmt da vi hentet igjen bilen etter strandbadet i Limone sul Garda, at til og med kameraet knapt fungerte…
Vi druset på med aircondition, og kjørte de krappe svingene ned igjen fra parkeringshuset, og ut igjen på hovedveien.
Rett før avkjøringen opp til Campi, som er navnet på den landsbyen som hotellet vårt ligger i i Tremisone sul Garda, så fikk vi øye på at en liten matbutikk fortsatt var åpen - og det kunne være greit å supplere med litt vann uten kullsyre, og litt ferske baguetter eller rundstykker til i morgen tidlig.
Jeg gjorde et forsøk på å kjøre inn på den vesle parkeringen, men alle plassene var fulle - og bilene stod i kø og ventet på å få plass. Til alt overmål kom det biler inn fra to sider, og det var knapt plass til å snu på plassen, så det ble opptil flere Fleksnes-situasjoner samtidig. Jeg ga opp, og kjørte videre inn igjen til sentrum. Der snudde jeg, og kjørte tilbake - og tenkte jeg måtte prøve meg inn, hvis i alle fall køa ikke stod ut i veien. Forsøk to gikk omtrent like dårlig. Jeg kom meg inn på plassen, men det var ingen ledige plasser. Jeg stod og blinket inn mot en plass, der en svenske snart skulle ut. Plutselig smatt det en italiener, som kom fra den andre siden, inn på den plassen, selv om jeg åpenbart stod å blinket, og ventet. Køkultur er ikke italienernes sterkeste side. Her er det ikke first come, first served - men survival of the fittest.
Etter å ha hyttet med neven et par ganger (i mitt indre), så ble det endelig min tur til å stjele en plass. Jeg lurte meg inn når en tysker dro, selv om det da hadde kommet en ny bil, som blinket seg inn der. Jeg var tross alt på parkeringsplassen først - og selv om jeg som regel er passiv i trafikken hjemme, og forholder meg til køkultur og (u)skrevne regler, så kunne jeg ikke annet enn å bane meg vei her. When in Rome, do as the Romans.
Tilbake på hotellet oppi åsen, så innvilget vi oss en pause innendørs, og ettersupplerte med både Aftersun og Aloe Vera-spray. Jentene har også tendenser til å være solbrente flere steder, så i morgen bør vi nok være skikkelig påpasselige med solkrem og pauser midt på dagen. Da er det nemlig spådd minst like varmt som i dag - om ikke varmere!
Ved 19-tida fikk 10-åringen lyst på et kveldsbad, og fikk lurt med seg fattern ned til bassenget på hotellet igjen. Sola hang lavere på himmelen, men en håndfull solsenger stod fortsatt i sola, og der veltet far seg ned, mens Evelin hoppet uti for å øve videre på å stå på hender under vann. Fattern måtte også avkjøle seg et par ganger, før han flatet ut i kveldssola for å tørke.
Rett etter halv åtte løp Evelin for å hente Iris, og jammen ble ikke storesøster med en tur ut også, før bassenget stengte for kvelden klokka 20.
Etter at vi hadde ordnet oss på rommet, og tatt en kort cowboystrekk - så var det endelig klart for å teste ut restauranten på hotellet. Jentene gikk for hver sin pizza. Jeg tenkte det sikkert var nok med det for alle tre, men kjenner samtidlig på at det er litt pinlig å ikke bestille noe selv. Derfor gikk jeg for en klassisk Caprese - og det angret jeg ikke på. En nydelig anrettet nasjonalsalat kom på bordet, med en lekker bård med balasamico, og en eller annen form for basilikumkrem.
Begge jentene hadde lyst på en pizza med bøffel-mozzarella, men endte til slutt med å bestille to forskjellige - og heller splitte begge i to. Klokt valg, for selv om begge elsker mozzarella, så var den ekte bøffel-mozzarellaen litt skarpere for ganen enn den mozzarellaen du som regel får kjøpt i Norge.
Da klokka var blitt ni, så forsvant jentene bort til et bordfotball-spill utenfor restauranten, og spilte noen runder der, før de trakk seg tilbake til rommet med hver sin telefon. Fattern på sin side benyttet muligheten til å få med seg første omgang av England - Nederland, som også i kveld ble vist på en 40” i et hjørne av restauranten.
Ved pause var det stengt - så resten av kvelden måtte han innfinne seg med å desperat få med seg bruddstykker via Riks TV og en skikkelig dårlig WiFi-linje på hotellet, før det etterhvert ble kvelden for tre slitne, og litt solsåre turister på rom 419.
Dagens soundtrack blir låta “Tourist” signert islendingen Axel Flovent. Vi er omgitt av dansker her, og hørte i dag de første svenskene nede ved stranda. Noen andre nordmenn har vi ikke sett eller hørt her, og slettes ingen fra Island. Da får Axel i stedet være med oss inn i natten - på turens dag 11.